søndag 16. august 2020

Religion - bra eller dårlig? (et skjønnlitterært innspill)

 Av og til dukker det opp betraktninger rundt religion i skjønnlitterære bøker. 

Jeg fant nettopp en slik en i en amerikansk science fiction-bok, A Beautifully Foolish Endeavor av Hank Green. Den får sagt noe kort og greit om hva mange, delvis også jeg, ser på som negativt og positivt med religion. Side 68: 

For me, it goes without saying that much of the dogma of many religions is harmful. Thinking other people will burn forever because they love the wrong person or worship the wrong god has done a whole lot of bad. 

What I wanted was the part where people were asked to get together once a week to talk about how to be a good person and, like, hang out with their neighbours. 



fredag 6. desember 2019

Tips i lyd og bilde

Her på bloggen har jeg lagd ei liste over bøker en kan lese om tvil, tro og ekskristne erfaringer.
Ikke så rart at jeg har konsentrert meg om tekstformatet til nå, siden jeg alltid har lest mye og syns at bøker ofte gir en god innsikt i slike tema.

Men det som er vel så virkningsfullt, mer umiddelbart og stadig oftere brukt av folk flest på nettet, er deling av tanker og erfaringer i lyd - gjerne i podcaster - og i videoformat.

Jeg har nå begynt på ei side hvor jeg vil liste opp tips til gode podcaster, videokanaler og TV-serier. Hjelp meg gjerne!

Jeg kjenner til noen podcaster allerede, særlig amerikanske. I USA er det stor aktivitet i sekulære, ekskristne organisasjoner og fellesskap. Flere radioprogram er dedikert til behandling av relevante spørsmål for eksreligiøse. Her i Norge begynner vi såvidt å snuse på disse temaene. Vi er så få og de kristne fellesskapene så gjennomsiktige at det nok føles skummelt for mange å dele sine historier.

Her vil jeg dele en splitter ny video som sammenfatter på en kunstnerisk, enkel og rørende måte resultatene fra en britisk undersøkelse. Mer enn 800 eksreligiøse personer - stort sett ekskristne - fra ulike deler av verden svarte på spørsmål om sine erfaringer før og etter bruddet med troen. Herfra kan du også finne lenke til selve undersøkelsen.


søndag 3. november 2019

Gud, jeg takker deg for at jeg ikke (også) var homofil

For ti år siden leste jeg boka Betre død enn homofil? av Arnfinn Nordbø, som jeg husket som en konservativ ung sangpredikant fra et møte jeg var på i ungdommen (noen år før han sto fram som homofil). Han fant etter hvert en måte å koble gudstroen på med en ny, ikke-konservativ forståelse av sin egen homoseksualitet, men strevde med fordømmelse fra mange kristne. Jeg husker at jeg tenkte at det var rart han fremdeles klarte å tro på Gud med sin kristenkonservative bakgrunn. Trodde han fremdeles på Bibelen, når han visste hva Paulus (visstnok) sa om menn som ligger med menn? Jeg tok vel utgangspunkt i min egen rigide bibelforståelse, som til slutt hadde bikket meg over til ikke-tro.

Ti år etter, i desember 2019, skal Stortinget stemme over et lovforslag mot såkalt homoterapi, altså praksis (ofte religiøs) som har som mål at homofile skal bli heterofile. Dette er utgangspunktet for den nye nettdokumentaren "Homoterapi" på VGTV, som jeg har sett (7 episoder).

vgtv.no, 2019


Litt om dokumentaren 


I dokumentaren møter programleder Morten Hegseth tre norske homofile som har opplevd forsøk på seksuell reorientering i kristne og muslimske menigheter eller i familie. Disse forsøkene har kommet til uttrykk på ulike måter, fra sjelesorg og forbønn til eksorsismeforsøk og regelrett juling.
Hegseth snakker også med nåværende og tidligere kirkeledere og "terapeuter" om dette temaet. Han er med i Espen Ottosens podcast; Ottosen skrev i 2009 boka Mine homofile venner og har åpent diskutert saken (men holder på en konservativ bibelforståelse).
Til slutt møter Hegseth den tverrpolitiske gruppen som skal legge saken fram for Stortinget.

