På vei - to bøker

To bøker har kommet i høst til biblioteket hvor jeg jobber, som gave fra Norsk Kulturråd til norske folkebibliotek. Begge handlet om personlige erfaringer med tro og tvil. Begge rørte ved meg. Den ene hadde så mange interessante betraktninger at jeg valgte å kjøpe meg et eksemplar; jeg måtte jo streke under! Den andre traff meg fremfor alt i følelsene, og her velger jeg å bare gjengi noen sitater. 

----

Den første boka heter En flyktig frihet og er skrevet av polsk-norske Joanna Rzadkowska. Det er en

Cappelen Damm, 2020

reiseskildring fra den kjente pilegrimsleden Santiago de Compostela. Det som er spesielt med denne boka (som riktig nok også inneholder dagligdagse betraktninger om turens oppturer og nedturer og menneskemøter) er at turen ble gjennomført ti år etter en tidligere pilegrimstur hvor fortelleren mistet sin katolske kristentro.
(Jeg har også trukket linjer her på bloggen mellom to vidt forskjellige turer jeg selv hadde til ett og samme sted: Israel.)

Gjennom boka trekker Joanna linjer til den første turen og gjør seg opp tanker om hva som er annerledes nå. Hvorfor reiser hun? Hva tenker hun nå i møte med sine religiøse og ikke-religiøse medvandrere? Hva har hun lært og lest som kan forklare det hun har opplevd og hva troen er? Hun har med seg Dantes guddommelige komedie (bare delen om Helvete, for å spare plass) på denne nye turen og kommenterer også det hun leser der. 

 

Cappelen Damm, 2020

Den andre boka heter Du og er skrevet av Håvard J. Nilsen. Den er utgitt som en roman, men forfatteren har en lignende bakgrunn som hovedpersonen Sigurd, og det kan være noen likhetstrekk mellom de to. Hos Trondheim folkebibliotek kan du se et intervju med forfatteren. 

Sigurd er oppvokst blant pinsevennene i Mosjøen, som en av de virkelig brennende ungdommene. Han mener alvor med troen sin. Men etter hvert som han kommer i tenårene, begynner tvilen å sive inn. Alt virker enkelt når han er i menigheten, men i møte med dem som ikke tror mangler han svar. Hva med evolusjonslæren og Bibelen, hvordan kan det stemme? Når han føler seg trist, er det angrep fra Djevelen? De skal jo glede seg i Herren, alltid. Og hva med den musikken som treffer ham langt inni kroppen, er den syndig? Han får blant annet råd fra Christian prest, som innrømmer at han ikke selv har alle svarene.

Så drar Sigurd til Trondheim for å studere. Der deler han bolig med ei jente som ikke tror på Gud. Hun er nysgjerrig på hvem han er, stiller spørsmål og vil diskutere, samtidig som hun prøver å få ham med ut for å treffe andre. De forelsker seg. Han tør ikke åpne seg opp og gi seg over. Hva skal han gjøre? Hvem vil han være? Kan han fremdeles ha et forhold til en gud, om enn en annen enn den han vokste opp med?

Boka er skrevet i andre person, til en "du" som veksler på å være den kristne guden og pinsevenn-stifteren Thomas Barratt. Sigurd forestiller seg hvordan den kan ha startet, den vekkelsen som betydde så mye for den første delen av livet hans. 

Et sitat fra side 17: 

Og du blir rusen jeg drømmer om når folka i klassen drar på grisefest og drikker seg fulle på bygdesprit. Jeg er klink edru i russedressen, sitter på Lilletorget og er et lite lys for deg. Ei i klassen prøver å kysse meg, men jeg vrir meg unna, hun begraver ansiktet inn mot halsen min og vi sitter der mens alle danser rundt oss. Vi går gjennom de lyse vårgatene mens øresusen sakte gir seg, ender opp i parken. Jeg får vinflaska, sender den videre.

Og fra side 115: 

Jeg sitter på gulvet nedenfor senga og gråter da Mariell kommer hjem. Døra mi står på gløtt, og hun må ha hørt meg. Hun knakker lett i dørkarmen. Du, sier hun. Hva skjer? Jeg ser ikke opp, bare rister på hodet, prøver å si noe, men det blir bare grøt. Jeg hører at hun slipper av seg jakka og skulderveska, og kommer inn til meg. Hun setter seg ved siden av meg, lukter kaffe og sjampo, jeg kjenner varmen fra armen hennes mot min. Vi bare sitter her litt, sier hun. Jeg nikker. Og Mariell bare sitter her mens tida går, mens jeg i hodet formulerer stadig nye varianter av det jeg burde ha skrevet til Rakel, alt jeg burde ha sagt for lenge siden, alt hun hadde fortjent å få vite, og bilder og biter av det vi har gjort sammen, glimter til, forsvinner og kommer tilbake til meg, som et forrædersk nordlys.

