Krig og fred og religion og sånn: 2

Før du leser dette innlegget kan du gjerne lese det forrige, som du finner her. Det følgende sitatet fra Hvem skal vi elske? av Ragnar Misje Bergem (Verbum, 2026) passer nemlig inn etter det. Side 111: 

Den karismatiske herredømmeteologien overser (...) en fundamental kristen innsikt, nemlig at skillet mellom det gode og det onde aldri går mellom nasjoner, partier eller institusjoner, men i og gjennom oss selv. Det er ikke slik at "vi" er på Guds side mens "de andre" motarbeider Gud. Det er heller ikke slik at Gud er "på begge sider". Det er tvert imot vi, altså hver og en av oss, som er på begge sider. Det er nettopp derfor vi alle bør jobbe for en politikk som tar vare på mennesker også når de befinner seg på det tapende laget. Det er derfor en kristen politikk bør være en politikk for de som står med ryggen mot veggen.

Bergem viser i denne boka en kristendomsforståelse som minner om den vi finner i Sosialistenes guide til Bibelen. 

Men her er det også flere interessante betraktninger rundt forholdet mellom politisk liberalisme og religiøs tro. Han viser hvordan en kirke som etter andre verdenskrig arbeidet mer for menneskeretter og individuell frihet, ikke var klare for liberaliseringen som fulgte i seksuelle spørsmål og familiepolitikk fra 1960-tallet. Hvor er den rette balansegangen mellom individuell frihet og fellesskapshensyn?

Men først og fremst tar boka for seg den senere utviklingen i USA rundt MAGA-bevegelsen, og hvilke spesifikke kristne retninger som påvirker denne. Den protestantiske evangelikale bevegelsen er mye omtalt, men reaksjonær katolisisme har hatt mer å si enn jeg visste om. Noe av det kristne MAGA handler om nasjonalisme, noe om tradisjonelle familieverdier, noe om en endetidsforståelse som påvirker utenrikspolitikken særlig i Midtøsten. Og så troen på moderne apostler og Guds utvalgte, som forklarer støtten til blant annet Donald Trump. I tillegg nevner faktisk Bergem teknologigigantene og hvordan deres syn på mennesker og på jordas skjebne påvirker politikken. Er noen faktisk forutbestemte til å overleve, og hva kan de da forsvare av tiltak?  

 

I Israel/ Palestina-saken er USA en viktig brikke. Men på bakken lever enkeltmenneskene som preges av krigen som startet for fullt i 2023. Jeg leste Vi er oppdratt til å hate hverandre av palestinske Tala Albanna og jødiske Michelle Amzalak (Kagge, 2026). Begge de unge kvinnene har opplevd fryktelige ting under krigen, og her prøver de å bevare en slags tro på at dialog og forståelse fortsatt hjelper. Boka er lettlest trass i det vonde temaet. Og jeg klapper for alle forsøk på å se hverandre. 

En som har øvd mye på å se seg selv i verden, er Ali Jones Alkazemi med boka Jeg, en kristen-muslimsk ateist (Kagge, 2026). Født og oppvokst som norsk-irakisk sjiamuslim, ateist og radikal (begge sider av spekteret) i tenårene og så med en ny dragning mot religionen de siste årene. Utenforskap er et gjennomgående tema i boka. Følelsen av det å se annerledes ut, ikke være "nok" og ikke høre til, førte ham både inn i radikaliseringen og ut på en rastløs leting etter et religiøst hjem. I dag er det katolisismen han ser på som mest hjemme.

-- 

Så slenger jeg på en liten kuriøsitet: tysk religionskritikk i tegneserieformat! 

Etter å ha sunget Skapelsen av Haydn med koret mitt etter påske - på tysk - fikk jeg en vill idé om å se etter tegneserier på dette språket. Kunne det være noe interessant der til min egen bokhylle? Og jammen meg fant jeg ikke en trilogi av den anerkjente Ralf König. Han er skeiv og religionskritisk. Hvordan kunne dette se ut i satirisk stripeformat?

Jeg bestilte tre bøker. 

Rowohlt forlag

 

Den første, Prototyp, er historien om nettopp skapelsen. Mennesket, og særlig mannen Adam, er i fokus. Men fortelleren er faktisk slangen Luz. Gud (som ikke er avbildet, men uttaler ord fra utenfor rutene) samtaler med Luz om det han gjør. Luz stiller masse spørsmål, han utfordrer, og blir så truet til å spille på lag. Dermed blir det farlig å friste mennesket til å spise av Kunnskapens tre. Han gjør det likevel. Inntil da har Adam vært programmert til å lovsynge Gud med tekster som minner veldig om det koret sang i Skapelsen!
Eva dukker også opp, og viser seg å være ferdig programmert med både kunnskap og skepsis.

Bok nummer to, Archetyp, er historien om Noa. Men med en vri: Noa er her plassert i historien om Sodoma og Gomorra, som han har minimalt godt å si noe om. Gud har andre interesser og henger seg ikke opp i de seksuelle utsvevelsene, men heller at sodomerne ikke lar folk slippe forbi i rulletrappen... 
Noa vil at Gud skal rense verden med en syndeflod! Gud blir lei av maset og sier ja til dette, men krever da at han tar med absolutt alle levende dyr i Arken. Ikke bare det - så blir det sabotasje i Noas familie...  

Antityp er den siste boka; her har vi forflyttet oss til NT og historien om Paulus. Det fokuseres masse på alt Paulus reagerer på (derav tittelen), både hos de første kristne og hos hedningene. Han havner på et skip til Hellas som viser seg å være en privat homsefest, og når han så kommer fram, blir han bare en av flere talere på filosofistevnet på Areopagos. Her blir boka litt for teksttung for meg, men jeg får med meg at filosofene flest blir latterliggjort fordi alt blir så fluffy og livsfjernt.  

