søndag 15. november 2020

På vei - to bøker

To bøker har kommet i høst til biblioteket hvor jeg jobber, som gave fra Norsk Kulturråd til norske folkebibliotek. Begge handlet om personlige erfaringer med tro og tvil. Begge rørte ved meg. Den ene hadde så mange interessante betraktninger at jeg valgte å kjøpe meg et eksemplar; jeg måtte jo streke under! Den andre traff meg fremfor alt i følelsene, og her velger jeg å bare gjengi noen sitater. 

----

Den første boka heter En flyktig frihet og er skrevet av polsk-norske Joanna Rzadkowska. Det er en

Cappelen Damm, 2020

reiseskildring fra den kjente pilegrimsleden Santiago de Compostela. Det som er spesielt med denne boka (som riktig nok også inneholder dagligdagse betraktninger om turens oppturer og nedturer og menneskemøter) er at turen ble gjennomført ti år etter en tidligere pilegrimstur hvor fortelleren mistet sin katolske kristentro.
(Jeg har også trukket linjer her på bloggen mellom to vidt forskjellige turer jeg selv hadde til ett og samme sted: Israel.)

Gjennom boka trekker Joanna linjer til den første turen og gjør seg opp tanker om hva som er annerledes nå. Hvorfor reiser hun? Hva tenker hun nå i møte med sine religiøse og ikke-religiøse medvandrere? Hva har hun lært og lest som kan forklare det hun har opplevd og hva troen er? Hun har med seg Dantes guddommelige komedie (bare delen om Helvete, for å spare plass) på denne nye turen og kommenterer også det hun leser der. 

 

Cappelen Damm, 2020

Den andre boka heter Du og er skrevet av Håvard J. Nilsen. Den er utgitt som en roman, men forfatteren har en lignende bakgrunn som hovedpersonen Sigurd, og det kan være noen likhetstrekk mellom de to. Hos Trondheim folkebibliotek kan du se et intervju med forfatteren

Sigurd er oppvokst blant pinsevennene i Mosjøen, som en av de virkelig brennende ungdommene. Han mener alvor med troen sin. Men etter hvert som han kommer i tenårene, begynner tvilen å sive inn. Alt virker enkelt når han er i menigheten, men i møte med dem som ikke tror mangler han svar. Hva med evolusjonslæren og Bibelen, hvordan kan det stemme? Når han føler seg trist, er det angrep fra Djevelen? De skal jo glede seg i Herren, alltid. Og hva med den musikken som treffer ham langt inni kroppen, er den syndig? Han får blant annet råd fra Christian prest, som innrømmer at han ikke selv har alle svarene.

Så drar Sigurd til Trondheim for å studere. Der deler han bolig med ei jente som ikke tror på Gud. Hun er nysgjerrig på hvem han er, stiller spørsmål og vil diskutere, samtidig som hun prøver å få ham med ut for å treffe andre. De forelsker seg. Han tør ikke åpne seg opp og gi seg over. Hva skal han gjøre? Hvem vil han være? Kan han fremdeles ha et forhold til en gud, om enn en annen enn den han vokste opp med?

Boka er skrevet i andre person, til en "du" som veksler på å være den kristne guden og pinsevenn-stifteren Thomas Barratt. Sigurd forestiller seg hvordan den kan ha startet, den vekkelsen som betydde så mye for den første delen av livet hans. 

Et sitat fra side 17: 

Og du blir rusen jeg drømmer om når folka i klassen drar på grisefest og drikker seg fulle på bygdesprit. Jeg er klink edru i russedressen, sitter på Lilletorget og er et lite lys for deg. Ei i klassen prøver å kysse meg, men jeg vrir meg unna, hun begraver ansiktet inn mot halsen min og vi sitter der mens alle danser rundt oss. Vi går gjennom de lyse vårgatene mens øresusen sakte gir seg, ender opp i parken. Jeg får vinflaska, sender den videre.

