Av og te

Av og te
skulle æ ønske
at noen kunne
stryge mæ øve håret
og sei
"Det e heilt greit, 
du kan kvile
nå..."

Flickr: Regel

Vær så snill!

Forbønn etter møtet
dere sitter to sammen
klare til å be
for de som vil

Ei jente først i køen
ser ned,
skjelver litt

I den stille kroken
forteller hun om
problemer med troen
om ting hun ikke klarer
å slutte å tenke på

Dere lytter, nikker,
gjør dere klare til å be
og sier først, som dere skal:
kan vi legge hendene på deg?
Og hun hvisker «ja»

Men inni seg
roper hun
«vær så snill!»

Foto: "Hands" (Pauline, Flickr)

Dikt: Når kan ein sjå

Jeg fant et vakkert dikt i antologien "Dikt og forbannet løgn" i dag. Aslaug Vaa gav diktet ut i samlingen Villerkorn i 1936. Jeg har tatt meg den friheten å bytte ut det originale "aa" med "å" for å få gjøre diktet mer leselig. Ellers er det slik det er gjengitt i boka. Dialektformen 'konn (okkon) fra Telemark betyr "oss".

Når kan ein sjå

Når kan ein sjå
om der er ein Gud té?
Me skapte han
i kvar stund
og i tusunvis av år
ut av det me frykta for,
ut av det me ikkje kjende.

Me såg han
i det fyrste bilæte
som fekk auga til å skilja
millom godt og vondt.
Men når skapte han okkon?
Når tok han menskjet og forma det ut
som smeden i smidja
tek jønnet og hamrar det
til øksar og sverd
der stålet blenkjer -

Når gjekk me den lange vegen
og fann ut kven han var?
Eller kvar han var -
Me skapte han,
i ditt og mitt hjarta skapte me han.
Og han var streng,
og han var mild,
ettersom me trong vita
at der var ein streng
og ein mild té.

Me rette arman mot han
og bad han gjeva 'konn
det me ikkje våga gripa etter
eller halda på.
Me skreik til han
at han måtte gjeva 'konn endå eit liv
når jordi hadde gjort si gjerning med okkon.

Me fornekta han
når me kjende hendan valna
og vond hug buble gjenom kroppen
og brenne i ledan som eiter,
og me venta
at det me kalla Guds vilje
stod ivi 'konn som ei trugans toresky
som kvar stundi
kunde slå 'konn til dust og dumbe.

So bygde me hus kring han,
store, høge hus
som ris upp i skyin
med kuplar og tårn,
og set ein kross på:
der skal du vera.
Og krossen ritar upp i skyin
lovi me skal fylgja,
den ligg langt ivi ditt menskjevit,
og er gøymd millom permar
som er heilage av dust.

Men gjekk du ein gong burt
frå det som var skapt av menskjehendar
og la att bilætet av menskjeguden
i det store høge huset -
gjekk so langt
at ein ikkje ser tårni truga mot himils.
Og ein finn seg veg fram på stigen i skogen
som ikkje hendar hev grave ut,
eller føtar hev gjenge upp,
men som hev forma seg
etter veir og vind og lende
og etter slik som lyngen trivst
og trerøtan tøygjer seg -

Og du gjeng og gjeng
til du kjenner
at dei ukjende lovir
som forma stigan i skogen
dei legg ei vár og sterk hand om deg
og formar deg ut,
og du fær auga til å sjå
og øyra til å høyra.

Du stansar og kviler -
du ser
at mosen ligg mjuk ivi steinen.

Steinen og mosen,
dei gøymer ein løyndom
som ein kjenner att
djupt ned i sitt eige hold,
og som ein hev leita etter
men ikkje funne
millom dustne permar.

Der dei leduge moserøtan
trengjer seg ned i det daude, harde grjotet
so det gjev ifrå seg mold og væte,
der ligg den fyrste vilje til liv gøymt.