Bøkene er også utgitt på engelsk for de som vil ha mindre motstand!  

 

Krig og fred og religion og sånn: 1

Åh, jeg har lest så mye denne våren som jeg gjerne kunne skrevet masse om! Flere bøker som har gitt meg ny kunnskap og litt andre idéer, særlig når det gjelder forholdet mellom politikk og kristendom. Det er så mye å skrive om at jeg deler det i to innlegg.

Først noen personlige betraktninger rundt disse interessene: 

Jeg har i vår fått utvidet innkjøpsansvar på biblioteket mitt, med ansvar for bøker om filosofi, religion og samfunnskunnskap (inkludert politikk) i tillegg til det jeg hadde av historie. Det å ha dette ansvaret når en selv har vært gjennom ideologiske omsnuingsprosesser, er ganske spesielt. For hva kjøper jeg nå inn av bøker om for eksempel spiritualitet? Eller kristendom, eller andre religioner? Hvilke kriterier skal gå ut fra? Det er ekstra vanskelig, for ikke å si umulig, å være nøytral i utvelgelsen. Men kan jeg være mest mulig balansert? 
Også når det gjelder politikk? 

Kanskje jeg som vet hva ensidig ideologi kan være, er ekstra obs på behovet for flere stemmer? Jeg håper det. 

Jeg har virkelig en opplevelse av at tiden vi lever i er kritisk. Og mye handler jo om vår nabo i vest. Men har jeg tenkt på at vi faktisk har to kontinenter i vest, ett nordlig og et sørlig? Ytterst lite. I vår har jeg lest (minst) to bøker som bøtte på denne mangelen. 

Boka som jeg virkelig har jobbet masse med - både fordi den er lang og fordi den omhandler tunge tema - er America, América av Greg Grandin. 

Verbum, 2026 (Suget etter en dose evighet) 

Torva, 2025 (America, América)

Grandin tar for seg Amerikas historie, både i sør (Latin-Amerika/ Sør-Amerika) og i nord (USA), fra 1700-tallet til nå. Selv om Grandin er fra USA, ligger mye av sympatien og fokuset på Latin-Amerika. Han viser hvordan Latin-Amerika først ble inntatt av Spania og Portugal og så - fra etterkrigstiden til i dag - presset av USA både politisk, militært og materielt. Den røde faren og kampen mot kommunismen får en helt annen vri når en ser den fra frigjøringsheltenes og fredsarbeidernes ståsted. Og frigjøringsteologene. 
Ulike kristne ståsteder er nemlig også nevnt. Både de som stod på de undertryktes side, de som kjempet for makten og kapitalismen - og de som gikk fra det ene til det andre. Blant annet misjonærer og katolske nonner som ble drept, og hvor kapitalister og myndigheter i det "kristne" USA støttet opp under dette.

Med denne historien i bakhodet er det også lettere å forstå hvordan de kristenkonservative i USA har funnet sammen med de som fremdeles ser på andre land som USAs kolonier. 

Parallelt med denne leste jeg Erik Hillestad sin murstein om Kirkelig kulturverksted (også med mye fra hans eget liv): Suget etter en dose evighet. 

Som kristen hadde jeg et litt uavklart forhold til Kirkelig kulturverksted; jeg likte godt flere av utgivelsene (spesielt av Sigvart Dagsland som jeg skrev oppgave om på bibelskolen), men hadde et inntrykk av at de var veldig venstrevridde politisk og at de ikke nødvendigvis var så opptatte av det spesifikt kristne. Musikken var også ganske utradisjonell og gled ikke rett inn. - Det var utrolig interessant å få vite mer om historien bak kulturverkstedet. Og ja, de startet med et mål om å "røske opp" i den tradisjonelle, trauste kirken. De gjorde mye nytt både i innhold og kunstformer.

De siste årene har de blant annet engasjert seg i undertrykte folkeslag og formidling av musikkultur fra krigsherjede land, og nettopp her kom sammenhengen med America, América inn. Jeg husker jo godt "Slipp mine fløyter fri" (lenke til YouTube), hvor koret SKRUK samarbeidet med Altiplano fra Ecuador.  Her fikk jeg historien bak innspillingen, og mange andre.

Manifest, 2026

Så passer det godt å nevne her boka jeg leste i går, som jeg faktisk valgte å kjøpe: Sosialistenes guide til Bibelen av Mímir Kristjánsson og Sofie Marhaug. For etter å ha lest de to første bøkene, slo det meg at jeg visste altfor lite om frigjøringsteologi og kristensosialisme. Og selv om verken Mímir eller Sofie ble troende kristne gjennom sitt bibelleseprosjekt som begynte i 2024, har de ganske mye fint å si om det de mener er Bibelens viktigste temaer. De to Rødt-politikerne mener faktisk at vi trenger kristendommen i dag! Ikke hvilken som helst kristendom, men den som står på de undertryktes og fattiges side. Den som preker likeverd og nestekjærlighet og tilgivelse. Nåde og nye sjanser.  

Jeg syntes denne boka var veldig god. Jeg hadde ventet meg en mer systematisk gjennomgang av bibelbøkene, men fikk mer ei debattbok der de dels kommenterer bibelsamlingen sett under ett, dels tar for seg spesifikke tekster ut fra tema. Jesu lignelser er mye referert. De kommer med betraktninger om forholdet mellom GT og NT og mellom Jesus og NT-forfatterene som jeg sjeldent har tenkt på. (Visste du at Lukas er særlig opptatt av rettferdighet og fattigdom?) De kommenterer også norsk og utenlandsk partipolitikk, men det oppleves som nøkternt og balansert. 

