søndag 4. februar 2024

Kains barn: om vold og religion

Humanist forlag, 2004

Jeg har lest Torkel Brekkes fagbok fra 2004, Kains barn: religion og vold fra Det gamle testamente til 11. september. Den har ligget på vent i flere måneder nå mens jeg har tenkt på å skrive et innlegg her. Selv om boka er 20 år gammel (og jeg skulle ønske den hadde blitt oppdatert), er temaet eviggyldig, dessverre. Og nå med to store kriger i Europas nabolag: skummelt aktuell. 

Når det er sagt, er det ikke de religiøse særtrekkene ved krig Brekke beskriver, som slår meg som særlig aktuelle. Det er de mer allmenngyldige og til og med sekulære reglene for krig. Slike regler har både religiøse og ikke-religiøse prøvd å lage i tusener av år. Som de punktene kirkefaderen Thomas Aquinas (1225-1274) noterte som gyldige grunner for å gå til krig ("jus ad bellum"): 


1. Rett autoritet
2. Rettferdig grunn
3. Rett intensjon

Blant de allmenne reglene for oppførsel i krig ("jus in bello") har en skillet mellom stridende og ikke-stridende (sivile, som skal spares), regler mot tortur og prinsippet om proporsjonalitet (at en ikke straffer urett urimelig hardt, eventuelt: ikke reagerer hardere enn en trenger for å nå det rettferdige målet).

Så har reglene blitt fulgt mer eller mindre grundig oppigjennom årene og i ulike kulturer. Og minst der en har såkalt "hellig krig", hvor en mener å ha Gud på sitt lag og målet (gjerne utryddelse av vantro og fullstendig seier) helliger alle midler. Eller at herskerens hellige plikt er å starte kriger.

Jeg merket meg bokas omtale av milleranismen - troen på tusenårsriket og endetid, gjerne knyttet til gjenkomsten av en Messias-skikkelse. Selve uttrykket er knyttet til kristne retninger som adventistene (og mormonere, Jehovas vitner m.fl.), men det fins lignende retninger i andre verdensreligioner. 

Der hvor kriser og verdensendringer blir knyttet til profetier om en snarlig endetid og egen opplevelse av å bli forfulgt, hender det at en prøver å fremskynde endetiden med voldelige midler. Ikke vanskelig å knytte dette til de ytterliggående kristensionistene i filmen som kom i høst, Praying for Armageddon (omtalt her). Men det har skjedd før, for eksempel blant anabaptistene i Münster på 1500-tallet.

Allerede i 2004 hadde religion blitt en viktigere faktor i kriger og konflikter i verden, selv når en tenker at vi er i "moderne" tid med et skille mellom religion og styresett. Men i tillegg til (og kanskje som en erstatning for) religion har vi fått ekstrem nasjonalisme, som kan gi liknende brennende motiver for vold og erobring. 

I tidligere vestlige kolonier i Asia og Afrika har innbyggere brukt religion for å løfte opp og gjenopplive gamle tradisjoner, rense ut fremmede impulser. Det kan føre til at folkegrupper med "feil" religion blir undertrykt, som tamiliene på Sri Lanka. (Jeg har alltid forbundet Sri Lanka med denne folkegruppen og ikke med singaleserne, sannsynligvis fordi de muslimske tamilene måtte flykte). Gamle skrifter "beviser", beleilig nok, at singaleserne er de som har rett til landet. 

Gir det assosiasjoner til en annen samling med hellige skrifter? 

Jeg har ikke oversikt over hvor mange av de jødiske politikerne og militære som bruker Torahen og Israels landegrenser der som utgangspunkt for dagens krigføring i Gaza og på Vestbredden. Jeg vet heller ikke hvor mange som tror på det med en religiøs overbevisning. Jeg vet at det fins kristne, også i Norge, som gjør det.

Men utgangspunktet for den overbevisningen er en fortelling som helt tydelig handler om hellig krig, ikke rettferdig krig etter målestokken over. Kollektiv synd i de "fremmede" folkegruppene blir flere ganger påstått å være en rettferdig grunn for massemord (i ekstrem form i fortellingen om Noas ark).