- Og når ein legg hovudet nedåt
den mjuke mosen
og kviler trygt
fordi steinen stydjer i mot,
då er det som ein fær ein ny visdom,
og då kjenner ein
at det var so langt ein måtte gange.

Og ein drøymer om ein dag
då det vonde ingi makt hev;
- når ein hev gjenge upp dei mange stigan
og funne fram dit det kom i frå,
og at den dagen skal ein sjå
kva Gud er.

Verdens elendighet

Foto: Sung Ming Whang (Flickr)

Jeg pleide å ha
én å gå til
når verdens elendighet
ble for overveldende

Vissheten:
De sultne
De dødssyke
De mishandlede
De sviktede
menneskene

De grådige
De hjerteløse
De kalde
De rått flirende
menneskene

Jeg ba
"Gud, hjelp dem"

eller

"Gud, stopp dem"

Jeg fikk aldri noe svar
altså noe bevis på at
mine bønner, hvisket fram
med vondt i magen
hjalp
dem det gjaldt

Men det hjalp meg
til å slippe
uroen
sorgen
denne følelsen av hjelpeløshet

Jeg hadde gjort noe
for dem
Jeg hadde bedt

- Verden har ikke forandret seg

Hvem skal jeg nå rope til? 

- Synne, mai 2015

Rak rygg

Du sa en gang:
du har blitt så fin og rett i ryggen

Ja!

Hva skjedde?

Én:
synder-byrden
falt fra skuldrene mine

To:
Jeg flyttet inn
i hele kroppen min

Så:
Jeg så
opp,
inn
og ut

- Synne, april 2015

Foto: Luke Hayfield (Flickr)

Bibeldikt

Verbum, 2014

Kornet 

ver ikkje grådige, sa jesus
for det er ikkje det ein eig
som gir liv, sa han, og då
sukka menneska

Slik starter diktet som er skrevet av Ruth Lillegraven i en ny samling med bibeldikt, gitt ut av Verbum forlag i fjor i samarbeid med Vårt Land. 88 norske forfattere har bidratt med tekster inspirert av avsnitt fra den nye bibeloversettelsen. Bibeldikt er levert til norske folkebibliotek gjennom kulturfondordninga.

Jeg fant den, måtte selvfølgelig ta den med meg hjem, og leste. 

Følelsen jeg satt igjen med etter å ha lagt boka fra meg, var en pessimistisk hovedstemning. Forvirring, sinne, håpløshet. Dikt om "mørke ord" og bomber og en ødelagt jord. Er det dette dagens norske forfattere får ut av Bibelen, til og med bibelvers som jeg pleide å finne trøst i, tenkte jeg?

Akkurat det siste føltes litt trist. Men det er også fascinerende. Og med friheten dikterne fikk i oppgaven, kanskje ikke så rart. For livet kan være tungt å leve. Virkeligheten er hard og rå (selv om det fins varme og kjærlighet), og den som selv lever godt kan likevel se andres plager og urettferdighet. Og Bibelen har også mye mørke i seg; de som bygget opp tekstene for kirkeåret har ikke bare valgt det lyse.

Og: når en dikter blir inspirert av en tekst, kan han eller hun også dikte fritt etter å ha lest den. Kanskje de tar tak i et uttrykk, et ord bare, eller følelsen de selv får når de leser teksten. Minner de har. Dagsaktuelle saker de er opptatt av. Dermed kan resultatet bli helt ulikt utgangspunktet. Og det var vel også litt av meningen. "Forfattarane har skrive med fritt mandat", står det i baksideteksten.

Noen tegner opp en kontrast til teksten, for eksempel Mona Høvring, som lar en "saligprisning" bli til en klagesang over de som ikke er salige (velsignet av Gud).

Jeg leste i Salmenes bok, jeg tenkte stakkars den
som ikke klarer å holde seg unna synd og fordervelse,
stakkars den som følger kjeltringers råd,
som ikke får til å være hengiven,
men som heller stjeler og bryter ned.

