Nytt liv

Jeg har flyttet fra vinterland og ut til våren! Fra fjellene til kysten.  

Flytting har vært på trappene ei stund. En jobbmulighet åpnet seg, og jeg traff et valg jeg aldri ville tenkt på for et år siden. Haugesund har blitt det nye hjemstedet mitt, byen helt nord i Rogaland (et fylke jeg har prøvd å unngå fordi jeg har forbundet det så sterkt med bibelbeltet...) Jeg har vært her ei uke nå, i den stille uka. Ryddet meg inn. Gått ut og hørt på måkeskriket, kjent på havvinden, sett på vårblomstene. Nytt det.

I 18,5 år bodde jeg i Ål. Det er der jeg tenker at jeg faktisk ble voksen. Jeg gjorde viktige personlige erfaringer og samlet kunnskap samtidig som jeg mer eller mindre landet i en ny, ikke-kristen identitet. Jeg er ikke helt den samme i dag som jeg var. Jeg tror det var det rette stedet for meg å være i disse første, urolige årene.

Men jeg trengte en ny start igjen. Og nå har jeg fått sjansen. Hva gjør jeg med de mulighetene? 

Det føles godt å bo på et sted der ingen (som jeg vet om) ennå kjenner meg, og der alle er ubeskrevne blad for meg. Det føles som om noe godt kan skje. 

Jeg går forbi mange kristne forsamlingshus på de få kvartalene til jobben min, som i så mange andre norske byer. Men dette er også en studentby, en oljeby, en filmby, med mange ulike miljøer og grupperinger. Jeg gleder meg til å bli kjent med den. 

Hvor vil treet mitt vokse?

 

Før jeg dro fra Ål, rakk jeg å møte igjen en flokk med kristne som jeg ble kjent med den første tida jeg bodde der, da jeg fremdeles ikke var åpen om hvem jeg var. Nå hadde de invitert meg til bedehuset så jeg kunne fortelle om hvorfor jeg ikke lengre tror. De lurte på hva de selv kunne gjøre i møte med ekskristne. Vær et godt menneske, en god venn, sa jeg.
Jeg kunne lagt til: det er ikke sikkert at det vil utgjøre en forskjell for valget som er tatt. Men det har en egenverdi, og i tillegg skader det ikke å være gode kristne forbilder i en moderne verden som gjerne har mange fordommer mot troende.
Det er 9 år siden jeg holdt et foredrag i Kyrkjestugu, "Fra tro til ikke-tro". Dette nye treffet ble en fin avrunding.

Men vil jeg fremdeles fortelle om den jeg har vært til nye bekjente her i byen? Og gjerne uoppfordret, som jeg har gjort en del ganger før?
Eller vil jeg legge vekt på elementer i den tidligere kristne identiteten overfor kristne, som jeg også har gjort de siste årene i Ål? 

Kan jeg være bare Synne, med mine interesser, verdier og egenskaper?
Ville ikke det vært litt godt nå?
Nullstilt... så godt det kan gjøres.

Påsken handler om nytt liv. Det passer ekstra godt i år.

Presten og ateisten

Jeg har lest den nye boka Presten og ateisten av Didrik Søderlind og Stian Kilde Aarebrot, et samarbeidsprosjekt mellom Humanist forlag og Vårt Land forlag. Og selve boka er et samarbeid, en menings- og erfaringsutveksling mellom venner på tvers av livssyn. Brobygging mellom kristendom og ateisme, tro og ikke-tro, samtidig som forskjellene er der og fortsetter å være der - og blir godkjent som det. Denne boka gav meg mye, på et følelsesmessig og tankemessig plan. Her kommer mine egne tanker rundt det, med litt innholdsinformasjon.

Humanist og Vårt Land, 2015

En av tankene jeg sitter igjen med er at jeg godt kunne vært på vennskapelig fot med disse to privat. De tenker på en måte som er ærlig, men likevel respektfull, og de bygger broer.... De kjenner begge representanter for sitt livssyn som IKKE bygger broer, og reagerer sterkt på det. De er også ærlige om fordommer de faktisk har mot den andres kristendom/ ateisme, svarer på den andres fordommer og oppklarer misforståelser. Jeg er litt stolt av at jeg "avslører" disse misforståelsene før svaret kommer. Er det fordi jeg som tidligere kristen, men nå humanist, kjenner begge leirer iallfall litt?

Søderlind og Aarebrot (heretter kalt ved fornavn) starter med å skrive veldig personlig om vanskelige - og gledelige - ting i livet, men utover i boka, etter hvert som de eksperimenterer med bønn/ bønnefaste og deler betraktninger om tro og tvil, det ondes problem og det å være god, blir det mer faglig, og det blir tydeligere hvor forskjellig ståsted de har. I et Vårt Land-intervju sier Stian:
"– Vi står nær hverandre i åpenheten om hva det vil si å være et menneske, men når vi snakker om tro og praksis, glir vi fra hverandre og oppdager at vi også er forskjellige."

De to eksperimenterer altså med å bytte religiøs praksis, ved å prøve å be (ateisten) og unngå bønn (presten) i en periode. Her kan jeg si at jeg kjenner igjen Didriks lettelse over å være alene etter bønnen. Ingen som ser. (Redselen over å være forlatt og alene forsvant ganske snart hos meg.) Stian mener det har med gudsbilde å gjøre (en overvåkende Gud), og det har det nok. Jeg kjenner også igjen Didriks nesten nevrotiske samvittighetsfullhet, er det en sammenheng der, tro? (Gudsbildet kommer sannsynligvis også opp som tema i et innlegg om religionspsykologi her på bloggen.)

På den andre siden - jeg kjenner igjen Stians behov for å be fra de mest aktive og inderlige årene mine som kristen. Særlig når jeg havnet i vanskelige situasjoner, kunne jeg be "fribønn", og jeg hadde alltid en kveldsbønn hvor jeg takket for dagen og ba om hjelp - også, kanskje særlig, på vegne av andre. (Spørsmålet er om dette noen gang ble mer enn et ritual for meg? Det tror jeg.)

Ellers la jeg blant annet merke til diskusjonen om åndelighet. At det åndelige kan ses på som en del av det fysiske; det er en ny tanke for meg! I en gammel, ganske innflytelsesrik form for kristendom ble kropp og åndelighet delt, og kroppen ble sett på som noe mindreverdig. Men min form for "åndelighet" (øyeblikk som føles som større enn meg) er jo nå nettopp musikkopplevelser, naturmøter... ting jeg kan sanse.  

Til slutt: presten Stians praktiske og radikale kristendom, der han vil gjøre mer av det gode mot andre mennesker, føltes et øyeblikk som en trussel mot mitt eget ateistiske liv, som godt kunne inneholdt mer ekte engasjement. (Det er liksom greit nok med de kristne som ikke gjennomfører, men bare snakker!) Men så fins det også tusenvis av barmhjertige humanister. Du blir ikke automatisk nihilist når du forlater en religiøs tro, eller vokser opp uten. Alt kommer an på hvordan vi velger å legge opp livene våre.


Her er mer å se på:

• Vimeo-presentasjon av boka 
• Møte med forfatterne på God Morgen, Norge