I dag, 24. juni har Høyesterett i USA åpnet for (gjen)innføring av strenge abortlover i flere delstater. En kampsak særlig for evangelikale kristne der. Det gjør meg nedtrykt. Men det er også et tema fullt av gråsoner for meg.
Etter at jeg tok et oppgjør med bedehustroen min har jeg aldri klart å snu helt om fra det absolutte "for livet"-synspunktet. Jeg husker enda en pin jeg fikk på bibelskolen med to bittesmå føtter. Et embryo eller et foster vil aldri bli bare en celleklump eller (mer ekstremt) en del av en kvinnes kropp. Det er for meg mulighetene til et liv, et barn. MEN: mulighetene til. Altså ikke et fullverdig liv.
Og jeg vet at en uønsket graviditet kan ha mange implikasjoner for ei jente eller kvinne - følelsesmessige, økonomiske, helsemessige og med hensyn til selvbestemmelse og det å kunne velge retning for livet. Det virker ikke som om det betyr noe for "for livet"-siden.
Vil delstatene som nå innfører strengere lover, også gjøre det tryggere for alle de som blir gravide å bære fram barn og å ikke minst forsørge barn?
Vil de begrense uønskede graviditeter ved god tilgang til prevensjon og seksualopplysning?
Vil de øke straffene for incest og voldtekt?
Vil de gjøre det lettere for kvinner som lever i voldelige forhold, å komme seg trygt ut?
Vil de lære barn og unge til å respektere andres rett til egen kropp?
Jeg tviler. For de som oppvurderer fostrene, har gjerne en tendens til å nedvurdere jentene/ kvinnene og heller ikke ta deres seksualitet på alvor. Sex er noe som skjer innenfor ekteskapet, og gjør det ikke det, må den ene parten - kvinnen - ta konsekvensene. Det er middelaldersk tankegang, men det er også "bibelsk" (gammeltestamentlig).
Jeg har aldri vært i en situasjon selv der jeg måtte treffe valget om å ta abort. Men det er tusenvis av kvinner som har hatt muligheten til å treffe det valget, som nå har mistet det. Det er vondt.
På lørdag så jeg den norske spillefilmen Disco (manus og regi: Jorunn Myklebust Syversen), som jeg hadde ventet spent på en stund. Jeg visste at den ville handle om ei jente som strever med forventningene fra et karismatisk kirkesamfunn, og jeg visste at Josefine Frida fra SKAM skulle spille hovedrollen. Traileren så lovende ut (til slutt i dette innlegget).
Jeg merker at det er vanskelig å bestemme seg for om jeg skal skrive saklig eller personlig, og om jeg skal fokusere på det filmfaglige eller innholdet. Det blir derfor en blanding av disse, men med et visst fokus på religiøse tema.
Følelsen jeg satt med i kinosetet etterpå var på den ene siden: Oi. Dette slutta brått. Var filmen egentlig ferdig?
På den andre siden hadde jeg sittet lenge med en rastløs kribling i kroppen. Jeg hadde gitt Disco noen sjanser, og det var helt greit å reise seg og gå ut. Av ulike grunner syntes jeg nemlig ikke filmen innfridde forventningene, og jeg vil prøve å sette ord på det.
Har du ikke sett filmen enda, men vil se den, kan du gjerne lese resten av dette innlegget etterpå.
Et lite sammendrag av handlingen (med spoilere)
Mirjam (19) er engasjert i en stor karismatisk kirke kalt Friheten (visstnok med trekk fra Hillsong-bevegelsen), hvor både stefaren og moren er fremtredende personer. Selv er hun frontfigur i et lovsangsteam. Parallelt driver hun med discodans på verdensnivå. Moren følger henne tett i discodansen, stefaren er mer opptatt av at hun skal leve et kristent liv som andre kan se opp til.
Etter hvert fører press og forventninger fra menigheten, på dansegulvet og hjemme til stress og depresjon for Mirjam. Mor og stefar krangler, og en vond, uklar hendelse fra barndommen (overgrep?) gnager. Hun prøver å ta selvmord, og begynner etterpå hos psykolog.
