søndag 23. juni 2019

Animasjonsfilmer til inspirasjon

Flere animasjonsfilmer som har kommet ut de siste årene kan være til inspirasjon for folk som har forlatt en religion - og dels en sekterisk religion. Mange nyere filmer handler generelt om å tro på seg selv og velge sin egen vei (som Vaiana og Mulan), men her tenker jeg på litt mer spesifikk tematikk.

I tillegg til å være inspirerende er flere av dem også underholdende for både store og små!

Å miste troen på noe

Pixar, 1995
Toy Story er en animasjonsklassiker med en sterkt "troende" bikarakter. Hovedpersonene i filmen er animerte leketøy, men ett av dem tror han er noe ekstra, en superhelt: Buzz Lightyear. For det har han hørt! Det er det han har blitt fortalt! Når han så skjønner at han ikke har superkrefter, går lufta helt ut av helten, og det tar lang tid for ham å finne tilbake til troen på seg selv som en helt ordinær, men likevel unik leke.

Bolt er hunden som har vokst opp i et filmstudio med én rolle: agenthunden
Walt Disney Animation, 2008
som redder mennesket sitt fra stadig fare. Vi seere skjønner fort at alt rundt ham bare er effekter, men filmstudioet har fordeler av at Bolt er så inne i rollen sin, så de gjør ingen ting for å så tvil om verdensbildet hans. Helt til han en dag havner utenfor settet og i en skummel og uhåndterbar, men etter hvert vidunderlig verden hvor han får lære å være en helt vanlig hund.

Pixar, 2015
I Innsiden ut, filmen som gjør følelser og hjerneaktivitet helt konkret og fantasifullt, er det en spesifikk karakter som en kan kjenne igjen: fantasivennen Bing Bong. Han har hatt sin funksjon i Rileys liv, men havner etter hvert i glemsel (forsåvidt en veldig trist scene).

Fakta framfor myter

Warner Animation, 2018
For ikke lenge siden så jeg Smallfoot, som viser på en artig måte hvordan sekter fungerer og myter virker.

Yetien Migo oppdager en dag en "smallfoot", et menneske, som hans flokk oppe i fjellet alltid har sett på som dødsfiender. Men mennesket er igrunnen ganske vennlig. Hva skal Migo tro? Han får høre at han ikke skal stille spørsmål og at han tar feil, for dette er ikke noe menneske... de kan nemlig ikke komme seg forbi røyken som omgir fjellet. Slik er det bare.

Yetisamfunnet har mange myter, blant dem den om at sola står opp fordi en av yetiene flyr med hodet først inn i en diger gongong hver morgen. Og mytene blir avslørt mot slutten, dels i en privat samtale mellom Migo og selveste høvdingen som ser det som sin oppgave å beskytte folket mot sannheten.

En artig vri: høvdingedatteren er med i en gruppe som prøver å finne beviser for smallfootenes eksistens!


Å slippe fri - eller slippe noe fri



Disney, 2010
To på rømmen er en moderne utgave av eventyret om Rapunsel med det lange håret. Hun lever i et høyt tårn sammen med en ond dronning som sier at verden utenfor er farlig. Rapunsel slipper likevel ut  og begir seg ut på eventyr.

Walt Disney Animation, 2015
I Frost møter vi dronning Elsa, som har levd i frykt for sine egne frostkrefter store deler av livet - til hun en dag finner ut at hun ikke vil stenge dem inne lengre. Det har forsåvidt ganske vidtrekkende konsekvenser (ekstrem vinter), men mot slutten lærer hun å bruke kreftene på en kontrollert måte til glede for både seg selv og andre. (Dette kan for eksempel være et symbol på aggresjon eller andre "ulovlige" følelser.)





tirsdag 5. mars 2019

Av og te

Av og te
skulle æ ønske
at noen kunne
stryge mæ øve håret
og sei
"Det e heilt greit, 
du kan kvile
nå..."


Flickr: Regel


tirsdag 8. januar 2019

Vær så snill!


Forbønn etter møtet
dere sitter to sammen
klare til å be
for de som vil

Ei jente først i køen
ser ned,
skjelver litt

I den stille kroken
forteller hun om
problemer med troen
om ting hun ikke klarer
å slutte å tenke på

Dere lytter, nikker,
gjør dere klare til å be
og sier først, som dere skal:
kan vi legge hendene på deg?
Og hun hvisker «ja»

Men inni seg
roper hun
«vær så snill!»

Foto: "Hands" (Pauline, Flickr)

søndag 16. desember 2018

Grønn jul?

Tittelen peker ikke på det som sannsynligvis - helt konkret - blir julelandskapet for folk flest i Norge, særlig langs kysten.

Den handler om miljøvern. En sak som har blitt mer og mer av en samvittighetssak for meg de siste årene.

Jeg vokste opp med foreldre som har respekt for livet i alle former. Én som elsker det som spirer og gror, og én som heller viser en bie veien ut enn å mose den mot vinduet. Jeg har lært å rydde opp etter meg og ikke forsøple naturen, og å ikke bruke og kjøpe mer enn jeg trenger.
Så grunnlaget er lagt.

