Uten Gud er hva tillatt? Del 1

Verbum, 2023

Jeg har lest Uten Gud er alt tillatt av Espen Ottosen, med undertittelen "Det viktige og vanskelige ved å begrunne etikk". Boka ble utgitt i fjor.

Ottosen har inntil nylig arbeidet som informasjonsleder i Norsk Luthersk Misjonssamband. Han har lang erfaring med diskusjoner rundt religion og etikk. Det jeg ikke visste, er at han i tillegg til teologi har en utdanning i filosofi, noe som burde være et godt utgangspunkt for tematikken i denne boka.

Jeg har lest boka to ganger og skrevet notater underveis - både med interessante punkter fra selve boka og mine egne spørsmål og kommentarer. Noen av disse vil jeg gjengi her på bloggen. Jeg har ikke lest meg opp på filosofi, så mye er nytt for meg, og en del ble for abstrakt for meg. Men generelt er forfatteren flink til å konkretisere.

Espen Ottosen mener i korte trekk 

• at det fins en universell objektiv moral, og at det er uheldig for samfunnet om vi fornekter denne
• at det er vanskelig å begrunne eksistensen av objektiv moral med et sekulært ståsted, og at klassisk teisme (troen på en skapende, fullkomment god Gud) er den beste forklaringen på hvorfor det fins en objektiv moral.

Jeg hadde flere spørsmål før jeg begynte å lese boka. Mye handlet om definisjoner. Og det viktigste, som jeg egentlig syns jeg ikke fikk noe fullgodt svar på, var: hva betyr det å tro på objektiv moral/ etikk? Og hva betyr det i motsatt fall å fornekte eksistensen av dette? Da tenker jeg ikke på konsekvensene, men på faktiske definisjoner.

Forfatteren definerer objektiv moral som "universelle etiske sannheter" (s. 10). Men han skriver også at det ikke er snakk om absolutte regler og krav. 
I forordet på side 9 skriver han: "Min intensjon er å få frem at et ja til en objektiv moral er et nei til ideen om at all moral er subjektiv eller relativistisk." Her stopper jeg opp og undrer: men hva med alle ståstedene imellom?

Mange vil si at enkelte handlinger er klart umorale, men at det fins mange valgsituasjoner som ikke handler om rett eller galt, bare valg som kan gi mer eller mindre heldige utfall for de involverte. Er "moralsk" og "umoralsk" et kunstig begrepspar, en svakere utgave av det mer metafysiske "godt" og "ondt" (som gjerne blir knyttet til Gud og Djevelen)?  

Betyr påstanden "objektiv moral finnes" at vi vet nok om menneskelig helse og utvikling til å sette opp noen felles regler for et samfunn, slik de har forsøkt å gjøre det i FNs menneskerettigheter? Jeg tenker på dette som en form for objektiv moral, men mistenker at dette ikke er nok her.

Eller, med en veldig streng definisjon: betyr "objektiv moral" at det fins en moralsk fasit i absolutt alle små og store valgsituasjoner et menneske eller en gruppe kan komme opp i? Og at alle mennesker på ett eller annet vis vet hva som er rett å gjøre, men kan velge å la være? Det ser ikke ut til at Ottosen mener dette. 

Det at jeg ikke syns jeg får noe klart svar på hvordan vi mennesker er enten "moralske realister" eller "skeptikere", gjør det vanskelig å forholde seg til argumentene. Men det betyr ikke at det ikke er mange interessante fakta og vurderinger i teksten. 

Det var noen innledende tanker. Så til boka!

---

I bokas fire deler beskriver Ottosen

1. De "moralske skeptikerne" som ikke tror på en objektiv moral, og hva dette i verste fall kan føre til
2. Sekulære "moralske realister"; ateistene som tror på objektiv moral og (enkelt inndelt) prøver å knytte den til fornuft eller fakta, og hvorfor dette er logisk vanskelig
3. Hvorfor Gud kan være den beste forklaringen på - eller grunnlaget for - objektiv moral
4. De moralske argumentene som blir brukt mot kristendommen, kirken og Bibelens Gud. Ottosen anerkjenner dels disse, men prøver å forklare og tilbakevise.   

I neste innlegg skriver jeg om den første delen av boka.

Et bedre liv

http://www.theatheistbook.com/

-Det fins ingen Gud. Hva så?

Det er spørsmålet amerikanske Chris Johnson stiller i boken A Better Life: an Exploration of Joy and Meaning in a World Without God (2014) og dokumentarfilmen med samme navn.

Han har reist rundt i Nord-Amerika og Europa og intervjuet mange ateister om hvordan det å være uten en religiøs tro har påvirket deres syn på levet vi lever her på jorda. Noen av dem (som Johnson) har aldri hatt en gudstro. Andre, som Julia Sweeney, har gått fra tro til ikke-tro. De har ulike perspektiver, men alle deler tanker rundt hvordan en agnostiker/ ateist kan være glad, moralsk og finne mening i livet.

(Gjør vi som en typisk amerikansk presidentkandidat og kritiserer den andre partens (her: de religiøses) meninger og holdninger, eller fronter vi det vi har å bidra med selv?)

