Kjære Gustava

Jeg er nå hjemme hos mamma og pappa i den nykjøpte leiligheten i Lyngdal, mot slutten av dette oppholdet. Det har vært fint. 

Som innflyttingsgave hadde jeg med meg 1902-utgaven av Gustava Kiellands "Erindringer fra mit Liv". Gustava, født i 1800, var prestekone i Lyngdal i 1837-1854. Her stiftet hun blant annet den første og største (misjons)kvinneforeningen i Norge, hvor lokale kvinner lagde ulike håndarbeidsprodukter for å samle inn penger til misjonen.
Da jeg selv var barn på et lite sted lengst nord i Nordland; holdt mamma kvinneforeningsmøter hjemme. Jeg har fremdeles minner derfra. 

Jeg hadde ikke lest boka selv før jeg ga den til dem i gave. Men nå er den lest. I starten ble jeg først og fremst fascinert av de levende, anekdotiske skildringene av det norske folkelivet og av et jente- og kvinneliv blant de middels godt stilte i Norge. På det magreste middager med bare potet i Drammen, på det fineste besøk hos grever i Danmark, da Gustava var tenåring. Hun spilte og sang, skrev og leste, fant roen i naturen -  jeg ble veldig engasjert i denne jenta selv om hun levde lenge før meg. 
Så leste jeg ei setning som ga meg en dårlig følelse (side 18): 

...jeg havde godt for at være snild, thi ingen gjorde mig Fortræd, ingen tog mit simple Legetøi fra mig, og jeg fik sjelden Irettesættelser, Synden sov paa min Hjertebund og aandede saa let, at jeg ikke merkede den, jeg vidste ikke, at den var der.

Og så på side 128: 
Min gode, kjære Moder var sin Tids Barn, hun kunde ikke eller havde maaske ikke Gave til at undervise sit Barn om de Ting, der hører Guds Rige til; jeg hørte intet om Synd og Naade; vi var flittige, rettsindige Folk, gjorde intet Menneske Fortræd, og dermed lod vi det bero.

Det tar tid å komme seg dit i boka, men så kommer beskrivelsen av hvordan den nyutdannede presten Gabriel, som hun er forlovet med, begynner å diskutere kristne ting med henne. Hun har hatt en enkel gudstro; nå begynner hun å streve med spørsmål hun ikke visste hun burde stille. Hun beskriver det slik:

Hele mit hidtilværende Forhold til Gud ramlede ned som en raadden Bygning (...)
Jeg blev som lamslaaet; men da mine forvirrede og forvildede Tanker havde samlet sig igjen, begynte jeg at søge efter i Ruinerne, om jeg kunde finde et Hul eller en Krog, hvori jeg kunde skjule mig for det frembrydende, fremmede Lærdomsveir, som truede med at kaste mig til Jorden. Intet Skjul var at finde; jeg maatte ud igjen og blotstille mig for den bibelske Kristendoms friske Vind, som bortblæste alt det gode ved mig, som jeg, uden at rose mig deraf og uden at tænke videre paa det, dog troede at have eiet, som om det var Støv og Aske.

Kort sagt: Gustava opplever det samme som jeg opplevde som tenåring (du kan lese mer om det her): personlig anfektelse. Nei, jeg er ikke god nok for Gud. Bare han kan hjelpe. Bare han kan frelse. I meg selv er det ingen ting godt...

Hun ble ikke fullstendig endret som person gjennom denne omvendelsen. Hun likte fremdeles musikk, var sosialt engasjert, trivdes i naturen. Men hun bøyde seg under Gud; kristentroen ble noe annet og mye mer alvorlig. Det ga seg blant annet utslag i at hun ble veldig opptatt av om familie og venner hadde det rett med Gud. Var de frelste? Skulle hun se dem igjen etter døden? Det er tydelig at dette blir ekstra viktig for henne. 
Og kanskje misjonsengasjementet også kom av dette svart-hvite synet på livet etter døden? 