(Hva er kollektiv synd? Hvordan kan moderne mennesker tro at hver eneste enkeltperson i en gruppe, store og små, har de samme egenskapene, de samme lystene, de samme kriminelle vanene?) 

Og en påstår å ha de beste intensjoner for å utrydde hele folk, hele byer: en vil å rense området fra synd så ikke Guds folk selv blir smittet eller påvirket. Dette er redselsfull logikk.
Når alt kommer til alt, er grunnen til Israels krigføring i gammeltestamentlig tid: Gud har sagt at de skal ha landet. Hellig krig. 

Også Israelsfolket fikk riktig nok tegnet opp noen regler for krigføring. I 5. Mosebok 20 (Bibel 2011) skiller Gud mellom folkene som bor utenfor og i områdene han har satt av til sitt eget folk: 

10 Når du rykker fram mot en by for å angripe den, skal du først tilby den fred. 11 Dersom byen svarer med fred og åpner portene for deg, skal alt folket som finnes i byen, være slaver og tjene deg. 12 Men dersom den ikke vil slutte fred, men føre krig mot deg, skal du beleire byen. 13 Herren din Gud vil overgi den i dine hender, og du skal hugge ned alle mennene der med sverd. 14 Men kvinnene, småbarna og husdyrene og alt annet i byen kan du ta som bytte. Du kan ta for deg av dette byttet fra dine fiender som Herren din Gud gir deg. 15 Slik skal du gå fram mot alle byene som ligger langt borte fra deg og ikke tilhører folkeslagene her.
16 Men i de byene som tilhører disse folkene, og som Herren din Gud vil gi deg til eiendom, skal du ikke la en eneste skapning få leve.
17 Du skal slå dem alle med bann og utrydde dem, både hetittene, amorittene, kanaaneerne, perisittene, hevittene og jebusittene, slik Herren din Gud har befalt deg. 18 Ellers kunne de lære dere å ta etter alt det avskyelige som de har gjort for sine guder, slik at dere synder mot Herren deres Gud.

- Så fins det også internasjonale regler i dag som sier at stater må beskytte sine egne innbyggere. Det regnes som helt sentralt for at en stat skal kunne være selvstendig og ikke risikere intervensjon fra for eksempel FN. Og nettopp dette var det Israels ledere oppgav som grunn for at de gikk inn i Gaza, etter terrorangrepet 7. oktober.

Jeg må gjøre meg ferdig med dette innlegget nå, selv om tankene mine ikke er ferdigtygde og kanskje aldri blir det. Her kan du oppdatere deg på folkerett og moderne regler i krig: 

 

torsdag 18. januar 2024

Klimaskepsis og sammenhengen med religion - eller politikk?

Jeg publiserer et utkast-innlegg fra fem år tilbake. Det skal fremdeles ha et aktuelt tema.


Dette blogginnlegget tar opp et tema jeg også skrev om i desember 2018

I det siste har jeg tenkt en del på - og også diskutert med andre - dette merkelige: at klimanektere får støtte fra konservativt kristent hold flere steder. Dette er nok ekstra fremtredende i USA, men noen norske grupperinger ser ut til å plukke dette opp (som "Kristenfolket" med Bjarte Ystebø, intervju i Bergens Tidende her).  

Det er lett å forklare støtten til oljeindustrien i land hvor kirker kan få privat og omfattende pengestøtte fra industrigiganter. Men i Norge? Har menigheter og kristne grupperinger her noen fordeler av å aktivt støtte de som er med og skader skaperverket, den jorda vi skulle forvalte?

Jeg ser ikke noen annen grunn enn at en vil støtte og er påvirket av en viss politisk retning som ikke har noe genuint kristent (eller Jesus-rettet) i seg. Markedsliberalistiske partier som har verdikonservative synspunkter. Eller støtter Israel.

Et par nyhetsartikler jeg har funnet, tyder på at klimaskepsis og konservativ politikk og/ eller religion først og fremst er tett forbundet i visse land.

