Vi lovar deg, Herre. Et fellesskapsår

Rett før advent 2012 satt jeg ved et salongbord i en lærerbolig på Bildøy utenfor Bergen sammen med fire venner og tidligere medkorister. Alle hadde vi vært elever på Bibelskolen Bildøy Bergen. Det betydde at vi nå kunne synge samme bordvers (lagd av Haldis Reigstad) før vi skulle kose oss med den hjemmelagde pizzaen. Og ikke bare synge, men synge firstemt!

Vi lovar deg, Herre, som mat til oss lagar
Vi takkar for omsorg og frelse her ned
Du fører vårt liv gjennom alle livs dagar
og let oss få samlast i Himmelens fred
Amen

Den følelsen jeg kjente ved matbordet denne vinterfredagen er det nesten umulig å beskrive. Jeg vet bare at jeg har kjent den så mange ganger før. Den er ikke spesiell for bibelskoleåret, men den opptrådte hyppig der. Ble konsentrert.
En varm, inkluderende, herlig følelse av fellesskap.



Hovedbygget på bibelskolen høsten 1996

Jeg startet på Bildøy året etter videregående. Det er ganske vanlig blant kristne norske ungdommer å ta et "friår" enten på bibelskole eller en (fortrinnsvis kristen) folkehøyskole. Her ligger fokus mer på det å utvikle seg som menneske enn det å bli klare til yrkeslivet (selv om jeg studerte både kristendom og musikk); en bruker både undervisningstid og fritid sammen med andre elever og er rett og slett sosial. Til en viss grad kan en legge opp til selv hvor aktiv en vil være, men det er vanlig med for eksempel skoleturer uten- og innenlands, skolebrylluper og andre artigkvelder, ekskursjoner og mer uformelle samlinger på internat.

Vi feiret hverandres bursdager. Vi hadde idrettsdag. Vi spiste frokost og middag sammen. Og på min bibelskole reiste mange også på møter og gudstjenester sammen, i tillegg til alt som foregikk av åndelige tilbud innenfor skolens vegger. Vi sang sammen i skolekor. Vi gjorde så mye sammen. Og vi fikk felles referanser og felles minner for livet. Si "Et annerledes år" til en av mine kullinger, og han eller hun vil ganske sikkert huske hvem som sa det og hvordan han gestikulerte på talerstolen.

Dette kan virke som en reklame for bibelskolen. Merkelig, ikke sant, siden jeg nå ikke tror på det jeg lærte der? Siden jeg nå har et annet livssyn enn lærerne og medelevene mine (kanskje ikke alle)?
Poenget mitt er at Bildøy var et flott eksempel på alt det fine en tross alt kan oppleve som kristen. Hvis en er heldig og ikke faller utenfor, selvfølgelig - det er alltid en fare i både religiøse og andre fellesskap. Når "alle andre" har noen å hilse på, være med, gå ut og spise med etter et møte, er det forferdelig å være den som står alene og ikke får kontakt. Aldri føler en seg vel så ensom som midt i en flokk. Men slik opplevde jeg det aldri dette året.

Et rosenrødt skjær...

Det første jeg gjorde rett etter at bibelskoleåret offisielt var over, var å reise til Israel med en gjeng elever og lærere. Det var stort! Å få gå rundt i det landet der Jesus selv hadde gått! (Ti år etterpå reiste jeg til de samme stedene med en annen gruppe, og da var forholdet mitt til Israel og iallfall til Jesus et helt annet. Det ble en sterk opplevelse på en ny måte - utenfor fellesskapet -, og det vil jeg kanskje fortelle mer om senere.)

Kunne de varme følelsene, de gode vennene og den sterke følelsen av fellesskap vare? Kunne svarene jeg fikk på Bildøy hjelpe meg i stunder der spørsmålene tårnet seg opp og Gud igjen føltes langt borte? Det gjenstod å se.