Jeg satt i kirkebenken for ikke lenge siden i forbindelse med en slik overgangssituasjon. Det var fullt av folk i kirken, og midtgangen var strødd med blomsterhilsener.
Et godt stykke uti gudstjenesten så jeg ned i programmet og visste at det var tid for å synge "Deg å få skode". Det er en sang jeg kan utenat. Det var sangen jeg sang alene fra podiet i Betlehem (bedehus) i Bergen for mange år siden, jeg husker situasjonen ennå. En nydelig keltisk melodi og en inderlig tekst som jeg den gangen var stolt av å få synge. En av mine yndlingssalmer.
Jeg åpnet munnen der jeg satt i kirkebenken, rett i ryggen, og begynte på sangen sammen med de andre.
Jeg klarte ett vers.
(Oversatt til norsk bokmål her.)
Det å få se deg er lykken å nå.
Gud, vær det syn som mitt hjerte vil se!
Vær du for tanken min dyreste skatt,
lyset som stråler ved dag og ved natt.
Under det andre verset sviktet stemmen, og jeg begynte å gråte. Jeg klarte ikke stoppe tårene.
Gud, vær det syn som mitt hjerte vil se!
Hvilken Gud er det snakk om som jeg skal ønske å se? tenkte jeg. Er det den kjærlige faren som jeg lærte om da jeg vokste opp? Den allvitende lovgiveren som jeg begynte å bli kjent med i tenårene? Eller den brutale, hevngjerrige (særlig gammeltestamentlige) urguden som jeg leste om som 24-åring og siden aldri har kunnet glemme?
De siste dagene hadde jeg lest i Dan Barkers bok Godless. Barker var en ivrig kristen evangelist i USA i flere år helt til han begynte å stille ærlige, kritiske spørsmål og fant ut at han ikke lenger kunne (og ville) tro på verken kristendommens Gud eller Bibelen (les mer om ham på engelsk Wikipedia her).
I ett av kapitlene i boka kommer forfatteren med grimme eksempler på Guds "moral" fra bibeltekstene. Eksempler jeg har visst om, men som jeg ikke hadde hatt i tankene på lenge. Vondt å lese. Vondt å glemme.
Så her satt jeg, skulle synge om å få se Gud, og hadde ikke lenger noe ønske om å se ham. Jeg trodde ikke lenger at han fantes, men hvis han hadde gjort det ville jeg gjemt meg under kirkebenken i redsel. Og ham hadde jeg lengtet etter å få se ansikt til ansikt. Å få komme nær. Å leve i hans lys.
Tårene rant - for henne som hadde mistet livet, men også for meg selv.
Jeg som hadde mistet yndlingssangen min.
Det å få se deg er lykken å nå.
Gud, vær det syn som mitt hjerte vil se!
Vær du for tanken min dyreste skatt,
lyset som stråler ved dag og ved natt.
Under det andre verset sviktet stemmen, og jeg begynte å gråte. Jeg klarte ikke stoppe tårene.
Gud, vær det syn som mitt hjerte vil se!
Hvilken Gud er det snakk om som jeg skal ønske å se? tenkte jeg. Er det den kjærlige faren som jeg lærte om da jeg vokste opp? Den allvitende lovgiveren som jeg begynte å bli kjent med i tenårene? Eller den brutale, hevngjerrige (særlig gammeltestamentlige) urguden som jeg leste om som 24-åring og siden aldri har kunnet glemme?
De siste dagene hadde jeg lest i Dan Barkers bok Godless. Barker var en ivrig kristen evangelist i USA i flere år helt til han begynte å stille ærlige, kritiske spørsmål og fant ut at han ikke lenger kunne (og ville) tro på verken kristendommens Gud eller Bibelen (les mer om ham på engelsk Wikipedia her).
I ett av kapitlene i boka kommer forfatteren med grimme eksempler på Guds "moral" fra bibeltekstene. Eksempler jeg har visst om, men som jeg ikke hadde hatt i tankene på lenge. Vondt å lese. Vondt å glemme.
Så her satt jeg, skulle synge om å få se Gud, og hadde ikke lenger noe ønske om å se ham. Jeg trodde ikke lenger at han fantes, men hvis han hadde gjort det ville jeg gjemt meg under kirkebenken i redsel. Og ham hadde jeg lengtet etter å få se ansikt til ansikt. Å få komme nær. Å leve i hans lys.
Tårene rant - for henne som hadde mistet livet, men også for meg selv.
Jeg som hadde mistet yndlingssangen min.
Ljoset som strålar. Foto: S. Fredriksen |