Min reaksjon


Jeg blir veldig engasjert når jeg ser "Homoterapi". Føler en bit av fortvilelsen når jeg hører de vonde historiene. Håp når jeg ser at noen stiller spørsmål ved praksis de selv har vært med på. En blanding av de to når jeg ser engasjementet, men også den politiske pessimismen, blant de som skal jobbe med lovforslaget.

Når jeg tenker på alt jeg strevde med i ungdomsårene av tvil og anfektelser, spørsmålene "Er Gud god?" og "Er jeg frelst?", er det forferdelig å forestille seg tilleggsbelastningen jeg ville kjent på hvis jeg hadde vært lesbisk.
I tillegg til "Er jeg syndig?" ville jeg spurt "Er forelskelsen min syndig?"
Det var ille nok å være forelsket i gutter (som jeg skulle) og samtidig redd for at disse intense følelsene - særlig den fysiske delen av dem - skulle føre meg bort fra Gud.

Når den mer grunnleggende troskrisen oppstod i livet mitt, ba jeg selv om forbønn for den. I ett tilfelle opplevde jeg håndspåleggelse med flere til stede, som minner svakt om det den anonyme kvinnen forteller om i episode 5. Ingen demonutdrivelse. Ikke et forsøk på å endre den seksuelle identiteten min, følelsene mine for andre mennesker. Bare følelsene og tankene rundt tro og tvil. Og selv om jeg gikk med på det på forhånd, var det skremmende intenst.
Hvordan var dette for "Heidi" å være så sårbar og også få bekreftet sin skam?


Homofili og kristne i Norge 


Hvor en står i homofilispørsmålet, er en helt sentral identitetsfaktor i kristne sammenhenger i dag. Nå nylig kritiserte blant andre idrettsmannen Andreas Håtveit KRIK-landsstyrets (Kristen Idrettskontakts) godkjenning av homofile som leirledere. (Dette ble også godkjent av et flertall i generalforsamlingen nylig, ifølge Aftenposten.) En tidligere KRIK-avdeling i regionen jeg bor i, har meldt seg ut av moderorganisasjonen fordi de så denne saken som en siste dråpe i et beger av uvelkomne, liberale, forandringer.

Som Øyvind Åsland (generalsekretær i Misjonssambandet) sier i episode 6, homosaken handler om bibeltolkning. Konservative religiøse fastholder stolt det som i vår del av verden er en tradisjonell familieforståelse: mor, far og barn og ingen sex utenfor ekteskapet. I realiteten et sexsyn knyttet til forplantning, sammen med et kjønnssyn hvor en tydelig vektlegger skillet mellom det maskuline og det feminine. Dette er helt sentralt i de kristne sammenhengene jeg vokste opp i og senere hadde (delvis har) kontakt med.

Det er bortimot umulig å snu det bibelkonservative synet på homofili. Men likevel:
Kan vi slippe flere depresjoner og til og med selvmord, flere mennesker som får høre at de må helbredes eller endre seg fordi de elsker andre av samme kjønn? 
Den politiske høyrevinden burde i teorien vært for enkeltmenneskets frihet, men bindingene til konservatisme er gjerne sterke, og i dette spørsmålet er det muligens det religiøse storsamfunnet som vil vinne?
Jeg håper ikke det.

Takk til de som har våget å stå fram med sine historier i denne dokumentaren. Takk til programlederen, som la vinn på å undersøke ulike sider av saken (selv om mange lot være å uttale seg) og gjorde programmet så virkningsfullt og samtidig nøkternt. Og tommel opp for de kristne som våger å diskutere og iallfall gå noen meter i møte med enkeltmennesker som har tatt skade av homoterapi.

--

Før jeg skulle spre info om dette innlegget, fikk jeg et tips av en kjenning om å sjekke ut Facebook-sida til Skeivt Kristent Nettverk. Der fant jeg lenke til en interessant video (engelsk språk) som svarer på spørsmålet jeg stilte i første avsnitt. Hvordan kan en være kristen og homofil på samme tid?
I tillegg sier "Geeky Justin" en del om nettopp bibeltolkning. Anbefales!




mandag 7. oktober 2019

Mine tanker om filmen Disco

På lørdag så jeg den norske spillefilmen Disco (manus og regi: Jorunn Myklebust Syversen), som jeg hadde ventet spent på en stund. Jeg visste at den ville handle om ei jente som strever med forventningene fra et karismatisk kirkesamfunn, og jeg visste at Josefine Frida fra SKAM skulle spille hovedrollen. Traileren så lovende ut (til slutt i dette innlegget).

