søndag 24. mars 2013

Vi lovar deg, Herre. Et fellesskapsår

Rett før advent 2012 satt jeg ved et salongbord i en lærerbolig på Bildøy utenfor Bergen sammen med fire venner og tidligere medkorister. Alle hadde vi vært elever på Bibelskolen Bildøy Bergen. Det betydde at vi nå kunne synge samme bordvers (lagd av Haldis Reigstad) før vi skulle kose oss med den hjemmelagde pizzaen. Og ikke bare synge, men synge firstemt!

Vi lovar deg, Herre, som mat til oss lagar
Vi takkar for omsorg og frelse her ned
Du fører vårt liv gjennom alle livs dagar
og let oss få samlast i Himmelens fred
Amen

Den følelsen jeg kjente ved matbordet denne vinterfredagen er det nesten umulig å beskrive. Jeg vet bare at jeg har kjent den så mange ganger før. Den er ikke spesiell for bibelskoleåret, men den opptrådte hyppig der. Ble konsentrert.
En varm, inkluderende, herlig følelse av fellesskap.


Hovedbygget på bibelskolen høsten 1996

Jeg startet på Bildøy året etter videregående. Det er ganske vanlig blant kristne norske ungdommer å ta et "friår" enten på bibelskole eller en (fortrinnsvis kristen) folkehøyskole. Her ligger fokus mer på det å utvikle seg som menneske enn det å bli klare til yrkeslivet (selv om jeg studerte både kristendom og musikk); en bruker både undervisningstid og fritid sammen med andre elever og er rett og slett sosial. Til en viss grad kan en legge opp til selv hvor aktiv en vil være, men det er vanlig med for eksempel skoleturer uten- og innenlands, skolebrylluper og andre artigkvelder, ekskursjoner og mer uformelle samlinger på internat.

Vi feiret hverandres bursdager. Vi hadde idrettsdag. Vi spiste frokost og middag sammen. Og på min bibelskole reiste mange også på møter og gudstjenester sammen, i tillegg til alt som foregikk av åndelige tilbud innenfor skolens vegger. Vi sang sammen i skolekor. Vi gjorde så mye sammen. Og vi fikk felles referanser og felles minner for livet. Si "Et annerledes år" til en av mine kullinger, og han eller hun vil ganske sikkert huske hvem som sa det og hvordan han gestikulerte på talerstolen.

Dette kan virke som en reklame for bibelskolen. Merkelig, ikke sant, siden jeg nå ikke tror på det jeg lærte der? Siden jeg nå har et annet livssyn enn lærerne og medelevene mine (kanskje ikke alle)?
Poenget mitt er at Bildøy var et flott eksempel på alt det fine en tross alt kan oppleve som kristen. Hvis en er heldig og ikke faller utenfor, selvfølgelig - det er alltid en fare i både religiøse og andre fellesskap. Når "alle andre" har noen å hilse på, være med, gå ut og spise med etter et møte, er det forferdelig å være den som står alene og ikke får kontakt. Aldri føler en seg vel så ensom som midt i en flokk. Men slik opplevde jeg det aldri dette året.

Et rosenrødt skjær...


Det første jeg gjorde rett etter at bibelskoleåret offisielt var over, var å reise til Israel med en gjeng elever og lærere. Det var stort! Å få gå rundt i det landet der Jesus selv hadde gått! (Ti år etterpå reiste jeg til de samme stedene med en annen gruppe, og da var forholdet mitt til Israel og iallfall til Jesus et helt annet. Det ble en sterk opplevelse på en ny måte - utenfor fellesskapet -, og det vil jeg kanskje fortelle mer om senere.)

Kunne de varme følelsene, de gode vennene og den sterke følelsen av fellesskap vare? Kunne svarene jeg fikk på Bildøy hjelpe meg i stunder der spørsmålene tårnet seg opp og Gud igjen føltes langt borte? Det gjenstod å se.





søndag 17. mars 2013

Krise!!! (den første)


Tom, tom, tom, bare tom. Tom for følelser, farger, alt... tom.

(Dagboksnotat fra Petrus skoledagbok 91/92)

----

Alle mennesker opplever vel kriser en eller annen gang i løpet av livet, noen kriser mer alvorlige enn andre. Men alle føles virkelige og vonde for den det gjelder.

Min første krise begynte etter konfirmasjonen og toppet seg andre året på videregående. Som før nevnt var den en blanding av en "alminnelig" depresjon - med et dårlig selvbilde i bunnen - og en religiøs kamp der jeg strevde med forholdet til Bibelen og guden jeg trodde på.

Jeg vet ikke hvor mange timer jeg satt inne på rommet mitt bøyd over Bibelen eller over dagboka mi, der jeg prøvde å finne den trygge og sikre følelsen som kunne hjelpe meg gjennom dagen. Sommeren før russeåret trøstespiste jeg, jeg sov mer enn jeg egentlig hadde godt av og så sannsynligvis ut som en zombie. Og jeg leste og skrev, leste og skrev.

