Jeg er i en podkast - oppvekst i bedehusland

Gunhild Garcia de Presno, 2025

Jeg har blitt intervjuet i en ny podkast om det å være ekskristen: "Veien ut" med Gunhild Garcia de Presno! I episode 12, "Oppvekst i bedehusland", forteller jeg om oppveksten min i en kristen familie, om identitet, fellesskap og tvilsstrev og min vei ut av det kristne, en prosess som nå har pågått halve livet. Mye av det jeg forteller om er nevnt her på bloggen, men noe er nytt. 

Du må veldig gjerne høre resten av podkasten også! Selv om Gunhild har hatt en barndom mer preget av ytremisjon og så karismatikk enn meg, har vi flere ganger kjent oss igjen i hverandres idéer og opplevelser. Vi tok begge troen alvorlig og kjente på et ansvar overfor andre, mens vi samtidig kjente på ønsket om å være en gjennomsnittlig ungdom og "menneske først, kristen så". 

Verbum, 2025

Gunhild forteller sin historie og har også intervjuet personer som er på ulike steder i trosreisen - samt Jan Olav 

Henriksen, forfatteren av Når troen ødelegger sjelen. (Den skal nå være tilgjengelig til lån på alle norske folkebibliotek. Anbefalt lesing!)
Så her vil det være nyttig og tankevekkende stoff for mange. 

Under bildet lenker jeg til episode 12 på nettsiden Podbean, men det går også an å finne podkasten på Spotify og andre podkasttjenester. 

---

Ellers har jeg som vanlig lest en del, og de siste ukene funnet bøker som har hatt noe med kristendom å gjøre. 

Min utgave: Headline, 2020

Først romanen "The Book of Longings" av Sue Monk Kidd, som er en interessant og feministisk vinkling på historien om Jesus og disiplene hans. Denne er nok ikke oversatt til norsk. 

Hovedpersonen i romanen er Ana, ei ung jente oppvokst priviligert i et rikt jødisk hjem med uvanlig lese- og skrivekunnskap (til jente å være), men som så mange jenter blir lovet bort til en eldre mann når hun får menstruasjon. Redningen kommer i form av en fengslende ung gallileer som heter Jesus og som hun faktisk blir gift med. Anas halvbror Judas er en selot, en politisk opprører, og har andre planer for Jesus enn det han nok har selv. 
Jesus er her et vanlig menneske som får et kall fra Gud; han lever et vanlig jødisk familieliv og driver med tungt kroppsarbeid. Disse elementene er ikke nevnt i evangeliefortellingene, men de er troverdige historisk sett. Kjærlighetsforholdet mellom de to er vakkert skildret.  

Romanen er spennende, og den ga meg et helt nytt bilde av idéene som reiste rundt i området på denne tiden - også jødiske grupperinger i Midtøsten som ga kvinner mer plass. Ikke bare det som skjer med Jesus skaper dramatikk; Ana og andre kvinner hun kjenner må gjemme seg for og kjempe mot mektige menn, og Ana må finne utveier og nye tilfluktssteder samtidig som hun viser stort mot.

---

Så skulle jeg ned i bibliotekmagasinet på jobb en dag og fant en tittel og forfatter som var ganske så kjent: Sigvart Engeset med erindringsboken Slik som det var: minner og litt til...  Engeset sin salme Slik som eg var har jo gitt navnet til denne boken. Jeg ble i fyr og flamme og måtte selvfølgelig ta denne med hjem. Kunne jeg kanskje finne en pekepinn på hvordan sangen ble til? 

Etter endt lesing må jeg fremdeles si at jeg lurer på hvor "syndeveg lange" fantes i Engesets historie. Han ble en omvendt og "vakt" kristen som ung mann, og før dette hadde han nok ikke gjort mange sprellene. Han hadde danset på fester og en stund skydd det som han så som et alvorlig og "gammelmodig" kristenliv - til han så ga seg over og ble frelst. Ganske snart ble han overbevist om at Gud ville at han skulle være en kristen forkynner. Og det ble han i mange år - faktisk engasjert av Frikirken (som jeg vokste opp med i Lyngdal). Han ble også synodeformann, øverste leder av Frikirken i Norge. 