Mirjam besøker også andre menigheter, til slutt en kirke som viser seg å være en ekstrem sekt. Hun viser sterk skepsis mot ting som skjer på kirkens barneleir/ bootcamp, men ser etter en veldig skremmende opplevelse ut til å slutte å kjempe imot det de forkynner. Hun går ut på en brygge ved leirstedet. Slutten er åpen.
Mine vurderinger
Oppbygning/ plott
Starten på filmen lovet godt. Vi får en symboltung scene, muligens et frampek, hvor en kropp kledd i kjole, langhåret, flyter i vannet med ansiktet ned. Vi tror hun er død, hun flyter stille lenge, men så løfter hun hodet opp fra vannet og begynner å svømme.
Så er historien i gang: vi møter Mirjam i hverdagen mens alt ser ut til å være perfekt - på dansegolvet, på scenen i den store menigheten, sammen med barn på bibelstund. Fremdeles følger jeg interessert med, selv om en lang sekvens med stefarens tale får meg til å stusse. Han forteller at tvil er en del av troen, at den er en bra ting. For første gang tenker jeg at dette ikke er interessant eller forståelig for seere uten kristne referanser. Det kommer jeg tilbake til.
Så klippes det mye fra scene til scene og miljø til miljø. Filmen blir snart litt langdryg; elementer males ut eller til og med gjentas. Et sammenbrudd på dansegulvet. Senere et liknende sammenbrudd. En karismatisk tale som en både hører (gjennom Mirjams hodetelefoner på senga) og ser - ved to anledninger. En ekstra pastor som taler og som ikke ellers har noen funksjon i handlingen.
Kanskje filmskaperne bare vil gi inntrykk av at ting blir verre og verre? Eller gjentar elementer for å understreke viktigheten av dem? Dessverre fører gjentakelsene, og særlig de stadige klippene fra talene - til at jeg kjeder meg. Jeg prøver å skape mening i det som blir sagt, tolke hva talene har å si for Mirjam, hennes stress og sammenbrudd. Budskapet virker ikke relevant for historien. Det blir mer fyllstoff.
Klippene fra hjemmet til Mirjam er mer jordnære og med en viss fremdrift. Familien framstår som mer og mer konfliktfylt med stefaren som en manipulerende katalysator. Men her blir det en del løse tråder, en får ikke svar på spørsmål som blir stilt. Mysteriet med den biologiske faren skiller seg ut her. Hva skjedde egentlig med Mirjam? Og klarer moren å stå opp mot mannen sin? Hva er det egentlig som har skjedd økonomisk mellom dem? Hvorfor skal egentlig Mirjam skjule den fine, nye discodrakten hun har fått? Er det på grunn av økonomi eller stefarens strenge syn på (kvinnelig) påkledning?
Mot slutten flyttes hele handlingen til kirken/ sekten Mirjam besøker, så filmen blir mer spisset - det hjelper på konsentrasjonen. Men her får jeg problemer med innholdet. Jeg stiller flere spørsmål til troverdigheten, ektheten i utviklingen av siste del. (Her tolker jeg alt som en ekskristen med avgrensede karismatiske erfaringer, men med en viss forståelse av ulike kristne uttrykk.)
Sekten
Gudstjenesten Mirjam først kommer til i en tidligere katolsk kirke, har en neddempet tone. Det virker som om hun endelig kan hvile litt. En virkningsfull kontrast til det høye tempoet i både Hillsong og discogolv. Vi ser riktignok en åpen bekjennelses- og forbønnssesjon (en uryddig blanding av gruppeterapi og personlig samtale som dessverre skjer i noen sammenhenger), men ellers er det ingen ting i denne kirkesettingen som forbereder en på det aggressive, sekteriske som så skjer på det avsidesliggende leirstedet. Vel, de er alle kledd i svart (senere bare hvitt). Og nattverdssesjonen er litt stiv. Men?
