onsdag 28. august 2013

Sangen som forsvant

Jeg går ikke så ofte i kirken lenger. Omtrent like ofte som en gjennomsnittlig norsk person, vil jeg tro. Til jul, fordi det er stemningsfullt og en kan treffe kjente. På en kirkekonsert, som tilhører eller kanskje korist. Ellers ved spesielle anledninger hvor kirken er seremonimester for en overgang i livet: i bryllup, dåp, konfirmasjon eller begravelse.

Jeg satt i kirkebenken for ikke lenge siden i forbindelse med en slik overgangssituasjon. Det var fullt av folk i kirken, og midtgangen var strødd med blomsterhilsener. 

Et godt stykke uti gudstjenesten så jeg ned i programmet og visste at det var tid for å synge "Deg å få skode". Det er en sang jeg kan utenat. Det var sangen jeg sang alene fra podiet i Betlehem (bedehus) i Bergen for mange år siden, jeg husker situasjonen ennå. En nydelig keltisk melodi og en inderlig tekst som jeg den gangen var stolt av å få synge. En av mine yndlingssalmer.

Jeg åpnet munnen der jeg satt i kirkebenken, rett i ryggen, og begynte på sangen sammen med de andre.

Jeg klarte ett vers. 
(Oversatt til norsk bokmål her.)

Det å få se deg er lykken å nå.
Gud, vær det syn som mitt hjerte vil se!
Vær du for tanken min dyreste skatt,
lyset som stråler ved dag og ved natt.


Under det andre verset sviktet stemmen, og jeg begynte å gråte. Jeg klarte ikke stoppe tårene.

Gud, vær det syn som mitt hjerte vil se!
Hvilken Gud er det snakk om som jeg skal ønske å se? tenkte jeg. Er det den kjærlige faren som jeg lærte om da jeg vokste opp? Den allvitende lovgiveren som jeg begynte å bli kjent med i tenårene? Eller den brutale, hevngjerrige (særlig gammeltestamentlige) urguden som jeg leste om som 24-åring og siden aldri har kunnet glemme?

De siste dagene hadde jeg lest i Dan Barkers bok Godless. Barker var en ivrig kristen evangelist i USA i flere år helt til han begynte å stille ærlige, kritiske spørsmål og fant ut at han ikke lenger kunne (og ville) tro på verken kristendommens Gud eller Bibelen (les mer om ham på engelsk Wikipedia her).
I ett av kapitlene i boka kommer forfatteren med grimme eksempler på Guds "moral" fra bibeltekstene. Eksempler jeg har visst om, men som jeg ikke hadde hatt i tankene på lenge. Vondt å lese. Vondt å glemme.

Så her satt jeg, skulle synge om å få se Gud, og hadde ikke lenger noe ønske om å se ham. Jeg trodde ikke lenger at han fantes, men hvis han hadde gjort det ville jeg gjemt meg under kirkebenken i redsel. Og ham hadde jeg lengtet etter å få se ansikt til ansikt. Å få komme nær. Å leve i hans lys.

Tårene rant - for henne som hadde mistet livet, men også for meg selv.
Jeg som hadde mistet yndlingssangen min.


Ljoset som strålar. Foto: S. Fredriksen




onsdag 14. august 2013

Hvem er jeg? 1 (Et solskinnsbarn)

Det store spørsmålet for meg etter bruddet var altså:

Hvem vil jeg være? 

Jeg var ikke lenger kristne Synne. Gudfryktige Synne. Det ble også etter hvert mindre av den skyldfylte Synne. Men jeg var fremdeles "meg". Så var spørsmålet: hvilke av mine egenskaper og karaktertrekk var mine fra starten av og ikke noe jeg hadde fått innlært eller hadde overtatt? På den andre siden: fantes det også noe som egentlig var meg, men som jeg hadde undertrykt?

Det er meningsløst å spørre, kan du si. Alt vi opplever som mennesker, særlig i barneårene, er med og former oss til den vi blir. Det fins ingen identitet i et tomrom. Vi kan heller ikke utvikle oss uten andre mennesker.
Likevel - det er lov å lure. 

