Er julemusikk julemusikk?

Jeg har nettopp kommet hjem fra en veldig allsidig adventskonsert i kirka i nabokommunen. Her var det "Tolv dagar i jola" sunget av et barnekor, Skomakergata-potpurri spilt av et korps, negro spirituals - og en moromedley sunget av ungdommer med nisseluer og reinsdyrhorn. Selv var jeg med i et blandakor satt sammen for anledningen som sang klassiske julesalmer oversatt fra engelsk.
Og det var deilig! Variert, lavterskel men likevel ganske så bra.

Det er kanskje julemusikk på sitt beste.

Det er selvfølgelig noe eget med det høytidelige, flotte, vakre, melodiøse - de lange linjene og poetiske tekstene. Det er én type julemusikk, og ofte den som hører til den kristne julen. Med harper, strykere, pauker og trompeter kan jeg virkelig få den gode følelsen i kroppen.

Men det betyr ikke at det bare er dette som skal være jul. At ikke andre uttrykksformer er helt ok.
Jeg tror de fleste, uansett livssyn, syns at folk bør få bestemme selv hvilket musikalsk innhold jula deres skal få.

Kanskje det var derfor jeg ble så forfjamset da Rein Alexander - en klassisk sanger som holder mange julekonserter - gikk ut og kalte en folkelig, tøysete sang for "dritt". (Mer om "Juletragedien" på NRK).      .
Og ja, den passer ikke inn i den høytidelige julen. Kræsjer fullstendig. Er kanskje en protest mot den? En protest mot den "perfekte" tida hvor alt skal være på stell, og alt julestresset? Pakkene er ikke kjøpt inn. En glemmer ting. En drikker for mye (dessverre noe som ødelegger jula for en del). En er et menneske som ikke når helt opp til forventningene om den hvite, rolige og stelte jula.
Jula er vond for altfor mange, og kontrasten til forventningene blir skyhøye. Kanskje en også da trenger å avreagere med svart humor?
(I en linje i refrenget synger de faktisk også "Alle går i kirken selv om ingen tror." Litt typisk?)

Jeg tenker også på Ylvis' parodiske julesang "Og da vet vi at det er jul". I kommentarfeltet skriver folk som ikke kan norsk at dette virker veldig fint og stemningsfullt... det syns de til liket finnes i skogen og flere andre makabre ting skjer. Her ser en kontrasten mellom det tradisjonelt høytidelige og fine (musikken, de glade barna og snøen) og det ekle, slemme. 

Stemningsfullt stillbilde fra starten av "Og da vet vi at det er jul"/ Ylvis.

 
En må kanskje ha en spesiell humor for å syns at dette er morsomt. Men klarer en å ta seg selv - og juletradisjonene - litt mindre høytidelig bare - er det fare for at smilet kommer fram.

Og så kan en, hvis en føler for det, sette "Deilig er jorden" på fullt etterpå.

Jubileum og nostalgia

I mai skal jeg på jubileet for avgangsåret på videregående. Det er tjue år siden kullet mitt var ferdige, og noen av oss skal møtes og mimre, og feire. Jeg er spent på å se hvem som møter opp. Vil jeg bli bedre kjent med noen, på nytt eller for første gang? Har folk forandret seg?

Jeg har sneket meg til å finne klassekamerater på nettet. Kjenner dem stort sett igjen, tenker at de ligner på den de var på skolen... men kan jeg vite det? På tjue år skjer det gjerne mye. Ingen tidsperiode er vel så full av muligheter for forandringer og utvikling som årene fra atten til trettiåtte. En finner ut hva en vil jobbe med, og jobber. Bytter jobber og bosted. En reiser, opplever nye steder. Mange får seg kjæreste, kanskje familie. Gjerne i flere runder. Og med hver ny erfaring, god eller mindre god, blir en litt mer den en er i dag.

Men i bunn og grunn, er ikke de fleste de samme som da vi gikk ut av videregående? Har de samme egenskapene, verdiene og prioriteringene i livet?

Hva med meg? Jeg har tenkt at jeg har forandret meg mye. Først og fremst fått nytt fokus. Åpnet opp. Vil de andre kjenne meg igjen? Vil de se forandringene? Og hva vil i så fall det bety for meg?