Pastorkona (spilt av Andrea Bræin Hovig) går fra å være en mild, inkluderende og beroligende forbeder i kirka til å på leirstedet rope ut sinte slagord som barna skal skrike tilbake - alt om hvor syndige og skitne de er og hvor høyt de ønsker å dø. Innimellom synger hun flerstemt, vakker korsang med de andre voksne. Så er hun plutselig aktiv i en forfølgelsessesjon hvor Mirjam blir dukket under til hun nesten drukner (som forberedelse til forventet tortur i endetiden). Dette siste kjenner jeg igjen fra Anders Torps beskrivelser av bootcampen i den danske sekten Faderhuset. De bruker til og med uttrykket "Jeg er en Jesussoldat!" (jamfør tittelen på boka hvor Torp beskriver bootcampen). Men kjenner Anders igjen Mirjams første møte med kirken og skiftingen mellom disse helt forskjellige kristne uttrykkene? Kontrasten er ekstremt stor. Jeg tar høyde for at akkurat kritikken av denne "kirkeforkledningen" kan ha truffet noen såre punkt hos meg som fornøyd (og kor-vant) lutheraner.
På den andre siden, mannen hennes (spilt av Espen Klouman Høiner) er veldig tilbaketrukket og kald til sektleder å være. Ingen utstråling. Er det troverdig at de følger ham? Er det nettopp det fraværende som skal tiltrekke?
Litt om teknikk og skuespill
Hva slags teknikk er brukt i filmingen? Vi har noen få kunstfilm-innslag: den første scenen med jenta i vannet, og mot slutten et par stiliserte, absurde gruppebilder fra sekten hvor de er vendt rett mot kamera. Det brukes håndholdt kamera der en følger Mirjam bak scenen i Hillsong-menigheten eller springende ned mot vannet (sektleiren), utover det filmer de ganske klassisk og enkelt. Variert altså, og flere av scenene har noe ved seg, men som en helhet framstår det uryddig og uplanlagt.
Skuespillet: Nicolay Cleve Broch gjør det ganske bra som kameratslig Hillsong-pastor. De mer ukjente skuespillerne som spiller kristne ledere, føles troverdige (muligens mest fordi de er ukjente). Espen Klouman Høiner spiller en karikatur på en streng og følelsesløs pastor og virker forsert - helt til den siste scenen han opptrer i, hvor han og Mirjam har en privat samtale, og han ser ut av vinduet mot resten av menigheten. Her virker han menneskelig, nesten omsorgsfull, men det er mulig at dette bare er ment som et skalkeskjul.
Josefine Frida som Mirjam viser lite følelser utover i filmen. Endringene i sinnstemning er subtile og kommer ikke godt nok fram. Det fører til at det blir vanskelig å føle med henne, selv om en rent logisk skjønner at hun kjemper. En ser det stive, påklistrede smilet, det litt apatiske blikket, men... når ser vi bak masken?
I scenen med selvmordsforsøket forventer jeg ikke blodige detaljer, men det ville vært fint å se litt av den indre kampen når hun velger denne løsningen. Vi ser bare morens reaksjon.
Jeg har tenkt på det: det virker som om Mirjam bare er en observator av alt som skjer. Vi får heller ikke vite noe om hennes (eventuelt) religiøse tro, om hva hun egentlig tenker om det hun hører og lærer. Om hun henvender seg til Gud. Bare: "jeg må jo tro" på et direkte spørsmål fra psykologen. (Jeg fikk lyst til å høre fortsettelsen på den samtalen!)
Skuespilleren har sagt i intervjuer at hun snakket med både troende og ikke-troende i arbeidet med filmen. Men snakket hun med troende "på golvet", medlemmer og ikke ledere i kirker? Fikk hun et inntrykk av hvordan det er å tro på det som blir sagt fra scenen og det en leser i Bibelen? Skjønte hun i det hele tatt hva dette kan innebære? Var det meningen at Mirjam skulle tro og/ eller tvile, eller var hun også en religiøs observator?
Ja, hva med tro og kristendom da?
Jeg var forberedt på pekefingrene mot karismatikken og mot kravet om å prestere, klare alt for Gud. Jeg var heller ikke overrasket over mot kritikken mot den Visjon Norge-inspirerte TV-kirken (selv om pastoren først framstår som en likandes mann, og stefarens kritikk av ham er hyklersk).
Men den dels høykirkelige, dels ekstremkarismatiske sekten virker lite troverdig, og det gir meg et inntrykk av at filmskaperne sparker til kristne menigheter sett under ett. Ingen er egentlig til å stole på. Alle er ulver i saueham. Og alle er farlige. Én formildende omstendighet: musikken kan være fin/ proff/ engasjerende.