Det er også interessant å få forfatternes "trosbekjennelser" hvor de forteller om hver sine reiser i synet på kristendommen, både før og etter prosjektet.    

 

    

Den store fortellingen?

Dette innlegget skrev jeg egentlig i 2018, men publiserer det først nå.

Jeg leser av og til hjertesukk fra kristne om at en må tro på hele Bibelen, og at det blir feil å utelate eller velge vekk enkelte framstillinger av Gud. 

Det høres veldig kjent ut.
Det var jo det jeg selv lærte!
Men dette målet, ja kravet, om å tro på Den Store Fortellingen, er faktisk umulig. 
Jeg har prøvd.

Min vei ut av kristentroen gikk ikke, som hos en del andre, via studier i teologi, møter med naturvitenskapelige teorier eller dypdykk i religionshistorie.

Det som til slutt satte spikeren i kisten for min tro, var litterære tekststudier.
Det å fordype seg i historier - både etter mange år som ivrig leser av skjønnlitteratur, og mer spesifikt i litterære fag på høyere utdanning - ga meg en ballast med uante følger.

Jeg valgte mot slutten av bibliotekarstudiet å studere en del av Bibelen som litteratur.
Starten på bibelhistorien om Moses ble en tekst med en hovedperson og bipersoner og med virkemidler som gjentakelser og kontraster.
Og jeg sammenlignet den med en spesifikk, kristen roman som dramatiserte de samme hendelsene (mer om dette i denne boklisten). 

Det ene som skjedde var at jeg tydelig så hvordan bibelteksten var bygd opp som fortelling, jeg så virkemidlene, den muntlige fortellermåten, tilpasset overføring gjennom generasjonene. Scenen med gutten i kurven kunne vært et eventyr. Teksten minnet lite om en skriftlig framstilling fra et øyenvitne (Moses var etter kristen tradisjon forfatteren av Mosebøkene).

Men det viktigste jeg oppdaget var ett enkelt element, en biperson som etter hvert ble ganske usympatisk, og det var han både i bibelteksten og i romanen.
Denne bipersonen var ikke hvem som helst. Det var min egen Gud, eller Jahve.

Direkte skummel var Jahve i én scene, nemlig omskjæringsscenen fra 2. Mosebok 4 (2011-utgaven):

24 Mens Moses var underveis og hadde søkt nattely, møtte Herren ham og ville ta hans liv. 25 Sippora tok da en kvass stein og skar av forhuden på sønnen sin og berørte føttene hans. Hun sa: «Du er min blodbrudgom.» 26 Da lot Herren ham være. 

Denne scenen minner meg om et avsnitt i en grøsser. Eller en fantasy-scene hvor helten må utføre magiske ritualer for å hindre et spøkelse eller en demon i å angripe.

Fortellingen om Moses handler også om en Gud som - for å hjelpe det utvalgte folket sitt - brukte makten sin til å sende landeplagene over Egypt. Sykdom, døde dyr, dødsengelen som tok hver førstefødte. I det hele er det mye død og blod i store deler av fortellingen om Moses og Israelsfolket.

Jeg hadde visst det helt siden jeg var liten. Jeg hadde bare ikke tenkt på det på denne måten.

Så var det jo egentlig mer komplisert enn det. For denne bipersonen møtte jeg jo også andre steder i Den store fortellingen, altså Bibelen. Og der kunne han av og til være veldig annerledes. En god hyrde, en hjelper som så til de fattige og de som hadde det vondt. Men den strenge, sinte og blodtørstige Guden var i overvekt, og ble mer og mer tydelig for meg.

Jeg vil gi en konkret parallell fra den litterære verden. I Ringenes herre, J.R.R. Tolkiens kjente fantasyverk, fins det en god, vis hjelper som heter Gandalf; han er kjentmann i den farlige verdenen og ofrer seg på et tidspunkt for heltene i fortellingen (men "står opp igjen" i en ny klesdrakt med nye krefter). Det fins også en ond antihelt, den maktsyke Sauron som kan se ting som skjer over hele verden; han blir framstilt som et øye. Han ødelegger fiendene sine og styrer "vennene" sine.

I Bibelen fant jeg både Gandalf og Sauron, begge skulle være Gud, og det ble umulig for meg å elske dem begge. Jeg klarte heller ikke å velge bare én av dem, for som "bibeltro" kristen måtte jeg tro på enten alt i Bibelen eller ingen ting.
Hele Bibelen var jo sannheten. Men den framstod ikke som verken hel eller sann.

Jeg klarte ikke tro på Gud. 
Hadde Bibelen vært en stor litterær fortelling og Gud en romanperson, ville jeg sagt at persontegningen var lite troverdig og dårlig gjennomført, jeg ville ikke stolt på personen og vært i villrede om hvor sympatien min skulle ligge. (Noen romaner har slike doble karakterer, men da som et tydelig og gjennomtenkt virkemiddel.) Og nettopp det var det som skjedde: sympatien min vaklet.

Jeg klarte ikke tro på Bibelen.
For Bibelen holder ikke mål som en fortelling, som et enhetlig verk. Den kunne til nød vært en antologi. Dårlig redigert, fordi den ikke har ett tema, ikke ett budskap, ingen samlende idé.
Den er faktisk et bibliotek med mange ulike forfattere, skrevet i ulike sjangre og språk, til ulike tidsepoker, med flere ulike gudssyn.  

Kirker og kristne trossamfunn må velge.
Vil dere lære bort "tro" på Bibelen som et hellig, enhetlig verk, eller vil dere at folk skal tro på en Gud som har noe godt å gi verden? Og kjenne at det er trygt å tro?

Vill idé: tegnet fortelling

 Jeg elsker selv animasjonsfilmer. Og jeg liker å tegne.

Hvorfor ikke lage en miniserie selv?