Hva skjer?

Da jeg startet denne bloggen våren 2013, startet jeg med dagbøkene mine; med minnene fra den gang da. Fra de første, kristne årene av livet mitt og fra bruddet. 

Etter hvert sluttet jeg å skrive om den kristne fortida og gikk over til å kommentere dagsaktuelle saker, eventuelt bøker og filmer jeg kunne kjenne meg igjen i. Mer upersonlig, kan du si.
Det sitter langt inne å skulle dele detaljer fra livet mitt nå. Det som i store trekk har vært status quo i 17 år; mitt yrkesaktive og stadig mer modne liv.
Områdene av livet hvor det har skjedd mest de siste årene, blir for personlige.

Men jeg har det jevnt fint. Ingen dype daler og høye fjell. Små gleder og små sorger. Av og til en lengsel etter noen å betro de innerste tankene til. Spenning rundt mulige veivalg i livet som har med et tidligere tema her på bloggen å gjøre. Men også en ro, en fred, for at hverdagen er noe jeg kan leve med, at jeg er sterk nok til å møte ei framtid jeg ikke vet noe om. 

Det er mye som gir grunn til uro ute i samfunnet. Noe kommer nærmere oss: pandemien som de fleste av oss på ett eller annet punkt blir berørt av. Jeg har beholdt jobb og helse og lider mest under dette at vi har blitt så redde for å komme nær hverandre. At nå som så mye er utrygt og usikkert, kunne vi hatt godt av (rent følelsesmessig) å klemme andre enn de aller nærmeste.

En annen viktig sak ligger betryggende fjernt for en norsk statsborger, selv om jeg kjenner mennesker som blir direkte berørt: det amerikanske presidentvalget, som nå bare er dager unna. Det er ikke noe valg mellom en engel eller djevel, heller ikke mellom kjærlighet og hat. Så sterke skillelinjer fins ikke, og de to kandidatene Trump og Biden er tross alt bare mennesker.
Men det føles likevel som skjebnevalg. Som et valg mellom to måter å se verden på, og samfunnet på. Selv vi som ikke har noen direkte påvirkning på denne hendelsen, vil vente spent.

Og så har vi dette at (særlig) Trump lenge har fridd til de konservative kristne i USA; det er relevant for ikke-religiøse over hele verden. Det er en del av en økende konservativ trend i verden, også i Europa.
Spørsmålet er hva den utviklingen gjør med oss som mennesker og samfunn; særlig med mulighetene for individuelle livsvalg. Det hender jeg kjenner på en engstelse for akkurat det.

Den norske politikeren Hadja Tajik er urolig for framveksten av religiøse privatskoler i Norge som alternativ til den offentlige "enhetsskolen" (artikkel i Vårt Land). Kommer dette (blant annet) av at den offentlige skolen sliter med å forholde seg til temaet religion?
Uansett er det et tankekors om det er slik at utviklingen går mot sterkere parallellsamfunn, skiller mellom religiøse og ikke-religiøse og flere "ekkokamre". 

Jeg gikk ikke på noen kristen skole selv, for det fantes ikke der jeg vokste opp.
Men det fins en der i dag.
Hvordan ville livet mitt vært i dag hvis jeg hadde vokst opp med en kristen grunnopplæring sammen med et kristent hjem, en kristen omgangskrets og kristne hobbyer?
En kan se for seg at det ville vært vanskeligere for meg å bryte ut. Kanskje til og med å se at det var noe å bryte opp fra.
Men det kan også være at bruddet når det kom ville vært mer endelig, med alt der hjemme i bedehusbygda.  

Jeg blir ikke påvirket av disse spørsmålene lengre rent personlig. Men (heldigvis) kan jeg kjenne på en uro for de det kan komme til å gjelde nå og i framtida.

Religion - bra eller dårlig? (et skjønnlitterært innspill)

 Av og til dukker det opp betraktninger rundt religion i skjønnlitterære bøker. 

Jeg fant nettopp en slik en i en amerikansk science fiction-bok, A Beautifully Foolish Endeavor av Hank Green. Den får sagt noe kort og greit om hva mange, delvis også jeg, ser på som negativt og positivt med religion. Side 68: 

For me, it goes without saying that much of the dogma of many religions is harmful. Thinking other people will burn forever because they love the wrong person or worship the wrong god has done a whole lot of bad. 

What I wanted was the part where people were asked to get together once a week to talk about how to be a good person and, like, hang out with their neighbours.