I en undersøkelse omtalt på den naturfaglige portalen phys.org (selve forskningsartikkelen er under betalingsmur), fant forskere en sammenheng mellom konservatisme og klimaskepsis blant respondenter i land som har høye utslipp av karbondioksid (som USA og Australia), men lav sammenheng i land med lite utslipp. I USA var det også en klar sammenheng mellom klimaskepsis og troen på konspirasjonsteorier. (Det kunne vært veldig interessant å se om de gjorde undersøkelser i Norge!)

I en australsk avisartikkel (Saturday Night Paper) kan vi lese om en anglikansk pastor som prøvde å bruke teologiske argumenter i møte med klimaskeptiske kristne politikere i Australia - uten at det virket. Artikkelforfatteren peker på hvordan både religiøse ledere og politiske leder (også på høyresiden) i resten av verden har tatt budskapet om klimakatastrofen til seg. Hvorfor ikke disse?
Artikkelen navngir særlig aktive klimaskeptikere som er profilerte kristne høyrepolitikere i USA (og som også - "tilfeldigvis" - jobber mot homofile ekteskap). Og den har en interessant teori om hvordan USA begynte på denne negative utviklingen. Kort sagt: propaganda fra oljeselskap og forsøk på diskreditering av miljøbevegelsen ved å kalle dem sosialister og paganister. Les gjerne hele artikkelen.

-


Jeg så nylig en spillefilm som gjorde sterkt inntrykk på meg. Den tangerer nettopp forholdet mellom klimaskepsis, religion og politikk: "First Reformed" fra 2018.

En sorgridd og alvorlig syk landsbyprest, Reverend Toller (Ethan Hawke), får kvaler når kirken han jobber i, skal ha jubileumsgudstjeneste med den største sponsoren, lederen for en forurensende industri, i salen. Selv ser presten på bevaring av naturen som et ekte kristent anliggende. Men han møter motbør fra sponsoren, som nevner at det "slett ikke er alle forskere som tror på menneskeskapte klimaendringer" ("97%!" svarer presten). Og Tollers egen mentor, pastoren i en tilknyttet megakirke som bruker det før nevnte argumentet ny jord-argumentet. Underforstått: så hvorfor bevare den jorda vi har?

Det hører med til historien at Reverend Toller blir i overkant radikalisert mot slutten, delvis på grunn av personlige forhold. Men på veien dit har han flere samtaler og tanker som jeg kunne skrevet under på hvis jeg fremdeles hadde vært kristen.  

"First Reformed". Killer Films m.fl, 2018 (IMDB)


All religiøs ideologi som lukker øynene våre for det vi og de etter oss trenger her på jorda og bare fantaserer om hva vi kan få et annet sted, er med og ødelegger både oss og jorda. Vi må kunne håpe på noe bedre her. Og for å få det til, må vi samarbeide på tvers av politiske farger og livssyn.






søndag 26. november 2023

Siste video, og oppsummering av De ti ekskristne bud

For tre uker siden publiserte jeg den siste videoen i De ti ekskristne bud-serien på YouTube. Det ble en kommentar til det niende og det tiende budet i én video. Ganske passende, siden disse to budene for en del kristne faktisk er bare ett. Og de handler i bunn og grunn om det samme: misunnelse. Eller? I det minste går de inn på det innerste i mennesket, det jeg tenker burde være vårt eget. Så lenge vi ikke handler på misunnelsen og gjør noe som skader andre (eventuelt oss selv), bør tankene og følelsene våre få være private. Men av og til fikk jeg et annet inntrykk som kristen. Det var så mye jeg gravde i for å kunne bevise at også jeg var en synder, at jeg kom til kort. Det ga merkelig nok en slags status. 

Her er altså videoen!  

 

Noen tanker i etterkant 

Det er rart å være ferdig med dette prosjektet. Jeg har fått være kreativ på en måte jeg sjeldent er, og det har vært gøy. Det har også vært arbeidssomt og krevd en del planlegging. Noen har foreslått at jeg kunne fortsatt med videoer om hva jeg faktisk bruker som aktive, moralske leveregler i dag. Og jeg lagde faktisk ei slik liste i dagboka mi i fjor, hvor tankene rundt dette prosjektet startet. Men jeg vet ikke om den blir konkretisert noen gang.

