Etter "Thelma" (om det som skulle vært snakket om og ikke)

Her kan du lese tankene mine i forkant av Joachim Triers spillefilm "Thelma", som hadde premiere 15. september.
Nå har jeg sett filmen, og her kommer et innlegg som du skal kunne lese og likevel kunne se filmen etterpå.

Filmen var virkelig verdt å få med seg. Visuelt nydelig, en sterk historie. Intenst skuespill, særlig fra hovedskuespilleren.
Bakgrunnsrammen er en type kristendom som virker grøsseraktig streng og gammeldags. Heldigvis lite realistisk for kristne flest i dag.

Men så er det ikke bare streng kristendom det handler om; det viser seg snart en personlig tragedie hvor en familie har levd med hemmeligheter, sorg og frykt i flere år. Det kritiske og magiske som har skjedd, men også det at de ikke klarer takle det, gjør trekløveret Thelma, far og mor dysfunksjonelt. 

Stillbilde fra filmen;Thelma er hjemme hos foreldrene.

Da filmen var slutt, kjente jeg en sterk forvirring der jeg satt i kinosalen. Hvorfor? Det var nok først og fremst det at jeg ikke skjønte hvem som var "skurk" eller antagonist i filmen, og det gjorde slutten av filmen konfliktfylt for meg. Jeg sørget samtidig som jeg lurte på om jeg burde juble.
(Og kanskje det var nettopp det regissøren ville.)

Uten å røpe for mye kan jeg si at det særlig er faren en får ulike syn på i løpet av filmen.

I en tidlig scene, i Oslo, skjenner han på Thelma når hun kritiserer ung jord-kreasjonister. De er tydelig i konflikt med hverandre. Senere i filmen - hjemme hos foreldrene - setter hun seg ned på golvet ved siden av ham og legger hodet på skulderen hans. De er nære, fortrolige. Han er den hun vender seg til når hun sliter, men han blir samtidig hennes verste fiende.
 I en scene snakker Thelma og faren med hverandre i telefonen, og Thelma bekjenner syndene sine. Faren forstår at hun har gjort noe hun skammer seg over, han sier han hører det er noe, og hun tømmer seg for ham. Nesten. Følelsene for jenta på universitetet kan hun ikke røpe.

I noen kristne menigheter er personlige syndsbekjennelser (f.eks. i grupper) systematisert og kan skape en usunn kultur av negative selvbilder og gjensidig avhengighet. Det at faren opptrer som skriftefar for Thelma mens han er hennes faktiske far - hun er følelsesmessig avhengig av ham - er slik destruktivitet i mindre målestokk.

I min familie har vi snakket med hverandre om mye og vært ganske åpne, både om hverdagslige hendelser og mer dype tanker. De siste årene, etter at jeg forlot troen, har jeg lurt på om jeg har pleid å "bekjenne" eller fortelle for mye.
Jeg har aldri blitt presset til å fortelle på den måten Thelma gjør, men jeg har kjent det unaturlig å sitte med hemmeligheter og aktivt velge å tie om ting jeg har opplevd.

De trenger ikke vite alt. Det ville de si selv hvis jeg tok det opp. En voksen og ansvarlig person trenger ikke stå til ansvar for foreldre. (Heller ikke for Gud.)

Uansett.
Jeg fant en nøkkel til å trekke et budskap ut av "Thelma". Filmen viser hvordan viktige følelser og hendelser blir fortiet eller skambelagt, hvordan noe som burde vært privat blir blottet, og hvordan begge prosessene kan skape spenninger og sorg i både en gruppe og enkeltpersoner.

Og noen av de følelsesmessige spenningene kan få merkelige utslag i kroppen: psykogene, ikke-epileptiske anfall.

Film jeg vil se: Thelma

I det nyeste Filmmagasinet leste jeg omtalen av en ny norsk kinofilm som har premiere 15. september. Jeg skjønte fort at jeg måtte få den med meg.
Joachim Triers nyeste har nylig blitt lansert som Oscarkandidat og vant Filmkritikerprisen på filmfestivalen i Haugesund, men det er ikke derfor jeg gleder meg til å se den.

Thelma har en tematikk som er veldig relevant for en nostalgisk ekskristen som jeg. Hovedpersonen er ei ung jente som flytter fra "bibelbeltet" i Rogaland til Oslo for å studere. Mye blir nytt, og det blir vanskelig å koble det hun vokste opp med og det hun nå ønsker seg.

