Hvem er kristen?

Opp igjennom årene har det vært mange ulike - offisielle og uoffisielle - syn på hva det er å være en kristen.
Er du kristen når du er døpt?
Er du kristen når du er villig til å dø for troen på Jesus?
Er du kristen når du holder deg borte fra kortspill og dans?
Er du kristen når du er åndsdøpt?
Er du kristen når du leser i Bibelen, snakker med Jesus i bønn, går til nattverd, går på kristne møter? 
Er du kristen når du stemmer på det politiske partiet De Kristne, eller på KrF?


Denne jula fant jeg et ark med en modell som jeg vet jeg lagde det året jeg gikk på bibelskolen. Jeg aner ikke om dette var inspirert av noe jeg lærte der. Jeg tror det først og fremst var mine egne betraktninger. Min oversikt over verden. Et forsøk på å gruppere mennesker rundt meg. Det store spørsmålet var: var de egentlig kristne eller ikke?

Denne inndelingen i ulike grupper påvirket det generelle synet jeg hadde på medmenneskene mine, og tankene om hvordan jeg skulle forholde meg til dem.

• Som åndelig "varme" kristne medsøsken jeg kunne dele åndelige erfaringer og livsverdier med?
• Som noen litt lunknere troende som jeg burde advare eller i det minste ikke bli påvirket av?
• Som ikke-kristne jeg burde be for og vitne for, så de også kunne bli med til Himlen? 

Slik var modellen:

"De egentlige kristne"

• de kristne som lever konservativt
• de kristne som lever "midt i laget" (ikke klart imot Guds bud)
• de kristne som stadig faller i spesielle synder, men bekjenner og ber om tilgivelse

"Såkalte kristne"

• de "lovkristne" (de som er opptatte av å leve riktig, men ikke har noe personlig forhold til Gud)
• de som gir inntrykk av å være kristne, "gjør ikke så mye galt"
• de som kaller seg kristne, men lever klart imot Guds bud, uten å be om tilgivelse

"Bekjennende ukristne"

• de som vet at de ikke er kristne, men likevel lever etter Guds lov (helt eller delvis)
• de som vet at de ikke er kristne, og er stolte av det - kjemper bevisst mot kristendommen
• de som ikke har hørt evangeliet, men likevel lever etter Guds lov (helt eller delvis)
• de som ikke har hørt evangeliet, og lever ugudelig

Jeg tror det gav meg en følelsesmessig trygghet å kunne dele verden inn på den måten. Få en oversikt.

Men lett var det ikke å beholde oversikten i møte med de virkelige enkeltmenneskene. For selv om det ser ut til at jeg konsentrerte meg om måten folk levde på, gjaldt min definisjon av det å være kristen rent personlige, indre kriterier. Ting ingen andre enn den enkelte selv kunne vite om. Graden av eller typen tro på Gud. Det følelsesmessige forholdet en hadde til denne usynlige kraften. Umulig å måle! Også fordi "Gud" kunne bety ulike ting for ulike mennesker. Jeg visste jo ikke helt hvem han var for meg selv en gang.

Hvis jeg spurte en person "tror du på Jesus?" og denne svarte "nei", kunne jeg gå ut fra at han/hun ikke var kristne. Hvis de svarte "ja", måtte jeg på en måte tenke med forbehold: ja, men det kan være at de ikke vet hva det er å tro, at de tror på en Jesus som bare er et forbilde og ikke en frelser, at det ikke betyr noe for dem i det daglige. Jeg kan ikke huske at jeg konfronterte noen med disse forbeholdene og frittet dem ut, jeg holdt dem for meg selv.

Det at troen gav seg utslag i et "gudelig" liv (også diskuterbar term!) var også viktig, men det var ikke avgjørende, siden jeg satte opp lovkristne som en kategori under "såkalte kristne". Etter hvert fikk jeg et litt forvirrende syn på hva "Guds lov" egentlig var, det kunne jo variere alt etter hvor en leste i Bibelen.

Så brukte jeg også disse kriteriene på meg selv. For meg var det sjeldent et spørsmål om jeg levde etter Guds lov eller ikke. Jeg syntes selv at jeg levde rett, slik jeg hadde lært at et kristent liv var (bortsett fra tankesynder og dårlige motiv jeg måtte be om tilgivelse for). Men det indre forholdet mitt til Gud og Jesus, hvordan jeg tenkte om dem, hvordan troen min så ut, det var det som var komplisert.

Tenk hvis Jesus skulle komme igjen og si til meg "nei, du er ingen disippel" og stenge døren til Himlen? 

Foto: fusky (Flickr.com)

Jeg vet at det er endel eks-kristne som får høre fra kristne ting som:
Men du var ingen ekte kristen. 
Ingen kan ha et forhold til den levende Gud og så ikke ha det lenger. 
Du kan ikke ha virkelig møtt den oppstandne Jesus. 
Du bare trodde at du visste hva det var å være kristen. 

Underforstått:
Hvis du virkelig hadde vært kristen og hatt en tro, hatt et personlig forhold til Gud/ Jesus, ville dette ha gitt deg så mye og vært så viktig for deg at du aldri ville gitt avkall på det. Men det var tydeligvis ikke slik - så det er håp for deg, du kan fremdeles møte Jesus og bli kristen på ordentlig, bli frelst!

Slike utsagn føles respektløse. Slik mine tanker egentlig var respektløse.
Og litt sprø.

Hvor er den levende Gud som du mener jeg ikke hadde noe forhold til? Kan du ta meg med til ham, så jeg kan se ham med øynene mine og høre ham snakke med ørene mine? Kan han svare på alle spørsmål jeg har og bevise at han virkelig bryr seg om meg (for ikke å snakke om alle andre mennesker i verden)?

På hvilken måte har du selv "møtt" Jesus? Har du rent fysisk rørt ved naglemerkene hans, sett ham smile, gått med ham bortover veien eller snakket med ham over en kaffekopp?
I våken tilstand?

Jeg har problemer i dag også med å bestemme meg for hvem som "er" kristne eller ikke. Jeg tror jeg har falt ned på denne tanken:

Kaller du deg kristen, så er du det.
Men jeg tror ikke at du kommer til Himlen. Eller Helvete.
Det er ikke det som er viktig.