Uansett har det å jobbe med de ti budene fått meg til å tenke mye på hva jeg bygger de etiske vurderingene mine på som ekskristen, på ulike livsområder. Når jeg ikke lengre knytter etikken min til kristendommen, hvor trekker jeg opp de moralske grensene mine? Jeg har ingen enkle svar. Jeg tror kanskje det er noe av poenget.
Det har vært krevende spørsmål å jobbe med. Jeg har blitt minnet på situasjoner hvor jeg følte på skam og dårlig samvittighet, hvor jeg vet at jeg kunne ha truffet bedre valg. Forhåpentligvis vil det på sikt ha vært godt eller iallfall ikke skadelig for meg å huske tilbake. Tenk hvis en kunne se i spåkulen og finne det ut... 

Den viktigste forskjellen i etikken min før og nå er jo at Gud ikke lengre er der, og at jeg ikke tror at Bibelen og levereglene der har utenommenneskelig opphav. Men jeg har også gått bort fra det å tenke i todelinger som rent og urent eller hellig og syndig, og tanken på evig straff (og kollektiv straff). Alt dette mener jeg har vært positivt. 

En slags anonymitet

Midt inni arbeidet med De ti ekskristne bud valgte jeg å lage en introduksjonsvideo til YouTube-kanalen min hvor jeg blant annet forteller om videoserien (i tillegg til spillelister som ikke er knyttet til religion). Så jeg knytter ansiktet mitt til tegningene indirekte. Men jeg vet ikke om jeg noen gang vil lage videoer om ekskristne tema med noe annet enn stemmen min. 

Kanalbildet til Prophet of Zod
En av de ekskristne vloggerne jeg har fulgt litt med på, heter Prophet of Zod. Han har i flere år gjemt hodet sitt bak en sirkel i videoene sine og brukt en voiceover oppå dette. Nå har han nylig vist fram ansiktet sitt (og vi får høre den vanlige stemmen hans) i en ny video hvor han kommenterer en kristen spillefilm. Det gir et helt annet inntrykk og blir mye mer personlig. Jeg ble fascinert, og jeg lurer på hvorfor han valgte å gjennomføre den endringen.  

Jeg har selv valgt å ikke markedsføre videoserien min åpent på sosiale medier, enda iallfall; jeg har bare delt den i private grupper hvor temaet kan være interessant. Og, når sant skal sies: grupper hvor jeg kan være ganske sikker på å ikke møte eller iallfall støte kristne jeg kjenner. Enkelte følger nok allerede Facebook-siden til bloggen min.


PS - for deg som er interessert i det tegne- og videotekniske

Rent teknisk har dette vært en interessant læringsprosess. Utgangspunktet har vært enkelt med tusjtegninger på papir som så har blitt fotografert/ skannet og redigert i Canva, med enkel voiceover. 

Ark med tegninger til skanning
Hvis jeg skulle redigert serien på nytt, ville jeg gjort tegnestilen mer konsekvent og lyden mer lik fra video til video. Men jeg har foreløpig valgt å bare løfte fram de ulike tegnede typene i en avslutningsscene i videoen over. Saken er: det er jo jeg som har tegnet alle figurene, og slik ble de. 

Jeg valgte å lage undertekster til alle videoene, slik at seere som ikke kan norsk eller ikke hører kan bruke dem. Det er ganske tidkrevende, men jeg syns det er verdt det. Når jeg sjekker analyseverktøyet til YouTube, ser det ut til at litt over halvparten av seerne den siste måneden har sett videoene uten undertekst. 26% har sett med norsk teksting og 17 % har sett med engelsk teksting.

 

Forresten

Jeg håper du har hatt nytte av å se videoene; kommenter gjerne.

søndag 20. august 2023

Nest siste video - eller? Og litt om en film

Det begynner å nærme seg slutten på videoene med de ekskristne budene. Det er rart, men også litt fint. 