Selv om jeg ikke tror på det som forkynnes lengre, vet jeg av erfaring at enkeltmennesker kan finne gode, ærlige kristne fellesskap og at ikke alle blir skadd av å gå i en kirke slik Mirjam ble.
Og hvorfor er det så mange internkristne referanser i filmen? Rene opptak fra taler talt i ekte kirker (har jeg lest)? Det virker som om Jorunn Myklebust Syversen taler til "menigheten", nærmere bestemt de ekskarismatiske brente barna, særlig i Norge. Ikke til kirkefremmede. Ikke til de som har hatt overveiende positive opplevelser av kristendom eller "bare" har hatt en intellektuell vei bort fra troen.
Det blir altså veldig snevert. Det lover dårlig for nominasjonen til filmpriser (blant annet i Toronto, ifølge produsenten Mer Films nettside.)
Var det ikke noe bra med filmen?
Jo.
Jeg må trekke fram noen enkeltscener som jeg vil huske.
1. Scenen med Mirjam og sektlederen er allerede nevnt. Den var ladet med mening og følelse, selv om jeg ikke klarte å tolke hva som skjedde. Det gjør egentlig ingen ting.
2. Midtveis i filmen synger Mirjam helt alene på scenen en utrolig vakker sang med en tekst som virker personlig, og som nok vil gi flere enn film-menigheten tårer i øynene.
3. Ett av barna på sektleiren forteller i en gruppesesjon om tvil og følelsen av å ikke strekke til, være skitten. Hun prater dialekt. Dette er utrolig sterkt og føles genuint. I tillegg virker det faktisk som om pastorkona tar jentas bekjennelser alvorlig og ber for henne på en omsorgsfull måte (i kontrast til det som siden skjer).
Til slutt
Disco framstår som en ujevn film som jeg ikke vet hvor vil og en fortelling hvor det er andre enn hovedpersonen som bidrar med de sterke følelsene, noe som gjør det vanskelig å få sympati med henne.
Jeg aner en viktig historie - eller flere - , men de(n) kunne vært lagt fram på en mye bedre måte.
Hva hvis Maria Magdalena hadde blitt anerkjent som en Jesus-apostel på linje med Peter, Tomas og de andre? Hun som så ham dø, og også skal ha sett ham først etter døden?
Hva hvis det gnostiske evangeliet hennes hadde blitt med da bibelkanonen skulle samles, hvis hun ikke hadde blitt stemplet som hore av pave Gregor den store for 1400 år siden?
(Et stempel som til dels fremdeles sitter igjen. Jeg har vokst opp med et tvesydig og litt negativt inntrykk av denne kvinnen.)
Hva hvis hun hadde blitt anerkjent i katolisismen og senere kristne retninger sammen med de andre kvinnene som fulgte Jesus? Hvis kristne kvinner hadde hatt andre nytestamentlige forbilder enn jomfru Maria, som hadde som sin viktigste oppgave å føde?
Hvordan ville det påvirket vår verden? Vår kristendom? Kvinnens stilling i samfunn og familie?
Hvis ikke den lydige, ydmyke, tause kvinnen hadde blitt idealet for så mange?
Vi vet ikke.
I går kveld så jeg den nye spillefilmen Maria Magdalena på kino. Her er Maria Magdalena (spilt av Rooney Mara) Jesu nærmeste fortrolige den siste tiden han levde; hun som skjønte hva Jesus egentlig ville, den som visste hva "Guds rike" var ment å være. Visstnok er filmen inspirert av nettopp Maria Magdalenas evangelium.
Det gir et helt nytt syn på mye.
Når filmen er slutt syns jeg fremdeles Jesu gudsrike og Marias syn på det er litt ullent. Handler det rett og slett om medmenneskelighet og berøring? Filmspråket taler mye til følelsene. Men alt i alt er jeg glad for å ha brukt to timer av livet mitt på dette.
Her er traileren til kinofilmen, som passer ekstra godt å se i en måned som inneholder både kvinnedagen og (i år) påsken.
Jeg har ikke sluppet spillefilmen "Thelma" enda, som jeg så på kino i høst og skrev om. Nå har jeg lest filmmanuset, som har blitt sendt ut til alle norske folkebibliotek.
Jeg var nysgjerrig på å få se om noe var fjernet i overgangen fra manus til film. Og kanskje enda mer om filmen inneholdt viktig symbolikk eller detaljer jeg ikke hadde fått med meg.
