Grønn jul?

Tittelen peker ikke på det som sannsynligvis - helt konkret - blir julelandskapet for folk flest i Norge, særlig langs kysten.

Den handler om miljøvern. En sak som har blitt mer og mer av en samvittighetssak for meg de siste årene.

Jeg vokste opp med foreldre som har respekt for livet i alle former. Én som elsker det som spirer og gror, og én som heller viser en bie veien ut enn å mose den mot vinduet. Jeg har lært å rydde opp etter meg og ikke forsøple naturen, og å ikke bruke og kjøpe mer enn jeg trenger.
Så grunnlaget er lagt.

Men først de siste årene har det altså blitt viktig for meg å gjøre noe for miljøet i en større skala.
En kan kanskje si at jeg følger med "moten". Det har blitt mye mer fokus på plastsøppel, alternative energiformer og global oppvarming dette tiåret. Det internasjonale samfunnet prøver å få på plass gode avtaler som kan gjøre klimaendringene mindre alvorlige. Samtidig har verdensledere stått fram som klimaskeptikere.

Men det er nok en annen faktor som gjør at engasjementet mitt har vokst siden jeg sluttet å være kristen.
Jeg tror ikke lengre på en ny jord som de frelste skal få bo på når denne jorda går under.
Jeg tror bare på denne gamle jorda - og jeg håper den kan få være her så lenge som mulig. At vi mennesker kan få være her så lenge som mulig. At flest mulig av oss skal slippe det verste utfallet.

Så har likevel noen steg jeg har tatt de siste årene, komplisert miljøengasjementet mitt.
Jeg nevnte i et innlegg at jeg har lært å kjøre bil, et ledd i ønsket mitt om å bli mer selvstendig og voksen. Det er godt å ha muligheten til å komme seg rundt; på mange måter har bilen hjulpet meg.
Men ingen kan si at det å eie en privatbil - alene - er miljøvennlig.

Jeg har også blitt litt mindre nøktern i forbruket mitt de siste årene. Gir meg selv lov til å kjøpe ting og tjenester som jeg strengt tatt ikke har bruk for. Jeg har jo råd til det? Har jeg ikke fortjent det? Er det ikke nå tid for å være snill med meg selv og bruke friheten jeg har fått?

Dette er ting jeg strever med. Jeg er nok ikke alene om det. (Det gjør ikke saken mindre alvorlig.)
Men jeg følger med på nyheter, gir penger til klimatiltak (som klimakvoten på fly?).

Og sprer gjerne denne fine julesangen fra The Real Group, en sang om ønsket fra et nyfødt barn - om en jord vi tar vare på.

Er julemusikk julemusikk?

Jeg har nettopp kommet hjem fra en veldig allsidig adventskonsert i kirka i nabokommunen. Her var det "Tolv dagar i jola" sunget av et barnekor, Skomakergata-potpurri spilt av et korps, negro spirituals - og en moromedley sunget av ungdommer med nisseluer og reinsdyrhorn. Selv var jeg med i et blandakor satt sammen for anledningen som sang klassiske julesalmer oversatt fra engelsk.
Og det var deilig! Variert, lavterskel men likevel ganske så bra.

Det er kanskje julemusikk på sitt beste.

Det er selvfølgelig noe eget med det høytidelige, flotte, vakre, melodiøse - de lange linjene og poetiske tekstene. Det er én type julemusikk, og ofte den som hører til den kristne julen. Med harper, strykere, pauker og trompeter kan jeg virkelig få den gode følelsen i kroppen.

Men det betyr ikke at det bare er dette som skal være jul. At ikke andre uttrykksformer er helt ok.
Jeg tror de fleste, uansett livssyn, syns at folk bør få bestemme selv hvilket musikalsk innhold jula deres skal få.

Kanskje det var derfor jeg ble så forfjamset da Rein Alexander - en klassisk sanger som holder mange julekonserter - gikk ut og kalte en folkelig, tøysete sang for "dritt". (Mer om "Juletragedien" på NRK).      .
Og ja, den passer ikke inn i den høytidelige julen. Kræsjer fullstendig. Er kanskje en protest mot den? En protest mot den "perfekte" tida hvor alt skal være på stell, og alt julestresset? Pakkene er ikke kjøpt inn. En glemmer ting. En drikker for mye (dessverre noe som ødelegger jula for en del). En er et menneske som ikke når helt opp til forventningene om den hvite, rolige og stelte jula.
Jula er vond for altfor mange, og kontrasten til forventningene blir skyhøye. Kanskje en også da trenger å avreagere med svart humor?
(I en linje i refrenget synger de faktisk også "Alle går i kirken selv om ingen tror." Litt typisk?)

