søndag 24. januar 2016

Søndagsrådet og jula - og "noe som har skjedd"



I dag hørte jeg på en podcast, Søndagsrådet, hvor et panel med kristne svarer på spørsmål fra innsendere (særlig foreldre) som opplever vanskelige dilemmaer og vriene situasjoner (inspirert av Lørdagsrådet i NRK? Disse har forresten også vært innom livssynstema.). Jeg syns det er fascinerende å høre på podcasten, og særlig spørsmål som har med tvil og møter mellom livssyn å gjøre. Ett av temaene de har tatt opp er julefeiring, i podcast nummer 8 (uke 49).

En forelder hadde ringt inn om en voksen datter (27) som "ikke lengre regnet seg som kristen" og som skulle feire jul hjemme. Dette ble veldig vanskelig, fordi datteren nå reagerte negativt på familiens kristne juletradisjoner som lesing av juleevangeliet, kirkegang på julaften og bordbønn. Hun ville ikke ha noe av det.
I Søndagsrådet ble rådet kort sagt "gi og ta": datteren måtte få slippe å delta aktivt i de kristne aktivitetene, men måtte også respektere at det kristne innholdet var en viktig del av familiens jul. Og framfor alt, de måtte snakke sammen om dette.

Jeg bet meg merke i en annen uttalelse under nettopp denne diskusjonen. En av rådgiverne sier at han tror det er noe "annet" som ligger bak. Siden datteren ikke lengre kaller seg for kristen, kan det være at hun er bitter over "noe som har skjedd", og dette kan de i så fall gjerne snakke om.

Det trenger ikke være "noe som har skjedd" i form av konkret negative opplevelser i familien eller menigheten, som har ført til at denne personen ikke lengre er kristen. Det fins så mange faktorer som kan spille inn når denne prosessen skjer. Det skriver jeg både fordi en ikke automatisk skal tenke at det er en eller flere av "de kristne" som fører til ikke-tro, og fordi en må ha respekt for at den ikke-kristne kan ha gått igjennom en lang prosess som også involverer ikke-emosjonelle vurderinger. Noe av det verste en kan si til en ekskristen som lever godt med dette valget, er for eksempel "Hvorfor er du sint på Gud?" Det er akkurat som å si: 1) "Du tror egentlig fremdeles på Gud." og 2) "Standpunktet ditt er noe som går over, et valg basert på følelser som du vil se var feil når du bare får roet deg litt eller snakket ut om det."
(Og så er spørsmålet: hvis det virkelig var noe som skjedde, snakker en ut om det for å ordne opp og gjøre ting godt seg imellom, eller som en "quick fix" for at den ekskristne skal komme tilbake til troen?)

Jeg skjønner uansett godt at jula kan bli et minefelt for både de(n) ekskristne og familien. Særlig kan det bli det i en familie der kristentroen gjennomsyrer mye av vaner og også samtaleemner. En hadde noe grunnleggende til felles som var helt naturlig, og så er ikke "hele pakken" så selvfølgelig for alle lengre.
Kristen jul når en er ekskristen kan kanskje sammenlignes litt (følelsesmessig) med det å ha en ekskjæreste som du prøver å glemme og en familie som fremdeles har et hjertelig forhold til denne?
For ei uttalt kristen jul blir ikke bare kos og gaver og familie, men feiringen av Jesu fødsel. Ikke profeten eller forbildet Jesus, men Frelseren. Det er snakk om "det jula egentlig handler om".

Det er ikke lett, og det fins ingen fasit. Men en må gjøre så godt en kan, og ofte lønner det seg å prøve å fortelle - og lytte. 


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Her kan du skrive inn en kommentar! Kommentarene blir moderert før publisering. NB: hvis du skal logge deg på en konto når du sender kommentaren, 1) logg på før du skriver eller 2) kopiér kommentarteksten før pålogging. Det hender dessverre at teksten ellers forsvinner. Og det vil vi jo ikke?