søndag 24. november 2013

Topp tre

Jeg vokste opp i en familie hvor vokalmusikken var en viktig ingrediens. Vi sang selv, og vi hørte på sang hjemme. Alle møter vi var på hadde allsang i benkene, og gjerne også en eller flere solister på podiet. Kombinerte de sang med forkynnelse (tale), ble de gjerne kalt for sangevangelister.
Her kommer "tre på topp" av de kristne sangartistene jeg husker fra oppveksten. Melodiene gir disse varme følelsene som jeg lett forbinder med kristne musikkminner. Tekstene ser jeg annerledes på i dag.

Egil Solheim og Arne Gundersen var veldig populære i de kristne miljøene på Sørlandet. De kom opprinnelig fra De Frie Evangeliske Forsamlinger (DFEF), men hadde møter også i lutherske kirker, og reiste visstnok rundt i hele Norge og Norden. Her er en av sangene deres som jeg husker godt.

 

(Oppdatering, juli 2014: hør denne artige sangen om de to sangbrødrene, lagd av Sigbjørn Hølmebakk i Nordic Tenors!)

Marit Stokken og Irene Krokeide Alnes var Det Vestlandske Indremisjonsforbunds (nå Indremisjonsforbundets) egne sangdamer. Egil og Arne ble en slags sterke og samtidig følsomme onkler, Marit og Irene de varme og snille tantene. 

I november 2001 hadde Marit en møteserie i Lyngdal kirke sammen med Egil, mot slutten av den første vanskelige perioden min. Jeg gikk fram og ble bedt for etter et møte.

"

Gunstein Draugedalen traff jeg aldri personlig, men stemmen har brent seg fast - en behagelig, følsom og kraftig barytonstemme. Det er spesielt sangen under jeg forbinder med ham.



Kan dere se den røde tråden gjennom disse tre sangene? 

De forteller om mennesket som er lite og Gud som er stor. Mennesket som trenger hjelp og veiledning og Gud som kan hjelpe og veilede. Mennesket som ikke har oversikten, som blir trett og motløst, som trenger å bli båret. Mennesket som trenger at Gud gir ham eller henne en oppgave.  


Men hva skjer når et kristent barn får behov for å finne styrke i seg selv, og ikke i en usynlig kraft?
Når det skal lære å stole på sine egne instinkter og følelser? Sine egne valg?
Som et voksent menneske bør...
Trenger hun eller han å høre slike sanger da? 

18 kommentarer:

  1. Hei Synne, Jeg popper innom bloggen din innimellom og setter pris på de betraktningene som du legger ut. Forfriskende ærlighet! Takk.

    Du stiller et spørsmål her, Hva skjer når du får behov for å finne styrke i deg sev? Stole på egne instinkter og ta egne valg? Om vi trenger å høre på slike sager?

    Jeg tenker at vi alle, troende eller ikke troende må være tenkende, reflekterende, sterke individer med kontroll over våre egne valg. Samtidig, er jeg som kristen underlagt Kristus som Herre. Han er min Gud og min styrke i alt til syvende og sist. Ikke at jeg er en marionett som ledes viljeløst hit og ditt, jeg velger min vei i livet, jeg beslutter å gjøre det jeg gjør.

    Gud er Gud, og jeg er noe ganske annet. Det er slik det er. Du kan kanskje se på det slikt: Selv om vi er frie individer i Norge, er vi alltid underlagt noen andre. Barn/voksne, individ/autoritet, ansatt/sjef. Ingen av disse forholdene er i utgangspunktet selvutslettende, de er rammer for en trygg oppvekst og liv.

    Å hvor jeg elsker min frihet, men det å ha fullkommen frihet i Gud, Hans som holder alt liv i sin hånd er så mye større. Jeg vet ikke om dette "makes any sense" men det er nå mine tanker etter å ha lest innlegget ditt.

    ha en flott dag!

    Eric

    SvarSlett
  2. Og takk for kommentar og godord, Eric! Ja, her er det nok mange ulike opplevelser, og det fins flere ulike syn på forholdet mellom det kristne mennesket og Gud. Jeg tenker på bibelverset "Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk" (Fil. 4,13). Slik min gudstro så ut - etter den lutherske og til dels pietistiske tradisjonen jeg er oppvokst i - fokuserte jeg først og fremst på den siste delen, altså "ham som gjør meg sterk". Styrken var aldri min, den var Guds, og jeg måtte alltid bare stole på ham. Jeg var et barn og en tjener. Og for meg ble dette en måte å nedvurdere meg selv som menneske på, ikke i starten, men etter hvert. I andre menigheter, for eksempel trosmenighetene, kan det være omvendt: en fokuserer på "Alt makter jeg", og hevder at det kristne mennesket faktisk skal kunne seire i alle ting. En blir en soldat for Gud. Da kan en få forklaringsproblemer i møte med motgang. Så selv om jeg selv ikke er kristen lenger, har jeg en mening om hvordan en "sunn" kristen tro kan være: noe midt imellom disse to. Og det er vel det du skisserer? Forresten ville det vært interessant å undersøkt hvordan kristne tekster påvirker menneskesynet og gudssynet til de som hører og bruker sangene. Kanskje en kan få en aha-opplevelse!

