Siste video, og oppsummering av De ti ekskristne bud

For tre uker siden publiserte jeg den siste videoen i De ti ekskristne bud-serien på YouTube. Det ble en kommentar til det niende og det tiende budet i én video. Ganske passende, siden disse to budene for en del kristne faktisk er bare ett. Og de handler i bunn og grunn om det samme: misunnelse. Eller? I det minste går de inn på det innerste i mennesket, det jeg tenker burde være vårt eget. Så lenge vi ikke handler på misunnelsen og gjør noe som skader andre (eventuelt oss selv), bør tankene og følelsene våre få være private. Men av og til fikk jeg et annet inntrykk som kristen. Det var så mye jeg gravde i for å kunne bevise at også jeg var en synder, at jeg kom til kort. Det ga merkelig nok en slags status. 

Her er altså videoen!  

 

Noen tanker i etterkant 

Det er rart å være ferdig med dette prosjektet. Jeg har fått være kreativ på en måte jeg sjeldent er, og det har vært gøy. Det har også vært arbeidssomt og krevd en del planlegging. Noen har foreslått at jeg kunne fortsatt med videoer om hva jeg faktisk bruker som aktive, moralske leveregler i dag. Og jeg lagde faktisk ei slik liste i dagboka mi i fjor, hvor tankene rundt dette prosjektet startet. Men jeg vet ikke om den blir konkretisert noen gang.

Uansett har det å jobbe med de ti budene fått meg til å tenke mye på hva jeg bygger de etiske vurderingene mine på som ekskristen, på ulike livsområder. Når jeg ikke lengre knytter etikken min til kristendommen, hvor trekker jeg opp de moralske grensene mine? Jeg har ingen enkle svar. Jeg tror kanskje det er noe av poenget.
Det har vært krevende spørsmål å jobbe med. Jeg har blitt minnet på situasjoner hvor jeg følte på skam og dårlig samvittighet, hvor jeg vet at jeg kunne ha truffet bedre valg. Forhåpentligvis vil det på sikt ha vært godt eller iallfall ikke skadelig for meg å huske tilbake. Tenk hvis en kunne se i spåkulen og finne det ut... 

Den viktigste forskjellen i etikken min før og nå er jo at Gud ikke lengre er der, og at jeg ikke tror at Bibelen og levereglene der har utenommenneskelig opphav. Men jeg har også gått bort fra det å tenke i todelinger som rent og urent eller hellig og syndig, og tanken på evig straff (og kollektiv straff). Alt dette mener jeg har vært positivt. 

En slags anonymitet

Midt inni arbeidet med De ti ekskristne bud valgte jeg å lage en introduksjonsvideo til YouTube-kanalen min hvor jeg blant annet forteller om videoserien (i tillegg til spillelister som ikke er knyttet til religion). Så jeg knytter ansiktet mitt til tegningene indirekte. Men jeg vet ikke om jeg noen gang vil lage videoer om ekskristne tema med noe annet enn stemmen min. 

Kanalbildet til Prophet of Zod

En av de ekskristne vloggerne jeg har fulgt litt med på, heter Prophet of Zod. Han har i flere år gjemt hodet sitt bak en sirkel i videoene sine og brukt en voiceover oppå dette. Nå har han nylig vist fram ansiktet sitt (og vi får høre den vanlige stemmen hans) i en ny video hvor han kommenterer en kristen spillefilm. Det gir et helt annet inntrykk og blir mye mer personlig. Jeg ble fascinert, og jeg lurer på hvorfor han valgte å gjennomføre den endringen.  

Jeg har selv valgt å ikke markedsføre videoserien min åpent på sosiale medier, enda iallfall; jeg har bare delt den i private grupper hvor temaet kan være interessant. Og, når sant skal sies: grupper hvor jeg kan være ganske sikker på å ikke møte eller iallfall støte kristne jeg kjenner. Enkelte følger nok allerede Facebook-siden til bloggen min.

PS - for deg som er interessert i det tegne- og videotekniske

Rent teknisk har dette vært en interessant læringsprosess. Utgangspunktet har vært enkelt med tusjtegninger på papir som så har blitt fotografert/ skannet og redigert i Canva, med enkel voiceover. 

Ark med tegninger til skanning

Hvis jeg skulle redigert serien på nytt, ville jeg gjort tegnestilen mer konsekvent og lyden mer lik fra video til video. Men jeg har foreløpig valgt å bare løfte fram de ulike tegnede typene i en avslutningsscene i videoen over. Saken er: det er jo jeg som har tegnet alle figurene, og slik ble de. 

Jeg valgte å lage undertekster til alle videoene, slik at seere som ikke kan norsk eller ikke hører kan bruke dem. Det er ganske tidkrevende, men jeg syns det er verdt det. Når jeg sjekker analyseverktøyet til YouTube, ser det ut til at litt over halvparten av seerne den siste måneden har sett videoene uten undertekst. 26% har sett med norsk teksting og 17 % har sett med engelsk teksting.