Jeg merker at det er vanskelig å bestemme seg for om jeg skal skrive saklig eller personlig, og om jeg skal fokusere på det filmfaglige eller innholdet. Det blir derfor en blanding av disse, men med et visst fokus på religiøse tema. 

Følelsen jeg satt med i kinosetet etterpå var på den ene siden: Oi. Dette slutta brått. Var filmen egentlig ferdig?
På den andre siden hadde jeg sittet lenge med en rastløs kribling i kroppen. Jeg hadde gitt Disco noen sjanser, og det var helt greit å reise seg og gå ut. Av ulike grunner syntes jeg nemlig ikke filmen innfridde forventningene, og jeg vil prøve å sette ord på det.

Har du ikke sett filmen enda, men vil se den, kan du gjerne lese resten av dette innlegget etterpå.

Et lite sammendrag av handlingen (med spoilere)


Mirjam (19) er engasjert i en stor karismatisk kirke kalt Friheten (visstnok med trekk fra Hillsong-bevegelsen), hvor både stefaren og moren er fremtredende personer. Selv er hun frontfigur i et lovsangsteam. Parallelt driver hun med discodans på verdensnivå. Moren følger henne tett i discodansen, stefaren er mer opptatt av at hun skal leve et kristent liv som andre kan se opp til.

Etter hvert fører press og forventninger fra menigheten, på dansegulvet og hjemme til stress og depresjon for Mirjam. Mor og stefar krangler, og en vond, uklar hendelse fra barndommen (overgrep?) gnager. Hun prøver å ta selvmord, og begynner etterpå hos psykolog.

Mirjam besøker også andre menigheter, til slutt en kirke som viser seg å være en ekstrem sekt. Hun viser sterk skepsis mot ting som skjer på kirkens barneleir/ bootcamp, men ser etter en veldig skremmende opplevelse ut til å slutte å kjempe imot det de forkynner. Hun går ut på en brygge ved leirstedet. Slutten er åpen.

Mine vurderinger

Oppbygning/ plott 


Starten på filmen lovet godt. Vi får en symboltung scene, muligens et frampek, hvor en kropp kledd i kjole, langhåret, flyter i vannet med ansiktet ned. Vi tror hun er død, hun flyter stille lenge, men så løfter hun hodet opp fra vannet og begynner å svømme.

Så er historien i gang: vi møter Mirjam i hverdagen mens alt ser ut til å være perfekt - på dansegolvet, på scenen i den store menigheten, sammen med barn på bibelstund. Fremdeles følger jeg interessert med, selv om en lang sekvens med stefarens tale får meg til å stusse. Han forteller at tvil er en del av troen, at den er en bra ting. For første gang tenker jeg at dette ikke er interessant eller forståelig for seere uten kristne referanser. Det kommer jeg tilbake til.

Så klippes det mye fra scene til scene og miljø til miljø. Filmen blir snart litt langdryg; elementer males ut eller til og med gjentas. Et sammenbrudd på dansegulvet. Senere et liknende sammenbrudd. En karismatisk tale som en både hører (gjennom Mirjams hodetelefoner på senga) og ser - ved to anledninger. En ekstra pastor som taler og som ikke ellers har noen funksjon i handlingen.
Kanskje filmskaperne bare vil gi inntrykk av at ting blir verre og verre? Eller gjentar elementer for å understreke viktigheten av dem? Dessverre fører gjentakelsene, og særlig de stadige klippene fra talene - til at jeg kjeder meg. Jeg prøver å skape mening i det som blir sagt, tolke hva talene har å si for Mirjam, hennes stress og sammenbrudd. Budskapet virker ikke relevant for historien. Det blir mer fyllstoff.