Andre trekker paralleller fra bibelhistorien til nyere tids hendelser. Øyvind Berg, for eksempel, sammenligner ramaskriket som skjedde da Herodes drepte nyfødte guttebarn, med massakren i Srebrenica og den østerikske forfatteren som sjokkerte oss med sin reaksjon:

Han sørger ikke over myrdede barn, 
han håner de dreptes mødre og enker.

Forfatterne er både kristne og ikke-kristne. Noen har nok hatt en kristen tro tidligere, andre har det fremdeles. Og noen har, uansett livssyn, tydelig kunnskap om bibelhistorien og kirkehistorien. Vent litt, kan den forfatteren ha en kristen bakgrunn? hendte det at jeg tenkte. Kan jeg finne ut mer om det i andre ting de skriver? Men også måten de skrev ordene på (jeg liker generelt det enkle og konkrete - og vakre) gjorde meg nysgjerrig på mer av en og annen dikter. 

Noen er veldig personlige i det de skriver, for eksempel Hanne Ørstavik. Det er sterkt å lese hennes tekst. Hun er også et eksempel på noen få som ikke skriver bidraget sitt i lyrisk form, men som prosa. Ikke et dikt, men beskrivelse av fortvilelse og lengsel, skriver hun selv... 

Er det ikke noe lys her, da? Jo! Det er håp, det er kjærlighet og medmenneskelighet og trøst. Og kanskje litt... vidd? 
Noen sangtekstforfattere var med, blant andre Eyvind Skeie. Hans dikt, som tok utgangspunkt i Jesu første besøk i tempelet, var nok det eneste jeg virkelig smilte av!

Josef fra Nasaret

Vi skulle ofre noen fuglekrek
Det er en billig pris for barnets lek

Vi kom i glede til Jerusalem
men vi var fylt av skrekk da vi dro hjem

Hans mor går stille rundt i huset her 
Hun har et sverd i hjertet Det er slik det er

Og gutten vokser for hver dag som går
mens lyset skimrer rundt hans mørke hår

Når noen spør meg hvorfor dette skjer
da trekker jeg på skuldrene og ler

Jeg skulle gjerne hatt et bedre svar
men er jo ikke engang guttens far 

Bibeldikt er ei mangfoldig bok som skaper mange forskjellige tanker og følelser i denne leseren, og, som diktbøker flest, ei bok en kanskje burde ha i bokhylla og lese litt i nå og da, heller enn fra perm til perm. Bli inspirert, og kanskje ta fram diktblokka igjen selv...

Her er ordene som er skrevet ned
de eldgamle
og de nye 
de kriger, de stryker, 
de støter mot og smyger seg rundt 
og trenger tid 
til å ta tak og synke inn. 

Tenk om det va

Foto: Flickr (Petri Damstén)

Tenk om det va
kun ein vei frem
som strakk seg ut
fra hit og hjem
og at me visste
kor me sko
og veien gjekk fra der me sto

Han ser veier øve alt
uden skilt eller tegn
de bukte seg fram
han må velga seg ein
den smale, smale veien
som han kjente så godt
har slengt han i grøftå
den svingte så brått

Så lenge han kan huska
va han blitt fortalt
at den som går rektigt
kan aldri gå galt
men bildet av den veien
som va så trygg og så sann
forsvant onna beinå;
den ville ikkje ha han

Tenk om det va
kun ein vei frem...

Mike Mcgurk/ Sigvart Dagsland

                                                      ("Forandring", 2007)

Fins Gud?

 

Henta fra diktsamlinga Sa mor (Hal Sirowitz)

Kjenne livet

Jeg ligger her
strakt ut på kaldt, ruglete elve-svaberg
badende i sol
mellom ei lita, rolig bakevje
og et fossende stryk

Lukker øynene
Hører begge lydene klart
over biler, vindsus og bladrasling:

Vannet som skvalper blidt.
Vannet som fosser mektig.

