Hvordan kan noen tro at det finnes én religion som passer for alle?
Som eksreligiøs tror jeg ikke lengre på guddommelig inspirasjon for religiøse tekster, for eksempel Bibelen. Jeg er overbevist om at det var mennesker som du og jeg, individer, som tenkte tankene, fant på moralsetningene, fortalte historiene (noen kan ha utgangspunkt i ekte hendelser) og skrev dem ned. Og det var også individer som endret tekstene så de ble det "Guds ord" vi har i dag. Litt etter litt ble de individuelle ideene satt sammen og lansert som en helhet.
Det var også individer, som du og jeg (bare litt mer lærde enn gjennomsnittet!), som tolket tekstene, så bort fra noen ideer og la vekt på andre, og utformet offisielle trosbekjennelser og teser. (Jeg for min del skulle gjerne hatt en høne å plukke med den personen som sa "jeg vet det, vi kaller det arvesynd!")
Det var individer som lagde nye religiøse retninger eller varianter, som startet organisasjoner og utbrytermenigheter, alt etter sin personlige overbevisning om at dette trengtes. Denne personlige overbevisningen kan ha blitt påvirket av politiske strømninger, kulturelle forhold eller spesifikke hendelser rundt eller i individet. Eller rett og slett mellommenneskelige forhold, partier og uenighet. (Noen vil si at de har fått en åpenbaring fra Gud.)
 |
| Ett individ. Foto: Flickr (Rantes Aguirre) |
Det er individer som i dag formidler religionen til de troende - fra prekestolen eller scenen, i et radioprogram, i en andaktsbok. Og formidlerne trenger nødvendigvis å tro på at det som de formidler, når fram til individene som hører på eller leser, så de får akkurat det de trenger. For å bli i religionen? For å få trøst eller hjelp i en spesifikk situasjon? Se, det er et annet spørsmål.
For at de som er faste besøkende ikke skal få det samme hver gang, for eksempel hver søndag, må gjerne den som taler ta opp ulike emner og ta utganspunkt i forskjellige tekster.
Men legg merke til flertallsformen "individene". I et kirkerom, i en moské, ved radioapparatene, foran den samme andaktsboka, vil det være mange ulike individer. Individer i helt forskjellige livssituasjoner. Med ulike utfordringer, ulike personlige mål for livet, ulike personlighetstyper, varierte erfaringer. Og akkurat nå, akkurat her, blir akkurat denne teksten lest, akkurat denne prekenen hørt, og så skal det passe akkurat denne personen.
Tenk deg at en kristen prest eller predikant taler over budet "du skal ikke stjele" en søndag. Han/hun taler tilfeldigvis til en notorisk nasker, men også til en person som aldri stjeler, men som har det jeg vil kalle en overfølsom samvittighet.
Kanskje prekenen er så bra, konkret og kraftfull at den notoriske naskeren tar inn over seg at det er galt å stjele, og at han/ hun må slutte med dette og kanskje til og med gjøre et oppgjør med tidligere ofre. Men det kan like godt være at han/hun har innarbeidet et tankemessig forsvar for handlingsmønstrene sine ("de har jo alt for mye, og jeg trenger dette") som ordene fra talerstolen ikke biter på, og han/ hun blir bare irritert, eller kjeder seg. Og kommer sannsynligvis ikke igjen til den menigheten.
Personen med overfølsom samvittighet, på den andre siden, blir sittende og tenke "burde jeg egentlig tatt en ekstra kjeks på jobb? Kollegaen min fikk jo én mindre", eventuelt "jeg stjeler ikke, men jeg gjør jo andre ting som ikke er så bra, selv om jeg ikke kommer på det nå. Jeg får tenke litt på det."
Eller to personer leser i samme andaktsbok, som mandag 1. april behandler budet "du skal ikke drive hor", med fokus på farene ved seksuelt begjær. En av personene som leser har nettopp oppført seg dårlig mot en kjæreste og vært utro. Den andre er en plagsomt sjenert person som nettopp har forelsket seg og lurer på hva han/hun kan gjøre for å nærme seg den andre. Hva får de to ulike individene ut av denne andakten 1. april?
Og det er ikke bare disse enkelte andaktene, prekenene jeg tenker på som for spesifikke eller potensielt uaktuelle. Også generelle religiøse teser...
Trenger for eksempel "alle" å lære at Gud ser alt og alltid er nær? (hva med den som trenger å kjenne seg fri?)
At en er en synder som trenger tilgivelse? (hva med den som lever et liv med frykt og mishandling?)
At det bare er å spørre Gud, så får en det en ber om? (hva med den som ønsker et liv i egen luksus?)
At det fins to grupper mennesker, troende og vantro? (hva med den som er sint og bare trenger noen å hate?)
Organisert religion innebærer fellesskap. Ikke bare fysiske møter med andre mennesker, men også et felles sett med trosforestillinger, med ideer om det guddommelige, om en selv, om ens egen gruppe, om andre mennesker og om meningen med livet.
 |
| Mange individer. Foto: Flickr (FromSandToGlass) |
Hva skjer når mennesker finner ut at dette som skal være felles ikke passer til deres egen virkelighet, deres selvbilde, deres ønsker for livet? Finner de en ny kirke, en ny retning, eller utarbeider de bare sin egen private variant av religionen, sin egen måte å tro på, sine egne ritualer?
Eller gir de opp troen, som jeg gjorde?
Og hva skjer når et individ tvert imot prøver å tilpasse sine tanker, sine følelser, til det som skal være "riktig"? Blir religionen usunn da?
Fins det egentlig sunn og usunn religion?
Med disse siste spørsmålene er vi inne i religionspsykologien.
Dette ganske nye, og stadig mer aktuelle, forskningsfeltet handler blant annet om hvorfor mennesker blir religiøse, hvordan gudsbilder oppstår, og hvordan en blir påvirket av religionen som individ.
Jeg fikk lyst til å sette meg mer inn i dette. Jeg har dermed lånt fagboka Religionspsykologi, som kom i fjor, og har begynt å lese. Noe er litt fagtungt. Noen kapitler er rettet mot fagpersoner (f.eks. psykologer) og blir mindre aktuelle for meg privat. Men mye angår og interesserer meg som tidligere kristen. Noe blir jeg litt redd for at skal treffe meg for godt.... Kan jeg komme til å se på troen min, det livet jeg levde som kristen, på en ny måte?
Framover har jeg tenkt å poste noen notater fra de mest aktuelle kapitlene og mine egne tanker rundt disse.
Kom gjerne med innspill!
 |
| Gyldendal, 2014 |