Thelma er en overnaturlig thriller, og jeg er litt spent på de grøssete elementene, men mest av alt er jeg spent på hvordan Thelmas kristne bakgrunn vil bli omtalt, og den interne konflikten hun opplever. I thrilleren ser det ut til at de sterke følelsene hun kjenner på og alt hun strever med, kommer til uttrykk i oversanselige opplevelser.

Og så får hun epilepsi.
Jeg fikk faktisk epilepsi selv mens jeg studerte i Oslo. Legene fant aldri ut hva anfallene kom av, så en kan bare spekulere. Nå er anfallene borte.
Jeg har tenkt at det skjedde så mye inne i hodet mitt de siste kristne årene at hjernen fikk overtrykk, og at den også måtte rydde plass til nye tankebaner...

Tvilen på deg selv

Det verste klassisk pietistisk kristendom gjør med et menneske, er å ta troen på en selv fra mennesket.

Ikke troen på at du er verdt noe for Gud som Guds skapning. Den er der helt naturlig, den er jo grunnen til at Gud sendte Jesus til jorden for å dø.
Men Guds kjærlighet er så stor at han elsker selv den mest sadistiske skurken. Derfor: det at Gud elsker deg trenger ikke bety at du er "verdt å elske" i deg selv. At det er noe i deg som Gud elsker, annet enn det at du er et menneske.

Du kan lett miste troen på at du, slik du er med dine særtrekk og egenskaper, er god nok. At dine tanker og vurderinger er verdifulle. At dine ønsker er verdt å satse på.
Det blir en dyd å i stedet tvile på seg selv. Slik hadde jeg det for noen år siden (som jeg har skrevet om her), og jeg har også sett det hos mennesker jeg kjenner godt, mennesker jeg mer enn alt skulle ønske at fikk troen på seg selv.

En psykopat i et kjærlighetsforhold vil systematisk bygge ned partnerens tro på at denne er noe verdt. Få partneren til å stille spørsmål ved egne vurderinger, både hva en tenker om seg selv, om psykopaten og om forholdet til andre mennesker. Det er grusomt nedbrytende. Og på et mystisk vis får denne nedbrytingsprosessen partneren til å bli i forholdet. Noe kan skyldes frykt for skade (hvis psykopaten kommer med trusler), men mye skyldes denne tanken: "Jeg er liten og skitten, men han/hun er glad i meg likevel." Psykopaten kommer nemlig med kjærlighetserklæringer også.

Virker denne sammenligningen ekstrem? Kanskje.
Men på sitt vis kan tankemønstrene hos en pietistisk kristen minne om det som skjer i hodet til et psykopat-offer.
Når du tviler på deg selv, er det lettere å tro blindt på andre. Når du tviler på din egen vurderingsevne, kan du for eksempel lettere takle vanskelige passasjer i Bibelen, eller glemme ting som skurrer litt i forkynnelse du hører. Du vil ikke miste det du finner styrke i utenfor deg selv.

Flickr: Alana Holmberg

Hva kan skje med en "ufrelst" person som møter en kristen som vil misjonere?
Den ikke-kristne kan en måtte jobbe litt med for å få det til å forstå at en trenger frelse. Den kristne begynner gjerne med å spørre om ikke det er noe som mangler i livet? Noe som ikke går helt som du tenkte?
Men hvis det meste er greit og en egentlig klarer seg ganske bra, må det sterkere skyts til. Synd.

"Altså, det som ikke så mange vet, er at det fins noen helt spesielle bakterier som bare denne ene støvsugeren kan fange opp. De fins i millioner på et stuegulv, selv gulvene som ser helt rene ut, og de gjør hundrevis syke hvert år. Når du vet det, kan du la være å kjøpe denne støvsugeren?"

Eller:
"Gud er helt perfekt, i møte med ham er alle mennesker syndere. Du er sikkert en fin person, men... har du ikke noen gang hatt lyst på noe som ikke var ditt? Har du alltid vært ærlig? Nei? Da trenger du faktisk Guds tilgivelse og frelse."

Og så:
Hva med de som møter denne tankegangen mot slutten av livet?

Jeg ser for meg en "ufrelst" som ligger i en sykeseng, ser tilbake på tiden her på jorda og kjenner seg glad. Ikke alt ble som hun hadde tenkt, hun har gjort noen feil, men hun har prøvd å rette det opp og gjort opp så godt hun kunne. Hun har mange gode minner.

Dette betyr ingen ting i en vekkelseskristens øyne, hvis hun ikke har bedt Gud om frelse. For det er evigheten som gjelder. Hvis hun ikke har overgitt seg til Gud, betyr ingen ting av det gode hun har gjort og opplevd noe som helst. For livet etter døden.
Tenk deg hva som skjer hvis denne personen på dødsleiet blir overbevist om at det hun hører om synd og evighet er Sannheten?