---

Jeg hører nå på den siste episoden av podkasten Reisen; det handler om frelse og ulike frelsesforståelser. For meg og mange andre var det jo ikke tørr teori. Det var følelsen av skillet mellom liv og død.  

Jeg husker mine egne kamper som tenåring. Et aldri så lite sammenbrudd i en skoletime på videregående hvor jeg ikke klarte å slutte å gråte og snufset fram at jeg var usikker på om jeg var frelst. Læreren prøvde å trøste og sa noe i retning av at Gud hadde plass for alle, men det hørte jeg naturlig nok ikke på.
Han hadde kanskje den kristne forståelsen Gustava (og dels jeg, da jeg var veldig liten) hadde før "omvendelsen". Jeg på min side hadde fått se sannheten om hvor syndig jeg var. 

Det var ikke nok, Gustava. 
Du var på feil vei. 
For med ditt vennlige, nysgjerrige, omsorgsfulle liv
og ditt glade vesen
stod du foran den evige, hellige Gud 
som dømte deg til døden 
for hver minste ting
du hadde tenkt og sagt og ønsket og unnlatt. 
Du falt igjennom. 

Gustava Kiellands "Erindringer om Mit Liv" er digitalisert på Nasjonalbiblioteket. Den kom først ut i 1886. 
Du kan lese mer om Gustava på Store Norske Leksikon. 

Bloggen er 10 år blitt

 

En dag i februar for ti år siden skrev jeg de første linjene på denne bloggen. Det føles (som mye i livet) både lenge siden og som om det var i går. Jeg hadde levd lenge uten mitt gamle livssyn og lette etter nye holdepunkter, og ville fortelle min historie om det. 

Som mange blogger begynte Slik som eg var som en slags dagbok, men med et ønske om at andre skulle lese den. Jeg fortalte min historie, og kanskje noen kunne ha nytte av akkurat den? 

Jeg markedsførte ikke bloggen storstilt og åpent, men kunne fortelle om den til mennesker jeg møtte som jeg trodde ville være interesserte. Og så la jeg til rette for spørsmål og dialog i form av kommentarer og personlig kontakt på epost. Dette har ført til gode samtaler og til og med skapt verdifulle vennskap. En følelse av å ikke være så alene med spørsmålene en fremdeles går rundt med. 

Jeg har ikke blitt en representant for ekskristne i møte med media eller noen tydelig, offentlig ressursperson. Det har jeg heller ikke ønsket. Jeg har lurt på om jeg er feig. Om jeg kunne gjort mer, vært mer? 
Uansett - dette har vært min måte å være en medvandrer på. 

Alt rundt bloggen 

På de ti årene har det skjedd mye i livssynsdialogen i og utenfor Norge. 

Det virker som om et lokk har åpnet seg på en kokende kjele med alt som ikke har vært snakket om offentlig, spørsmål som berører mange enkeltmennesker også i et overveiende sekulært land som vårt. 

Det har vært norske TV-programmer hvor en setter søkelys på potensielt skadelige elementer i religionen: bevegelser med store krav til personlig engasjement (som Frelst, VGTV 2016), pengepredikanter og så videre.
Podkasten Reisen (2018) har oppstått, hvor enkeltpersoner med kristen bakgrunn diskuterer teologi, Bibelen og kristen praksis. I statskanalen NRK har de hatt fokus på etikk og verdier i podkasten Etikketaten/ Kompass. 
Den kristne dagsavisen Vårt Land har lagt til rette for dialog (og diskusjoner) rundt verdispørsmål i tidligere Verdidebatt (nå lagt ned) og åpnet livssynsrommet i spalter som Min tro.
Hjelpekilden har blitt stadig utbygd og hjelper folk som sliter etter å ha forlatt (først og fremst) strenge eller lukkede kristne miljøer.  
Og det kommer stadig flere bøker med personlige historier; den siste nå er Alene ut, som handler om menigheten Samfunnet. 