 

Forresten

Jeg håper du har hatt nytte av å se videoene; kommenter gjerne.

Nest siste video - eller? Og litt om en film

Det begynner å nærme seg slutten på videoene med de ekskristne budene. Det er rart, men også litt fint. 

Her er altså det åttende budet. Jeg ble veldig forvirret da jeg måtte lete lenge etter en skriftlig kilde til varianten "du skal ikke lyve", men fant det til slutt i Martin Luthers lille katekisme, utgaven fra 1976. Så da vet jeg at jeg har det fra et sted (og sannsynligvis fra søndagsskole?)

Noe helt annet

Filmfestivalen i Haugesund har begynt, og i går så jeg dokumentarfilmen Praying for Armageddon, som hadde norsk premiere. Etterpå var jeg på en panelsamtale med den norske regissøren Tonje Hessen Schei, tidligere prost Trond Bakkevig og lederen av ekstremismekommisjonen, Cathrine Thorleifsson. 

Filmen har vært under arbeid i 8 år og handler i korte trekk om forbindelsen mellom evangelikale kristne i USA og sionismen i Israel/ Palestina (med særlig fokus på såkalt bosetter-kolonialisme). Tittelen spiller på det at en ganske stor gruppe av evangelikale kristne ser på sionismens sak som en merkesak for kristendommen og ikke bare det; som en måte å framskynde endetiden på. De lengter ikke etter fred på jorden, men at Jesus skal komme med sverdet og hogge ned de gudløse. Og de har støtte i en del av maktapparatet i USA. Filmskaperne omtaler flere predikanter og politikere, de drar ut med en motorsykkelgjeng som ser på seg selv som korsfarere, og de møter Frank Schaeffer, som har tatt avstand fra sin tidligere involvering i anti-abortkampen. 

 

I filmen intervjuer de også palestinere som mister hjemmene sine og en israelsk rabbi som prøver å skape fred. Dette traff meg - han tror ikke Jesus ville ønsket at hans støttespillere skulle behandle naboene og medmenneskene sine så dårlig. 

Dette er en skremmende film, effektfullt lagd. Jeg nøt de små pausene vi fikk av håp; det så jeg i enkeltmenneskene som tør å stå opp mot overmakten. En får håpe at vi ikke mister motet.   
På filmsamtalen etterpå fikk vi vite mer om forholdene både i USA, Israel/Palestina og Norge. Har de som ber om et snarlig Armageddon, forbindelser til Norge? Den internasjonale kristne ambassaden i Jerusalem (IKAJ) ble nevnt. 
Også et tankekors: kristensionistene har verken ensidig støtte fra israelske sionister (som ikke nødvendigvis vil bli kristne) eller fra kristne (som gjerne er palestinere). 

Filmen har vært vanskelig å få inn i de amerikanske kinoene, men forhåpentligvis kommer den i oktober. 

Jeg anbefaler filmen hvis den kommer til et sted nær deg, men vær forberedt på mye mørke. 

Kjære Gustava

Jeg er nå hjemme hos mamma og pappa i den nykjøpte leiligheten i Lyngdal, mot slutten av dette oppholdet. Det har vært fint. 

Som innflyttingsgave hadde jeg med meg 1902-utgaven av Gustava Kiellands "Erindringer fra mit Liv". Gustava, født i 1800, var prestekone i Lyngdal i 1837-1854. Her stiftet hun blant annet den første og største (misjons)kvinneforeningen i Norge, hvor lokale kvinner lagde ulike håndarbeidsprodukter for å samle inn penger til misjonen.
Da jeg selv var barn på et lite sted lengst nord i Nordland; holdt mamma kvinneforeningsmøter hjemme. Jeg har fremdeles minner derfra. 

Jeg hadde ikke lest boka selv før jeg ga den til dem i gave. Men nå er den lest. I starten ble jeg først og fremst fascinert av de levende, anekdotiske skildringene av det norske folkelivet og av et jente- og kvinneliv blant de middels godt stilte i Norge. På det magreste middager med bare potet i Drammen, på det fineste besøk hos grever i Danmark, da Gustava var tenåring. Hun spilte og sang, skrev og leste, fant roen i naturen -  jeg ble veldig engasjert i denne jenta selv om hun levde lenge før meg. 
Så leste jeg ei setning som ga meg en dårlig følelse (side 18): 

...jeg havde godt for at være snild, thi ingen gjorde mig Fortræd, ingen tog mit simple Legetøi fra mig, og jeg fik sjelden Irettesættelser, Synden sov paa min Hjertebund og aandede saa let, at jeg ikke merkede den, jeg vidste ikke, at den var der.