Jeg tenker også på Ylvis' parodiske julesang "Og da vet vi at det er jul". I kommentarfeltet skriver folk som ikke kan norsk at dette virker veldig fint og stemningsfullt... det syns de til liket finnes i skogen og flere andre makabre ting skjer. Her ser en kontrasten mellom det tradisjonelt høytidelige og fine (musikken, de glade barna og snøen) og det ekle, slemme. 

Stemningsfullt stillbilde fra starten av "Og da vet vi at det er jul"/ Ylvis.

 
En må kanskje ha en spesiell humor for å syns at dette er morsomt. Men klarer en å ta seg selv - og juletradisjonene - litt mindre høytidelig bare - er det fare for at smilet kommer fram.

Og så kan en, hvis en føler for det, sette "Deilig er jorden" på fullt etterpå.

Påskemorgen

Jeg vil leve i en verden
hvor det vi arver gjennom generasjoner
og sprer mellom naboer
ikke er frykt,
hat og selviskhet
men kjærlighet,
velvilje og tillit

Og det begynner her og nå
med meg og deg
uansett hva og hvem vi tror på
på en påskemorgen.

Synne F.

Maria Magdalena

Hva hvis Maria Magdalena hadde blitt anerkjent som en Jesus-apostel på linje med Peter, Tomas og de andre? Hun som så ham dø, og også skal ha sett ham først etter døden?

Hva hvis det gnostiske evangeliet hennes hadde blitt med da bibelkanonen skulle samles, hvis hun ikke hadde blitt stemplet som hore av pave Gregor den store for 1400 år siden?
(Et stempel som til dels fremdeles sitter igjen. Jeg har vokst opp med et tvesydig og litt negativt inntrykk av denne kvinnen.)

Hva hvis hun hadde blitt anerkjent i katolisismen og senere kristne retninger sammen med de andre kvinnene som fulgte Jesus? Hvis kristne kvinner hadde hatt andre nytestamentlige forbilder enn jomfru Maria, som hadde som sin viktigste oppgave å føde?

Hvordan ville det påvirket vår verden? Vår kristendom? Kvinnens stilling i samfunn og familie?
Hvis ikke den lydige, ydmyke, tause kvinnen hadde blitt idealet for så mange?

Vi vet ikke. 

I går kveld så jeg den nye spillefilmen Maria Magdalena på kino. Her er Maria Magdalena (spilt av Rooney Mara) Jesu nærmeste fortrolige den siste tiden han levde; hun som skjønte hva Jesus egentlig ville, den som visste hva "Guds rike" var ment å være. Visstnok er filmen inspirert av nettopp Maria Magdalenas evangelium.
Det gir et helt nytt syn på mye.

Når filmen er slutt syns jeg fremdeles Jesu gudsrike og Marias syn på det er litt ullent. Handler det rett og slett om medmenneskelighet og berøring? Filmspråket taler mye til følelsene. Men alt i alt er jeg glad for å ha brukt to timer av livet mitt på dette.

Her er traileren til kinofilmen, som passer ekstra godt å se i en måned som inneholder både kvinnedagen og (i år) påsken. 

Hjelpekilden

Da jeg lette etter andre norske ekskristne for noen år siden var organisasjonen Hjelpekilden noe annet enn det er i dag. Jeg følte det unaturlig å kontakte dem den gangen fordi de rettet seg mot utbrytere fra lukkede miljøer ("sekter") som Jehovas vitner og mormonere. Selv om jeg hadde en konservativ bakgrunn og kjente på en viss annerledeshet i storsamfunnet da jeg var kristen, stod jeg et godt stykke fra det de opplever som for eksempel blir utstøtt av familie når de går ut av menigheten. Men uansett om en slik står på bar bakke eller har et sosialt nettverk kan det være godt å prate med noen som har liknende erfaringer som en selv.

På nettsiden til Hjelpekilden heter det:

Hjelpekilden Norge er en frivillig organisasjon som yter hjelp og støtte til mennesker i problematiske religiøse bruddprosesser.