Det gikk så langt at pappa - som selv har Bibelen som levebrød - sa at jeg måtte la være å lese i denne boka (i det minste i Gamle Testamentet). Det var en utrolig vanskelig periode både for meg og resten av familien. De gikk som på nåler. Det unner jeg ingen.

Jeg kom meg til lege etter hvert. På venteværelset fant jeg en brosjyre som heter «Frelst – hvordan blir man det?» Dette fikk meg til å bryte sammen i tårer, igjen. For var jeg nå egentlig frelst? Snakk om terapi!

Så gikk det bedre likevel. Jeg kom meg igjennom denne mørke tiden og ut i vanlig hverdag, også med proff hjelp. Jeg klarte å se det fine ved tilværelsen, og jeg trodde fremdeles på Gud. Da jeg var ferdig med videregående tenkte jeg vel at jeg var klar til det voksne, kristne livet. Men sannsynligvis hadde jeg gravd tvilen og spørsmålene ned et sted, der de lå og godgjorde seg.

Og snart måtte jeg forlate hjemmets lune rede og reise ut i det ukjente, ut i verden. Hvordan skulle det gå?

lørdag 9. mars 2013

Selv er jeg intet... (selvbildet)

Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingrer,
månen og stjernene som du har satt der,
hva er da et menneske,
siden du kommer det i hu,
et menneskebarn, siden du tar deg av det?
(Salme 8,4) 

Vi mennesker er små i den store sammenhengen; det må vel alle innrømme uansett om vi tror på en stor Gud eller ikke. Men hva så? Betyr det at vi i alle sammenhenger skal se på oss selv som små?

Som kristen opplevde jeg det ofte vanskelig å vite hva jeg skulle tenke om meg selv.

Jeg hadde hørt at jeg var verdifull, fordi jeg var et menneske som var skapt av Gud. Jeg hadde også særtrekk og evner og egenskaper som kunne brukes til det gode for andre mennesker. Det er jo en fin tanke.

På den andre siden var jeg «født syndig» (med synd ble jeg til i mors liv, står det i Salmene). Dette er den bibelske læren om arvesynden, en forutsetning for den kristne læren om frelsen. Synden er det som stenger oss ute fra Guds nærhet, og dette trenger vi frelse fra.
Jeg hadde også hørt i flere kristne sanger at det ikke fantes noe grunnleggende godt i meg - jeg var 100 % syndig. Jeg skrev selv et dikt om dette som syttenåring, det knyter seg i meg når jeg leser det i dag.

I meg selv
er jeg skitten
I deg er jeg ren

I deg selv
var du ren
På grunn av min synd
ble du skitten

Denne svart-hvitt-tanken er, såvidt jeg har skjønt, mindre bibelsk enn den er "vekkelseskristen" - og en fin tanke å støtte opp under når en predikant vil at tilhørerne skal komme opp og bli bedt for "til frelse". Det hender at det må sterk skyts til for at noen skal reise seg. Og når en ikke kan true med helvete...

Alain de Botton hevder i Religion for Atheists (2012, s. 82) at den jødisk-kristne læren om arvesynden hjelper oss til å bli bedre mennesker. Er det ikke rart? Han forklarer det slik: trangen til å gjøre det onde blir dermed et særtrekk ved alle mennesker, som alle må kjempe mot, og fra bunnen kan det bare gå i en retning: oppover! Opplysningstidens menneskesyn sa på sin side at mennesket i utgangspunktet er godt - en ide som stadig blir motbevist i verden vi ser rundt oss, og det kan skape personlig skyldfølelse når en likevel ikke klarer å være god. Jeg skjønner hva han vil fram til, men problemet er at en kristen ikke nødvendigvis vil tenke "jeg er like syndig som alle andre, jeg må bare gjøre så godt jeg kan". Jeg for min del tenkte: "JEG er syndig. Så syndig at Jesus måtte dø for å frelse MEG."

Men da fikk jeg et problem (i tillegg til skam og motløshet): jeg så egentlig på meg selv som en snill person, et menneske som levde som jeg skulle, selv om jeg kunne ha egoistiske motiver. Hvis jeg skulle være ærlig, skjønte jeg ikke hvordan jeg kunne være så syndig at dødsstraff (Jesu død på korset/ min evige fortapelse) var eneste utvei. Jeg var jo

hjelpsom, snill, dydig, flink og omtenksom

Her følte jeg at jeg måtte hjelpe Gud litt for at puslespillet skulle passe, eller for at vekstangen ikke skulle vippe.


Foto: Flickr
Løsningen ble å grave meg ned i meg selv, finne små og store ting som ikke var som jeg mente de skulle, og løfte dem fram for meg selv – «disse» meg selv.

Og var det noe som var fint og beundringsverdig - de gode evnene og egenskapene - så dempet jeg det eller fortalte meg selv at dette var gaver jeg hadde fått fra Gud. Og dette holdt jeg på med midt i den perioden der et menneske aller mest trenger å bygge opp sin egen selvfølelse - i tenårene.

Det måtte bare bli en krise utav det. Den første.

(Tittelen på dette innlegget er hentet fra sangen "Salige visshet" av Fanny Crosby. Ukjent oversetter.)