tirsdag 18. november 2014

Stemmen fra oven

Foto: Flickr (Purple Slog)

Jeg vil lære deg og vise deg
den veien du skal gå.
Jeg lar mitt øye hvile på deg
og gir deg råd. 

(Salme 32,8)

Jeg lurer på hvordan det er å ha en opplevelse av at en hører Guds stemme.

Eller, egentlig, en hvilken som helst indre stemme som sier deg hvor du skal gå. Hva det er best for deg å gjøre i en gitt situasjon. Hvem du bør stole på. (Det høres nesten litt schizofrent ut.)

Da jeg var kristen, tenkte jeg at Gud alltid så meg, og at han hadde oversikten over det som skulle skje med meg hver dag. Jeg husker jeg tenkte at han visste hva jeg ville møte, og at han ville hjelpe meg å møte det. Det kjentes trygt, egentlig.

Men i konkrete valgsituasjoner savnet jeg det å se veiledningen svart på hvitt. Der den antikke og generelle Bibelen var uklar. Høre ham si klart og tydelig, for eksempel, at nå burde jeg sette den utdanningen øverst på søkelista mi. Nå burde jeg flytte dit. Og i mindre målestokk: i kveld vil det være nyttig eller viktig for meg ta den turen, å ringe den personen, å si det. Jeg tenkte at han visste best, men jeg skjønte ikke hva han mente var best (og hvorfor det, i så fall?)

Det måtte være mottaket det var noe feil med. Jeg som ikke klarte å skjønne hva han mente. For Gud hadde jo en stemme, krefter til å gjøre seg hørt og forstått. Eller?
Jeg ba om ledelse. Bladde i Bibelen. Lyttet og ventet på visshet.
Og så gikk jeg stadig og var usikker på valgene jeg selv hadde tatt. Var de egentlig Guds vilje? 
Jeg hørte jo historier om kristne som ble ledet av Gud så konkret i hverdagen, som om han var en venn som gikk ved siden av dem og snakket til dem. Jeg ønsket å ha det sånn.

I ettertid tenker jeg at jeg burde stolt på meg selv, truffet mine egne små og store valg etter å ha veid for og mot, ut fra mine egne interesser og det jeg kjente jeg trengte - og så tenkt at Gud var sterk nok til å stoppe meg hvis jeg gjorde noe feil. At han ville lede meg gjennom det jeg gjorde, mer enn inn i det jeg skulle gjøre.

For i dag, snart 13 år etterpå, har jeg fremdeles vanskelig for å treffe valg. Bli min egen voksen. Skjønne hva jeg skal gjøre når jeg står foran et veivalg. Stole på min egen magefølelse. Hva nå enn den er. Jeg venter liksom fremdeles på en stemme fra oven eller en utstrakt, pekende hånd som skal vise meg veien jeg skal gå. Og så virrer jeg, går fram og tilbake, av og til helt uten selvtillit. Skammer meg over virringen.

Det er frustrerende.

Men jeg har begynt å skjønne at jeg faktisk har en indre stemme ett eller annet sted. Jeg må bare aktivisere den på ett eller annet vis. Prøve meg fram. Og også være raus med meg selv og tenke at går det, så går det, og "feiltråkk" er erfaringer jeg kan lære av. Det fins ikke bare én plan, én smal vei å gå på.

Livet kan virke som en labyrint av og til.
Men jeg tror det egentlig er et skattekart. Og skattene finner jeg underveis der jeg går.

2 kommentarer:

  1. Det du skriver her kjenner jeg meg veldig igjen i. Også jeg lyttet engang til "stemmen fra oven" når det jeg burde lytte til var "stemmen fra innsiden" - altså min egen intuisjon, erfaring og bevissthet. Jeg tror det er det mange kristne faktisk gjør - altså lytter innover på samme måte som jeg som ikke-kristen idag gjør det - og så tolker de det (feilaktig) som "Guds ledelse". Idag finner jeg en slik tolkning rimelig absurd.

    Det er noe veldig dumt med i lang tid å lete etter "Guds stemme": Man kan bli dårlig til å lytte til seg selv, og til å ta valg. Du er jo inne på dette i det du skriver. Evnen til å lytte innover krever trening tror jeg. Trening som kun kan utføres ved å leve livet, og ikke minst gjøre feil. Jeg bruker å si at en feil som gjøres første gang, ikke er en feil, det er lærdom. Gjør jeg samme "feilen" en gang til, er det en ekte feil for det viser at jeg ikke har lært.

    Uansett: Enig i at livet består i å oppsøke skattene der de finnes, for de finnes virkelig. Men ikke i en eller annen himmel, de må finnes mens vi ennå lever, for etterpå er det for sent....


    SvarSlett
  2. Ja, det er det som er så spennende og litt skummelt, hvor verdifull hver dag blir.
    Jeg har forresten lest om en bok som jeg lurer på om kan hjelpe meg med den indre stemmen: Braboken, et konsept lansert av Mia Törnblom. Her skal en selv skrive ned mot slutten av dagen hva som har vært bra, mindre bra, hva en har å takke for og hva en trenger hjelp med.
    Det blir nesten som en bønn, men til en selv:)

    SvarSlett

Her kan du skrive inn en kommentar! Kommentarene blir moderert før publisering. NB: hvis du skal logge deg på en konto når du sender kommentaren, 1) logg på før du skriver eller 2) kopiér kommentarteksten før pålogging. Det hender dessverre at teksten ellers forsvinner. Og det vil vi jo ikke?