Slik som det var er fascinerende lesning. Det starter med nostalgiske oppvekstskildringer fra dagliglivet på en sunnmørsgård rundt 1900 (han var født i 1885) før vi får en personlig vekkelseshistorie (med tungetale, faktisk!) og så betraktninger rundt kristne miljøer og kjente skikkelser i Norge. Han møter blant annet Ole Hallesby, uten at helvetestalen blir et tema. Underveis i boka skifter Engeset plutselig målform fra tradisjonell nynorsk til konservativt bokmål (når han omtaler flytting til Østlandet).

Det kjennes meningsfullt å lese om sentrale personer som hadde en innvirkning på den kristne oppveksten jeg hadde. Det blir som å sette sammen et puslespill av idéer, og jeg ble en liten brikke i det. Jeg tror faktisk jeg ville ha likt å treffe en kristen som Sigvart. Han framstår hjertevarm og ikke som en av de mest dogmatiske og strenge troende, selv om han var tydelig opptatt av hva kristne kirker og forkynnere burde fokusere på. Han krydrer boka si med flere artige anekdoter, så det er lett å lese.  

Boka kom ut i 1974 på Luther forlag, er digitalisert og ligger åpent ute på Nettbiblioteket. 

---

Til og med i Lilli Bendriss sin selvbiografi Gaven deler hun minner om bedehuskristendom og egne opplevelser med Jesus som en religiøs veileder. Hun vokste også opp på bygda på Sunnmøre, bare 60 år senere. 

Vekkelsesvind

Samlaget forlag, 2008

Av og til kan en finne bøker som passer godt inn i ting en går og tenker på. 

Jeg har tenkt på hva som gjorde at jeg strevde sånn med spørsmålet om jeg var frelst, særlig etter konfirmasjonstiden. Det burde i teorien være enkelt.
I lutherdommen heter det jo "troen alene" og "Gud alene" - det vil si at en blir frelst ved tro og at Gud er den som frelser; selv kan en ikke gjøre noe annet enn å ta imot. 

Én ting er at dette med frelse kun gjennom tro virker for enkelt. Det er jo også det, til og med ut fra Bibelen. (Her var det tydeligvis diskusjoner også blant disiplene.) I Jakobs brev kap. 2, vers 26 står det at troen er død uten gjerninger. Så det skal i det minste følge med noen gjerninger som viser at en faktisk tror. 
Og i selveste Misjonsbefalingen står det at disiplene i tillegg til å døpe skal "lære dem å holde alt jeg (Jesus) har befalt dere". Det handler også om en måte å leve på, bud eller gjerninger. 

Men så er det troen i seg selv. Det er rent faktisk noe som skjer i hjernen, en mental øvelse, som en bare i begrenset grad kan styre. Jeg for min del måtte streve for å faktisk holde på en tro, og måtte til slutt gi slipp. Med fokuset på "troen alene" står og faller frelsen, og dermed (etter det mange kristne tror) evig liv, på denne øvelsen.
Det virker veldig sårbart? Og tilfeldig? 
En kan si så mye en vil at det er Gud som frelser. Tror du ikke på frelsen, er du ikke frelst, ifølge det jeg lærte da jeg vokste opp. Og hvis Gud har frelst absolutt alle, hva slags dom har vi da? 
(Er det faktisk livet ditt du skal dømmes etter, som også lutherske kristne kan komme til å si når de argumenterer for Guds rettferdige dom?)

Men så har du dette med ulike kristne tradisjoner og frelsesforståelser. Og her kommer boka "Vekkelsesvind" inn. Utgitt i 2008 med to forfattere: Bjørg Seland som var førsteamanuensis i historie, og Olaf Aagedal som var professor i sosiologi. 

Boka er en ganske kort og lettfattelig gjennomgang av den norske vekkelseskristendommen fra 1700-tallet til rett etter årtusenskiftet, men med fokus på den lutherske vekkelsesbevegelsen - altså ikke karismatiske menigheter. Dermed havner en faktisk i det en kan kalle "bedehusland", som jeg er godt kjent med. 