Og fra side 115: 

Jeg sitter på gulvet nedenfor senga og gråter da Mariell kommer hjem. Døra mi står på gløtt, og hun må ha hørt meg. Hun knakker lett i dørkarmen. Du, sier hun. Hva skjer? Jeg ser ikke opp, bare rister på hodet, prøver å si noe, men det blir bare grøt. Jeg hører at hun slipper av seg jakka og skulderveska, og kommer inn til meg. Hun setter seg ved siden av meg, lukter kaffe og sjampo, jeg kjenner varmen fra armen hennes mot min. Vi bare sitter her litt, sier hun. Jeg nikker. Og Mariell bare sitter her mens tida går, mens jeg i hodet formulerer stadig nye varianter av det jeg burde ha skrevet til Rakel, alt jeg burde ha sagt for lenge siden, alt hun hadde fortjent å få vite, og bilder og biter av det vi har gjort sammen, glimter til, forsvinner og kommer tilbake til meg, som et forrædersk nordlys.


søndag 25. oktober 2020

Hva skjer?


Da jeg startet denne bloggen våren 2013, startet jeg med dagbøkene mine; med minnene fra den gang da. Fra de første, kristne årene av livet mitt og fra bruddet. 

Etter hvert sluttet jeg å skrive om den kristne fortida og gikk over til å kommentere dagsaktuelle saker, eventuelt bøker og filmer jeg kunne kjenne meg igjen i. Mer upersonlig, kan du si.
Det sitter langt inne å skulle dele detaljer fra livet mitt nå. Det som i store trekk har vært status quo i 17 år; mitt yrkesaktive og stadig mer modne liv.
Områdene av livet hvor det har skjedd mest de siste årene, blir for personlige.

Men jeg har det jevnt fint. Ingen dype daler og høye fjell. Små gleder og små sorger. Av og til en lengsel etter noen å betro de innerste tankene til. Spenning rundt mulige veivalg i livet som har med et tidligere tema her på bloggen å gjøre. Men også en ro, en fred, for at hverdagen er noe jeg kan leve med, at jeg er sterk nok til å møte ei framtid jeg ikke vet noe om. 

Det er mye som gir grunn til uro ute i samfunnet. Noe kommer nærmere oss: pandemien som de fleste av oss på ett eller annet punkt blir berørt av. Jeg har beholdt jobb og helse og lider mest under dette at vi har blitt så redde for å komme nær hverandre. At nå som så mye er utrygt og usikkert, kunne vi hatt godt av (rent følelsesmessig) å klemme andre enn de aller nærmeste.

En annen viktig sak ligger betryggende fjernt for en norsk statsborger, selv om jeg kjenner mennesker som blir direkte berørt: det amerikanske presidentvalget, som nå bare er dager unna. Det er ikke noe valg mellom en engel eller djevel, heller ikke mellom kjærlighet og hat. Så sterke skillelinjer fins ikke, og de to kandidatene Trump og Biden er tross alt bare mennesker.
Men det føles likevel som skjebnevalg. Som et valg mellom to måter å se verden på, og samfunnet på. Selv vi som ikke har noen direkte påvirkning på denne hendelsen, vil vente spent.

Og så har vi dette at (særlig) Trump lenge har fridd til de konservative kristne i USA; det er relevant for ikke-religiøse over hele verden. Det er en del av en økende konservativ trend i verden, også i Europa.
Spørsmålet er hva den utviklingen gjør med oss som mennesker og samfunn; særlig med mulighetene for individuelle livsvalg. Det hender jeg kjenner på en engstelse for akkurat det.

Den norske politikeren Hadja Tajik er urolig for framveksten av religiøse privatskoler i Norge som alternativ til den offentlige "enhetsskolen" (artikkel i Vårt Land). Kommer dette (blant annet) av at den offentlige skolen sliter med å forholde seg til temaet religion?
Uansett er det et tankekors om det er slik at utviklingen går mot sterkere parallellsamfunn, skiller mellom religiøse og ikke-religiøse og flere "ekkokamre". 

Jeg gikk ikke på noen kristen skole selv, for det fantes ikke der jeg vokste opp.
Men det fins en der i dag.
Hvordan ville livet mitt vært i dag hvis jeg hadde vokst opp med en kristen grunnopplæring sammen med et kristent hjem, en kristen omgangskrets og kristne hobbyer?
En kan se for seg at det ville vært vanskeligere for meg å bryte ut. Kanskje til og med å se at det var noe å bryte opp fra.
Men det kan også være at bruddet når det kom ville vært mer endelig, med alt der hjemme i bedehusbygda.  