(Dette innlegget vil du nok få ekstra mye utav om du har sett filmen; jeg anbefaler iallfall å lese anmeldelsen.)
Jeg har nok fått med meg det viktigste i kinosalen. Blant scenene som var tatt ut var det flere symbolistiske "grøsserscener" med dyr, et par scener fra kristne møter og noen ekstra detaljer fra Thelmas bakgrunn. Også: hun pakker ned Bibelen, og hun dusjer i badedrakt før svømming - sjenert for kroppen sin - dette kan jeg ikke huske at jeg så.
Jeg vil ikke avsløre mer.
Som en bonus er det en veldig interessant samtale i slutten av boka mellom forfatter Bjarte Breiteig, som hadde lest manus underveis i filmprosessen, og filmskaperne Eskil Vogt og Joachim Trier. Noe av det de snakker om er filmteknisk, men mye dreier seg om innhold og tematikk.
Blant annet positive og negative sider ved religion, den frie viljen, forholdet mellom godt og ondt.
Breiteig har innspill blant annet fra en ekskristens synspunkt. Han nevner dette
at religiøsitet ofte har gode motiver som utgangspunkt for maktutøvelse -
en vil gjøre godt, og kan da komme til å bruke "myk makt" (som faren
til Thelma). Han skriver også at nettopp de gode motivene kan gjøre det vanskelig å frigjøre seg fra religiøsitet.
Filmskaperne hadde i utgangspunktet hatt visse grøsserfilmer som forbilde for filmen og ønsket å framstille rendyrket ondskap, men endte med å nyansere mer enn de hadde tenkt.
Nettopp dette var jo en ting jeg merket meg med filmen, at det var vanskelig å finne en virkelig skurk og vite hvor sympatien skulle ligge; alle hadde ulike sider ved seg.
Trier og Vogt nevner tre viktige temaer for filmen: løsrivelse fra foreldre (og foreldres beskyttelse av barna), behovet for selvkontroll og redselen for utenforskap. Alt tematikk som jeg kjenner igjen fra eget liv og som bidrog til at Thelma føltes relevant for min historie.
Trier kommenterer at alle familier - også ikke-religiøse - har sin variant av dette med bekreftelse og beskyttelse/barnet holdes fast, og at det er en utfordrende prosess å bli et selvstendig individ.
Et nøkkelsitat fra s. 196 (Eskil Vogt) sier mye om den sentrale konflikten i filmen:
Det å utøve vilje og ta plass i verden, innebærer en risiko for å gjøre skade. Dermed kan man bli redd og holde alt for seg selv, rette det innover i stedet.
Anbefaler alle, uansett om dere har sett filmen eller ikke, å lese Thelma: et spillefilmmanus.
I det nyeste Filmmagasinet leste jeg omtalen av en ny norsk kinofilm som har premiere 15. september. Jeg skjønte fort at jeg måtte få den med meg.
Joachim Triers nyeste har nylig blitt lansert som Oscarkandidat og vant Filmkritikerprisen på filmfestivalen i Haugesund, men det er ikke derfor jeg gleder meg til å se den.
Thelma har en tematikk som er veldig relevant for en nostalgisk ekskristen som jeg. Hovedpersonen er ei ung jente som flytter fra "bibelbeltet" i Rogaland til Oslo for å studere. Mye blir nytt, og det blir vanskelig å koble det hun vokste opp med og det hun nå ønsker seg.
Thelma er en overnaturlig thriller, og jeg er litt spent på de grøssete elementene, men mest av alt er jeg spent på hvordan Thelmas kristne bakgrunn vil bli omtalt, og den interne konflikten hun opplever. I thrilleren ser det ut til at de sterke følelsene hun kjenner på og alt hun strever med, kommer til uttrykk i oversanselige opplevelser.
Og så får hun epilepsi.
Jeg fikk faktisk epilepsi selv mens jeg studerte i Oslo. Legene fant aldri ut hva anfallene kom av, så en kan bare spekulere. Nå er anfallene borte.
Jeg har tenkt at det skjedde så mye inne i hodet mitt de siste kristne årene at hjernen fikk overtrykk, og at den også måtte rydde plass til nye tankebaner...