Og så på side 128: 
Min gode, kjære Moder var sin Tids Barn, hun kunde ikke eller havde maaske ikke Gave til at undervise sit Barn om de Ting, der hører Guds Rige til; jeg hørte intet om Synd og Naade; vi var flittige, rettsindige Folk, gjorde intet Menneske Fortræd, og dermed lod vi det bero.

Det tar tid å komme seg dit i boka, men så kommer beskrivelsen av hvordan den nyutdannede presten Gabriel, som hun er forlovet med, begynner å diskutere kristne ting med henne. Hun har hatt en enkel gudstro; nå begynner hun å streve med spørsmål hun ikke visste hun burde stille. Hun beskriver det slik:

Hele mit hidtilværende Forhold til Gud ramlede ned som en raadden Bygning (...)
Jeg blev som lamslaaet; men da mine forvirrede og forvildede Tanker havde samlet sig igjen, begynte jeg at søge efter i Ruinerne, om jeg kunde finde et Hul eller en Krog, hvori jeg kunde skjule mig for det frembrydende, fremmede Lærdomsveir, som truede med at kaste mig til Jorden. Intet Skjul var at finde; jeg maatte ud igjen og blotstille mig for den bibelske Kristendoms friske Vind, som bortblæste alt det gode ved mig, som jeg, uden at rose mig deraf og uden at tænke videre paa det, dog troede at have eiet, som om det var Støv og Aske.

Kort sagt: Gustava opplever det samme som jeg opplevde som tenåring (du kan lese mer om det her): personlig anfektelse. Nei, jeg er ikke god nok for Gud. Bare han kan hjelpe. Bare han kan frelse. I meg selv er det ingen ting godt...

Hun ble ikke fullstendig endret som person gjennom denne omvendelsen. Hun likte fremdeles musikk, var sosialt engasjert, trivdes i naturen. Men hun bøyde seg under Gud; kristentroen ble noe annet og mye mer alvorlig. Det ga seg blant annet utslag i at hun ble veldig opptatt av om familie og venner hadde det rett med Gud. Var de frelste? Skulle hun se dem igjen etter døden? Det er tydelig at dette blir ekstra viktig for henne. 
Og kanskje misjonsengasjementet også kom av dette svart-hvite synet på livet etter døden? 

---

Jeg hører nå på den siste episoden av podkasten Reisen; det handler om frelse og ulike frelsesforståelser. For meg og mange andre var det jo ikke tørr teori. Det var følelsen av skillet mellom liv og død.  

Jeg husker mine egne kamper som tenåring. Et aldri så lite sammenbrudd i en skoletime på videregående hvor jeg ikke klarte å slutte å gråte og snufset fram at jeg var usikker på om jeg var frelst. Læreren prøvde å trøste og sa noe i retning av at Gud hadde plass for alle, men det hørte jeg naturlig nok ikke på.
Han hadde kanskje den kristne forståelsen Gustava (og dels jeg, da jeg var veldig liten) hadde før "omvendelsen". Jeg på min side hadde fått se sannheten om hvor syndig jeg var. 

Det var ikke nok, Gustava. 
Du var på feil vei. 
For med ditt vennlige, nysgjerrige, omsorgsfulle liv
og ditt glade vesen
stod du foran den evige, hellige Gud 
som dømte deg til døden 
for hver minste ting
du hadde tenkt og sagt og ønsket og unnlatt. 
Du falt igjennom. 

Gustava Kiellands "Erindringer om Mit Liv" er digitalisert på Nasjonalbiblioteket. Den kom først ut i 1886. 
Du kan lese mer om Gustava på Store Norske Leksikon. 

Bloggen er 10 år blitt

 

En dag i februar for ti år siden skrev jeg de første linjene på denne bloggen. Det føles (som mye i livet) både lenge siden og som om det var i går. Jeg hadde levd lenge uten mitt gamle livssyn og lette etter nye holdepunkter, og ville fortelle min historie om det. 

Som mange blogger begynte Slik som eg var som en slags dagbok, men med et ønske om at andre skulle lese den. Jeg fortalte min historie, og kanskje noen kunne ha nytte av akkurat den? 

Jeg markedsførte ikke bloggen storstilt og åpent, men kunne fortelle om den til mennesker jeg møtte som jeg trodde ville være interesserte. Og så la jeg til rette for spørsmål og dialog i form av kommentarer og personlig kontakt på epost. Dette har ført til gode samtaler og til og med skapt verdifulle vennskap. En følelse av å ikke være så alene med spørsmålene en fremdeles går rundt med. 

Jeg har ikke blitt en representant for ekskristne i møte med media eller noen tydelig, offentlig ressursperson. Det har jeg heller ikke ønsket. Jeg har lurt på om jeg er feig. Om jeg kunne gjort mer, vært mer? 
Uansett - dette har vært min måte å være en medvandrer på. 

