Jeg har ikke lenger noen gudstro. Vil jeg at du som leser dette skal få det slik som meg? Ikke nødvendigvis.
Men jeg er overbevist om at hver og en av oss – uansett om vi tror eller ikke tror på en Gud – trenger å tenke igjennom hva vi egentlig mener og tror, innerst inne. Eventuelt våge å møte vår egen tvil, ta den på alvor. Og våge å spørre oss selv: hva gjør det jeg leser og hører med meg?
Hva har jeg egentlig bare overtatt av meninger og verdensbilder, og hva har jeg selv erfart er rett?
Hva gjør min tro eller min måte å se livet på med forholdet jeg har til meg selv og andre mennesker?
Gjør den meg nedtrykt og bundet, eller åpen og glad? Møter jeg andre mennesker med mistenksomhet og båstenking, eller med åpenhet og respekt?
Hvis svaret er at din tro eller livsanskuelse gjør deg glad og trygg, gir deg mening i tilværelsen og at den hjelper deg til å vise omsorg for andre mennesker på en respektfull måte, da tenker jeg at det er en god tro eller livsanskuelse. Hvis din Gud er en gud som du ikke er redd for, men som du virkelig ønsker å bruke tid sammen med, en som du vender deg til med det som er vanskelig og det som er fint, er kanskje den troen det du trenger.
Min tro ble en byrde som jeg følte at jeg måtte kvitte meg med. Den føltes også som bånd som hindret meg i å bevege meg. Jeg hadde nok kjent på dette lenge, men tenkte at båndene hadde en funksjon. Her er et dikt jeg skrev i 2000, to år før bruddet:
BINDINGER
Jeg merket at jeg var bundet fast
til deg.
Jeg kjente repet stramme,
følte meg ufri, prøvde å løsne på tauet.
Da lot du meg se
i redsel:
Jeg hang og dinglet
over en bekmørk, endeløs avgrunn
og skjønte
at repet som bandt meg til deg
var en livline,
ikke en kjetting!
Jeg takket for at repet var solid
da du satte føttene mine tilbake på fjell.