Klippene fra hjemmet til Mirjam er mer jordnære og med en viss fremdrift. Familien framstår som mer og mer konfliktfylt med stefaren som en manipulerende katalysator. Men her blir det en del løse tråder, en får ikke svar på spørsmål som blir stilt. Mysteriet med den biologiske faren skiller seg ut her. Hva skjedde egentlig med Mirjam? Og klarer moren å stå opp mot mannen sin? Hva er det egentlig som har skjedd økonomisk mellom dem? Hvorfor skal egentlig Mirjam skjule den fine, nye discodrakten hun har fått? Er det på grunn av økonomi eller stefarens strenge syn på (kvinnelig) påkledning?

Mot slutten flyttes hele handlingen til kirken/ sekten Mirjam besøker, så filmen blir mer spisset - det hjelper på konsentrasjonen. Men her får jeg problemer med innholdet. Jeg stiller flere spørsmål til troverdigheten, ektheten i utviklingen av siste del. (Her tolker jeg alt som en ekskristen med avgrensede karismatiske erfaringer, men med en viss forståelse av ulike kristne uttrykk.)

Sekten 

Gudstjenesten Mirjam først kommer til i en tidligere katolsk kirke, har en neddempet tone. Det virker som om hun endelig kan hvile litt. En virkningsfull kontrast til det høye tempoet i både Hillsong og discogolv. Vi ser riktignok en åpen bekjennelses- og forbønnssesjon (en uryddig blanding av gruppeterapi og personlig samtale som dessverre skjer i noen sammenhenger), men ellers er det ingen ting i denne kirkesettingen som forbereder en på det aggressive, sekteriske som så skjer på det avsidesliggende leirstedet. Vel, de er alle kledd i svart (senere bare hvitt). Og nattverdssesjonen er litt stiv. Men?

Pastorkona (spilt av Andrea Bræin Hovig) går fra å være en mild, inkluderende og beroligende forbeder i kirka til å på leirstedet rope ut sinte slagord som barna skal skrike tilbake - alt om hvor syndige og skitne de er og hvor høyt de ønsker å dø. Innimellom synger hun flerstemt, vakker korsang med de andre voksne. Så er hun plutselig aktiv i en forfølgelsessesjon hvor Mirjam blir dukket under til hun nesten drukner (som forberedelse til forventet tortur i endetiden). Dette siste kjenner jeg igjen fra Anders Torps beskrivelser av bootcampen i den danske sekten Faderhuset. De bruker til og med uttrykket "Jeg er en Jesussoldat!" (jamfør tittelen på boka hvor Torp beskriver bootcampen). Men kjenner Anders igjen Mirjams første møte med kirken og skiftingen mellom disse helt forskjellige kristne uttrykkene? Kontrasten er ekstremt stor.
Jeg tar høyde for at akkurat kritikken av denne "kirkeforkledningen" kan ha truffet noen såre punkt hos meg som fornøyd (og kor-vant) lutheraner.
  
På den andre siden, mannen hennes (spilt av Espen Klouman Høiner) er veldig tilbaketrukket og kald til sektleder å være. Ingen utstråling. Er det troverdig at de følger ham? Er det nettopp det fraværende som skal tiltrekke?

Litt om teknikk og skuespill

Hva slags teknikk er brukt i filmingen? Vi har noen få kunstfilm-innslag: den første scenen med jenta i vannet, og mot slutten et par stiliserte, absurde gruppebilder fra sekten hvor de er vendt rett mot kamera. Det brukes håndholdt kamera der en følger Mirjam bak scenen i Hillsong-menigheten eller springende ned mot vannet (sektleiren), utover det filmer de ganske klassisk og enkelt. Variert altså, og flere av scenene har noe ved seg, men som en helhet framstår det uryddig og uplanlagt.

Skuespillet: Nicolay Cleve Broch gjør det ganske bra som kameratslig Hillsong-pastor. De mer ukjente skuespillerne som spiller kristne ledere, føles troverdige (muligens mest fordi de er ukjente). Espen Klouman Høiner spiller en karikatur på en streng og følelsesløs pastor og virker forsert - helt til den siste scenen han opptrer i, hvor han og Mirjam har en privat samtale, og han ser ut av vinduet mot resten av menigheten. Her virker han menneskelig, nesten omsorgsfull, men det er mulig at dette bare er ment som et skalkeskjul.