På videregående brukte jeg Petrus skoledagbok, utgitt på Verbum forlag. Jeg har funnet fram bøkene og kikket i dem. Tatt et siste nostalgisk blikk bakover.
Petrus var langt fra bare en kalender, selv om jeg fylte den med notater om lekser og viktige aktiviteter. Den var så mye! Den hadde nok en fast plass på pulten min, og klassekameratene mine kunne aldri føle seg trygge; de måtte legge igjen spor i den av seg selv.
Jeg husker den deilige følelsen av å stikke innom bokhandelen tidlig i ferien og kjøpe den nye skoledagboka. Finne noen som kunne fylle inn de første "om meg"-sidene. Forberede meg på året som kom. Smugkikke på de glupe ordene, vitsene og kanskje også andaktene som kom utover året. Og bare vite at nå skulle det skje noe nytt.

Et bibelvers i Petrus:
Gled deg mens du er ung... MEN.

Det første året skrev jeg på første side at jeg var en "hjemmesitter som lengter etter fred med Gud og meg selv". Ellers var den skoledagboka befriende fri for åndelige betraktninger og bibelvers, bortsett fra det som stod trykt fra før. Neste året ble det stadig flere ord i margen om meg selv som var liten, om Gud som var stor, om Jesus som jeg så gjerne ville tro på.
Russeåret har jeg tidligere tenkt på som året da jeg begynte å jobbe meg ut av den verste selvransakelsen og depresjonen, men den siste skoledagboka - 95/96 - er stappfull av pietistiske dikt og betraktninger. Det er der jeg finner den største kontrasten til den jeg er i dag. Så mørkt... likevel så håpefullt.
Jeg trekker på smilebåndet når jeg ser at noen var inne i boka og "saboterte" med saftige banneord og spørsmål til mine kategoriske svar om meg selv og Gud.

Ellers er det mye her som får meg til å huske tilbake på gode opplevelser.
I dagboka for andre klasse står det "Tenkoret" flere steder. Jeg hadde begynt i koret, det viktigste sosiale møtestedet for de kristne ungdommene i bygda. Jeg var med og stolt av det! Det året framførte vi en musikal av Vidar Kristensen og Per Tveit, "En frosk i en brønn". Jeg har spart på cd-en vi spilte inn, og kan fremdeles synge utenat. (Musikk er magisk på den måten.) Jeg husker alt, tekst og melodier, til og med akkordene bandet spilte.
Tittelen på musikalen og åpningssangen spiller på et kinesisk ordtak:

For en frosk i en brønn er ikke himmelen større enn en måne.

Oversatt til "kristent": det fins mye vi mennesker aldri kan forstå. Vi må bare tro.
I musikalen er det en ikke-kristen gutt som dør i en trafikkulykke. De kristne vennene hans spør: hva skjedde etter døden med vennen vår? Han var en ærlig tviler, vil Gud da stenge ham ute fra himmelen? Spørsmålet blir stående åpent.
Tenkte jeg noe på det? Plaget det meg at det fantes slike spørsmål som var så vanskelige å svare på? Jeg husker ikke.

Når jeg mimrer, ser jeg også fiffige sammenhenger. På et coverbilde fra musikalen finner jeg programlederen i podcasten Søndagsrådet, som sang tenorstemmen i koret den gangen.

Og i skoledagboka finner jeg andakter av "tvilspresten" Morten Arnesen, som jeg ble litt bedre kjent med noen år senere. Han skriver her om at alle mennesker blir sinte, og at det er viktig å ha rett til å bli sint, at følelsene blir tatt på alvor.
Tok jeg det til meg? Turte jeg å tro på det den gangen?

Jeg fant også et herlig dikt skrevet av ei kristen venninne. Hun skriver at en må se på det positive i seg selv, tro at en er noe og kan noe, og "tru på det lyse i øian".

Det er noe jeg har lyst til å gjøre nå, tjue år etter.
Ikke lengre fokusere på det jeg ikke får til.
Det fins der, jeg kan innrømme det, men jobbe med det, eller la det ligge - og se mulighetene.

Kanskje det først og fremst det jeg vil ta med meg sørover i mai?
Jeg er et menneske som tror på lyset i meg selv
og lyset jeg møter i andres øyne.

Og som (tross nostalgien) prøver å se framover.

Sangen som forsvant

Jeg går ikke så ofte i kirken lenger. Omtrent like ofte som en gjennomsnittlig norsk person, vil jeg tro. Til jul, fordi det er stemningsfullt og en kan treffe kjente. På en kirkekonsert, som tilhører eller kanskje korist. Ellers ved spesielle anledninger hvor kirken er seremonimester for en overgang i livet: i bryllup, dåp, konfirmasjon eller begravelse.