Jeg har nettopp redigert ferdig den første, en intro til animasjonsserien "De ti (ekskristne) bud".  Med egne tegninger som er fotografert og limt inn i Canva, med lydspor til. En vignettmelodi lagd på en metallofon på jobben, med en melodi som kanskje er gjenkjennelig for bedehusvante. Nå skal den bare legges ut på YouTube med undertekster til.

Det blir spennende å se om jeg virkelig får gjennomført et helt prosjekt med en gjennomgang av alle budene. Jeg syns det er gøy med den kreative prosessen, men redigeringen består av masse pirk. Og så regner jeg med å måtte jobbe en del med hva jeg faktisk skal si. Jeg har også opplevd på denne bloggen at det har blitt flere runder med ordene jeg skriver.

Jeg har uansett tenkt å legge ut introvideoen sammen med videoen om første bud: Du skal ikke ha andre guder enn meg. Men kanskje jeg blir utålmodig, eller får lyst på innspill før jeg fortsetter? Det skal iallfall komme noe i løpet av måneden. Følg med, følg med! 

Gud, jeg takker deg for at jeg ikke (også) var homofil

For ti år siden leste jeg boka Betre død enn homofil? av Arnfinn Nordbø, som jeg husket som en konservativ ung sangpredikant fra et møte jeg var på i ungdommen (noen år før han sto fram som homofil). Han fant etter hvert en måte å koble gudstroen på med en ny, ikke-konservativ forståelse av sin egen homoseksualitet, men strevde med fordømmelse fra mange kristne. Jeg husker at jeg tenkte at det var rart han fremdeles klarte å tro på Gud med sin kristenkonservative bakgrunn. Trodde han fremdeles på Bibelen, når han visste hva Paulus (visstnok) sa om menn som ligger med menn? Jeg tok vel utgangspunkt i min egen rigide bibelforståelse, som til slutt hadde bikket meg over til ikke-tro.

Ti år etter, i desember 2019, skal Stortinget stemme over et lovforslag mot såkalt homoterapi, altså praksis (ofte religiøs) som har som mål at homofile skal bli heterofile. Dette er utgangspunktet for den nye nettdokumentaren "Homoterapi" på VGTV, som jeg har sett (7 episoder).

vgtv.no, 2019

Litt om dokumentaren 

I dokumentaren møter programleder Morten Hegseth tre norske homofile som har opplevd forsøk på seksuell reorientering i kristne og muslimske menigheter eller i familie. Disse forsøkene har kommet til uttrykk på ulike måter, fra sjelesorg og forbønn til eksorsismeforsøk og regelrett juling.
Hegseth snakker også med nåværende og tidligere kirkeledere og "terapeuter" om dette temaet. Han er med i Espen Ottosens podcast; Ottosen skrev i 2009 boka Mine homofile venner og har åpent diskutert saken (men holder på en konservativ bibelforståelse).
Til slutt møter Hegseth den tverrpolitiske gruppen som skal legge saken fram for Stortinget.

Min reaksjon

Jeg blir veldig engasjert når jeg ser "Homoterapi". Føler en bit av fortvilelsen når jeg hører de vonde historiene. Håp når jeg ser at noen stiller spørsmål ved praksis de selv har vært med på. En blanding av de to når jeg ser engasjementet, men også den politiske pessimismen, blant de som skal jobbe med lovforslaget.

Når jeg tenker på alt jeg strevde med i ungdomsårene av tvil og anfektelser, spørsmålene "Er Gud god?" og "Er jeg frelst?", er det forferdelig å forestille seg tilleggsbelastningen jeg ville kjent på hvis jeg hadde vært lesbisk.
I tillegg til "Er jeg syndig?" ville jeg spurt "Er forelskelsen min syndig?"
Det var ille nok å være forelsket i gutter (som jeg skulle) og samtidig redd for at disse intense følelsene - særlig den fysiske delen av dem - skulle føre meg bort fra Gud.

Når den mer grunnleggende troskrisen oppstod i livet mitt, ba jeg selv om forbønn for den. I ett tilfelle opplevde jeg håndspåleggelse med flere til stede, som minner svakt om det den anonyme kvinnen forteller om i episode 5. Ingen demonutdrivelse. Ikke et forsøk på å endre den seksuelle identiteten min, følelsene mine for andre mennesker. Bare følelsene og tankene rundt tro og tvil. Og selv om jeg gikk med på det på forhånd, var det skremmende intenst.
Hvordan var dette for "Heidi" å være så sårbar og også få bekreftet sin skam?

Homofili og kristne i Norge 

Hvor en står i homofilispørsmålet, er en helt sentral identitetsfaktor i kristne sammenhenger i dag. Nå nylig kritiserte blant andre idrettsmannen Andreas Håtveit KRIK-landsstyrets (Kristen Idrettskontakts) godkjenning av homofile som leirledere. (Dette ble også godkjent av et flertall i generalforsamlingen nylig, ifølge Aftenposten.) En tidligere KRIK-avdeling i regionen jeg bor i, har meldt seg ut av moderorganisasjonen fordi de så denne saken som en siste dråpe i et beger av uvelkomne, liberale, forandringer.

Som Øyvind Åsland (generalsekretær i Misjonssambandet) sier i episode 6, homosaken handler om bibeltolkning. Konservative religiøse fastholder stolt det som i vår del av verden er en tradisjonell familieforståelse: mor, far og barn og ingen sex utenfor ekteskapet. I realiteten et sexsyn knyttet til forplantning, sammen med et kjønnssyn hvor en tydelig vektlegger skillet mellom det maskuline og det feminine. Dette er helt sentralt i de kristne sammenhengene jeg vokste opp i og senere hadde (delvis har) kontakt med.