Kanskje hun bare kjenner at dette er det siste som er igjen før hun kan føle seg trygg for døden. At det er godt, at det ikke gjør hennes eget liv noe mindre.
Men i verste fall falmer det gode hun mimret om vekk, og det som sitter igjen er en lettelse for at hun er tilgitt og elsket - på tross av, ikke fordi...
Såret for å bli trøstet? 

Men det er først og fremst tidligere i livet denne "egentvilen" kan påvirke og merke et menneske. Hvis en har fått den inn fra en var ganske ung, oppstår det lett et mønster.

Jeg brukte selv lang tid på å tørre å stole på meg selv etter bruddet med den pietistiske kristendommen. Si til meg selv at jeg faktisk var stolt av den jeg var, av alt jeg kan. Ikke som Guds skapning, men som meg! Stole på min egen magefølelse og rasjonelle tanker i valgsituasjoner (selv om disse har sine begrensninger). Ha respekt for den jeg er, og forvente respekt fra andre. Kreve det, faktisk, så sant jeg ikke hadde gjort noe som ikke fortjente respekt.

Tvilen på meg selv hadde påvirket måten jeg møtte andre på. Jeg så farlig lett opp til andre. Særlig formelle autoriteter. (Og mannlige autoriteter, som kvinne.) Jeg var generelt fornøyd med å følge reglene, gjøre som de foreslo. I enkelte situasjoner kunne det blitt kritisk for meg selv.
Autoriteter må faktisk gjøre seg fortjente til min respekt og min tillit!

De siste årene har jeg sett mer og mer at det også er tendenser i det moderne samfunnet som kan få deg til å tvile på deg selv. Utseendefokuset og presset i sosiale medier om å være "perfekt", for eksempel. Det er de samme mekanismene: kapitalismen skaper et behov for å selge et produkt. Finner opp bakterier for å selge en støvsuger.

Men jeg gjennomskuer det. Jeg står i mot.
Så godt jeg kan. 

-

Påskrift (fordi jeg helst vil holde min sti ren): pietismen var og er mangfoldig, og du kan lese mer om den i Store Norske Leksikon. Den formen for pietisme jeg er kjent med har et særlig fokus på et personlig forhold til Gud og et liv som "omvendt" kristen - fromhet mer enn rett lære. Sangen som Hans Nielsen Hauge sang, Jesus, din søte forening å smake, kan stå som eksempel på det.

De uselviske

Når jeg ser på de uselviskes livsstil utenfra, synes jeg den er vidunderlig. Når jeg ser familien min fungere harmonisk sammen, når vi går i middagsselskaper og alle helt uoppfordret hjelper til med å rydde og vaske opp etterpå, når jeg ser Caleb hjelpe fremmede med å bære handleposene deres, forelsker jeg meg i denne livsstilen på nytt og på nytt. Det er først når jeg prøver å leve sånn selv at jeg får problemer. Det føles aldri ekte.

(Divergent av Veronica Roth)

Ofte kan skjønnlitteratur si noe viktig til en leser i en spesifikk situasjon. I 2013 leste jeg en ungdomsroman som jeg følte sa noe direkte til meg.

I Divergent møter vi et framtidssamfunn hvor alle innbyggerne er delt inn i grupper (fraksjoner) etter enkeltegenskaper, egentlig gode egenskaper i sin ekstreme form: Fryktløshet. Kunnskapstørst. Sannferdighet. Fredsommelighet. Og uselviskhet.  

Hver innbygger må tilpasse seg fraksjonen han eller hun er oppvokst i, uansett hva slags personlige ønsker og personlighetstrekk de selv har - helt til de, som sekstenåringer, skal velge fraksjon i en seremoni. De kan da enten fortsette som før eller velge et nytt liv hvor en annen egenskap blir dyrket. Velger de vekk fraksjonen "sin", må de også forlate familien de vokste opp i.
Klarer de ikke å passe inn i den nye fraksjonen, vil de oppleve det aller verste: å bli fraksjonsløse, å leve utenfor samfunnet.

Hovedpersonen Tris er oppvokst blant "de uselviske". Men hun har aldri greid å tilpasse seg den måten å tenke og leve på. Alltid slippe andre foran i køen. Aldri tiltrekke seg oppmerksomhet. Automatisk tilgi andres hån og overtramp, ikke kreve oppreisning. Alltid hjelpe. Aldri stille spørsmål, bare være en av de grå i mengden.
Tris er nysgjerrig, og hun ønsker innerst inne å vise heltemot. Begge disse driftene innebærer å måtte stå fram, å vise seg for andre. 