Her er altså det åttende budet. Jeg ble veldig forvirret da jeg måtte lete lenge etter en skriftlig kilde til varianten "du skal ikke lyve", men fant det til slutt i Martin Luthers lille katekisme, utgaven fra 1976. Så da vet jeg at jeg har det fra et sted (og sannsynligvis fra søndagsskole?)



Noe helt annet


Filmfestivalen i Haugesund har begynt, og i går så jeg dokumentarfilmen Praying for Armageddon, som hadde norsk premiere. Etterpå var jeg på en panelsamtale med den norske regissøren Tonje Hessen Schei, tidligere prost Trond Bakkevig og lederen av ekstremismekommisjonen, Cathrine Thorleifsson. 

Filmen har vært under arbeid i 8 år og handler i korte trekk om forbindelsen mellom evangelikale kristne i USA og sionismen i Israel/ Palestina (med særlig fokus på såkalt bosetter-kolonialisme). Tittelen spiller på det at en ganske stor gruppe av evangelikale kristne ser på sionismens sak som en merkesak for kristendommen og ikke bare det; som en måte å framskynde endetiden på. De lengter ikke etter fred på jorden, men at Jesus skal komme med sverdet og hogge ned de gudløse. Og de har støtte i en del av maktapparatet i USA. Filmskaperne omtaler flere predikanter og politikere, de drar ut med en motorsykkelgjeng som ser på seg selv som korsfarere, og de møter Frank Schaeffer, som har tatt avstand fra sin tidligere involvering i anti-abortkampen. 
 
I filmen intervjuer de også palestinere som mister hjemmene sine og en israelsk rabbi som prøver å skape fred. Dette traff meg - han tror ikke Jesus ville ønsket at hans støttespillere skulle behandle naboene og medmenneskene sine så dårlig. 

Dette er en skremmende film, effektfullt lagd. Jeg nøt de små pausene vi fikk av håp; det så jeg i enkeltmenneskene som tør å stå opp mot overmakten. En får håpe at vi ikke mister motet.   
På filmsamtalen etterpå fikk vi vite mer om forholdene både i USA, Israel/Palestina og Norge. Har de som ber om et snarlig Armageddon, forbindelser til Norge? Den internasjonale kristne ambassaden i Jerusalem (IKAJ) ble nevnt. 
Også et tankekors: kristensionistene har verken ensidig støtte fra israelske sionister (som ikke nødvendigvis vil bli kristne) eller fra kristne (som gjerne er palestinere). 

Filmen har vært vanskelig å få inn i de amerikanske kinoene, men forhåpentligvis kommer den i oktober. 

Jeg anbefaler filmen hvis den kommer til et sted nær deg, men vær forberedt på mye mørke. 


søndag 23. juli 2023

Kjære Gustava

Jeg er nå hjemme hos mamma og pappa i den nykjøpte leiligheten i Lyngdal, mot slutten av dette oppholdet. Det har vært fint. 

Som innflyttingsgave hadde jeg med meg 1902-utgaven av Gustava Kiellands "Erindringer fra mit Liv". Gustava, født i 1800, var prestekone i Lyngdal i 1837-1854. Her stiftet hun blant annet den første og største (misjons)kvinneforeningen i Norge, hvor lokale kvinner lagde ulike håndarbeidsprodukter for å samle inn penger til misjonen.
Da jeg selv var barn på et lite sted lengst nord i Nordland; holdt mamma kvinneforeningsmøter hjemme. Jeg har fremdeles minner derfra. 

Jeg hadde ikke lest boka selv før jeg ga den til dem i gave. Men nå er den lest. I starten ble jeg først og fremst fascinert av de levende, anekdotiske skildringene av det norske folkelivet og av et jente- og kvinneliv blant de middels godt stilte i Norge. På det magreste middager med bare potet i Drammen, på det fineste besøk hos grever i Danmark, da Gustava var tenåring. Hun spilte og sang, skrev og leste, fant roen i naturen -  jeg ble veldig engasjert i denne jenta selv om hun levde lenge før meg. 
Så leste jeg ei setning som ga meg en dårlig følelse (side 18): 

...jeg havde godt for at være snild, thi ingen gjorde mig Fortræd, ingen tog mit simple Legetøi fra mig, og jeg fik sjelden Irettesættelser, Synden sov paa min Hjertebund og aandede saa let, at jeg ikke merkede den, jeg vidste ikke, at den var der.