Vi jobber også med informasjon om religiøse miljøer, integreringsspørsmål, psykisk helse, barns rettigheter og flere andre tema som berører religiøse utbrytere.

Hjelpekilden er medlem av Frivillighet Norge, og mottar prosjektstøtte fra Extrastiftelsen i samarbeid med Redd Barna.

De retter seg nå mot et større utvalg personer som har brutt med det religiøse. De har samtalegrupper flere steder i landet: Oslo, Stavanger, Kristiansand, Bergen, Tromsø, Trondheim, Skien, Moss og Sandefjord. De har vakttelefon og chattetjeneste, slik at alle som ikke bor nært disse byene også har et samtaletilbud. De kurser "hjelpere" og er et talerør for religiøse utbrytere.

Hjelpekilden kan være verdt å kontakte hvis du selv går igjennom en bruddprosess, kjenner noen som gjør det eller har erfaringer som gjør at du selv vil hjelpe andre i slike prosesser.
Det går også an å støtte dem økonomisk hvis du har mulighet og lyst til det.

Bruddet som et tre med røtter og greiner.
Synne Fredriksen 2013

NB: jeg har ikke blitt spurt av Hjelpekilden om å reklamere for dem; dette var min idé, og det var på høy tid.

Mer om "Thelma", bak kulissene

Tiden forlag, 2017

Jeg har ikke sluppet spillefilmen "Thelma" enda, som jeg så på kino i høst og skrev om. Nå har jeg lest filmmanuset, som har blitt sendt ut til alle norske folkebibliotek.
Jeg var nysgjerrig på å få se om noe var fjernet i overgangen fra manus til film. Og kanskje enda mer om filmen inneholdt viktig symbolikk eller detaljer jeg ikke hadde fått med meg.
(Dette innlegget vil du nok få ekstra mye utav om du har sett filmen; jeg anbefaler iallfall å lese anmeldelsen.)

Jeg har nok fått med meg det viktigste i kinosalen. Blant scenene som var tatt ut var det flere symbolistiske "grøsserscener" med dyr, et par scener fra kristne møter og noen ekstra detaljer fra Thelmas bakgrunn. Også: hun pakker ned Bibelen, og hun dusjer i badedrakt før svømming - sjenert for kroppen sin - dette kan jeg ikke huske at jeg så.
Jeg vil ikke avsløre mer.

Som en bonus er det en veldig interessant samtale i slutten av boka mellom forfatter Bjarte Breiteig, som hadde lest manus underveis i filmprosessen, og filmskaperne Eskil Vogt og Joachim Trier. Noe av det de snakker om er filmteknisk, men mye dreier seg om innhold og tematikk.
Blant annet positive og negative sider ved religion, den frie viljen, forholdet mellom godt og ondt.

Breiteig har innspill blant annet fra en ekskristens synspunkt. Han nevner dette at religiøsitet ofte har gode motiver som utgangspunkt for maktutøvelse - en vil gjøre godt, og kan da komme til å bruke "myk makt" (som faren til Thelma). Han skriver også at nettopp de gode motivene kan gjøre det vanskelig å frigjøre seg fra religiøsitet.

Filmskaperne hadde i utgangspunktet hatt visse grøsserfilmer som forbilde for filmen og ønsket å framstille rendyrket ondskap, men endte med å nyansere mer enn de hadde tenkt.
Nettopp dette var jo en ting jeg merket meg med filmen, at det var vanskelig å finne en virkelig skurk og vite hvor sympatien skulle ligge; alle hadde ulike sider ved seg.

Trier og Vogt nevner tre viktige temaer for filmen: løsrivelse fra foreldre (og foreldres beskyttelse av barna), behovet for selvkontroll og redselen for utenforskap. Alt tematikk som jeg kjenner igjen fra eget liv og som bidrog til at Thelma føltes relevant for min historie.
Trier kommenterer at alle familier - også ikke-religiøse - har sin variant av dette med bekreftelse og beskyttelse/barnet holdes fast, og at det er en utfordrende prosess å bli et selvstendig individ.

Et nøkkelsitat fra s. 196 (Eskil Vogt) sier mye om den sentrale konflikten i filmen:

Det å utøve vilje og ta plass i verden, innebærer en risiko for å gjøre skade. Dermed kan man bli redd og holde alt for seg selv, rette det innover i stedet.

Anbefaler alle, uansett om dere har sett filmen eller ikke, å lese Thelma: et spillefilmmanus.