Schibsted forlag (norsk utgave), 2013

Med en gang jeg begynte å lese Tris' historie, følte jeg en intens og litt urovekkende samhørighet med henne. Ikke bare bruddet hun hadde med elementer fra oppveksten, men også selve denne livsformen.
Boka viser det ekstreme, men jeg kjenner igjen ting jeg lærte i de luthersk kristne menighetene jeg hørte til og besøkte. Vi lærte på mange måter å bli uselviske. Prioritere andre først, og tjene. Først og fremst Gud, men også mennesker rundt oss. Jeg var også jente, og som mange jenter - også generelt i Norge - opplevde jeg en forventning om å oppvarte andre mer enn guttene gjorde.

Gi din Gud ditt hjerte hen, gi din ringe neste. 
Gi din uvenn og din venn, gi dem av ditt beste. 
Gi til du blir tom og arm, intet skal du miste. 
Gi til du blir rik og varm, rikest på det siste. 
        ("Gud sin egen Sønn oss gav", Gustav Jensen)

Jeg lærte fort den tjenende væremåten, men hadde en annen impuls i meg, til å tenke på meg selv og passe på at mine egne behov ble dekket. Vi mennesker har disse to impulsene i oss i ulik grad, og vil bli oppfattet som mer eller mindre egoistiske eller uselviske/ selvutslettende.
Det som plaget meg var at jeg sjeldent klarte å legge hjertet mitt i det å tjene. Men jeg hadde det som et klart, personlig ideal.

I Divergent fortelles det også om et annet aspekt ved det uselviske: å gli inn i mengden, ikke bry seg om å bli sett og verdsatt. Blant annet brukte Tris og familien speil bare en gang i året, for å unngå å bli forfengelige. De gikk kledd i grått og uten pynt, uten identifiserende trekk.

Jeg for min del foraktet ønsket jeg selv hadde om å være fin, og å framheve tiltrekkende sider ved min egen kropp. Jeg så på det som en uheldig, kanskje til og med syndig, lyst. At det på sitt mest uskyldige bare fjernet fokuset mitt fra det jeg hadde inni meg. Sjelen. Forholdet til Gud.

Jeg hadde i tenårene en idé om at jeg, selvet mitt, var delt i to. (Todeling var alltid viktig, et tema jeg kanskje kommer tilbake til.)
"Nummer en" var den delen av selvet som ville at folk (særlig gutter!) skulle se på meg og synes jeg var fin. Det var en egoistisk del.
"Nummer to" var delen som ønsket å være snill og grei og hjelpe andre. Tjene Gud og andre mennesker.
De to var helt atskilte i mitt hode.
Jeg ba Jesus om å gjøre den første delen mindre og den andre delen større.
Jeg følte uro når jeg kjente meg stolt eller glad for å bli sett.

Foto: Andy Morales (Flickr)

Det er slett ikke det at samfunnet vårt ikke har bruk for mennesker som tar hensyn, som viser omsorg og høflighet. Vi trenger mer av det, men fordelt på flere mennesker. I en ideell verden ville vi alle vist hverandre respekt og hjulpet hverandre.

Det er heller ikke det at samfunnet egentlig trenger mer kroppsfokus og en større vektlegging på seksuell attraktivitet. 

Men i en virkelighet hvor idealet for gruppemedlemmene er et førstefokus på andre mennesker, deres ønsker og behov, og/ eller på tilpasning til gruppen, er enkeltpersonen fullstendig avhengig av balansering i form av personlige budskap som "Dine ønsker er viktige!", "Du har lov til å si ifra!", "Du har rett til en rettferdig behandling!", "Du bestemmer over din egen kropp!" - og "Du har lov til å være stolt av deg selv!"

Tris i Divergent valgte å forlate sin uselviske fraksjon, og bli med "de fryktløse". Ble hun en egoistisk tyrann som bare overkjørte andre? Nei. Hun krevde plassen sin, men også plass til de rundt seg. Og fikk mot til å virkelig kjempe aktivt mot urettferdighet, ondskap og løgn i samfunnet sitt.

Jeg har først og fremst prøvd å gjøre endringer i mitt eget liv.

