Ny video, og julevurderinger

Det er jul, også i barndomshjemmet. Og mens jeg har ferdigstilt videoen dere ser nedenfor, har jeg hatt flere sjanser til å observere meg selv og valgene jeg tar når det gjelder ord og sang.

Synger med på julesangene i kirkebenken. Reiser meg med resten under trosbekjennelsen («Jeg tror på Gud Fader…» men uten å si noe. Velger å synge med på bordvers når vi i familien spiser. 

Det føles som en del av et fellesskap som jeg, trass i forskjeller i livssyn, ikke vil bryte.

Så har jeg tatt med meg boka «Presten og ateisten» hjem. Den har allerede vært et utgangspunkt for en samtale om bibeltroskap og etiske dilemmaer. 

Så leser jeg den nye boka til Håvard Nilsen, «Om høsten kommer de tilbake», om tilværelsen på en pinsevenn-folkehøyskole. Så lett å leve seg inn i, selv for en eks-lutheraner. Lurer på hvor mye en kirkefremmed vil få med seg. Jo, det er noe felles menneskelig der. 

Uansett hva du tenker på: 

Ønsker deg som leser dette, gode dager og håp for det nye året.

Den andre samvittigheten

Da jeg hadde publisert de første to videoene, kom et uttrykk jeg hadde brukt, i bruk: magefølelsen. Magefølelsen (eller samvittigheten) sa meg at det var en side av dette uttrykket jeg ikke hadde tatt med, og som jeg måtte inkludere i en ny video - før jeg i det hele tatt fortsatte på neste bud. 

Her er resultatet! Bring det gjerne videre 😉

Da var jeg i gang! De ti ekskristne bud

Jeg har lagt ut de første to videoene i "animasjonsserien" De ti ekskristne bud. Du kan se introvideoen nedenfor; vil du følge med videre kan du sjekke ut spillelista på YouTube. Jeg skriver også om prosessen med videoene på Facebook-sida til bloggen. 

Kommentér gjerne under innlegget her, om du vil!

Vill idé: tegnet fortelling

 Jeg elsker selv animasjonsfilmer. Og jeg liker å tegne.

Hvorfor ikke lage en miniserie selv?

Jeg har nettopp redigert ferdig den første, en intro til animasjonsserien "De ti (ekskristne) bud".  Med egne tegninger som er fotografert og limt inn i Canva, med lydspor til. En vignettmelodi lagd på en metallofon på jobben, med en melodi som kanskje er gjenkjennelig for bedehusvante. Nå skal den bare legges ut på YouTube med undertekster til.

Det blir spennende å se om jeg virkelig får gjennomført et helt prosjekt med en gjennomgang av alle budene. Jeg syns det er gøy med den kreative prosessen, men redigeringen består av masse pirk. Og så regner jeg med å måtte jobbe en del med hva jeg faktisk skal si. Jeg har også opplevd på denne bloggen at det har blitt flere runder med ordene jeg skriver.

Jeg har uansett tenkt å legge ut introvideoen sammen med videoen om første bud: Du skal ikke ha andre guder enn meg. Men kanskje jeg blir utålmodig, eller får lyst på innspill før jeg fortsetter? Det skal iallfall komme noe i løpet av måneden. Følg med, følg med! 

Var Hitler kristen?

Bundesarchiv/ Wikipedia

Det hender at jeg ser diskusjoner mellom personer med ulike livssyn om hvorvidt Hitler (eller andre kjente personer) var kristen eller ateist. De som diskuterer mener at det livssynet eller den religionen han bekjente seg til har skylden (eller noe av den) for de grusomme handlingene han fikk gjennomført.
Dette argumentet er gjerne en siste utvei i en diskusjon om moral og livssyn.

Men det er en blindvei.
For moral er til syvende og sist alltid noe individuelt.
Du kan være et "godt" menneske, altså utføre en overvekt av gode gjerninger, uansett hva slags livssyn du har.
Du kan også gjøre vonde ting mot andre mennesker med en (nesten) hvilken som helst ideologi eller religion i bagasjen.
Det er ikke livssynet ditt som gjør deg til mennesket du er. Det er bare en mer eller mindre sterk ramme rundt.

Noen ideologier kan, det skal sies, gjøre det vanskelig eller omtrent umulig å være et godt menneske i praksis. De bygger hat og usikkerhet.
Nazismen var og er en slik ideologi.

Du som har skiftet livssyn eller tro, har fremdeles beholdt en kjerne av det som er deg.
Du har en fortid med opplevelser og minner og flere år med oppbygging av en personlighet, av behov og instinkter. Du blir ikke plutselig et mer moralsk eller bedre menneske av å slutte å tro på Gud. Du bare slutter å ha Gud og troen som referansepunkter for moralen din.

Du blir heller ikke et verre menneske av å slutte å tro.

Men det er godt mulig at du endrer deg. At du i en utprøvende fase der du leter etter en ny identitet, kan framstå som mer egosentrisk, tøff, avvisende og konfronterende enn det du var. Særlig hvis du, som jeg, har vært en "snill jente". Du leter etter din stemme. Du har funnet den og bruker den.

Og det er en viss sannsynlighet for at du blir mer åpen for at det fins ulike måter å leve på. Mer fordomsfri. Jo flere erfaringer du har gjort deg, jo flere ulike mennesker du blir kjent med, jo mer vidsyn har du.

Så er du fremdeles deg,
og du har mennesker rundt deg
som er avhengige av at du er redelig, real, god.