Det er bortimot umulig å snu det bibelkonservative synet på homofili. Men likevel:
Kan vi slippe flere depresjoner og til og med selvmord, flere mennesker som får høre at de må helbredes eller endre seg fordi de elsker andre av samme kjønn? 
Den politiske høyrevinden burde i teorien vært for enkeltmenneskets frihet, men bindingene til konservatisme er gjerne sterke, og i dette spørsmålet er det muligens det religiøse storsamfunnet som vil vinne?
Jeg håper ikke det.

Takk til de som har våget å stå fram med sine historier i denne dokumentaren. Takk til programlederen, som la vinn på å undersøke ulike sider av saken (selv om mange lot være å uttale seg) og gjorde programmet så virkningsfullt og samtidig nøkternt. Og tommel opp for de kristne som våger å diskutere og iallfall gå noen meter i møte med enkeltmennesker som har tatt skade av homoterapi.

--

Før jeg skulle spre info om dette innlegget, fikk jeg et tips av en kjenning om å sjekke ut Facebook-sida til Skeivt Kristent Nettverk. Der fant jeg lenke til en interessant video (engelsk språk) som svarer på spørsmålet jeg stilte i første avsnitt. Hvordan kan en være kristen og homofil på samme tid?
I tillegg sier "Geeky Justin" en del om nettopp bibeltolkning. Anbefales!

Maria Magdalena

Hva hvis Maria Magdalena hadde blitt anerkjent som en Jesus-apostel på linje med Peter, Tomas og de andre? Hun som så ham dø, og også skal ha sett ham først etter døden?

Hva hvis det gnostiske evangeliet hennes hadde blitt med da bibelkanonen skulle samles, hvis hun ikke hadde blitt stemplet som hore av pave Gregor den store for 1400 år siden?
(Et stempel som til dels fremdeles sitter igjen. Jeg har vokst opp med et tvesydig og litt negativt inntrykk av denne kvinnen.)

Hva hvis hun hadde blitt anerkjent i katolisismen og senere kristne retninger sammen med de andre kvinnene som fulgte Jesus? Hvis kristne kvinner hadde hatt andre nytestamentlige forbilder enn jomfru Maria, som hadde som sin viktigste oppgave å føde?

Hvordan ville det påvirket vår verden? Vår kristendom? Kvinnens stilling i samfunn og familie?
Hvis ikke den lydige, ydmyke, tause kvinnen hadde blitt idealet for så mange?

Vi vet ikke. 

I går kveld så jeg den nye spillefilmen Maria Magdalena på kino. Her er Maria Magdalena (spilt av Rooney Mara) Jesu nærmeste fortrolige den siste tiden han levde; hun som skjønte hva Jesus egentlig ville, den som visste hva "Guds rike" var ment å være. Visstnok er filmen inspirert av nettopp Maria Magdalenas evangelium.
Det gir et helt nytt syn på mye.

Når filmen er slutt syns jeg fremdeles Jesu gudsrike og Marias syn på det er litt ullent. Handler det rett og slett om medmenneskelighet og berøring? Filmspråket taler mye til følelsene. Men alt i alt er jeg glad for å ha brukt to timer av livet mitt på dette.

Her er traileren til kinofilmen, som passer ekstra godt å se i en måned som inneholder både kvinnedagen og (i år) påsken. 

Bibeldikt

Verbum, 2014

Kornet 

ver ikkje grådige, sa jesus
for det er ikkje det ein eig
som gir liv, sa han, og då
sukka menneska

Slik starter diktet som er skrevet av Ruth Lillegraven i en ny samling med bibeldikt, gitt ut av Verbum forlag i fjor i samarbeid med Vårt Land. 88 norske forfattere har bidratt med tekster inspirert av avsnitt fra den nye bibeloversettelsen. Bibeldikt er levert til norske folkebibliotek gjennom kulturfondordninga.

Jeg fant den, måtte selvfølgelig ta den med meg hjem, og leste. 

Følelsen jeg satt igjen med etter å ha lagt boka fra meg, var en pessimistisk hovedstemning. Forvirring, sinne, håpløshet. Dikt om "mørke ord" og bomber og en ødelagt jord. Er det dette dagens norske forfattere får ut av Bibelen, til og med bibelvers som jeg pleide å finne trøst i, tenkte jeg?

Akkurat det siste føltes litt trist. Men det er også fascinerende. Og med friheten dikterne fikk i oppgaven, kanskje ikke så rart. For livet kan være tungt å leve. Virkeligheten er hard og rå (selv om det fins varme og kjærlighet), og den som selv lever godt kan likevel se andres plager og urettferdighet. Og Bibelen har også mye mørke i seg; de som bygget opp tekstene for kirkeåret har ikke bare valgt det lyse.

Og: når en dikter blir inspirert av en tekst, kan han eller hun også dikte fritt etter å ha lest den. Kanskje de tar tak i et uttrykk, et ord bare, eller følelsen de selv får når de leser teksten. Minner de har. Dagsaktuelle saker de er opptatt av. Dermed kan resultatet bli helt ulikt utgangspunktet. Og det var vel også litt av meningen. "Forfattarane har skrive med fritt mandat", står det i baksideteksten.

Noen tegner opp en kontrast til teksten, for eksempel Mona Høvring, som lar en "saligprisning" bli til en klagesang over de som ikke er salige (velsignet av Gud).

Jeg leste i Salmenes bok, jeg tenkte stakkars den
som ikke klarer å holde seg unna synd og fordervelse,
stakkars den som følger kjeltringers råd,
som ikke får til å være hengiven,
men som heller stjeler og bryter ned.

Andre trekker paralleller fra bibelhistorien til nyere tids hendelser. Øyvind Berg, for eksempel, sammenligner ramaskriket som skjedde da Herodes drepte nyfødte guttebarn, med massakren i Srebrenica og den østerikske forfatteren som sjokkerte oss med sin reaksjon:

Han sørger ikke over myrdede barn, 
han håner de dreptes mødre og enker.