Jeg blir ikke påvirket av disse spørsmålene lengre rent personlig. Men (heldigvis) kan jeg kjenne på en uro for de det kan komme til å gjelde nå og i framtida.

søndag 16. august 2020

Religion - bra eller dårlig? (et skjønnlitterært innspill)

 Av og til dukker det opp betraktninger rundt religion i skjønnlitterære bøker. 

Jeg fant nettopp en slik en i en amerikansk science fiction-bok, A Beautifully Foolish Endeavor av Hank Green. Den får sagt noe kort og greit om hva mange, delvis også jeg, ser på som negativt og positivt med religion. Side 68: 

For me, it goes without saying that much of the dogma of many religions is harmful. Thinking other people will burn forever because they love the wrong person or worship the wrong god has done a whole lot of bad. 

What I wanted was the part where people were asked to get together once a week to talk about how to be a good person and, like, hang out with their neighbours. 



fredag 6. desember 2019

Tips i lyd og bilde

Her på bloggen har jeg lagd ei liste over bøker en kan lese om tvil, tro og ekskristne erfaringer.
Ikke så rart at jeg har konsentrert meg om tekstformatet til nå, siden jeg alltid har lest mye og syns at bøker ofte gir en god innsikt i slike tema.

Men det som er vel så virkningsfullt, mer umiddelbart og stadig oftere brukt av folk flest på nettet, er deling av tanker og erfaringer i lyd - gjerne i podcaster - og i videoformat.

Jeg har nå begynt på ei side hvor jeg vil liste opp tips til gode podcaster, videokanaler og TV-serier. Hjelp meg gjerne!

Jeg kjenner til noen podcaster allerede, særlig amerikanske. I USA er det stor aktivitet i sekulære, ekskristne organisasjoner og fellesskap. Flere radioprogram er dedikert til behandling av relevante spørsmål for eksreligiøse. Her i Norge begynner vi såvidt å snuse på disse temaene. Vi er så få og de kristne fellesskapene så gjennomsiktige at det nok føles skummelt for mange å dele sine historier.

Her vil jeg dele en splitter ny video som sammenfatter på en kunstnerisk, enkel og rørende måte resultatene fra en britisk undersøkelse. Mer enn 800 eksreligiøse personer - stort sett ekskristne - fra ulike deler av verden svarte på spørsmål om sine erfaringer før og etter bruddet med troen. Herfra kan du også finne lenke til selve undersøkelsen.


søndag 3. november 2019

Gud, jeg takker deg for at jeg ikke (også) var homofil

For ti år siden leste jeg boka Betre død enn homofil? av Arnfinn Nordbø, som jeg husket som en konservativ ung sangpredikant fra et møte jeg var på i ungdommen (noen år før han sto fram som homofil). Han fant etter hvert en måte å koble gudstroen på med en ny, ikke-konservativ forståelse av sin egen homoseksualitet, men strevde med fordømmelse fra mange kristne. Jeg husker at jeg tenkte at det var rart han fremdeles klarte å tro på Gud med sin kristenkonservative bakgrunn. Trodde han fremdeles på Bibelen, når han visste hva Paulus (visstnok) sa om menn som ligger med menn? Jeg tok vel utgangspunkt i min egen rigide bibelforståelse, som til slutt hadde bikket meg over til ikke-tro.

Ti år etter, i desember 2019, skal Stortinget stemme over et lovforslag mot såkalt homoterapi, altså praksis (ofte religiøs) som har som mål at homofile skal bli heterofile. Dette er utgangspunktet for den nye nettdokumentaren "Homoterapi" på VGTV, som jeg har sett (7 episoder).

vgtv.no, 2019


Litt om dokumentaren 


I dokumentaren møter programleder Morten Hegseth tre norske homofile som har opplevd forsøk på seksuell reorientering i kristne og muslimske menigheter eller i familie. Disse forsøkene har kommet til uttrykk på ulike måter, fra sjelesorg og forbønn til eksorsismeforsøk og regelrett juling.
Hegseth snakker også med nåværende og tidligere kirkeledere og "terapeuter" om dette temaet. Han er med i Espen Ottosens podcast; Ottosen skrev i 2009 boka Mine homofile venner og har åpent diskutert saken (men holder på en konservativ bibelforståelse).
Til slutt møter Hegseth den tverrpolitiske gruppen som skal legge saken fram for Stortinget.