Alt rundt bloggen 

På de ti årene har det skjedd mye i livssynsdialogen i og utenfor Norge. 

Det virker som om et lokk har åpnet seg på en kokende kjele med alt som ikke har vært snakket om offentlig, spørsmål som berører mange enkeltmennesker også i et overveiende sekulært land som vårt. 

Det har vært norske TV-programmer hvor en setter søkelys på potensielt skadelige elementer i religionen: bevegelser med store krav til personlig engasjement (som Frelst, VGTV 2016), pengepredikanter og så videre.
Podkasten Reisen (2018) har oppstått, hvor enkeltpersoner med kristen bakgrunn diskuterer teologi, Bibelen og kristen praksis. I statskanalen NRK har de hatt fokus på etikk og verdier i podkasten Etikketaten/ Kompass. 
Den kristne dagsavisen Vårt Land har lagt til rette for dialog (og diskusjoner) rundt verdispørsmål i tidligere Verdidebatt (nå lagt ned) og åpnet livssynsrommet i spalter som Min tro.
Hjelpekilden har blitt stadig utbygd og hjelper folk som sliter etter å ha forlatt (først og fremst) strenge eller lukkede kristne miljøer.  
Og det kommer stadig flere bøker med personlige historier; den siste nå er Alene ut, som handler om menigheten Samfunnet. 

I USA (og muligens andre land, uten at jeg kjenner til konkrete kanaler) har det de siste årene kommet flere og flere blogger og YouTube-kanaler med personlige ekskristne historier, bibelkritikk og diskusjon rundt verdispørsmål. Over dammen har de vært langt fremme i flere år når det gjelder det å danne ekskristne nettverk; de har også rukket å kjenne på utfordringene som tross alt oppstår når en danner nye organisasjoner. Vi er enkeltmennesker med ulike erfaringer og kanskje også ulike livsmål og verdisyn; hvor kan vi møtes? 

På sidene i menyen lister jeg opp flere av bøkene, videoene og podkastene jeg nevner her. Si gjerne ifra om du mener jeg mangler noe relevant! 

Mer om bloggen 

Det har blitt 92 publiserte innlegg på Slik som eg var siden jeg startet. Når jeg går inn på statistikken, er det tre innlegg som skiller seg ut når det gjelder visninger: først anmeldelsen av filmen Disco, så innlegget om Deg å få skode og på tredjeplass innlegget om møtet med DHÅ. De har merkbart flere visninger enn resten av bloggen.

Jeg mistenker at det laveste tallet (200 per i dag) kommer fra folk som har lest hele bloggen og muligens vet om den på forhånd, mens de store tallene kommer fra folk som tilfeldigvis har funnet et innlegg gjennom et internettsøk - eller deling fra andre enn meg.
DHÅ-innlegget har en YouTube-video som flere har sett, og den har blitt anbefalt av en profilert person.

Jeg har av og til brukt titler og sitater fra kristne sanger i innleggene mine. Dette har jeg gjort fordi kristne sanger har vært en viktig referanseramme i mitt liv. Jeg har ikke hatt noen baktanke om å "evangelisere" overfor kristne, men jeg vet om tilfeller hvor noen har lett etter selve sangen eller diktet i en kristen kontekst og funnet noe annet. 

Hva nå?

Jeg har lyst til å fortsette med bloggen en god stund; jeg har stadig nye idéer til emner. Noen innlegg må jeg finpusse på lenge. Jeg har per i dag 21 innleggsutkast. Noen handler om filmer jeg har sett eller bøker jeg har lest; andre om diskusjonstemaer som barnevern, klimaskepsis og tilgivelse. 

Noen vil nok aldri bli publisert, men jeg håper å kunne ferdigstille flere etter hvert. Jeg vil så gjerne at de skal bli best mulig, ha gode referanser der det er relevant, og så videre - det er en bremsefaktor i publiseringen, dessverre.  

Et hjertebarn jeg har hatt helt fra den første tiden på bloggen, men som bare har vært en kladd, er innlegget "førstehjelp for ekskristne". Jeg har selv følt mange ganger at jeg ikke vet hvor jeg skal lete etter svar på små og store livsspørsmål, også det som er knyttet til mitt tidligere kristne liv og hvordan teologi og tankemønstre påvirket meg som person. 
Alle ekskristne har ulike erfaringer, og jeg vil ikke i et slikt innlegg komme med svar, men foreslå hva slags ressurser som kunne vært med i en slik førstehjelpspakke. Hva er relevante samtaletjenester og nettverk? Hvilke psykologer vil kunne forstå og hjelpe? Hva slags ikke-kristne aktiviteter kan dekke behovet for mening og gi en følelse av å være til nytte? 

---

Jeg håper du føler det meningsfylt å følge meg på reisen, og at du tar kontakt hvis du har innspill eller spørsmål. 