Filmen er engelskspråklig og kan lastes ned/ bestilles på siden til prosjektet. Ikke bare var den vakkert lagd; det var mye inspirerende og også - for min del - gjenkjennelig innhold i intervjuene. (DVD-en skal være regionfri, så den passer i alle spillere.)
Som supplement til "coffee table"-boka (stort format) og dokumentarfilmen har Johnson også lagd en gratis podcast (radioprogram); ta deg gjerne tid til å høre "etter-intervjuet" med Greta Christina!

NB: Jeg har ikke blitt bedt om eller betalt for å fortelle om prosjektet! Jeg syns bare flere burde vite om det også her i Norge. - Siden USA er et religiøst land på mange vis, er det naturlig at mye "community building" for eksreligiøse foregår over Atlanteren, og det kan en av og til misunne...

Presten og ateisten

Jeg har lest den nye boka Presten og ateisten av Didrik Søderlind og Stian Kilde Aarebrot, et samarbeidsprosjekt mellom Humanist forlag og Vårt Land forlag. Og selve boka er et samarbeid, en menings- og erfaringsutveksling mellom venner på tvers av livssyn. Brobygging mellom kristendom og ateisme, tro og ikke-tro, samtidig som forskjellene er der og fortsetter å være der - og blir godkjent som det. Denne boka gav meg mye, på et følelsesmessig og tankemessig plan. Her kommer mine egne tanker rundt det, med litt innholdsinformasjon.

Humanist og Vårt Land, 2015

En av tankene jeg sitter igjen med er at jeg godt kunne vært på vennskapelig fot med disse to privat. De tenker på en måte som er ærlig, men likevel respektfull, og de bygger broer.... De kjenner begge representanter for sitt livssyn som IKKE bygger broer, og reagerer sterkt på det. De er også ærlige om fordommer de faktisk har mot den andres kristendom/ ateisme, svarer på den andres fordommer og oppklarer misforståelser. Jeg er litt stolt av at jeg "avslører" disse misforståelsene før svaret kommer. Er det fordi jeg som tidligere kristen, men nå humanist, kjenner begge leirer iallfall litt?

Søderlind og Aarebrot (heretter kalt ved fornavn) starter med å skrive veldig personlig om vanskelige - og gledelige - ting i livet, men utover i boka, etter hvert som de eksperimenterer med bønn/ bønnefaste og deler betraktninger om tro og tvil, det ondes problem og det å være god, blir det mer faglig, og det blir tydeligere hvor forskjellig ståsted de har. I et Vårt Land-intervju sier Stian:
"– Vi står nær hverandre i åpenheten om hva det vil si å være et menneske, men når vi snakker om tro og praksis, glir vi fra hverandre og oppdager at vi også er forskjellige."

De to eksperimenterer altså med å bytte religiøs praksis, ved å prøve å be (ateisten) og unngå bønn (presten) i en periode. Her kan jeg si at jeg kjenner igjen Didriks lettelse over å være alene etter bønnen. Ingen som ser. (Redselen over å være forlatt og alene forsvant ganske snart hos meg.) Stian mener det har med gudsbilde å gjøre (en overvåkende Gud), og det har det nok. Jeg kjenner også igjen Didriks nesten nevrotiske samvittighetsfullhet, er det en sammenheng der, tro? (Gudsbildet kommer sannsynligvis også opp som tema i et innlegg om religionspsykologi her på bloggen.)

På den andre siden - jeg kjenner igjen Stians behov for å be fra de mest aktive og inderlige årene mine som kristen. Særlig når jeg havnet i vanskelige situasjoner, kunne jeg be "fribønn", og jeg hadde alltid en kveldsbønn hvor jeg takket for dagen og ba om hjelp - også, kanskje særlig, på vegne av andre. (Spørsmålet er om dette noen gang ble mer enn et ritual for meg? Det tror jeg.)

Ellers la jeg blant annet merke til diskusjonen om åndelighet. At det åndelige kan ses på som en del av det fysiske; det er en ny tanke for meg! I en gammel, ganske innflytelsesrik form for kristendom ble kropp og åndelighet delt, og kroppen ble sett på som noe mindreverdig. Men min form for "åndelighet" (øyeblikk som føles som større enn meg) er jo nå nettopp musikkopplevelser, naturmøter... ting jeg kan sanse.  

Til slutt: presten Stians praktiske og radikale kristendom, der han vil gjøre mer av det gode mot andre mennesker, føltes et øyeblikk som en trussel mot mitt eget ateistiske liv, som godt kunne inneholdt mer ekte engasjement. (Det er liksom greit nok med de kristne som ikke gjennomfører, men bare snakker!) Men så fins det også tusenvis av barmhjertige humanister. Du blir ikke automatisk nihilist når du forlater en religiøs tro, eller vokser opp uten. Alt kommer an på hvordan vi velger å legge opp livene våre.


Her er mer å se på:

• Vimeo-presentasjon av boka 
• Møte med forfatterne på God Morgen, Norge