Min reaksjon


Jeg blir veldig engasjert når jeg ser "Homoterapi". Føler en bit av fortvilelsen når jeg hører de vonde historiene. Håp når jeg ser at noen stiller spørsmål ved praksis de selv har vært med på. En blanding av de to når jeg ser engasjementet, men også den politiske pessimismen, blant de som skal jobbe med lovforslaget.

Når jeg tenker på alt jeg strevde med i ungdomsårene av tvil og anfektelser, spørsmålene "Er Gud god?" og "Er jeg frelst?", er det forferdelig å forestille seg tilleggsbelastningen jeg ville kjent på hvis jeg hadde vært lesbisk.
I tillegg til "Er jeg syndig?" ville jeg spurt "Er forelskelsen min syndig?"
Det var ille nok å være forelsket i gutter (som jeg skulle) og samtidig redd for at disse intense følelsene - særlig den fysiske delen av dem - skulle føre meg bort fra Gud.

Når den mer grunnleggende troskrisen oppstod i livet mitt, ba jeg selv om forbønn for den. I ett tilfelle opplevde jeg håndspåleggelse med flere til stede, som minner svakt om det den anonyme kvinnen forteller om i episode 5. Ingen demonutdrivelse. Ikke et forsøk på å endre den seksuelle identiteten min, følelsene mine for andre mennesker. Bare følelsene og tankene rundt tro og tvil. Og selv om jeg gikk med på det på forhånd, var det skremmende intenst.
Hvordan var dette for "Heidi" å være så sårbar og også få bekreftet sin skam?


Homofili og kristne i Norge 


Hvor en står i homofilispørsmålet, er en helt sentral identitetsfaktor i kristne sammenhenger i dag. Nå nylig kritiserte blant andre idrettsmannen Andreas Håtveit KRIK-landsstyrets (Kristen Idrettskontakts) godkjenning av homofile som leirledere. (Dette ble også godkjent av et flertall i generalforsamlingen nylig, ifølge Aftenposten.) En tidligere KRIK-avdeling i regionen jeg bor i, har meldt seg ut av moderorganisasjonen fordi de så denne saken som en siste dråpe i et beger av uvelkomne, liberale, forandringer.

Som Øyvind Åsland (generalsekretær i Misjonssambandet) sier i episode 6, homosaken handler om bibeltolkning. Konservative religiøse fastholder stolt det som i vår del av verden er en tradisjonell familieforståelse: mor, far og barn og ingen sex utenfor ekteskapet. I realiteten et sexsyn knyttet til forplantning, sammen med et kjønnssyn hvor en tydelig vektlegger skillet mellom det maskuline og det feminine. Dette er helt sentralt i de kristne sammenhengene jeg vokste opp i og senere hadde (delvis har) kontakt med.

Det er bortimot umulig å snu det bibelkonservative synet på homofili. Men likevel:
Kan vi slippe flere depresjoner og til og med selvmord, flere mennesker som får høre at de må helbredes eller endre seg fordi de elsker andre av samme kjønn? 
Den politiske høyrevinden burde i teorien vært for enkeltmenneskets frihet, men bindingene til konservatisme er gjerne sterke, og i dette spørsmålet er det muligens det religiøse storsamfunnet som vil vinne?
Jeg håper ikke det.

Takk til de som har våget å stå fram med sine historier i denne dokumentaren. Takk til programlederen, som la vinn på å undersøke ulike sider av saken (selv om mange lot være å uttale seg) og gjorde programmet så virkningsfullt og samtidig nøkternt. Og tommel opp for de kristne som våger å diskutere og iallfall gå noen meter i møte med enkeltmennesker som har tatt skade av homoterapi.

--

Før jeg skulle spre info om dette innlegget, fikk jeg et tips av en kjenning om å sjekke ut Facebook-sida til Skeivt Kristent Nettverk. Der fant jeg lenke til en interessant video (engelsk språk) som svarer på spørsmålet jeg stilte i første avsnitt. Hvordan kan en være kristen og homofil på samme tid?
I tillegg sier "Geeky Justin" en del om nettopp bibeltolkning. Anbefales!