Og så på side 128: 
Min gode, kjære Moder var sin Tids Barn, hun kunde ikke eller havde maaske ikke Gave til at undervise sit Barn om de Ting, der hører Guds Rige til; jeg hørte intet om Synd og Naade; vi var flittige, rettsindige Folk, gjorde intet Menneske Fortræd, og dermed lod vi det bero.

Det tar tid å komme seg dit i boka, men så kommer beskrivelsen av hvordan den nyutdannede presten Gabriel, som hun er forlovet med, begynner å diskutere kristne ting med henne. Hun har hatt en enkel gudstro; nå begynner hun å streve med spørsmål hun ikke visste hun burde stille. Hun beskriver det slik:

Hele mit hidtilværende Forhold til Gud ramlede ned som en raadden Bygning (...)
Jeg blev som lamslaaet; men da mine forvirrede og forvildede Tanker havde samlet sig igjen, begynte jeg at søge efter i Ruinerne, om jeg kunde finde et Hul eller en Krog, hvori jeg kunde skjule mig for det frembrydende, fremmede Lærdomsveir, som truede med at kaste mig til Jorden. Intet Skjul var at finde; jeg maatte ud igjen og blotstille mig for den bibelske Kristendoms friske Vind, som bortblæste alt det gode ved mig, som jeg, uden at rose mig deraf og uden at tænke videre paa det, dog troede at have eiet, som om det var Støv og Aske.

Kort sagt: Gustava opplever det samme som jeg opplevde som tenåring (du kan lese mer om det her): personlig anfektelse. Nei, jeg er ikke god nok for Gud. Bare han kan hjelpe. Bare han kan frelse. I meg selv er det ingen ting godt...

Hun ble ikke fullstendig endret som person gjennom denne omvendelsen. Hun likte fremdeles musikk, var sosialt engasjert, trivdes i naturen. Men hun bøyde seg under Gud; kristentroen ble noe annet og mye mer alvorlig. Det ga seg blant annet utslag i at hun ble veldig opptatt av om familie og venner hadde det rett med Gud. Var de frelste? Skulle hun se dem igjen etter døden? Det er tydelig at dette blir ekstra viktig for henne. 
Og kanskje misjonsengasjementet også kom av dette svart-hvite synet på livet etter døden? 

---

Jeg hører nå på den siste episoden av podkasten Reisen; det handler om frelse og ulike frelsesforståelser. For meg og mange andre var det jo ikke tørr teori. Det var følelsen av skillet mellom liv og død.  

Jeg husker mine egne kamper som tenåring. Et aldri så lite sammenbrudd i en skoletime på videregående hvor jeg ikke klarte å slutte å gråte og snufset fram at jeg var usikker på om jeg var frelst. Læreren prøvde å trøste og sa noe i retning av at Gud hadde plass for alle, men det hørte jeg naturlig nok ikke på.
Han hadde kanskje den kristne forståelsen Gustava (og dels jeg, da jeg var veldig liten) hadde før "omvendelsen". Jeg på min side hadde fått se sannheten om hvor syndig jeg var. 


Det var ikke nok, Gustava. 
Du var på feil vei. 
For med ditt vennlige, nysgjerrige, omsorgsfulle liv
og ditt glade vesen
stod du foran den evige, hellige Gud 
som dømte deg til døden 
for hver minste ting
du hadde tenkt og sagt og ønsket og unnlatt. 
Du falt igjennom. 


Gustava Kiellands "Erindringer om Mit Liv" er digitalisert på Nasjonalbiblioteket. Den kom først ut i 1886. 
Du kan lese mer om Gustava på Store Norske Leksikon