onsdag 24. august 2016

Lappen med skrift på (Du skal ikke lyve)

En gang på ungdomsskolen gjorde noen fra kullet mitt hærværk på skolens eiendom. En kamerat fortalte meg hvem som hadde gjort det. Jeg lovte å ikke si noe videre. Skjønte at dette var noe vi elevene stod sammen om, å ikke sladre. Det var spennende.

Så stod rektor i klasseromsdøra. Vi fikk hver vår hvite lapp og beskjed om å skrive ned det vi visste der. Alle lappene forble nok blanke. Utenom én.

"Jeg kan ikke si noe, men spør (navnet på kameraten min)."

Det skrev jeg. Og havnet for første og siste gang i livet på rektors kontor, sammen med en gutt som nok var ganske fortørnet over sladrehanken Synne. Det ble heldigvis ikke noe uvennskap mellom oss. Han tok meg i hånda og sa at jeg var tilgitt...

Men denne episoden har brent seg fast i minnet, som et typisk eksempel på hvordan jeg levde og tenkte. Det var viktigere å være lydig og oppriktig enn å kunne holde på hemmeligheter og være lojal mot venner. For "Du skal ikke lyve".
Det var omtrent fysisk umulig for meg.

Foto: Rennett Stowe, Flickr.


Av og til har jeg tenkt på at med det "handikappet" ville jeg blitt ei miserabel motstandskvinne under andre verdenskrig. Jeg hadde faktisk et scenario i hodet som jeg tror er inspirert fra noe jeg har hørt eller sett i kristne sammenhenger.

Jeg gjemmer en jødisk familie i kjelleren. Nazistene kommer på døra og ber meg vise hvor jeg har gjemt dem.
Jeg peker på kjellerlemmen.

Hvorfor gjør jeg det?
Fordi jeg ellers måtte ha sagt noe usant.
Og i min logikk ville Gud, siden han ikke vil verken ha løgn eller mord, ordnet det slik at jødene likevel ble spart - gjennom et mirakel.

I dag ville jeg prøvd på en hvit løgn, selv om den muligens ville blitt avslørt.
Jeg håper at jeg under krigen ville ytt nazistene motstand, uansett hvor mye makt de hadde.


Jeg har nettopp lest i "Slipp meg: en bok om Henrik Ibsen" av Ivo de Figueiredo. Her forteller han om fire av Ibsens skuespill og setter karakterenes dilemmaer og livsvalg inn i en allmenn moralsk kontekst.
En av disse karakterene er presten Brand. Han som sa 

Det som du er, vær fullt og helt,
og ikke stykkevis og delt.
Brand var så "hel" og krevde så mye "helhet" av andre at det ble ulykke av det. Alt var svart eller hvitt, sant eller usant, rett eller galt, uten rom for tvil. Gi alt!
Kunne jeg blitt en Brand?

I teorien var jeg like kompromissløs som ham, men først og fremst overfor meg selv. Jeg tror jeg kan si at strevet mitt med å stå på de moralske krava først og fremst gikk ut over mitt eget selvbilde.

Hvordan tenker jeg i dag rundt opplevelsen fra ungdomsskolen?

Jeg syns fremdeles at de som hadde gjort disse rampestrekene hadde godt av å bli avslørt. Men tenker jeg meg en situasjon der de ikke hadde gjort noe galt - eller risikerte å bli torturert eller drept - ville jeg mest sannsynlig hjulpet dem. Det er godt å vite.

Målet helliger ikke alltid middelet, men av og til gjør det faktisk det.

-----


PS: i 1978-oversettelsen av det åttende budet heter det: du skal ikke vitne falskt mot din neste.
Jeg kan ikke huske at jeg lærte det. Gir ikke dette et litt annet bilde?

1 kommentar:

  1. Jo, det gjør det veldig annerledes, det med å vitne falskt.

    Jeg får to assosiasjoner. En er til De elendige av Victor Hugo hvor en nonne er kjent for å ikke kunne lyve. Hun er den som redder Jean Valjean, nettopp ved å lyve og ikke bli avslørt, fordi det "ikke var mulig" at hun løy.

    Det andre er til Brand. Brand er ingen helt, han er møte mellom vikingen og kristendommen, men som ikke har forstått nåden.

    SvarSlett

Her kan du skrive inn en kommentar! Kommentarene blir moderert før publisering. NB: hvis du skal logge deg på en konto når du sender kommentaren, 1) logg på før du skriver eller 2) kopiér kommentarteksten før pålogging. Det hender dessverre at teksten ellers forsvinner. Og det vil vi jo ikke?