Det sjuende budet

Jeg er ferdig med videoen om det syvende budet: Du skal ikke stjele. 

Fordi så lite har endret seg på dette punktet etter bruddet - jeg er fremdeles streng med meg selv, som om jeg har en engel på skulderen - trekker jeg inn en ytre faktor som har blitt mer framtredende de siste tyve årene.

Det er siste dagen før jeg skal dra på ferietur sørover, men denne gangen skal jeg ikke tilbake til "Silver Bergh Road" med den store hagen, kjellerstua og blåblomstret tapet på barnerommet. Barndomshjemmet er lagt ut for salg og kommer nok til å skifte eiere i løpet av sommeren. Det føles merkelig, men samtidig helt naturlig. 

God sommer!

Det sjette budet, med studietips

Her er den nyeste videoen om de ti ekskristne bud, med et litt ekstra personlig tema. 

Og for den som er interessert...

Tips om ressurser

Etter en oppvekst i kristne miljøer med "klare bibelske svar" rundt forhold og seksualitet, var det etter bruddet på tide å finne ut hva jeg selv mente og ville, og ikke minst høre om andres erfaringer. Jeg var ekstra nysgjerrig på materiale som var lagd av tidligere kristne.
Lesehest som jeg er, gikk jeg blant annet til bøkene. Jeg vil gjerne dele noen ressurser som jeg tror flere kan ha nytte av. Mye av det har blitt tilgjengelig først de siste ti-femten årene.

Noen av kildene har et klart ekskristent ståsted, andre er kristne men med et mer åpent og liberalt syn på seksualitet enn de konservative/ skrifttro.

Engelske bøker (USA) 

Sex and God av Darrell Ray er en grundig gjennomgang av seksualitetens rolle i religionen, med størst

IPC Press, 2012

vekt på de monoteistiske religionene (da særlig kristendom). Boka fokuserer mye på psykologien, men er også innom biologi og kultur, rundt om i verden og i USA. Vi får flere historier om klienter med ulike seksuelle utfordringer.
Forfatteren er opptatt av å avkrefte det han kaller religiøse myter, og noe av dette kan virke litt radikalt.
Ray grunnla i 2009 organisasjonen Recovering from Religion, som har mange aktiviteter og ressurser for eksreligiøse (se nedenfor).

Fortress Press, 2020

Beyond Shame av Matthias Roberts er en selvhjelpsbok for den som har levd med strenge leveregler som fører til seksuell skam. Forfatteren forteller om flere grøfter en kan havne i hvis en ikke anerkjenner skammen, og han gir tips til hvordan en kan få et helhetlig, ansvarlig og godt forhold til seg selv og andre.
Roberts er skeiv og fremdeles kristen, så han gir et alternativt syn på kristen seksualitet. Han er psykoterapeut.

 

 

 

Norske bøker

Begjær, sårbarhet og tro av Jan-Olav Henriksen er et norsk forsøk på å åpne opp for

Bibelselskapet, 2020

en rausere kristendom på det relasjonelle og seksuelle området; litt som i boka over. Han presenterer ikke-konservative syn på tema som skilsmisse/ gjengifte, kjønnsroller, homofili og transseksualitet, men vektlegger fremdeles det relasjonelle og følelsesmessige aspektet ved sex. Han viser fram ulike bibelsyn og -lesninger og hvordan de påvirker seksualetikken. Forfatteren har vært professor på Menighetsfakultetet i flere år. 

Universitetsforlaget, 2009

Religionsforskeren Dag Øistein Ensjø har skrevet boka Sex og religion: fra jomfruball til hellig homosex, hvor han tar for seg ulike religioners syn på diverse seksuelle aktiviteter og forhold, særlig de store verdensreligionene.

Sexolog Thore Langfeldt har skrevet boka Erotikk og fundamentalisme, som jeg ikke selv har lest, men Hjelpekilden har en artikkel bygd på boka, her.

Nettkurs (USA)

Jeg tok for noen år siden et amerikansk nettkurs som Recovering from Religion har lagd: Recovering Your Sexuality. Det var både teoretisk og praktisk, faktabasert og personlig. Blant annet fikk vi i oppgave å skrive vår egen seksuelle historie (også med hensyn til kroppsbilde og kjønnsidentitet). Da jeg tok kurset, var det nett-chattemøter hvor alle kursdeltakerne kunne dele erfaringer (ikke tilpasset europeisk tid, dessverre). De la vekt på at alle skulle føle seg trygge.
Nyttig kurs vis en føler seg komfortabel med å skrive og lese på engelsk; en kan føle seg passe anonym.
Jeg vet ikke om lignende norske ressurser; tips meg gjerne.