Selve vekkelsene som fenomen er veldig fascinerende å lese om. Hvordan foregikk de? Hva kan ha påvirket dem? Hvem var med og hvem var utenfor? Hvilken funksjon hadde de ulike misjonsorganisasjonene her? Og hvorfor døde vekkelsene ut da Norge ble mer moderne? (I den grad de har dødd ut.)
Bedehus-galleriene hadde faktisk en funksjon i vekkelsene, kan vi lese om! 

Men jeg merket meg særlig utviklingen i lærespørsmål rundt dette med omvendelse som en forutsetning for frelse, og hvordan bedehusene - særlig på Sør- og Vestlandet, der den radikale pietismen slo best rot - skilte lag med statskirken læremessig. Men også her var det ulike inspirasjonskilder. 

Den såkalte gammelpietismen hadde en ganske streng frelsesforståelse, blant annet beskrevet i Erik Pontoppidans forklaringer til Luthers katekisme. Omvendelsen skulle være en tung og langvarig endringsprosess. Pontoppidan var ansatt hos kong Christian IV, som innførte statspietismen i Danmark og Norge på 1700-tallet. "Folket skulle møte ei forkynning med sterkare appell til omvending og forsaking av verdslege gleder." (s.19) Konfirmasjonen ble innført på denne tiden. 

I Danmark fikk de etter hvert et alternativ til pietismen i presten Grundtvig, som hadde et mye mer positivt syn på menneskelivet og mindre fokus på synd og fortapelse, men grundtvigianismen vant ikke fram på samme måte i Norge. Her kom lekmannsrørsla, haugianerne og bedehusene som førte gammelpietismen videre. 

Men så kom nyevangelistiske strømninger fra Storbritannia og USA på 1800-tallet, hvor en fokuserte mindre på synden en måtte undertrykke eller unngå og mer på nåden som en gave alle kunne ta imot - når som helst! "Kom som du er til din frelser", het det. I Norden var Carl Olof Rosenius en talsmann for denne.

Jeg kan huske at vi hadde en andaktsbok av Rosenius hjemme. - Men jeg hadde også fått Sandhed til Gudfrygtighed , Pontoppidans katekismekommentarer. Så var det rart at jeg vaklet litt?  

Jeg var på vekkelsesmøter og ble rørt av stemningen der, av det direkte budskapet, av spørsmålet om jeg hadde det rett med Gud - og så prøvde jeg å si ja på nytt, overlate alt til Jesus samtidig som jeg prøvde å leve rett. Jeg var det boka Vekkelsesvind kaller «vekkelsens barnebarn», en av de som vokste opp som kristen uten den typiske opplevelsen av før og etter omvendelsen.

---

Etter bruddet med troen har jeg ofte ønsket å se flere norske kristne (og ikke-kristne) som fokuserer på det gode vi mennesker kan være for hverandre her i verden. Ikke på vår egen synd, ikke på frelsen, ikke på troen eller den rette læren. 

Ikke alt som skjer inni oss, men det som skjer mellom oss. 

Og her i tiden, ikke i en mulig evighet.  

---

Kanskje du også vil lese dette innlegget om ei jente som ble prestekone og fanget av pietismen. 

Papa Panovs juledag

 

Julaften med høytlesning fra «Papa Panovs juledag», jeg leser selv, det var min idé, og jeg kommer ganske langt, helt til slutten hvor Panov hører stemmen si «Så du meg ikke, Papa Panov?» 

Så får jeg klump i halsen, rørt til tårer; ikke fordi det er snakk om Jesus som besøker en gammel skomaker (tror jeg da), men fordi det gjøres så konkret, så kroppslig, gjennom muligheten for barmhjertighetsgjerninger jeg er overbevist om at verden trenger flere av, men uten at det trenger å åndeliggjøres eller knyttes til en religion. 

Den klassiske julefortellingen kan du lese (også) på Nettbiblioteket: https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2018022807043

Kristendom i skolen(e)

Mine egne betraktninger om konfirmasjonen, 
delt i en stil i den offentlige skolen. 

