Nytt liv

Jeg har flyttet fra vinterland og ut til våren! Fra fjellene til kysten.  

Flytting har vært på trappene ei stund. En jobbmulighet åpnet seg, og jeg traff et valg jeg aldri ville tenkt på for et år siden. Haugesund har blitt det nye hjemstedet mitt, byen helt nord i Rogaland (et fylke jeg har prøvd å unngå fordi jeg har forbundet det så sterkt med bibelbeltet...) Jeg har vært her ei uke nå, i den stille uka. Ryddet meg inn. Gått ut og hørt på måkeskriket, kjent på havvinden, sett på vårblomstene. Nytt det.

I 18,5 år bodde jeg i Ål. Det er der jeg tenker at jeg faktisk ble voksen. Jeg gjorde viktige personlige erfaringer og samlet kunnskap samtidig som jeg mer eller mindre landet i en ny, ikke-kristen identitet. Jeg er ikke helt den samme i dag som jeg var. Jeg tror det var det rette stedet for meg å være i disse første, urolige årene.

Men jeg trengte en ny start igjen. Og nå har jeg fått sjansen. Hva gjør jeg med de mulighetene? 

Det føles godt å bo på et sted der ingen (som jeg vet om) ennå kjenner meg, og der alle er ubeskrevne blad for meg. Det føles som om noe godt kan skje. 

Jeg går forbi mange kristne forsamlingshus på de få kvartalene til jobben min, som i så mange andre norske byer. Men dette er også en studentby, en oljeby, en filmby, med mange ulike miljøer og grupperinger. Jeg gleder meg til å bli kjent med den. 

Hvor vil treet mitt vokse?

 

Før jeg dro fra Ål, rakk jeg å møte igjen en flokk med kristne som jeg ble kjent med den første tida jeg bodde der, da jeg fremdeles ikke var åpen om hvem jeg var. Nå hadde de invitert meg til bedehuset så jeg kunne fortelle om hvorfor jeg ikke lengre tror. De lurte på hva de selv kunne gjøre i møte med ekskristne. Vær et godt menneske, en god venn, sa jeg.
Jeg kunne lagt til: det er ikke sikkert at det vil utgjøre en forskjell for valget som er tatt. Men det har en egenverdi, og i tillegg skader det ikke å være gode kristne forbilder i en moderne verden som gjerne har mange fordommer mot troende.
Det er 9 år siden jeg holdt et foredrag i Kyrkjestugu, "Fra tro til ikke-tro". Dette nye treffet ble en fin avrunding.

Men vil jeg fremdeles fortelle om den jeg har vært til nye bekjente her i byen? Og gjerne uoppfordret, som jeg har gjort en del ganger før?
Eller vil jeg legge vekt på elementer i den tidligere kristne identiteten overfor kristne, som jeg også har gjort de siste årene i Ål? 

Kan jeg være bare Synne, med mine interesser, verdier og egenskaper?
Ville ikke det vært litt godt nå?
Nullstilt... så godt det kan gjøres.

Påsken handler om nytt liv. Det passer ekstra godt i år.

Hva skjer?

Da jeg startet denne bloggen våren 2013, startet jeg med dagbøkene mine; med minnene fra den gang da. Fra de første, kristne årene av livet mitt og fra bruddet. 

Etter hvert sluttet jeg å skrive om den kristne fortida og gikk over til å kommentere dagsaktuelle saker, eventuelt bøker og filmer jeg kunne kjenne meg igjen i. Mer upersonlig, kan du si.
Det sitter langt inne å skulle dele detaljer fra livet mitt nå. Det som i store trekk har vært status quo i 17 år; mitt yrkesaktive og stadig mer modne liv.
Områdene av livet hvor det har skjedd mest de siste årene, blir for personlige.

Men jeg har det jevnt fint. Ingen dype daler og høye fjell. Små gleder og små sorger. Av og til en lengsel etter noen å betro de innerste tankene til. Spenning rundt mulige veivalg i livet som har med et tidligere tema her på bloggen å gjøre. Men også en ro, en fred, for at hverdagen er noe jeg kan leve med, at jeg er sterk nok til å møte ei framtid jeg ikke vet noe om. 

Det er mye som gir grunn til uro ute i samfunnet. Noe kommer nærmere oss: pandemien som de fleste av oss på ett eller annet punkt blir berørt av. Jeg har beholdt jobb og helse og lider mest under dette at vi har blitt så redde for å komme nær hverandre. At nå som så mye er utrygt og usikkert, kunne vi hatt godt av (rent følelsesmessig) å klemme andre enn de aller nærmeste.

En annen viktig sak ligger betryggende fjernt for en norsk statsborger, selv om jeg kjenner mennesker som blir direkte berørt: det amerikanske presidentvalget, som nå bare er dager unna. Det er ikke noe valg mellom en engel eller djevel, heller ikke mellom kjærlighet og hat. Så sterke skillelinjer fins ikke, og de to kandidatene Trump og Biden er tross alt bare mennesker.
Men det føles likevel som skjebnevalg. Som et valg mellom to måter å se verden på, og samfunnet på. Selv vi som ikke har noen direkte påvirkning på denne hendelsen, vil vente spent.

Og så har vi dette at (særlig) Trump lenge har fridd til de konservative kristne i USA; det er relevant for ikke-religiøse over hele verden. Det er en del av en økende konservativ trend i verden, også i Europa.
Spørsmålet er hva den utviklingen gjør med oss som mennesker og samfunn; særlig med mulighetene for individuelle livsvalg. Det hender jeg kjenner på en engstelse for akkurat det.

Den norske politikeren Hadja Tajik er urolig for framveksten av religiøse privatskoler i Norge som alternativ til den offentlige "enhetsskolen" (artikkel i Vårt Land). Kommer dette (blant annet) av at den offentlige skolen sliter med å forholde seg til temaet religion?
Uansett er det et tankekors om det er slik at utviklingen går mot sterkere parallellsamfunn, skiller mellom religiøse og ikke-religiøse og flere "ekkokamre". 

Jeg gikk ikke på noen kristen skole selv, for det fantes ikke der jeg vokste opp.
Men det fins en der i dag.
Hvordan ville livet mitt vært i dag hvis jeg hadde vokst opp med en kristen grunnopplæring sammen med et kristent hjem, en kristen omgangskrets og kristne hobbyer?
En kan se for seg at det ville vært vanskeligere for meg å bryte ut. Kanskje til og med å se at det var noe å bryte opp fra.
Men det kan også være at bruddet når det kom ville vært mer endelig, med alt der hjemme i bedehusbygda.  

Jeg blir ikke påvirket av disse spørsmålene lengre rent personlig. Men (heldigvis) kan jeg kjenne på en uro for de det kan komme til å gjelde nå og i framtida.