Men først de siste årene har det altså blitt viktig for meg å gjøre noe for miljøet i en større skala.
En kan kanskje si at jeg følger med "moten". Det har blitt mye mer fokus på plastsøppel, alternative energiformer og global oppvarming dette tiåret. Det internasjonale samfunnet prøver å få på plass gode avtaler som kan gjøre klimaendringene mindre alvorlige. Samtidig har verdensledere stått fram som klimaskeptikere.

Men det er nok en annen faktor som gjør at engasjementet mitt har vokst siden jeg sluttet å være kristen.
Jeg tror ikke lengre på en ny jord som de frelste skal få bo på når denne jorda går under.
Jeg tror bare på denne gamle jorda - og jeg håper den kan få være her så lenge som mulig. At vi mennesker kan få være her så lenge som mulig. At flest mulig av oss skal slippe det verste utfallet.

Så har likevel noen steg jeg har tatt de siste årene, komplisert miljøengasjementet mitt.
Jeg nevnte i et innlegg at jeg har lært å kjøre bil, et ledd i ønsket mitt om å bli mer selvstendig og voksen. Det er godt å ha muligheten til å komme seg rundt; på mange måter har bilen hjulpet meg.
Men ingen kan si at det å eie en privatbil - alene - er miljøvennlig.

Jeg har også blitt litt mindre nøktern i forbruket mitt de siste årene. Gir meg selv lov til å kjøpe ting og tjenester som jeg strengt tatt ikke har bruk for. Jeg har jo råd til det? Har jeg ikke fortjent det? Er det ikke nå tid for å være snill med meg selv og bruke friheten jeg har fått?

Dette er ting jeg strever med. Jeg er nok ikke alene om det. (Det gjør ikke saken mindre alvorlig.)
Men jeg følger med på nyheter, gir penger til klimatiltak (som klimakvoten på fly?).

Og sprer gjerne denne fine julesangen fra The Real Group, en sang om ønsket fra et nyfødt barn - om en jord vi tar vare på.


søndag 9. desember 2018

Er julemusikk julemusikk?

Jeg har nettopp kommet hjem fra en veldig allsidig adventskonsert i kirka i nabokommunen. Her var det "Tolv dagar i jola" sunget av et barnekor, Skomakergata-potpurri spilt av et korps, negro spirituals - og en moromedley sunget av ungdommer med nisseluer og reinsdyrhorn. Selv var jeg med i et blandakor satt sammen for anledningen som sang klassiske julesalmer oversatt fra engelsk.
Og det var deilig! Variert, lavterskel men likevel ganske så bra.

Det er kanskje julemusikk på sitt beste.

Det er selvfølgelig noe eget med det høytidelige, flotte, vakre, melodiøse - de lange linjene og poetiske tekstene. Det er én type julemusikk, og ofte den som hører til den kristne julen. Med harper, strykere, pauker og trompeter kan jeg virkelig få den gode følelsen i kroppen.

Men det betyr ikke at det bare er dette som skal være jul. At ikke andre uttrykksformer er helt ok.
Jeg tror de fleste, uansett livssyn, syns at folk bør få bestemme selv hvilket musikalsk innhold jula deres skal få.

Kanskje det var derfor jeg ble så forfjamset da Rein Alexander - en klassisk sanger som holder mange julekonserter - gikk ut og kalte en folkelig, tøysete sang for "dritt". (Mer om "Juletragedien" på NRK).      .
Og ja, den passer ikke inn i den høytidelige julen. Kræsjer fullstendig. Er kanskje en protest mot den? En protest mot den "perfekte" tida hvor alt skal være på stell, og alt julestresset? Pakkene er ikke kjøpt inn. En glemmer ting. En drikker for mye (dessverre noe som ødelegger jula for en del). En er et menneske som ikke når helt opp til forventningene om den hvite, rolige og stelte jula.
Jula er vond for altfor mange, og kontrasten til forventningene blir skyhøye. Kanskje en også da trenger å avreagere med svart humor?
(I en linje i refrenget synger de faktisk også "Alle går i kirken selv om ingen tror." Litt typisk?)

Jeg tenker også på Ylvis' parodiske julesang "Og da vet vi at det er jul". I kommentarfeltet skriver folk som ikke kan norsk at dette virker veldig fint og stemningsfullt... det syns de til liket finnes i skogen og flere andre makabre ting skjer. Her ser en kontrasten mellom det tradisjonelt høytidelige og fine (musikken, de glade barna og snøen) og det ekle, slemme. 

Stemningsfullt stillbilde fra starten av "Og da vet vi at det er jul"/ Ylvis.
 
En må kanskje ha en spesiell humor for å syns at dette er morsomt. Men klarer en å ta seg selv - og juletradisjonene - litt mindre høytidelig bare - er det fare for at smilet kommer fram.

Og så kan en, hvis en føler for det, sette "Deilig er jorden" på fullt etterpå.