Får en tanke:

Vil jeg helst duppe beina dovent i bakevja
og kjenne de små, lette bølgene kjærtegne føttene
eller sette dem varsomt ned i stryket
og kjenne vannmassene bryte mot leggene?

Er jeg redd
for lysten til å slippe tak
og la meg gli uti fossen?
Eller til og med hoppe?

Ikke fordi jeg lengter etter å dø,
men fordi jeg lengter etter å virkelig kjenne livet?

Til Oslo

Etter et par år på studenthjemmet i Bergen gikk veien til Oslo, hvor jeg skulle studere bibliotek- og informasjonsfag. Det var spennende å reise til en ny by. Og så Norges hovedstad, tenk det! Jeg hadde en tanke om at denne byen var ekstra verdslig og åndelig stressende. Kanskje det faktisk fantes et "Oslo-troll", onde åndskrefter som ville rive meg vekk fra Gud? (Jeg trodde vel egentlig ikke på slike personifiserte krefter, selv om jeg hadde lest min Frank Peretti, men hva hvis...?)

Kunne dette vært Oslo?

Og på et mer menneskelig plan: tenk hvis jeg ikke ville finne noen nye venner? Ikke ville finne meg til rette? Ville jeg føle meg enda mer fremmedgjort enn før?

Jeg fikk begynne forsiktig. Det første året bodde jeg i en enebolig med andre ungdommer som var kristne. Vi var ganske forskjellige som mennesker, og det hendte det ble diskusjoner her også, men det føltes likevel helt fint. Vi hadde noe viktig til felles. (To av oss hadde også det til felles at vi hadde begynt å stille spørsmål, men det tenkte jeg ikke over den gangen.)

Jeg fant også en menighet å gå i. Jeg valgte Misjonssalen, bedehuset til Norsk Luthersk Misjonssamband, fordi jeg hadde skjønt at de stod nærmest Indremisjonsforbundet (organisasjonen til min bibelskole) både i teologisk lære (konservativt) og møteformer (enkelt og...ja, konservativt). Og kanskje fordi dette huset var hakket mindre enn Storsalen, det andre bedehusalternativet i nabolaget. Jeg begynte i et kor som snart ble mitt viktigste sosiale nettverk, jeg fikk være med i bibelgruppe, og alt burde vel være som før? Altså godt og trygt?    

Det var ikke så enkelt. For tankene hadde begynt å svirre for alvor. Bibelen hadde begynt å bli ei bok som oftere glefset til meg og gjorde meg urolig enn den trøstet meg. Det kjentes som om jeg stod i et rom som alltid hadde vært trygt, men opplevde at veggene falt ned. Det andre året mitt i Oslo skrev jeg dette diktet (med Gud som tenkt forteller):

Veggene

Du ser på meg i forskrekkelse
når den første veggen faller ned

-halvt i forbauselse over veggenes ustabilitet,
halvt i stigende uro for det skremmende der ute

Når den andre veggen faller ned

virrer du med hodet
- du kjenner vinden reise seg mot deg
- du ser og ser med vidåpne øyne, munnen skjelver

Når den tredje veggen faller ned

faller du ned på kne,
klasker hendene i bakken,
prøver å finne feste i steingulvet

Den fjerde veggen faller

- du ligger rett ut,
kjenner stormen ruske i håret og klærne,
tungen din henger fast i ganen;

Du kan ikke skrike,

men jeg ser nøden i øynene dine

Tårene renner,

du ber lydløst om hjelp 

Kjære barn

Jeg er her med deg

Jeg vil ikke la vinden ta deg

Og husk,

det er fjell du ligger på

Jeg vil aldri rive løs grunnen

under deg

Du er min.

I neste innlegg vil jeg prøve å sette ord på hva det var som til slutt førte til det jeg tenker på som bruddet.