lørdag 27. september 2014

Mistet - eller forlatt?

I intervjuet som kom på trykk i VG tidligere denne måneden ble det brukt to ulike utsagn for det som skjedde med troen min. Jeg har fundert litt på dette; er de ikke gjensidig utelukkende? Kan jeg med hånden på hjertet si at begge stemmer med virkeligheten?

1. Jeg mistet troen. 
2. Jeg forlot troen. 

Utsagn 1 vitner om en prosess som jeg ikke hadde kontroll over, noe som bare skjedde. Det var noe jeg hadde hatt som jeg ikke lengre klarte å holde fast i; ytre forhold rev troen fra meg. Dette ville da skape en sorgprosess fordi jeg hadde mistet noe verdifullt, jamfør de andre intervjuene i reportasjen. (De mistet et familiemedlem, et kjæledyr, synssansen osv.) En slik prosess skaper følelser av savn, fortvilelse og håpløshet.

Utsagn 2 beskriver et bevisst, indre valg om å la noe ligge, forlate det og se framover. Rive meg løs fra (bryte) bindinger eller legge fra meg en byrde. Noe jeg gjorde av egen fri vilje. Dette ville skape lettelse fordi byrden ikke var der lengre og en følelse av frihet.


Ble brutt løs eller brøt selv?
Foto: Flickr (Nina OA)

Det virker som to forskjellige prosesser.

Men begge prosessene skjedde.

Gradvis mistet jeg elementer i troen - jeg tror kanskje det skjedde først - og så traff jeg gradvise valg om å la den ligge igjen og ikke kjempe for den, og leve et nytt liv uten gudstro. Jeg har tidligere nevnt røttene og drakreftene i bruddprosessen.

Det var kanskje på grunn av denne dobbeltheten at det var såpass vanskelig å forholde seg til det som skjedde (eventuelt: det jeg gjorde). Jeg kjente savn og sorg OG dyp lettelse på samme tid, i tillegg til dårlig samvittighet fordi jeg følte lettelse. Jeg var offer og skurk (eller helt, om du vil) på samme tid, både objekt og subjekt.

Det føles mer voksent, mer ansvarlig og respektabelt å si at jeg traff et valg. Det at jeg mistet noe gjør at jeg kan be om trøst og sympati.

Jeg kjenner at jeg er godt og vel over tiden da trøst var på sin plass, for jeg sørger ikke lengre, men jeg opplever fremdeles situasjoner hvor jeg kjenner på forvirring og frustrasjon, ekko fra prosessen som skjedde, øyeblikk hvor kontrasten mellom "da" og "nå" blir så tydelig. De vil vel aldri forsvinne helt.

Kanskje jeg ønsker meg både high five og klem på samme tid?

Det som alle mennesker egentlig trenger iblant, uansett bakgrunn og livssituasjon.

Utstrakt hånd. Foto: Flickr (jlhopgood)

onsdag 3. september 2014

Et intervju

I går tidlig var jeg på jobb og gjorde meg i stand til et klassebesøk på biblioteket hvor jeg jobber. Om ti minutter skulle jeg snakke om norsk samtidslitteratur for tiendeklassinger. En spennende oppgave som jeg gledet meg til, men jeg var litt ekstra spent fordi en forkjølelse var på vei.

Da ringte telefonen, og det fra et nummer jeg ikke kjente.
Det viste seg å være en journalist fra VG; de jobbet med en intervjuserie om mennesker som har opplevd sorg etter å ha mistet noe viktig - for eksempel en tro.
Hun hadde kommet over denne bloggen og lurte på om jeg ville la meg intervjue.

Intervjuet kommer i Verdens Gang i nærmeste framtid.
Oppdatering: i dag, tirsdag 9. september. Litt forkortet, men kjenner det igjen!