Jeg satt i kirkebenken for ikke lenge siden i forbindelse med en slik overgangssituasjon. Det var fullt av folk i kirken, og midtgangen var strødd med blomsterhilsener. 

Et godt stykke uti gudstjenesten så jeg ned i programmet og visste at det var tid for å synge "Deg å få skode". Det er en sang jeg kan utenat. Det var sangen jeg sang alene fra podiet i Betlehem (bedehus) i Bergen for mange år siden, jeg husker situasjonen ennå. En nydelig keltisk melodi og en inderlig tekst som jeg den gangen var stolt av å få synge. En av mine yndlingssalmer.

Jeg åpnet munnen der jeg satt i kirkebenken, rett i ryggen, og begynte på sangen sammen med de andre.

Jeg klarte ett vers. 

(Oversatt til norsk bokmål her.)

Det å få se deg er lykken å nå.
Gud, vær det syn som mitt hjerte vil se!
Vær du for tanken min dyreste skatt,
lyset som stråler ved dag og ved natt.

Under det andre verset sviktet stemmen, og jeg begynte å gråte. Jeg klarte ikke stoppe tårene.

Gud, vær det syn som mitt hjerte vil se!
Hvilken Gud er det snakk om som jeg skal ønske å se? tenkte jeg. Er det den kjærlige faren som jeg lærte om da jeg vokste opp? Den allvitende lovgiveren som jeg begynte å bli kjent med i tenårene? Eller den brutale, hevngjerrige (særlig gammeltestamentlige) urguden som jeg leste om som 24-åring og siden aldri har kunnet glemme?

De siste dagene hadde jeg lest i Dan Barkers bok Godless. Barker var en ivrig kristen evangelist i USA i flere år helt til han begynte å stille ærlige, kritiske spørsmål og fant ut at han ikke lenger kunne (og ville) tro på verken kristendommens Gud eller Bibelen (les mer om ham på engelsk Wikipedia her).
I ett av kapitlene i boka kommer forfatteren med grimme eksempler på Guds "moral" fra bibeltekstene. Eksempler jeg har visst om, men som jeg ikke hadde hatt i tankene på lenge. Vondt å lese. Vondt å glemme.

Så her satt jeg, skulle synge om å få se Gud, og hadde ikke lenger noe ønske om å se ham. Jeg trodde ikke lenger at han fantes, men hvis han hadde gjort det ville jeg gjemt meg under kirkebenken i redsel. Og ham hadde jeg lengtet etter å få se ansikt til ansikt. Å få komme nær. Å leve i hans lys.

Tårene rant - for henne som hadde mistet livet, men også for meg selv.
Jeg som hadde mistet yndlingssangen min.



Ljoset som strålar. Foto: S. Fredriksen

Tro mot bedre viten

Jeg hopper litt - til det andre året jeg bodde hjemmefra, da studerte jeg i Bergen. Der gikk jeg i et kristent ungdomskor som hadde forskjellige prosjekter i løpet av året - og ett av dem var en konsert med "rockepresten" Morten Arnesen. Jeg kjøpte kassetten (!) hans etter konserten, for det var ett eller annet med tekstene som traff meg. Jeg hørte sangene om og om igjen. Noen av tekstene var så sensuelle at jeg hørte på dem med skjelving i kroppen (var virkelig han her prest, tenkte jeg?), andre traff en helt annen nerve, tvilsnerven, som jeg ikke helt turde å innrømme var der. Tre år senere ville jeg ta fram teksten under og skrive i dagboka mi at det jo var sånn jeg også hadde følt det ("Skyver tvilen så langt bak jeg kan, tør ikke ta den opp og møte den").

Så sanger kan gjøre en forskjell. Det har de gjort i mitt liv.


Universal, 1996
(Rockipedia
- klipp skal snart virke igjen:))

TRO MOT BEDRE VITEN

Eg har trodd mot bedre viten, trossa rop frå sans og sinn
Vitna høgt og overmodig sjølv om troen føltes blind
Eg har pålagt mine tankar å visa tvilen bort
Den har vært skjult under overflaten og protestert mot alt eg har gjort

To stemmer bor i ein og same kropp, de jage kvarandre nådelaust  og uden stopp

To stemmer som bedyre kver for seg at kampen de føre, den kjempe de for meg

Eg har lært å kjenna tiltro te Mesteren på eselrygg
Ei kveldstund i ei gamal kirke, orda lød og eg blei trygg
Nå e tvil blitt troens skygge og kreve regnskap for mitt ja
Eg svarte stolt og trassigt lenge, men kan det tenkas at eg bøye av?

To stemmer...