Forfatterne er både kristne og ikke-kristne. Noen har nok hatt en kristen tro tidligere, andre har det fremdeles. Og noen har, uansett livssyn, tydelig kunnskap om bibelhistorien og kirkehistorien. Vent litt, kan den forfatteren ha en kristen bakgrunn? hendte det at jeg tenkte. Kan jeg finne ut mer om det i andre ting de skriver? Men også måten de skrev ordene på (jeg liker generelt det enkle og konkrete - og vakre) gjorde meg nysgjerrig på mer av en og annen dikter. 

Noen er veldig personlige i det de skriver, for eksempel Hanne Ørstavik. Det er sterkt å lese hennes tekst. Hun er også et eksempel på noen få som ikke skriver bidraget sitt i lyrisk form, men som prosa. Ikke et dikt, men beskrivelse av fortvilelse og lengsel, skriver hun selv... 

Er det ikke noe lys her, da? Jo! Det er håp, det er kjærlighet og medmenneskelighet og trøst. Og kanskje litt... vidd? 
Noen sangtekstforfattere var med, blant andre Eyvind Skeie. Hans dikt, som tok utgangspunkt i Jesu første besøk i tempelet, var nok det eneste jeg virkelig smilte av!

Josef fra Nasaret

Vi skulle ofre noen fuglekrek
Det er en billig pris for barnets lek

Vi kom i glede til Jerusalem
men vi var fylt av skrekk da vi dro hjem

Hans mor går stille rundt i huset her 
Hun har et sverd i hjertet Det er slik det er

Og gutten vokser for hver dag som går
mens lyset skimrer rundt hans mørke hår

Når noen spør meg hvorfor dette skjer
da trekker jeg på skuldrene og ler

Jeg skulle gjerne hatt et bedre svar
men er jo ikke engang guttens far 

Bibeldikt er ei mangfoldig bok som skaper mange forskjellige tanker og følelser i denne leseren, og, som diktbøker flest, ei bok en kanskje burde ha i bokhylla og lese litt i nå og da, heller enn fra perm til perm. Bli inspirert, og kanskje ta fram diktblokka igjen selv...

Her er ordene som er skrevet ned
de eldgamle
og de nye 
de kriger, de stryker, 
de støter mot og smyger seg rundt 
og trenger tid 
til å ta tak og synke inn. 

Rydde ut

Barnerommet mitt skal ryddes ut i sommer.

Jeg har hatt en del personlige ting stående hos mamma og pappa siden jeg flyttet ut for 18 år siden - i overkøye til seng, i bokhylla, på veggene og i kommoden. Nå har jeg bestemt meg for at jeg skal rydde ut og ta med meg det jeg vil ha. Det jeg "ikke bryr meg om" kan stå, sier mamma. Hadde det bare vært så enkelt...

Jeg begynner med å tømme den sjokkrosa oppslagstavlen.

Allerede her begynner sorteringen. Postkort og bilder fra steder jeg har gode minner fra legger jeg ned i eska for "ta med", og også en gul pappbit med det allmenne ordtaket

"Når en sol går ned for deg, se ikke mot vest, se mot øst!"

En litt nostalgisk tegning som jeg har klippet ut fra et blad en gang legger jeg til side sammen med et inspirasjonskort med et bibelvers på. De blir ikke med videre.

Noen ting er selvfølgelige å legge i flytteeska; jeg vil ha dem for minnenes skyld. Bilder i fotoalbum og gamle videoopptak. Konkylien jeg fikk av venninna mi i Nord-Norge, så liten der den ligger innpakket i vatt. Minneboka fra barneskolen. Et utvalg av fine glansbilder. Fortellinger og andre tekster jeg skrev i oppveksten. Tekstene minner meg riktignok om den identiteten jeg hadde og ikke lenger har, men også om det barnet som nok fremdeles finnes et sted her inne. Jeg vil ikke glemme det, selv om jeg ser videre.

Pynteting og suvenirer som jeg aldri har hatt et nært forhold til får være. Det gjør meg ingen ting å forlate dem, jeg har ingen kvaler.

Men så.
De kristne bøkene, bladene og notatene fra kristne studier. Hva gjør jeg med dem? Jeg begynner med å sortere notatene fra bibelskolen og kristendom grunnfag og spare på en liten del - interessant å ha for å dokumentere hva jeg lærte og trodde.

• Min kirkebok (fra 4-årsdåpsdagen) får bli med. Det samme får den brune, tjukke Sangboken, som jeg fikk av mamma og pappa til jul da jeg var seks år gammel. Jeg kikker i dem nå med et voksent (og dels skeptisk) blikk. Jeg ser hva jeg lærte og hørte helt fra de første årene. Blandingen av nostalgiske og frustrerte tanker og følelser er påfallende.
• Diktboka Min Gud og jeg av Flora Larsson, sannsynligvis kjøpt på Lyngdal Bibelcamp for mange år siden, får være igjen, selv om jeg husker jeg elsket den. Når jeg ser gjennom diktene kjenner jeg igjen mine egne tanker i den første vanskelige tida - typisk pietistiske, når de ikke er mer allmennmenneskelige om et blikk for andre mennesker. Her er Gud stor, jeg liten, Gud har oversikt og alltid rett, jeg må be om tilgivelse og hjelp, blant annet når jeg har blitt sint og irritert på andre. Diktene er et tverrsnitt, faktisk, av de verdiene jeg håper jeg har tatt med meg videre i livet og de jeg har forlatt. Men jeg lar dem være.
• pamfletten Frelst - hva det er, hvordan en blir det blir også liggende igjen. Jeg unner ikke noen å oppleve den usikkerheten jeg kjente i tenårene som overdrevent selvbevisst kristen, så kanskje den rett og slett burde kastes sammen med andre små brosjyrer (Trygghet, visshet, glede, Synd, De to naturer og Djevelen, en fabelfigur - tre fakta om djevelen!)? 
• kursheftet Vandring gjennom Det Gamle Testamente blir også igjen etter at jeg har kikket gjennom det. 