I USA (og muligens andre land, uten at jeg kjenner til konkrete kanaler) har det de siste årene kommet flere og flere blogger og YouTube-kanaler med personlige ekskristne historier, bibelkritikk og diskusjon rundt verdispørsmål. Over dammen har de vært langt fremme i flere år når det gjelder det å danne ekskristne nettverk; de har også rukket å kjenne på utfordringene som tross alt oppstår når en danner nye organisasjoner. Vi er enkeltmennesker med ulike erfaringer og kanskje også ulike livsmål og verdisyn; hvor kan vi møtes? 

På sidene i menyen lister jeg opp flere av bøkene, videoene og podkastene jeg nevner her. Si gjerne ifra om du mener jeg mangler noe relevant! 

Mer om bloggen 

Det har blitt 92 publiserte innlegg på Slik som eg var siden jeg startet. Når jeg går inn på statistikken, er det tre innlegg som skiller seg ut når det gjelder visninger: først anmeldelsen av filmen Disco, så innlegget om Deg å få skode og på tredjeplass innlegget om møtet med DHÅ. De har merkbart flere visninger enn resten av bloggen.

Jeg mistenker at det laveste tallet (200 per i dag) kommer fra folk som har lest hele bloggen og muligens vet om den på forhånd, mens de store tallene kommer fra folk som tilfeldigvis har funnet et innlegg gjennom et internettsøk - eller deling fra andre enn meg.
DHÅ-innlegget har en YouTube-video som flere har sett, og den har blitt anbefalt av en profilert person.

Jeg har av og til brukt titler og sitater fra kristne sanger i innleggene mine. Dette har jeg gjort fordi kristne sanger har vært en viktig referanseramme i mitt liv. Jeg har ikke hatt noen baktanke om å "evangelisere" overfor kristne, men jeg vet om tilfeller hvor noen har lett etter selve sangen eller diktet i en kristen kontekst og funnet noe annet. 

Hva nå?

Jeg har lyst til å fortsette med bloggen en god stund; jeg har stadig nye idéer til emner. Noen innlegg må jeg finpusse på lenge. Jeg har per i dag 21 innleggsutkast. Noen handler om filmer jeg har sett eller bøker jeg har lest; andre om diskusjonstemaer som barnevern, klimaskepsis og tilgivelse. 

Noen vil nok aldri bli publisert, men jeg håper å kunne ferdigstille flere etter hvert. Jeg vil så gjerne at de skal bli best mulig, ha gode referanser der det er relevant, og så videre - det er en bremsefaktor i publiseringen, dessverre.  

Et hjertebarn jeg har hatt helt fra den første tiden på bloggen, men som bare har vært en kladd, er innlegget "førstehjelp for ekskristne". Jeg har selv følt mange ganger at jeg ikke vet hvor jeg skal lete etter svar på små og store livsspørsmål, også det som er knyttet til mitt tidligere kristne liv og hvordan teologi og tankemønstre påvirket meg som person. 
Alle ekskristne har ulike erfaringer, og jeg vil ikke i et slikt innlegg komme med svar, men foreslå hva slags ressurser som kunne vært med i en slik førstehjelpspakke. Hva er relevante samtaletjenester og nettverk? Hvilke psykologer vil kunne forstå og hjelpe? Hva slags ikke-kristne aktiviteter kan dekke behovet for mening og gi en følelse av å være til nytte? 

---

Jeg håper du føler det meningsfylt å følge meg på reisen, og at du tar kontakt hvis du har innspill eller spørsmål. 

Det sjuende budet

Jeg er ferdig med videoen om det syvende budet: Du skal ikke stjele. 

Fordi så lite har endret seg på dette punktet etter bruddet - jeg er fremdeles streng med meg selv, som om jeg har en engel på skulderen - trekker jeg inn en ytre faktor som har blitt mer framtredende de siste tyve årene.

Det er siste dagen før jeg skal dra på ferietur sørover, men denne gangen skal jeg ikke tilbake til "Silver Bergh Road" med den store hagen, kjellerstua og blåblomstret tapet på barnerommet. Barndomshjemmet er lagt ut for salg og kommer nok til å skifte eiere i løpet av sommeren. Det føles merkelig, men samtidig helt naturlig. 

God sommer!