Videoer og podcaster

Det fins etter hvert ganske mange YouTube-kanaler som behandler seksuelle spørsmål og religion, særlig fra USA. Ex-Fundie Diaries har lagd en sang om konservative kjønnsroller og "purity culture". Hun vokste opp i et strengt kristent samfunn i USA med få impulser utenfra.

Genetically Modified Sceptic og The Antibot er gift med hverandre og har hver sine videokanaler hvor de av og til opptrer sammen. De er ateister, men har bakgrunn fra konservativ kristendom (hun var blant annet misjonærbarn). De tar opp ulike tema, også seksualitet og relasjoner. Blant annet kommenterer de videoer fra konservativt kristne par med samlivsråd, som Paul og Morgan om ekteskap.

PedSexPod er en podcast hvor norske pedagoger og sexologer (blant andre Christian Lomsdalen, leder i Human-Etisk Forbund) diskuterer aktuelle spørsmål, blant annet seksualundervisning. I november hadde de en episode om religion og sex.  

EtterTro er Hjelpekilden Vest sin nye podkast; de har også en episode om seksualitet fra januar i år. De som leder podkasten har bakgrunn fra BCC (Smiths venner) og Jehovas vitner. De har også en Instagram-konto.

Generelt tips på nett

Da jeg begynte å lete etter svar på mine mange spørsmål for mer enn 20 år siden, var internett annerledes enn i dag. I dag fins det flere tilgjengelige ressurser å få hjelp fra, men også mer potensielt skadelig innhold.

Er du av en eller annen grunn ny på nett og/ eller ny i seksualitetens verden, husk å ta deg god tid og tenke igjennom hva du vil finne før du leter. Bruk gode søkeord, og pass på deg selv! 

Etiske betraktninger, del 1

Jeg trodde jeg hadde tenkt nøye igjennom manuset til videoen om det femte budet. 

Så viser det seg at det hadde sneket seg inn en liten uklarhet, noe jeg ikke kan stå for. 
Jeg har derfor lagt ut en oppdatert versjon hvor denne ene lille setningen er borte. 

Setningen før den jeg fjernet var: 

Hvert menneske, stort eller lite, sykt eller friskt, ungt eller gammelt, var verdt å ta vare på og beskytte. 

Og så sa jeg: 

unntatt hvis de gjorde noe som truet andres liv og helse. 

Det kan tolkes som et argument for muligheten alle bør ha til å forsvare seg i en farlig situasjon. 
Men slik det ble sagt, virker det som om jeg ikke synes (eller syntes) at mennesker som var til fare for andre, hadde rett til å leve. At de ikke hadde menneskeverd. 

En kan jo se på det slik at den ene må dø for at flere skal ha det bra. Og kanskje det løser noen problemer for flertallet. Men det er en farlig vei å ta inn på, slik jeg ser det. Hvor går grensen for hvem som fortjener å dø og ikke?  

Jeg har vært imot dødsstraff så lenge jeg kan huske. Eller hadde jeg ikke egentlig noen klar etikk rundt det? 

Det merkelige er:
Jeg har nettopp lest om Tyskland før og under andre verdenskrig; nazistenes vei til makten og deres grusomheter. I tillegg om Stalins utrenskninger i russiske områder og fjerning av mulige motstandere. En ser ingen tegn til at disse lederne og deres medarbeidere viste noen som helst respekt for andres menneskeverd. De ødela, torturerte, umenneskeliggjorde, drepte. Hvis noen burde stått til ansvar og bli dømt i krigsrett, kanskje til og med drept, var det dem. 
Men jeg vil ikke dit. 

Jeg ønsker et best mulig liv for flest mulig mennesker, og jeg vil at de som ødelegger (for) andre må stoppes. At de må bli stilt til ansvar og få en straff. Stenges inne så lenge de helt tydelig er til fare for andre. 

Men de har fremdeles rett til å leve. Kanskje de til og med burde vært dømt til å leve i fangenskap og til å bli konfrontert med det de har gjort til de faktisk skjønner det og bryter sammen?

I beste fall ser de sannheten om sine egne onde handlinger, ber ofrene sine og samfunnet om tilgivelse og gjør det de kan for å gjøre opp for seg, bli bedre mennesker.
De fleste kommer nok aldri dit; rent psykologisk må de beskytte seg fra eventuell dårlig samvittighet og fortsetter å si til seg selv at de gjorde rett; at de hadde retten på sin side. 

Kanskje blir de heller aldri tatt og tvunget til å stå på tiltalebenken. Det gjør meg sint. Jeg planlegger et innlegg senere om akkurat det, og om visse forventninger om betingelsesløs tilgivelse. 

Her ser dere en oppdatert versjon av videoen. Kom gjerne med innspill til dette temaet, jeg blir glad for kommentarer! 

Den store fortellingen?

Dette innlegget skrev jeg egentlig i 2018, men publiserer det først nå.