Jeg blar opp på ei side som forklarer den onde sirkelen i Dommernes bok, hvor Israel synder, dermed blir undertrykt (straff fra Gud), ber ham om hjelp og får fred og så synder igjen. Jeg husker at denne kollektive prosessen alltid var uklar og ulogisk for meg. Et helt folk som synder i fellesskap (alle samtidig), får felles straff og tilgivelse og så - fremdeles som en enhet - finner ut at de skal synde igjen? Et kjent argument i kristen endetidstankegang også, og fremdeles like sprøtt for meg. Og et typisk eksempel på den urettferdigheten jeg aldri klarte helt å godta.

• Pilegrims vandring av John Bunyan fikk jeg som 12-åring; i ettertid tenker jeg at denne klassikeren - en slags from fantasy eller fabel - er for sterk kost for et barn. Men pappa, som gav boka til meg, mente at denne fortellinga om Kristen på vei fra Fordervelsens by til Sions berg kunne være til nytte. Slik som alt jeg har fått av ham var gitt i kjærlighet. Denne får likevel bli igjen sammen med Veiledning i fred av Rosenius. 

Ei bok skaper - igjen - ekstra hodebry. Bibelen. Jeg har en egen bibel i leiligheten, den rødpermede, men her er det snakk om den første hele bibelen jeg fikk, sommeren da jeg var ti. Den ser slik ut, og jeg er ganske sikker på at også den ble kjøpt på Bibelcampen.

Inni omslaget står det med min barnslige skrift, pyntet med skyer rundt og et kors med "Jesus" under:
Til: Synne Fredriksen (adresse), fra (pappa og mammas navn) den 13. juli 1988. 

Den er mye penere brukt enn konfirmasjonsbibelen min, med noen sirlige linjal-understrekninger, men uten notater. Noen kunne sikkert brukt den etter meg.
Men kan jeg kvitte meg med den?

Når en ser bort fra at jeg slett ikke har bruk for to bibler?

En gammel barnesang spilles av i hodet mitt:

Boken om Jesus er boken for meg. 
Der møter Gud meg og viser meg vei. 
Bibelen passer for liten og stor. 
Alle som vil kan få hjelp av Guds Ord.  

Det var det jeg trodde da.
Skal Synne (36) spare på det Synne (10) så på som en kjær gave, det beste som fantes?

Noen som tar et oppgjør med gamle overbevisninger og ideer vil kaste, ja kanskje brenne, alle gamle bøker og papirer for å kvitte seg med fortiden på en absolutt måte. Se ilden spise ordene som en gang gav mening og trøst (eller forvirring og motløshet). Jeg er ikke der.
Jeg må tenke litt til.

Hva tok du med deg?    

Jesus, avbrutt

Jeg fikk interessante spørsmål i kommentar til det forrige innlegget mitt, og kjente at det var vanskelig å svare. Tror jeg at Bibelens bøker og spesifikt fortellingene om Jesus bare er oppdiktede? Og hva bygger jeg i så fall denne troen eller overbevisningen på?

Jeg har nå lest ei bok av amerikanske Bart Ehrman, som er professor og bibelforsker med det Nye Testamentet (NT) som sitt spesialfelt. Boka fikk jeg tips om fra en amerikansk kamerat, og den heter Jesus, interrupted. Her forteller han om utviklingen av den tidlige kristendommen, kanoniseringen av NT og om en kan finne ut hva Jesus fra Nasaret egentlig gjorde, opplevde og sa. Jeg vil prøve å sammenfatte noen av poengene hans. Men først litt om mitt forhold til bibelkritikk.

Før jeg tok kristendom grunnfag på Norsk Lærerakademi (halvtårsenhet, våren 1997) ante jeg veldig lite om detaljene i den historisk-kritiske bibelforskningen. Jeg hadde nok hørt uttrykket nevnt, men da på linje med andre ting vi konservative, seriøse kristne ikke skulle rote oss bort i. Jeg hadde som barn lært at Bibelen var Guds Ord, fra "I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden" (1. Mosebok) til "Vår Herre Jesu Kristi nåde være med alle!" (Joh.Åpenbaring). Alt som stod mellom de to permene var inspirert av Gud, og om ikke bøkene var skrevne med påholden penn, så hadde iallfall Gud diktert det som stod der. Han hadde bestemt hvilke bøker som skulle være med i Bibelen. Og den historisk-kritiske metoden stred på en eller annen måte mot dette.

Hva husker jeg så fra kristendom grunnfag?
Veldig lite.
Jeg kan ha lært om kronologien i bøkene, som ble skrevet i en annen rekkefølge enn de står i, at forfatteren ikke alltid var den en trodde, at det fantes bøker som av ulike grunner ikke ble med i Bibelen, at det ble satt opp en trosbekjennelse i den romerske kirken noen hundre år etter Kristi fødsel bygd på det en trodde at kristendommen gikk ut på. 
Jeg mener å huske at jeg ble litt forvirret og til og med frustrert, men at jeg som så ofte før puttet disse urolige tankene ned i en boks og lukket den.

