Det er jul, også i barndomshjemmet. Og mens jeg har ferdigstilt videoen dere ser nedenfor, har jeg hatt flere sjanser til å observere meg selv og valgene jeg tar når det gjelder ord og sang.
Synger med på julesangene i kirkebenken. Reiser meg med resten under trosbekjennelsen («Jeg tror på Gud Fader…» men uten å si noe. Velger å synge med på bordvers når vi i familien spiser.
Det føles som en del av et fellesskap som jeg, trass i forskjeller i livssyn, ikke vil bryte.
Så har jeg tatt med meg boka «Presten og ateisten» hjem. Den har allerede vært et utgangspunkt for en samtale om bibeltroskap og etiske dilemmaer.
Så leser jeg den nye boka til Håvard Nilsen, «Om høsten kommer de tilbake», om tilværelsen på en pinsevenn-folkehøyskole. Så lett å leve seg inn i, selv for en eks-lutheraner. Lurer på hvor mye en kirkefremmed vil få med seg. Jo, det er noe felles menneskelig der.
Uansett hva du tenker på:
Ønsker deg som leser dette, gode dager og håp for det nye året.