Ett av de puslespillbitene som ble til Synne kan jeg oppsummere i en kjent søndagsskolesang, med originaltekst av Nellie Talbot: 

Gud vil jeg skal være et solskinnsbarn
og lyse for ham hver dag
i hjem og på skole, i all min dag
Ham være til behag.
Et solskinnsbarn, et solskinnsbarn…
ja, det vil jeg være for Ham.



Smil og vær glad for hver dag som går,
så skal du se hvor mange venner du får.
Eller var det "hvor vondt i kjeften du får"?
Foto: Flickr (Nina Matthews)

Jeg ble tidlig snill, etter det jeg husker. Jeg var høflig. Positiv. Oppmerksom. Viste andre vennlighet. Prøvde å oppmuntre andre. Finne formildende omstendigheter uansett. Smile når folk flest var sure.

Og selv om jeg hadde lært at menneskene var syndige, var de også verdifulle for Gud, og jeg trodde på at det fantes noe godt i alle. Noe som Gud kunne få fram. For han kunne gjøre under. (Dette var i tråd med selvbildet mitt; jeg tenkte at det gode jeg tenkte, sa og gjorde kom fra Gud.) I dagboka mi har jeg sett at jeg har takket Gud for at han "gjorde x snill". Det var alltid håp; ingen var så langt nede at ikke Gud kunne dra dem opp. Så jeg var grunnleggende positiv og optimistisk i møte med andre mennesker.
Er ikke det en fin ting, da? 

For ikke lenge siden satt jeg i salen på et komishow hvor en av sketsjene gikk slik:

To damer sitter på hver sin stol ved siden av hverandre og venter på et fly. De får høre at flyet er forsinket og at de må overnatte på flyplassen. De blir begge to ganske oppgitte, men mens den ene gir høylytt uttrykk for frustrasjon og er sur, klarer den andre å ta det hele med et smil.
De to damene jobber i samme firma og er på firmatur. De begynner nå å snakke om sine kollegaer. Den ene etter den andre får gjennomgå - av den sure damen. Den andre uttrykker, på en vennlig og smilende måte, at hun ikke er enig. Ingen baktalelser og treffende parodier finner gjenklang. Til slutt utbryter den sure i ren frustrasjon: "Seriøst: Liker du alle???" Og hun provoserer kollegaen sin med diverse fornærmelser helt til denne bryter ut i en, etter mitt syn, befriende innrømmelse, sagt med eder og galle: "Jo, jeg prøver å like alle, men jeg liker ikke deg! Ingen liker deg, fordi du er så negativ!!!" Hvorpå den negative kollegaen gratulerer sin positive kollega for å endelig ha sluppet løs frustrasjonen.

Jeg satt der i salen og tenkte: jeg har vært den positive jenta. Og nå sitter jeg og irriterer meg over hennes positivitet. Jeg heier faktisk litt på den negative!

La det være sagt: det fins nok av ødeleggende negativitet i verden. Ondsinnet sladder, mobbing, situasjoner hvor uskyldigheter blir tatt opp i verste mening. Jeg kjenner til den negative typen mennesker og vet at en slik innstilling ikke gir gode leveforhold. Men det kan også bli for mye av det gode. Det positive kan føles som tvang for den enkelte. Ekte følelser av frustrasjon og sårethet kan bli liggende og ulme. Og hvis en ikke våger å være åpen om det negative, kan knuter som virkelig finnes mellom mennesker bli glattet over i stedet for å bli knyttet opp. Ikke minst: det blir vanskelig å være sammen med en som ikke tør å si sin oppriktige mening.

Og jeg må se sannheten i øynene: ikke alle mennesker går det an å like. Fremfor alt: det er ikke mitt ansvar å like dem. Det var heller ikke egentlig mitt ansvar å be for dem slik at de "ble snille".

Jeg har kommet fram til at jeg heller vil være en åpen realist enn en bundet optimist og et solskinnsbarn på grensen til det nevrotiske. Men det tar tid.

Så er spørsmålet: var denne positiviteten noe som kom med kristendommen jeg vokste opp med? "Vær alltid glade," står det i 1. Tessalonikerbrev 5,16. Eller var det den generelle "jenteoppdragelsen" jeg fikk inn?
Jeg vet ikke. Jeg lurer.

Jeg kunne godt tenke meg å vite om du som leser dette har erfaringer fra ditt eget liv du vil dele, eller bare meninger. Så kommenter gjerne under!