Jeg leser av og til hjertesukk fra kristne om at en må tro på hele Bibelen, og at det blir feil å utelate eller velge vekk enkelte framstillinger av Gud. 

Det høres veldig kjent ut.
Det var jo det jeg selv lærte!
Men dette målet, ja kravet, om å tro på Den Store Fortellingen, er faktisk umulig. 
Jeg har prøvd.

Min vei ut av kristentroen gikk ikke, som hos en del andre, via studier i teologi, møter med naturvitenskapelige teorier eller dypdykk i religionshistorie.

Det som til slutt satte spikeren i kisten for min tro, var litterære tekststudier.
Det å fordype seg i historier - både etter mange år som ivrig leser av skjønnlitteratur, og mer spesifikt i litterære fag på høyere utdanning - ga meg en ballast med uante følger.

Jeg valgte mot slutten av bibliotekarstudiet å studere en del av Bibelen som litteratur.
Starten på bibelhistorien om Moses ble en tekst med en hovedperson og bipersoner og med virkemidler som gjentakelser og kontraster.
Og jeg sammenlignet den med en spesifikk, kristen roman som dramatiserte de samme hendelsene (mer om dette i denne boklisten). 

Det ene som skjedde var at jeg tydelig så hvordan bibelteksten var bygd opp som fortelling, jeg så virkemidlene, den muntlige fortellermåten, tilpasset overføring gjennom generasjonene. Scenen med gutten i kurven kunne vært et eventyr. Teksten minnet lite om en skriftlig framstilling fra et øyenvitne (Moses var etter kristen tradisjon forfatteren av Mosebøkene).

Men det viktigste jeg oppdaget var ett enkelt element, en biperson som etter hvert ble ganske usympatisk, og det var han både i bibelteksten og i romanen.
Denne bipersonen var ikke hvem som helst. Det var min egen Gud, eller Jahve.

Direkte skummel var Jahve i én scene, nemlig omskjæringsscenen fra 2. Mosebok 4 (2011-utgaven):

24 Mens Moses var underveis og hadde søkt nattely, møtte Herren ham og ville ta hans liv. 25 Sippora tok da en kvass stein og skar av forhuden på sønnen sin og berørte føttene hans. Hun sa: «Du er min blodbrudgom.» 26 Da lot Herren ham være. 

Denne scenen minner meg om et avsnitt i en grøsser. Eller en fantasy-scene hvor helten må utføre magiske ritualer for å hindre et spøkelse eller en demon i å angripe.

Fortellingen om Moses handler også om en Gud som - for å hjelpe det utvalgte folket sitt - brukte makten sin til å sende landeplagene over Egypt. Sykdom, døde dyr, dødsengelen som tok hver førstefødte. I det hele er det mye død og blod i store deler av fortellingen om Moses og Israelsfolket.

Jeg hadde visst det helt siden jeg var liten. Jeg hadde bare ikke tenkt på det på denne måten.

Så var det jo egentlig mer komplisert enn det. For denne bipersonen møtte jeg jo også andre steder i Den store fortellingen, altså Bibelen. Og der kunne han av og til være veldig annerledes. En god hyrde, en hjelper som så til de fattige og de som hadde det vondt. Men den strenge, sinte og blodtørstige Guden var i overvekt, og ble mer og mer tydelig for meg.

Jeg vil gi en konkret parallell fra den litterære verden. I Ringenes herre, J.R.R. Tolkiens kjente fantasyverk, fins det en god, vis hjelper som heter Gandalf; han er kjentmann i den farlige verdenen og ofrer seg på et tidspunkt for heltene i fortellingen (men "står opp igjen" i en ny klesdrakt med nye krefter). Det fins også en ond antihelt, den maktsyke Sauron som kan se ting som skjer over hele verden; han blir framstilt som et øye. Han ødelegger fiendene sine og styrer "vennene" sine.

I Bibelen fant jeg både Gandalf og Sauron, begge skulle være Gud, og det ble umulig for meg å elske dem begge. Jeg klarte heller ikke å velge bare én av dem, for som "bibeltro" kristen måtte jeg tro på enten alt i Bibelen eller ingen ting.
Hele Bibelen var jo sannheten. Men den framstod ikke som verken hel eller sann.

Jeg klarte ikke tro på Gud. 
Hadde Bibelen vært en stor litterær fortelling og Gud en romanperson, ville jeg sagt at persontegningen var lite troverdig og dårlig gjennomført, jeg ville ikke stolt på personen og vært i villrede om hvor sympatien min skulle ligge. (Noen romaner har slike doble karakterer, men da som et tydelig og gjennomtenkt virkemiddel.) Og nettopp det var det som skjedde: sympatien min vaklet.