Jeg har blitt nysgjerrig på hvordan dette med offentlig kristendomsundervisning - og kristen undervisning i egne skoler tenkt til formålet - fungerer og har utviklet seg i Norge. 

Temaet har opptatt meg nå og da, men jeg har aldri satt meg inn i fakta før, selv om jeg har personlige erfaringer med kristen oppdragelse som det har vært både gode og dårlige sider ved, og også sett anløpet til nyere tendenser i skoleutviklingen som gjør meg litt urolig, jamfør dette innlegget.

Men det som gjorde at jeg nå ville undersøke det litt nærmere, var to faktaopplysninger som jeg snappet opp, og som muligens kunne ha en sammenheng: 

1. Den norske grunnskoleloven av 1969 fjernet den offentlige skolens rolle som formidler av kristen dåpsopplæring (også kalt trosopplæring). Kristendomsfaget tilhørte nå skolen som kunne legge det politikerne ville ha i det, og kirken fikk ansvaret for dåpsopplæringen alene. -Først fra 2003 fikk kirken statsstøtte til å drive dåpsopplæring. 
Kilde: "Skolen - et verktøy for å kristne Norge" (artikkel hos utdanningsforskning.no) 

Her ble jeg mest overrasket over at skolen faktisk hadde en slik funksjon helt fram til da! Hva det konkret innebar, må jeg eventuelt komme tilbake til. 

2. Året etter, i 1970, kom en ny privatskolelov. Her det ble bestemt at alle privatskoler som var dannet som religiøst/politiske eller pedagogiske alternativ til den offentlige skoler og oppfylte spesifikke kriterier, skulle få statsstøtte. Tidligere hadde de enkelte måttet søke midler enkeltvis og var (iallfall når det gjaldt grunnskoler) avhengige av lokal velvilje. 
Etter dette økte antallet private skoler gradvis. I tillegg til kristne grupperinger som lenge hadde drevet skoler - adventistene, katolikkene og DELK (Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn) kom nye inn.

Kilden her er faktisk ei bok som jeg nå har lest, Friskolen - enhetsskolens gjøkunge? av Asbjørn Tveten fra 2000 (tilgjengelig på nettbiblioteket.no). Den var veldig interessant og ga et oversiktlig historisk bilde over både lovendringer, politiske diskusjoner og fakta med hensyn til antall skoler og hvem som styrte dem fram til 2000. 

Dette er allerede er 25 år siden, og uten at jeg har sjekket systematisk har jeg fått med meg at det har vært en rivende utvikling blant privatskolene i Norge, også de kristne skolene. Her er for eksempel en NRK-artikkel fra 2020 om kristne grunnskoler. 

Mer generell er denne historiske gjennomgangen fra den liberale tankesmien Civita fra i fjor (lagt til etter publisering). Her ser en at mens 761 offentlige grunnskoler ble lagt ned mellom 2002 og 2022, kom det til 110 nye friskoler på grunnskolenivå (dermed ble andelen friskoler tydelig økt) - det er ikke spesifisert hvilken type friskole. 

Alle som er opptatt av at Norge skal være et kristent land hvor kristendommen blir videreført som den viktigste religionen, vil naturlig nok ha skoler som støtter opp om kristne foreldres ønsker for oppdragelsen. 
Men tidligere har det vært en ganske sterk offentlig enhetsskole og et fåtall religiøse alternativ. Hva gjør endringene med dynamikken? 

I Tvetens bok nevnte han flere stridsspørsmål rundt de religiøse skolene (som fram til 2000 faktisk ikke hadde vokst så mye i antall som Steinerskolene). 
Staten hadde en plikt til å tillate private skoler, men hadde de noe mer enn en moralsk plikt til å tilrettelegge økonomisk? 
Hvilke krav til undervisningen, til læreplaner og til organiseringen av skolen - blant annet ansettelser - kunne staten stille når de ga tilskudd? 
Hvor frie skulle "friskolene" få være? 
Og hva førte økt elevtall i privatskolene til? Isolerte religiøse skoler elevene fra resten av samfunnet? Skapte de parallellsamfunn? Eller var de derimot gode alternativer til det offentlige og bidro positivt til samfunnet? 
Det kunne nok variere. 