    SvarSlett
  3. Jeg syns forresten det er vanskelig å koble de to ideene "Gud som Herre" og "frihet i Gud". Hva tenker du på når du kaller det frihet?

    SvarSlett
  4. Her tror jeg du er inne på noe veldig, veldig viktig. For meg ble det godt da jeg møtte helt andre kristne tradisjoner enn den du beskriver her. En setning fra en bok om ortodoks kristendom slo ned og bet seg fast: "Gud vil at du skal sitte på tronen i ditt eget hjerte".

    Det henger for meg sammen med det Paulussitatet du har lenger ned i bloggen. "Jeg har lov til alt, men ikke alt tjener til det gode.
    Jeg har lov til alt, men jeg skal ikke la noe få makt over meg." Det samme temaet - å ta styring i sitt eget liv. Å være fullt og helt seg selv. I det en kristen rettning, eller en hvilken som helst religion ikke gir rom for dette og oppfordrer til dette så er den usunn. Og man bør reagere og gjøre opprør.

    SvarSlett
  5. Jeg er enig i at det er usunt. Spørsmålet er om det går an å finne en religion som er hundre prosent sunn hvis en ikke bare tar deler av den til seg? Ta for eksempel islam, som mange hevder er en fredens religion. Med utgangspunkt i visse surer kan en muslim likevel utføre drap på vantro. Men alt handler om praksis og et skjønnsmessig utvalg av læresetninger/ leveregler. Lever du etter den gylne regel og ser bort fra Jesu ord "den som ikke forlater sin far og sin mor kan ikke være min disippel..." så kan du helt klart leve et sunt liv, men det er ikke sikkert at dette er et kristent liv. Kanskje det bare er et allmennmenneskelig moralsk liv?

    SvarSlett
  6. Vi har et så forskjellig utgangspunkt at jeg ikke kan gi deg et svar basert på de forutsettningene du legger til grunn her. Religion er noe som oppstår som et system rundt en åpenbaring, en vekkelse, en profet eller et fenomen. Den lever langt på vei sitt eget liv, og er ikke noe man verken kan eller skal forholde seg til som et system som har verdi i seg selv. Å snakke om"deler av en religion" som om det er mulig å gjøre noe annet blir for meg derfor en ide jeg ikke kan forholde meg til.

    Hva er et kristent liv? Definisjonen på en kristen de første hundreårene av vår tid var at man gikk til nattverd. I dette mystiske ritualet møter man guddomen og lar seg selv bli ett med den. I Kristus, med Kristus. Kristendommen er en religion der man søker Guds ansikt. Ikke å oppfylle kravene til "rett lære". Leser man evangelietekstene og en god del av brevene er det jo selve troen på at man kan leve "rett" etter religiøse regler det man gjør opprør mot. Det religiøse livet er aldri et mål i seg selv der, det er i bestefall en hjelp til et godt allmenmenneskelig moralsk liv, som du skriver.

    Den kristendommen og det religiøse livet du beskriver i denne bloggen finner man jo igjen i Bibelen i evangeliene. Men ikke hos Jesus, men i det religiøse lederskapet han gjør opprør mot.

    SvarSlett
    Svar
    1. Beate: jeg har sett på bloggen din og skjønner hva du mener med at vi har ulikt utgangspunkt. Det er kjempespennende å få innblikk i andres tanker og liv med en slik forskjell, men det er også utfordrende å klare å forstå hverandre. Vi prøver vel likevel.
      Jeg har ikke teologiske studier utover bibelskole og kristendom grunnfag, og mye har jeg glemt. Det virker som om du har studert dette mer. Men når det gjelder hva de kristne så på som rett kristendom i den første tida, så var nok dette også uklart og varierte fra menighet til menighet og forkynner (apostel, disippel) til forkynner. Jakob skal for eksempel ha vært en klassisk jødekristen som virker redd for at nåden skulle bli en unnskyldning for å ikke leve etter loven. Og noen kristne mente han hadde rett. Andre fulgte Paulus. Både Jakobs og Pauli brev ble med i vår Bibel. Og evangelietekstene er heller ikke entydige om hva Jesus sa om forholdet mellom lov og f.eks. nestekjærlighet. Nettopp fordi de var skrevet av ulike forfattere. Og hvis en ser på dem som biografer, hvem gav et rett bilde av Jesus? Hvis han fantes.