Vær det,
og elsk andre som du har lært å elske deg selv
- også når du er bånn ærlig og rak i ryggen.

For livet?

I dag, 24. juni har Høyesterett i USA åpnet for (gjen)innføring av strenge abortlover i flere delstater. En kampsak særlig for evangelikale kristne der. Det gjør meg nedtrykt. Men det er også et tema fullt av gråsoner for meg. 

Etter at jeg tok et oppgjør med bedehustroen min har jeg aldri klart å snu helt om fra det absolutte "for livet"-synspunktet. Jeg husker enda en pin jeg fikk på bibelskolen med to bittesmå føtter. Et embryo eller et foster vil aldri bli bare en celleklump eller (mer ekstremt) en del av en kvinnes kropp. Det er for meg mulighetene til et liv, et barn. MEN: mulighetene til. Altså ikke et fullverdig liv.

Og jeg vet at en uønsket graviditet kan ha mange implikasjoner for ei jente eller kvinne - følelsesmessige, økonomiske, helsemessige og med hensyn til selvbestemmelse og det å kunne velge retning for livet. Det virker ikke som om det betyr noe for "for livet"-siden. 

Vil delstatene som nå innfører strengere lover, også gjøre det tryggere for alle de som blir gravide å bære fram barn og å ikke minst forsørge barn? 

Vil de begrense uønskede graviditeter ved god tilgang til prevensjon og seksualopplysning? 

Vil de øke straffene for incest og voldtekt? 

Vil de gjøre det lettere for kvinner som lever i voldelige forhold, å komme seg trygt ut?

Vil de lære barn og unge til å respektere andres rett til egen kropp? 

Jeg tviler. For de som oppvurderer fostrene, har gjerne en tendens til å nedvurdere jentene/ kvinnene og heller ikke ta deres seksualitet på alvor. Sex er noe som skjer innenfor ekteskapet, og gjør det ikke det, må den ene parten - kvinnen - ta konsekvensene. Det er middelaldersk tankegang, men det er også "bibelsk" (gammeltestamentlig).

Jeg har aldri vært i en situasjon selv der jeg måtte treffe valget om å ta abort. Men det er tusenvis av kvinner som har hatt muligheten til å treffe det valget, som nå har mistet det. Det er vondt.

---

Vil du vite mer om bakgrunnen for abortkampen blant evangelikale kristne i USA?
Sjekk podkasten Things fell apart med Jon Ronson.

Nytt liv

Jeg har flyttet fra vinterland og ut til våren! Fra fjellene til kysten.  

Flytting har vært på trappene ei stund. En jobbmulighet åpnet seg, og jeg traff et valg jeg aldri ville tenkt på for et år siden. Haugesund har blitt det nye hjemstedet mitt, byen helt nord i Rogaland (et fylke jeg har prøvd å unngå fordi jeg har forbundet det så sterkt med bibelbeltet...) Jeg har vært her ei uke nå, i den stille uka. Ryddet meg inn. Gått ut og hørt på måkeskriket, kjent på havvinden, sett på vårblomstene. Nytt det.

I 18,5 år bodde jeg i Ål. Det er der jeg tenker at jeg faktisk ble voksen. Jeg gjorde viktige personlige erfaringer og samlet kunnskap samtidig som jeg mer eller mindre landet i en ny, ikke-kristen identitet. Jeg er ikke helt den samme i dag som jeg var. Jeg tror det var det rette stedet for meg å være i disse første, urolige årene.

Men jeg trengte en ny start igjen. Og nå har jeg fått sjansen. Hva gjør jeg med de mulighetene? 

Det føles godt å bo på et sted der ingen (som jeg vet om) ennå kjenner meg, og der alle er ubeskrevne blad for meg. Det føles som om noe godt kan skje. 

Jeg går forbi mange kristne forsamlingshus på de få kvartalene til jobben min, som i så mange andre norske byer. Men dette er også en studentby, en oljeby, en filmby, med mange ulike miljøer og grupperinger. Jeg gleder meg til å bli kjent med den. 

Hvor vil treet mitt vokse?

 

Før jeg dro fra Ål, rakk jeg å møte igjen en flokk med kristne som jeg ble kjent med den første tida jeg bodde der, da jeg fremdeles ikke var åpen om hvem jeg var. Nå hadde de invitert meg til bedehuset så jeg kunne fortelle om hvorfor jeg ikke lengre tror. De lurte på hva de selv kunne gjøre i møte med ekskristne. Vær et godt menneske, en god venn, sa jeg.
Jeg kunne lagt til: det er ikke sikkert at det vil utgjøre en forskjell for valget som er tatt. Men det har en egenverdi, og i tillegg skader det ikke å være gode kristne forbilder i en moderne verden som gjerne har mange fordommer mot troende.
Det er 9 år siden jeg holdt et foredrag i Kyrkjestugu, "Fra tro til ikke-tro". Dette nye treffet ble en fin avrunding.

Men vil jeg fremdeles fortelle om den jeg har vært til nye bekjente her i byen? Og gjerne uoppfordret, som jeg har gjort en del ganger før?
Eller vil jeg legge vekt på elementer i den tidligere kristne identiteten overfor kristne, som jeg også har gjort de siste årene i Ål? 

Kan jeg være bare Synne, med mine interesser, verdier og egenskaper?
Ville ikke det vært litt godt nå?
Nullstilt... så godt det kan gjøres.

Påsken handler om nytt liv. Det passer ekstra godt i år.