Jeg klarte ikke tro på Bibelen.
For Bibelen holder ikke mål som en fortelling, som et enhetlig verk. Den kunne til nød vært en antologi. Dårlig redigert, fordi den ikke har ett tema, ikke ett budskap, ingen samlende idé.
Den er faktisk et bibliotek med mange ulike forfattere, skrevet i ulike sjangre og språk, til ulike tidsepoker, med flere ulike gudssyn.  

Kirker og kristne trossamfunn må velge.
Vil dere lære bort "tro" på Bibelen som et hellig, enhetlig verk, eller vil dere at folk skal tro på en Gud som har noe godt å gi verden? Og kjenne at det er trygt å tro?

Ny video ute: det fjerde budet

Nå er fjerde videoen i "De ti ekskristne bud"-serien ute. Den handler om forholdet til foreldre og andre autoriteter. Allerede i forrige video kunne dere se de tegnede versjonene av mamma og pappa, men her er de mer i fokus. 

Videoen var vanskelig å lage, fordi jeg har et så nært forhold til foreldrene mine og fremdeles er redd for å såre - mer enn jeg gjør i utgangspunktet ved å ha truffet det valget jeg har truffet: å gi opp troen. (Uten at jeg dermed skal føle noen skyld eller skam for det, jeg bare føler med dem.) 

Men ligger det også et snev av autoritetstro i denne redselen? En tanke om at det er galt å si imot de som oppdro meg som barn? 

Når jeg skriver dette, tror du kanskje at denne videoen er et grundig oppgjør. Det er den ikke. Den er mer en kjærlighetserklæring, men med noen punkter mot slutten som stammer fra savn jeg har kjent på. Og de peker på hva jeg ser på som viktigst når et samfunn skal hjelpe barn til å vokse. 

Hvis vi skal være et godt samfunn, må vi ha en grunnleggende tillit til hverandre, men vi trenger også muligheten til å stille spørsmål ved vedtatte sannheter. At det fins respekt for ulike meninger - og at vi kan øve oss på å dele dem med hverandre. 

Helligdagen

 Ny video om helligdagen er publisert. Fordi det ikke var så mye å si om den, la jeg inn litt ekstra om ordet "hellig". 

Nå begynner jeg å nærme meg budene som er vanskeligere å fortelle om. Mer personlige, om familie (foreldre), forholdet mitt til andre mennesker og det som lever. Allerede i videoen over har jeg tegnet kjernefamilien...

Tips gjerne noen du tror kan finne videoserien interessant!
Allerede har organisasjonen Hjelpekilden brukt introvideoen på et kurs.

Jeg fant en ny kanal

Mens jeg jobber med manus til den nye videoen min om det tredje budet (det om helligdagen - og muligens litt om hellighet generelt), lar jeg meg inspirere andre steder. 

I kveld fant jeg kanalen til amerikaneren Prophet of Zod og har sett noen av videoene hans på YouTube. Han virker som en saklig, empatisk og engasjert ekskristen og "mot-apologet" som behandler ulike kristne temaer, gjerne i reaksjonsvideoer.

Han har begynt å fortelle sin egen historie om overgangen fra tro til ikke-tro. Her kan du se den første videoen (24 minutter), hvor han forteller hva han egentlig tror skjedde da han vokste opp med en kristen livsforståelse. Jeg kjenner meg igjen i mye av det jeg har hørt så langt, selv om han vokste opp i en religiøs skolehverdag som jeg ikke har erfaring fra, og sannsynligvis helt konkret og reelt manglet impulser utenfra.
(I beskrivelsen til videoen nevner han forholdet sitt til foreldrene, som han ikke ønsker at seerne skal tro noe vondt om. Jeg vil nevne at jeg selv fremdeles har et nært forhold til min egen nærmeste familie, selv om vi nå har ulike livssyn.)

---

Og så ble jeg sittende med en reaksjonsvideo jeg limer inn her. Han reagerer her på en australsk youtubers kommentarer til offentlige dekonverteringene hos en håndfull høyprofilerte tidligere kristne kjendiser. Og en av dem, musikeren Jon Steingard, har Prophet of Zod invitert inn i sin reaksjonsvideo så han kan si hva han selv egentlig har ment og tenkt da han kom ut offentlig med et nytt syn på kristen tro. 

Moral er ett av temaene her. Interessant nok hevder Steingard at det var nettopp et kristent (les: nyetestamentlig) moralsyn som gjorde at han fikk problemer med Gud slik han framstår i det gamle testamentet. Noe liknende opplevde jeg og har prøvd å formidle når jeg diskuterer kristen moral og Guds moral (hva nå den er) med kristne. Spenningen lå ikke i at jeg fant en Gud som ikke passet til mitt ønske om å leve et "syndig" liv. Jeg fant en Gud som ikke oppførte seg slik han selv ville at folket hans skulle gjøre og slik jeg selv hadde hørt (fra bibelopplæringen) at var god oppførsel.