      Slett
    2. Ja, de første krisnte var mer varierte i sin oppfattning enn vi er i dag, ikke minst om man ser til norsk, kristen bedehuskristendom. For meg ble det en god øyeåpner å dra vekk til et helt annet kristent miljø, og så hvor liten del av av den kristne tradisjonen vi sto i, og at det vi mente og trodde på mange måter var både sært og marginalt.

      Evangelietekstene er ikke entyde. Ikke engang viktige dager som tidfestingen av når ting skjer i påskeuka er de enige om. De tegner 4 ganske så forskjellige bilder av Jesus.

      Hvem ga rett bilde? Jeg vil snu på det og - de som satte sammen NT til en kanonisert bok så disse forskjellene enda bedre enn meg. Når de syntes det ikke bare var uproblematisk, men også viktig at de sto side ved side så sier det vel mye om at det for dem ikke var viktig med et ensidig bilde av Jesus?

      Han måtte også få forbli et mysterium, og poenget var som jeg sa over, ikke at man skulle lage en lovbok eller et manus, men en ingangsport til et gudsforhold. Det viktige var hvordan man tok Bibelen i bruk, fordi den var og er en levende bok og en inngangsport til et gudsforhold. Og det tåler godt at vi har forskjellige meninger og holdninger og historier.

      Jeg husker jeg for noen tiår siden stanget hodet mot kristne dogmer jeg ikke kunne forstå eller begripe. Gud er en og God er tre. Fullt menneske og fullt Gud. En klok prest sa at det var selve poenget med dogmene, de skulle ikke kunne gripes, for at man aldri skulle tro at man kunne forstå mysteriet.

      Slett
    3. Jeg er nok en person som ikke kan slå meg til ro med et slikt mysterium! Men jeg liker mennesket som et mysterium. Og verden rundt oss som et mysterium. Takk for betraktningene dine.

      Slett
  7. Hei igjen! Litt lenge mellom hver gang jeg er innom, men jeg skal prøve å svare på det du spør om. Hva jeg tenker på med "frihet i Gud".

    Først og fremst tenker jeg på det store bildet, frihet fra døden og syndens grep om livet mitt. Altså Kristi seier på korset. Jeg bruker slike ord her fordi du har den bakgrunnen du har. Jeg tror du kjenner igjen begrepene. Jesu død kjøpte oss fri til et nytt liv, et evig liv.

    Men jeg tenker også på en annen type frihet. En frihet som er er knyttet mer til identitet og selvfølelse. Jeg er trygg på hvem jeg er (i Gud) og hva jeg har (i Gud). Det er lite jeg føler jeg må prestere i meg selv for å kjenne meg verdifull. Jeg vet at jeg er elsket og satt pris på. Samtidig vet jeg at jeg må prestere på jobben og sånne ting men innerst og dypest sett er jeg fri fra jaget etter følelsen av å være verdifull.

    I alt dette er Gud alltid Herre. Både til syvende og sist over alt liv, men også i mitt liv. Jeg har satt Han først kan du si.

    Du snakker også om at det hadde vært interessant å sett hvordan tekster påvirker vårt Gudsbilde. Det er veldig interessant. Sangtekster, bønner, språket i bibelhistorier osv, osv. Det er forsket en del på men likevel er det individet som selv tolker. Hva slags forhold har du til din far feks? Det påvirker hvordan vi ser på Gud som far. Hva er en "Herre" er det en slavedriver eller en god leder? Det er opp til deg å tolke det... Mye spennende stoff å dykke ned i her!

    Ha en super dag Synne!

    Eric

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk, Eric, fin dag til deg også. Jeg har en pappa som har satt grenser og tidvis vært streng, men som jeg aldri har tvilt på at er glad i meg. Og slik var det vel ønsket mitt om Gud var også. At midt i det jeg ikke skjønte og funderte på skulle det være en grunnleggende følelse av og tro på å være elsket av ham. Men så ble det for mye som talte imot. Jeg har heldigvis mennesker jeg er glad i og som får meg til å føle meg elsket, og vet med meg selv at jeg er verdifull selv om jeg ikke tror på noen som har satt en verdi på meg.

      Slett
  8. Når det gjelder spørsmålet om frihet og det å ha Gud som Herre syns jeg bildet med Gud som Far passer veldig godt i den sammenhengen også:

    Jeg tror ikke det er noen som mener fri oppdragelse (dvs at barna kan gjøre akkurat det de vil uten at foreldrene skal blande seg) er bra lenger. Som foreldre er vel det en av de største utfordringene: Å vite i hvor stor grad man skal gi barna frihet og i hvor stor grad man skal si man kan og ikke kan gjøre.

