søndag 7. april 2013

To turer til Israel

1. Første tur, sommeren 1997

Verdens eldste synagoge på Masada. Vår svenskjødiske guide i blått.

Jeg reiste til Israel med elever og lærere fra Bibelskolen Bildøy Bergen. Jeg visste mye om landet og så fram til å lære mer. "Israel" var både navnet på Guds spesielle folk og landet Gud hadde lovet bort til Abraham og hans ætt, til odel og eie. (Egentlig hadde de mistet en god del av det landet, håpet for Israelsvenner flest var at de skulle få alt tilbake.)

Det var trist at de fleste israelerne hadde vendt seg bort fra Jesus, som var den Messias som skulle komme, men det stod i Bibelen at de en dag skulle tro på ham som et folk, og da så.

Israelerne var veldig flinke til å dyrke vekster i ørkenen. Israel var også den eneste egentlig siviliserte og demokratiske staten i Midtøsten, og hvem kunne vite hva som kunne skje hvis palestinerne (som jeg stort sett tenkte på som muslimer) fikk makten?

Det var så flott å få komme til dette landet. Se de stedene der Jesus selv hadde gått, og disiplene og profetene. Det styrket troen min, rett og slett. En reise for livet.

2. Andre tur, våren 2007

Tempelområdet og "Klagemuren" (Vestmuren). Hvis det gamle
jødiske tempelet skal gjenoppbygges må moskeen med gullkuppelen rives.

Jeg reiste til Israel (eller heter det Palestina?) med medlemmer i Frikirken. Vi var på omtrent de samme stedene som jeg hadde sett før. Vi hadde til og med den samme, svensk-jødiske guiden!

Jeg reiste sammen med kristne Israelsvenner denne gangen også, men det var ikke så selvfølgelig å regne seg som en selv. (For hadde ikke israelerne gjort veldig mye vondt mot palestinerne? Bygd murer og kontrollposter og ulovlige bosettinger. Var det sivilisert, kanskje? Jeg prøvde å skyve tankene unna bare for å holde en slags fred inni meg selv.)

På den palestinske siden av Muren på veien mot Betlehem (hvor jeg visste at kristne palestinere hadde det vanskelig, men når hørte vi om dem annet enn i forbindelse med de voldelige muslimene som plager dem?) fikk jeg se en tegning av en løve som angriper en fredsdue (løven er palestinerne, mente en jeg satt med på bussen).

Jeg kom igjen til hovedstaden Jerusalem (eller, egentlig er det Tel Aviv som var den internasjonalt anerkjente hovedstaden, så...), der vi også denne gangen var inne i Getsemanehagen (hvor jeg i stedet for å holde nattverd med de andre satt et stykke bortenfor og hørte dem synge og snakke). Vi reiste ut på Gennesaretsjøen (Kinnaret), og jeg tenkte "søndagsskolesjøen" med en litt nostalgisk følelse (men uten å si til meg selv med andakt "her stilte Jesus stormen").

Jeg reiste med spente følelser. Jeg kom hjem med en følelse av å ha opplevd mye nytt og også å ha sett de gamle stedene på en ny måte.



Galilea-sjøen, best kjent som Gennesaretsjøen
eller "søndagsskolesjøen".

I dag har jeg fått disse følelsene litt på avstand. Jeg velger å ikke ta stilling, og så lenge jeg ikke blir spurt om å støtte Med Israel For Fred eller hjelpebåtene inn til Gaza, slipper jeg det også. Jeg er fristilt, på sett og vis. Jeg har skjønt at det fins lik i skapet på begge sider, og fredsskapende arbeid i flere leirer, og jeg lar det bli med det.

Men jeg ser at nettopp Israel er et typisk eksempel på det som var så klart og tydelig før, og som er grumsete nå.

Hvem har rett? Hvem er egentlig skurken og helten? Vi mennesker trenger å putte ting i båser, vi trenger å sette merkelapper, men det er fryktelig vanskelig her. Og jeg blir ofte skeptisk når noen kaller en sak enkel og grei. Spesielt med begrunnelsen "det står i Bibelen". Det skal sies: kristne flest skjønner at det er feil måte å argumentere overfor ikke-troende på. På den andre siden: den som har levd tett på palestinske flyktninger og rapporterer derfra kjenner til disse enkeltmenneskenes liv, men det er fremdeles bare en side av saken.

Når en blir kristen - iallfall hvis en begynner å gå i en menighet eller melder seg inn i en organisasjon - får en ganske snart et kart, en oversikt, over hvor en bør gå for å holde seg på Veien. (Reglene har grunnlag i Bibelen, men det fins også tolkningsspørsmål. Mange.) Hva en skal tenke om dette og hint. Det kan gjelde politikk, eller det kan være moralske verdier. En får svarene. Det kan være ganske behagelig å slippe å stille vanskelige spørsmål.

Det er på en måte vanskeligere å stå der uten veikart og måtte lage sitt eget. Men det kjennes også frigjørende. Og for min del er det et arbeid som kanskje aldri blir ferdig.



3 kommentarer:

  1. Du skriver: "Når en blir kristen - iallfall hvis en begynner å gå i en menighet eller melder seg inn i en organisasjon - får en ganske snart et kart, en oversikt, over hvor en bør gå for å holde seg på Veien. (Reglene har grunnlag i Bibelen, men det fins også tolkningsspørsmål. Mange.) Hva en skal tenke om dette og hint. Det kan gjelde politikk, eller det kan være moralske verdier. En får svarene. Det kan være ganske behagelig å slippe å stille vanskelige spørsmål. "

    Slik er det i stort sett alle miljøer en kommer. Det å frigjøre seg fra dette er en jobb uansett om sammenhengen man står i er i eller utenfor en religiøs sammenheng, politisk parti, arbeidsmiljø eller vennegjeng. Men det er som du sier, en befriende jobb. Og den bør taes, enten en blir stående innenfor eller utenfor det miljøet man er i når man oppdager at man faktisk ikke er fri.

    SvarSlett
  2. Takk for sanne og viktige betraktninger her, Beate. Ja, dette gjelder selvfølgelig ikke bare i kristne organisasjoner og menigheter. Jeg har jo erfaring med oppvekst i et miljø og tar utgangspunkt i det, men tanken streifet meg mens jeg skrev dette: dette kan jo like godt gjelde passe på et barn som får høre at "Gud er død" og "religion er opium for folket" fra de er små. Eller tilsvarende læresetninger. Noe av det viktigste foreldre kan lære barn er at det er viktig å tenke selv, og at det er lov å stille spørsmål når en lurer på noe. Kanskje komme fram til nye konklusjoner.

    SvarSlett
  3. Ja. Samtidig tror jeg man må være klar over at jobben det er å frigjøre seg fra det man i psykologien kaller bias er en umulig jobb. Vi er skrudd sammen slik at hjernen vår jobber med fordommer som grunnholdning. Vi leter etter ting som bekrefter det vi allerede tror, og vi overser det motsatte. Slik må det være for at vi skal fungere.

    Og ikke minst barn trenger rammer rundt livet.

    Men som voksne så er det jo en spennende vandring det å vite at man ikke vet. Og vite at man kommer til kort når man observerer alt man har rundt seg - og også seg selv. Og at så mye vi ser er illusjoner.

    SvarSlett

Her kan du skrive inn en kommentar! Kommentarene blir moderert før publisering. NB: hvis du skal logge deg på en konto når du sender kommentaren, 1) logg på før du skriver eller 2) kopiér kommentarteksten før pålogging. Det hender dessverre at teksten ellers forsvinner. Og det vil vi jo ikke?