HarperOne, 2009

Jeg kan ikke huske at jeg noen gang fikk en så grundig gjennomgang som det jeg nå har fått i Bart Ehrmans bok.
Han er pedagogisk og sammenfatter funnene fra arbeidet med NT i noen punkter:

• det fins innholdsmessige motsetninger eller uoverenstemmelser mellom flere av bøkene i NT. Noen av disse kan en forklare eller få til å stemme ved nitid og fantasifull jobbing, andre er rett og slett umulige å få til. (Han kom med flere eksempler, for eksempel det at Jesus dør på ulike dager i Markus og Johannes-evangeliene.)
• disse motsetningene gjaldt ikke bare små detaljer, de gjaldt også større ting og hvilket budskap forfatteren ville få fram; hvilket syn forfatteren hadde i viktige spørsmål, som:
  Døde Jesus i tvil og fortvilelse (Mark.), eller rolig og trygg (Joh.)?
  Var Jesu død et soningsoffer for synd (Markus/Pauli brev) eller ikke (Luk.)?
  Utførte Jesus tegn for å vise hvem han var (Joh.) eller nektet han å gi tegn (Matt.)?
  Må Jesu etterfølgere følge Loven for å komme inn i Riket (Matteus) eller slett ikke (Pauli brev)?
• de fleste av bøkene i Nye Testamentet er ikke skrevet av personen man har tilegnet dem, og de fleste er sannsynligvis skrevet etter at apostlene var døde. (Dette har bibelforskerne funnet ut ved bl.a. å sammenligne skrivestil og innhold i ulike skrifter.) Noen har falsk forfatter (flere av de påståtte Pauli brev), andre har en forfatter med et vanlig fornavn, og en har regnet dem for å være apostlene (Jakob, Johannes).
• evangeliene gir ikke en nøytral historisk framstilling av hvem Jesus var; de inneholder fortellinger som har vært overført muntlig i lengre tid før de ble skrevet ned. Dette gjør det vanskelig å vite hva Jesus egentlig sa, gjorde og opplevde. Flere av de sentrale tesene rundt Jesus representerer en senere forståelse av ham, ikke en historisk gjengivelse. (Derav tittelen på boka? Jesus, avbrutt.) - Et eksempel her: samtalen mellom Jesus og Nikodemus i Johannes-evangeliet bygger blant annet på en språkforvirring som er spesifikt gresk; de to skal ha snakket arameisk; dermed er sannsynligvis fortellingen oppdiktet.
• det fantes mange andre evangelier, brev, "gjerninger" og åpenbaringer som var i omløp hos de første kristne. Mange av disse gjorde krav på å være skrevet av en apostel, og kan like godt være det som bøkene som til slutt ble en del av NT. Spørsmålet er da hvem som bestemte hvilke bøker som skulle være med, og hva som var kriteriene for disse beslutningene. Burde noen bøker vært med, men ble tatt ut? 
• det fins mange ulike "grunntekster" eller versjoner av de ulike skriftene. Versjoner som er "rettet på", har tillegg, har skrivefeil. Hvordan kan en vite at en har fått oversettelsen av rett versjon?
• i den tidlige kristne kirken ble det lagd en samling av offisielle bøker (kanon), men ikke bare det - også de sentrale kristne doktrinene kom til etter at kristendommen ble en ikke-jødisk religion om Jesus, ikke jøden Jesu religion: den lidende Messias, Kristi guddommelighet, Treenigheten og Himlen/helvete. 

Ehrman skriver at dette er fakta som blir undervist i på teologiske seminarer over hele verden, og som bibelforskere er enige om. Detaljer kan de være uenige i. Og jeg merker at jeg kan stusse over noe han skriver og ikke sluker alt rått. (Det ville han sannsynligvis applaudere.) Men jeg kjenner at jeg har fått en ny forståelse av hvor menneskelig og sammensatt Bibelen er.

Så stiller forfatteren to viktige spørsmål:
1. Hvis alle med teologisk utdanning lærer dette, hvorfor er det ukjent for folk flest og for menighetene? De kristne i kirker og forsamlinger lærer stort sett "hva Bibelen sier", ikke hvor ideene i den kommer fra. Kan det være fordi prestene og pastorene er redde for at de kristne skal miste troen? Eller fordi det blir for mye å sette seg inn i?

2. Kan en beholde troen når en kjenner til den historisk-kritiske metoden og hvordan Bibelen ble til? 
Ehrman mener "ja". Han fortsatte selv å tro på Gud og Jesus flere år etter at han lærte bibelkritikk; troen bare forandret innhold. Det var spørsmålet om det ondes problem som ble spikeren i kista for troen, senere. Han mener at det fins muligheter for å tilpasse troen sin og verdisettet sitt til et nytt bibelsyn.
For eksempel kan en se på versene i Paulus-brevene om kvinner som skal være stille og underordnet  og vite at disse kommer fra senere avskriver-innskudd og falske forfattere. Så er det en større sjanse for at den historiske Paulus tvert imot lot kvinner være lærere og apostler, og en kan velge hvem en vil "tro" på.

Jeg har alltid tenkt at dette høres rart ut. Hvordan kan en tro på den kristne guden når en ikke vet hvilken framstilling av Gud en skal tro på? Hvordan kan en se på Jesus som frelser eller forbilde når en ikke kan vite hvem han virkelig var og hva han egentlig sa? Kan en ikke bare dikte opp en ny tro eller bli inspirert av helt andre lærere?

Men det går altså an å beholde en kristen tro, og jeg skal ikke hevde noe annet. I mitt tilfelle var det derimot bare én vei ut når troen på Bibelen slo sprekker: jeg forlot troen på Gud.
Dette er visstnok en vanlig overgang fra et fundamentalistisk bibelsyn.

Agnostikeren Bart Ehrman tror fremdeles at Jesus var en historisk skikkelse, og undrer seg over andre teorier - blant annet hevdet i Skandinavia! - om det motsatte. Det skal han visstnok si mer om i en annen bok jeg har lånt: Did Jesus exist?