Josefine Frida som Mirjam viser lite følelser utover i filmen. Endringene i sinnstemning er subtile og kommer ikke godt nok fram. Det fører til at det blir vanskelig å føle med henne, selv om en rent logisk skjønner at hun kjemper. En ser det stive, påklistrede smilet, det litt apatiske blikket, men... når ser vi bak masken?
I scenen med selvmordsforsøket forventer jeg ikke blodige detaljer, men det ville vært fint å se litt av den indre kampen når hun velger denne løsningen. Vi ser bare morens reaksjon.

Jeg har tenkt på det: det virker som om Mirjam bare er en observator av alt som skjer. Vi får heller ikke vite noe om hennes (eventuelt) religiøse tro, om hva hun egentlig tenker om det hun hører og lærer. Om hun henvender seg til Gud. Bare: "jeg må jo tro" på et direkte spørsmål fra psykologen. (Jeg fikk lyst til å høre fortsettelsen på den samtalen!)

Skuespilleren har sagt i intervjuer at hun snakket med både troende og ikke-troende i arbeidet med filmen. Men snakket hun med troende "på golvet", medlemmer og ikke ledere i kirker? Fikk hun et inntrykk av hvordan det er å tro på det som blir sagt fra scenen og det en leser i Bibelen? Skjønte hun i det hele tatt hva dette kan innebære? Var det meningen at Mirjam skulle tro og/ eller tvile, eller var hun også en religiøs observator? 

Ja, hva med tro og kristendom da? 

Jeg var forberedt på pekefingrene mot karismatikken og mot kravet om å prestere, klare alt for Gud. Jeg var heller ikke overrasket over mot kritikken mot den Visjon Norge-inspirerte TV-kirken (selv om pastoren først framstår som en likandes mann, og stefarens kritikk av ham er hyklersk).

Men den dels høykirkelige, dels ekstremkarismatiske sekten virker lite troverdig, og det gir meg et inntrykk av at filmskaperne sparker til kristne menigheter sett under ett. Ingen er egentlig til å stole på. Alle er ulver i saueham. Og alle er farlige. Én formildende omstendighet: musikken kan være fin/ proff/ engasjerende.
Selv om jeg ikke tror på det som forkynnes lengre, vet jeg av erfaring at enkeltmennesker kan finne gode, ærlige kristne fellesskap og at ikke alle blir skadd av å gå i en kirke slik Mirjam ble.

Og hvorfor er det så mange internkristne referanser i filmen? Rene opptak fra taler talt i ekte kirker (har jeg lest)? Det virker som om Jorunn Myklebust Syversen taler til "menigheten", nærmere bestemt de ekskarismatiske brente barna, særlig i Norge. Ikke til kirkefremmede. Ikke til de som har hatt overveiende positive opplevelser av kristendom eller "bare" har hatt en intellektuell vei bort fra troen.
Det blir altså veldig snevert. Det lover dårlig for nominasjonen til filmpriser (blant annet i Toronto, ifølge produsenten Mer Films nettside.)

Var det ikke noe bra med filmen?

Jo.
Jeg må trekke fram noen enkeltscener som jeg vil huske.

1. Scenen med Mirjam og sektlederen er allerede nevnt. Den var ladet med mening og følelse, selv om jeg ikke klarte å tolke hva som skjedde. Det gjør egentlig ingen ting.

2. Midtveis i filmen synger Mirjam helt alene på scenen en utrolig vakker sang med en tekst som virker personlig, og som nok vil gi flere enn film-menigheten tårer i øynene.

3. Ett av barna på sektleiren forteller i en gruppesesjon om tvil og følelsen av å ikke strekke til, være skitten. Hun prater dialekt. Dette er utrolig sterkt og føles genuint. I tillegg virker det faktisk som om pastorkona tar jentas bekjennelser alvorlig og ber for henne på en omsorgsfull måte (i kontrast til det som siden skjer).

Til slutt


Disco framstår som en ujevn film som jeg ikke vet hvor vil og en fortelling hvor det er andre enn hovedpersonen som bidrar med de sterke følelsene, noe som gjør det vanskelig å få sympati med henne.
Jeg aner en viktig historie - eller flere - , men de(n) kunne vært lagt fram på en mye bedre måte.

lørdag 31. august 2019

Amen

Amen
betyr "la det skje"
og lenge
sa jeg det
og ante ikke
at dette var en
eller burde være en
bønn til meg selv

Omtrent som
Carpe Diem

Synne -19