Den ekte Mamma

Jeg har ikke mange minneavtrykk av ting jeg tenkte og følte som lita jente. Men jeg husker et mareritt som stadig vendte tilbake, i overgangen fra drøm til virkelighet ...

----

Mamma! 
Jeg ligger i senga mi og roper. Er så redd at kroppen føles stiv. 
Hun kommer ikke. Jeg roper høyere. Mamma! 

Der gløttes det på døra inn til rommet mitt. 
Lyset fra gangen strømmer inn, og hun står der og kikker. 
Synne, får du ikke sove?

Jeg skal til å svare Nei, jeg får ikke sove,
så hun kan komme inn og trøste meg og pakke dyna rundt meg,
men plutselig stusser jeg. 
Noe er galt. 

Du er ikke mamma. Du er ikke mamma! 
Og ja; skikkelsen i døra blir svakere, blir borte. 

Jeg begynner å rope igjen: Mamma! Mamma! 

Så kommer mamma. 
Jeg skjønner at jeg er våken, og at det virkelig er henne som står i døråpninga. 

Kanskje hun kommer inn, setter seg på knærne ved siden av senga og stryker meg over håret. 
Kanskje hun bare står der litt, stille, til øyelokkene mine blir merkelig tunge. 
Uansett kan jeg kjenne tryggheten strømme inn i kroppen. 

Alt er vel. 
For den ekte Mamma er her, og hun passer på meg.

Helvete - det andre stedet

Kanskje du også hørte radiodebatten på NRK med tittelen "Et sant helvete"? En ung predikant fra Hægebostad, nabokommunen til den jeg vokste opp i, forteller her om sitt dype behov for å varsle medmenneskene sine om helvete. De må få høre om det, de må få vite at det er en bombe i rommet som kommer til å gå av hvis de ikke vender om og tror på Gud.

Det var veldig fascinerende å høre på. Og det skumleste var kanskje det at jeg kjente "kristne Synne" igjen i Tor André Haddeland.

Kevin Dooley (Flickr)

Det er ikke det at jeg husker noen personlig angst for helvete, en redsel for at jeg skulle havne på et flammende sted med gråt og tenners gnissel. Jeg kjenner heldigvis ikke igjen de fryktelige beskrivelsene referert av Arnfinn Nordbø, som også er intervjuet i dokumentaren. Jeg husker heller ikke at jeg hadde mareritt om at mennesker jeg kjente skulle gå fortapt. Og hadde jeg slike visjoner, så har de av en merkelig grunn ikke gjort stort inntrykk. Men jeg husker at jeg likevel var redd for å ikke ha vitnet. Å ikke ha gjort nok for å få mennesker til å se Jesus, til å se at de måtte vende om.

Og i perioder var jeg nok redd for at hvis jeg døde og ikke alt var "rett" med meg, så ville jeg havne et sted etter døden hvor de jeg var aller mest glade i - mamma, pappa og lillesøster - ikke var. Jeg ville ikke havne i himmelen. Helvete var det andre stedet. 

Ikke så lenge etter radiodebatten skrev Gunn Hild Lem en kronikk på NRK Ytring. Og i kjølvannet av det møtte hun pastor i Oslokirken, Jan-Åge Torp, til debatt. Her kan du se debatten.

Det er flere ting ved denne debatten jeg kunne skrevet noe om. Og om mine tanker - og følelser - rundt den. På et vis skulle jeg ønske jeg kunne reagere slik Lem gjør, og "le av helvete" samtidig som hun raser. Men midt inni det absurde (fra mitt ståsted som ekskristen) er troen på to utganger av livet, med Bibelens Gud som dommer, så tragisk at jeg ikke klarer å trekke på smilebåndet av den. Ennå.

Siste delen av debatten traff meg sterkest... for det første med Jan Åge Torps påstand om at man i den karismatiske vekkelsen
"tror på det som står i Bibelen",
en påstand som gjør meg arg (fordi det uansett vil være et spørsmål om hvilke deler du tror på),

og siden med Gunn Hild Lems dypt undrende:

"Jeg skjønner at du kan tro at noe som er veldig vondt kan være sant. Men jeg skjønner virkelig ikke hvordan du kan fortsette å elske Gud hvis det er dette du tror om ham."

Der var Jan Åge Torp uenig. Men det ble ingen tid til utdyping.

Påskrift, september 2014: Bokprogrammet (NRK) hadde en utgave om helvete i 2009, blant annet med intervju med salig Odd Bondevik, med Margaret Skjelbred, som skrev Mors bok (og som jeg kjenner igjen tanker hos) og med Olaug Nilssen, som reagerte på at Sigvart Dagsland ikke tror på helvete. Anbefaler å se programmet!