Så setter han opp en interessant kontrast. Ulike ideologier fokuserer på enten foreldrenes skole (gjerne de på høyresiden, men også i sentrum) eller samfunnets skole (ofte venstresiden). Litt banalt sagt: er det viktigst at foreldrene skal få styre hvilke religiøse verdier barna preges av også utenfor hjemmet? Eller er det viktigst at barna går på en skole hvor de møter ulike livssyn og mest mulig pluralisme, også fra kateteret? (Så kunne religionsundervisningen foregå i hjem og kirke, kunne jeg lagt til.) 

Det jeg selv har tenkt mest på når jeg har satt meg mer inn i saken, er undervisningsplanene. Her vil jeg finne ut mer. Hvordan ser en læreplan i en kristen skole ut? Og hvordan har på den andre siden kristendomsfaget utviklet seg? 

Kreasjonister vil naturlig nok være skeptiske til naturfag som har evolusjon som et viktig premiss. De som vil holde fast ved en tradisjonell familiedynamikk vil være skeptiske til fokus på kvinnekamp og skeives rettigheter i offentlig skole. 
Men kan en ikke også se det motsatt? 

Jeg ville vært redd for at mine barn skulle gå flere år på en skole som lærte dem at de var syndige og at de trengte Gud for å ikke gå fortapt. Som så på det som en viktig oppgave å gjøre dem til gode kristne og gode disipler som sprer evangeliet til andre. Og særlig når en vet at såkalte high demand-retninger som trosmenighetene også har grunnskoler (det startet på 1990-tallet), blir jeg fryktelig skeptisk. 
Når får barna fri? Når kommer de ut av boblen?   

--- 

Den smale vei? Min tegning.

 

Noen personlige betraktninger til slutt: 

Jeg hadde selv stort sett kristne norsklærere på den offentlige grunnskolen og videregående, fra  ulike menigheter - en pastorkone fra Misjonskirken, en pinsevenn og et par stykker jeg ikke kunne plassere. Når stiler skulle bedømmes av læreren (hvor jeg veldig ofte valgte enten kristne tema eller i det minste avsluttet med en kristen kommentar), ble det gjerne tydelig at min kristne tro ikke var noen ulempe. Jeg slet mer overfor de andre elevene. Jeg var den litt rare.
Den eneste læreren jeg vet om som ikke var en kristen, var Frøken som jeg hadde i 2. og 3. klasse på grunnskolen. Hun var jeg veldig glad i, og hun var den første humanisten jeg noen gang ble kjent med (selv om jeg ikke hadde begreper for det livssynet da).  

Lyngdal kristne grunnskole, stiftet i kommunen jeg vokste opp i, startet opp høsten etter mitt eget brudd med troen, i 2002. Det er rart å tenke på. Når jeg sjekker oversikten deres over ansatte, finner jeg flere kjente. Jeg kjenner meg trygg på at de har genuint gode ønsker for barna og er kvalifiserte pedagoger. Jeg ser på det som positivt at de ikke tilhører noen spesiell menighet. 
Men de har et kristent formål, hva enn det innebærer. 
Det er også mulig (og trolig?) at barn som har gått der, går videre på kristen videregående. Fortsetter de så på bibelskole og kanskje teologisk utdanning eller rett ut i kristen jobb, har de en komplett utdanning innenfor religiøse miljøer og har i teorien sluppet å være i jevnlig kontakt med annerledes troende.  

Jeg vet at jeg har lett for å fokusere på det skumle i denne saken som er så personlig for meg. 
Jeg kommer nok til å lese meg opp videre. Og kanskje oppdatere dere her på bloggen. 

Kom gjerne med innspill!  

 

Dekonstruksjon

Jeg har nettopp hørt en interessant episode hos Vårt Lands podkast Åpenbart. Her intervjuer de Jan-Petter Moberg, som har skrevet masteroppgaven "Dekonstruksjonen av kristen tro" (Universitetet i Bergen). Undertittelen for oppgaven er "Hvordan kristen tro og evangelikal identitet blir forhandlet i moderne troskriser". Dette vil lesere av denne bloggen også kunne finne interessant. Selv om informantene er hentet fra et annet kristent miljø enn mitt, nærmere pinsebevegelsen, er det noe gjenkjennbart i flere av opplevelsene som blir beskrevet.