    Som barn kan foreldre ofte oppleves urettferdige, selv om man i voksen alder kanskje skjønner mer hvorfor man ikke fikk lov til det ene og det andre.

    På samme måte tenker jeg at Gud vet så mye bedre enn meg hva som er det beste for meg og menneskene rundt meg. Derfor ønsker jeg også å følge budene, som jeg tror er Guds gode vilje for meg.

    Samtidig er det viktig at foreldre gir barna frihet. Det er på den måten man lærer nettopp det du sier om å ta ansvar for egne valg, samtidig som det også kan føre en nærmere foreldrene fordi man ser et behov for tilhørighet og at man mer og mer skjønner at foreldrene ønsker det beste for en.

    Sånn er Gud også.

    SvarSlett
  9. Sitat: Men hva skjer når et kristent barn får behov for å finne styrke i seg selv, og ikke i en usynlig kraft?
    Når det skal lære å stole på sine egne instinkter og følelser? Sine egne valg?
    Som et voksent menneske bør...
    --
    Jeg tror du er inne på på noe her som er en stor utfordring for veldig mange i kristne miljøer, og jeg kjenner på det selv. På grunn av bl.a. et veldig negativt syn på mennesket, så kan en lett skyve ting over på Gud eller andre mennesker og selv havne i ansvarsfraskrivelse og resignasjon.

    Det jeg tror drar meg selv inn på rett spor igjen, er kallet til å være helt og fullt menneske slik Jesus var det. Med fri vilje, med eget initiativ, med egne selvstendige handlinger, skapende. Jeg tenker at det er veldig menneskelig å ta initiativ siden vi er skapt i Guds avbilde, som jeg synes fremstår initiativrik.

    SvarSlett
    Svar
    1. Så fint at du har funnet en "sunnere" måte å se på mennesket på! Bibelen er jo såpass mangfoldig at en kan lese utallige budskap utav den. Når det gjelder uttrykket "skapt i Guds bilde" går det også an å legge mye forskjellig inn i det. Jeg kjenner ikke grunnteksten, så jeg vet ikke hva den såkalt "rette" tolkningen er ut fra den, men tenkte vel alltid at det betydde at vi mennesker, til forskjell fra dyrene, har en bevissthet og muligheter til å velge.
      Det er i det hele tatt mye i Bibelen som må tolkes og forklares. Voila: masse ulike kristne retninger og syn på ting og tang.

      Slett
  10. Hei Synne,

    Jeg tenkte at du kunne få se litt hvordan jeg ser på Guds kjærlighet til oss gjennom sang. Håper du liker dem. God Jul!

    http://www.youtube.com/watch?v=GzfPHnoT0-0

    http://www.youtube.com/watch?v=Z_2Kj8aLQtY

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk og god jul til deg også! Fine melodier og poetiske tekster.
      Det kunne vært interessant å vite hva artisten legger i dette: "he is jealous for me"?:)

      Slett
  11. hei igjen, "Jelous" har unektelig et negativ preg idag. Men hvis man graver litt dypere er det ikke så gænt.

    Se her: Middle English: from Old French gelos, from medieval Latin zelosus.

    Kanskje det kan sies at han er nidkjær? Er det et godt ord? Han kjempet til sin død for oss. :-)

    Se på denne også. Nydelig sang.

    http://www.youtube.com/watch?v=TQge-HcanSM

    SvarSlett
  12. Ja, fengende sang! bortsett fra at det igjen handler om å være "humbled at your feet", altså liten:)
    Uttrykket "selot" er vel beslektet med "sjalu"? (bokmålswikipedia: fra gresk iver, nidkjærhet, sjalu).
    Med en gang jeg hører eller leser ordet "nidkjær" blir jeg minnet på den delen av bibelens gudsbilde som jeg aldri ble fortrolig med. For det hendte at Gud var nidkjær på Israels vegne i GT, men ofte ser det ut til at det var på hans egne. Han voktet over sine eiendommer og sin ære, og straffet de som ikke respekterte dette. Også Israelsfolket, for eksempel, når de sultet og tørstet i ørkenen og klagde til ham. Da tenker jeg på nåtidsbeskrivelser av fedre (ikke selvopplevd!) som barn ikke tør å være ærlige overfor - og stille spørsmål - fordi de frykter straff.

    SvarSlett

Her kan du skrive inn en kommentar! Kommentarene blir moderert før publisering. NB: hvis du skal logge deg på en konto når du sender kommentaren, 1) logg på før du skriver eller 2) kopiér kommentarteksten før pålogging. Det hender dessverre at teksten ellers forsvinner. Og det vil vi jo ikke?