Dekonstruerte jeg troen? Det kommer litt an på definisjonen på åndelig dekonstruksjon. Mangfolden i definisjoner og diskusjoner rundt dem skriver Moberg også om. Noen kristne har begynt å bruke begrepet sammen med begrepet rekonstruksjon, altså at en bygger noe ned, fjerner uheldige elementer og bygger opp igjen en ny "sunn" kristen tro eller forståelse. For meg var prosessen, da den først virkelig satte i gang, kort og intens. Fordi jeg hadde sett på troen, Bibelen og Gud som noe som måte henge sammen og samtidig være tydelig og svart-hvitt, var det aldri snakk om å bygge noe annet opp igjen. Jeg ble aldri en mer åpen eller liberal kristen. Jeg dekonverterte, altså forlot hele troen.   

Moberg nevner en definisjon av åndelig dekonvertering fra 1994 (John D. Barbour) med fire elementer:
1. Intellektuell tvil
2. Moralsk kritikk av et "system"
3. Emosjonell belastning for den som dekonverterer
4. Frakobling fra et religiøst fellesskap

Men mye av dette finner en også igjen i fortellingene til de som har "dekonstruert" troen. Den emosjonelle belastningen var f.eks. noe oppgaveskriveren selv så på som en forutsetning for at informantene hadde dekonstruert.

Tvilskriser og offentlige samtaler rundt dette er uansett tema som har opptatt meg lenge. Jeg har sett hvordan flere og flere, særlig i USA, åpner opp på sosiale medier om slike problemer. Dette påvirker og finner gjenklang hos også en del kristne i Norge. Ifølge podkasten (og masteroppgaven) var både kjente skandaler med amerikanske pastorer og den forrige presidentperioden med Donald Trump viktige faktorer for det som blir betegnet som en dekonstruksjons-bevegelse.
Noen mister troen helt, andre finner fram til en annen type tro, kanskje også et annet kirkesamfunn - og gjerne ett som stiller flere spørsmål og har færre klare svar.

Men før denne nyere bevegelsen har sannsynligvis hundrevis av kristne i Norge gått gjennom troskriser og kommet ut på den andre siden med en forsvunnet eller radikalt endret tro. Jeg er en av dem. Det var bare ikke noen offentlig samtale om det i den grad, og det var dermed enda lettere å føle seg alene.

Jeg husker at det føltes som å famle i blinde da jeg i 2002-2003 prøvde å finne meg venner som kunne forstå hva jeg gikk igjennom, eller finne historier som vekket gjenklang. Jeg visste fra lesing av norsk skjønnlitteratur at det fantes enkeltpersoner i Norge som hadde negative kristne erfaringer, men ellers satt jeg nok med en følelse av at de fleste i Norge stod i en av to leire: aldri vært kristen, eller kristen og fornøyd. Det var jo det som passet med min tidligere verdensforståelse. Bare gradvis skjønte jeg at bildet var mer sammensatt. Det er likevel først de siste 10 årene, med framveksten av sosiale medier, at jeg har skjønt i hvilken grad. For meg personlig har Facebook og mulighetene for å kommunisere med andre i grupper eller på chat - eller bare lese historiene deres - vært uvurderlig.
Men det er også de siste 10 årene at historiene i bokform, som jeg gjerne leser, har blitt utgitt.

Og jeg lurer fremdeles veldig på hvor mange det er av oss i dette landet. Hvilke historier som faktisk fins der ute, og særlig de "gamle".

Jeg blir veldig glad hvis noen kan fortelle meg om fagstudier, artikler osv. som kan gi flere pekepinner. Kanskje til og med meta-artikler som samler informasjon om dekonstruksjon og troskriser. Jeg mistenker at en del arbeid er gjort som jeg bare ikke kjenner til. Kommenter gjerne her eller på Facebook-sida mi. Takk!