Jeg øver meg på å stå stolt og stødig der jeg er.
Si hva jeg mener og klare å argumentere for det.
Ikke gi meg og feige ut når jeg møter motstand.
Tørre å gjøre nye ting som jeg har lyst til. Være den som våger.
Gi uttrykk for hva jeg ønsker av livet og trenger hos menneskene rundt meg.
Si til meg selv at jeg og mine behov fortjener å bli tatt hensyn til.
Gi meg selv tommel opp i speilet. 

Og på samme tid bevare den gode egenskapen det er å se andre.
Også.

Dikt: Når kan ein sjå

Jeg fant et vakkert dikt i antologien "Dikt og forbannet løgn" i dag. Aslaug Vaa gav diktet ut i samlingen Villerkorn i 1936. Jeg har tatt meg den friheten å bytte ut det originale "aa" med "å" for å få gjøre diktet mer leselig. Ellers er det slik det er gjengitt i boka. Dialektformen 'konn (okkon) fra Telemark betyr "oss".

Når kan ein sjå

Når kan ein sjå
om der er ein Gud té?
Me skapte han
i kvar stund
og i tusunvis av år
ut av det me frykta for,
ut av det me ikkje kjende.

Me såg han
i det fyrste bilæte
som fekk auga til å skilja
millom godt og vondt.
Men når skapte han okkon?
Når tok han menskjet og forma det ut
som smeden i smidja
tek jønnet og hamrar det
til øksar og sverd
der stålet blenkjer -

Når gjekk me den lange vegen
og fann ut kven han var?
Eller kvar han var -
Me skapte han,
i ditt og mitt hjarta skapte me han.
Og han var streng,
og han var mild,
ettersom me trong vita
at der var ein streng
og ein mild té.

Me rette arman mot han
og bad han gjeva 'konn
det me ikkje våga gripa etter
eller halda på.
Me skreik til han
at han måtte gjeva 'konn endå eit liv
når jordi hadde gjort si gjerning med okkon.

Me fornekta han
når me kjende hendan valna
og vond hug buble gjenom kroppen
og brenne i ledan som eiter,
og me venta
at det me kalla Guds vilje
stod ivi 'konn som ei trugans toresky
som kvar stundi
kunde slå 'konn til dust og dumbe.

So bygde me hus kring han,
store, høge hus
som ris upp i skyin
med kuplar og tårn,
og set ein kross på:
der skal du vera.
Og krossen ritar upp i skyin
lovi me skal fylgja,
den ligg langt ivi ditt menskjevit,
og er gøymd millom permar
som er heilage av dust.

Men gjekk du ein gong burt
frå det som var skapt av menskjehendar
og la att bilætet av menskjeguden
i det store høge huset -
gjekk so langt
at ein ikkje ser tårni truga mot himils.
Og ein finn seg veg fram på stigen i skogen
som ikkje hendar hev grave ut,
eller føtar hev gjenge upp,
men som hev forma seg
etter veir og vind og lende
og etter slik som lyngen trivst
og trerøtan tøygjer seg -

Og du gjeng og gjeng
til du kjenner
at dei ukjende lovir
som forma stigan i skogen
dei legg ei vár og sterk hand om deg
og formar deg ut,
og du fær auga til å sjå
og øyra til å høyra.

Du stansar og kviler -
du ser
at mosen ligg mjuk ivi steinen.

Steinen og mosen,
dei gøymer ein løyndom
som ein kjenner att
djupt ned i sitt eige hold,
og som ein hev leita etter
men ikkje funne
millom dustne permar.

Der dei leduge moserøtan
trengjer seg ned i det daude, harde grjotet
so det gjev ifrå seg mold og væte,
der ligg den fyrste vilje til liv gøymt.

- Og når ein legg hovudet nedåt
den mjuke mosen
og kviler trygt
fordi steinen stydjer i mot,
då er det som ein fær ein ny visdom,
og då kjenner ein
at det var so langt ein måtte gange.

Og ein drøymer om ein dag
då det vonde ingi makt hev;
- når ein hev gjenge upp dei mange stigan
og funne fram dit det kom i frå,
og at den dagen skal ein sjå
kva Gud er.

Store forventninger

Foto: Mustafa Khayat (Flickr)

Salige er de som ikke ser, men likevel tror. 
(Jesus til Tomas i Johannesevangeliet)

Jeg har lest flere artikler og nyhetssaker i det siste som får meg til å tenke på dette med forventninger en kan ha som kristen. Forventninger som av og til blir bygd opp under av menigheter og trosretninger en hører til i, andre ganger kan de være dine egne personlige forventninger. Til guden du skal tro på, til hva du selv kan og skal gjøre som en troende, hva Gud kan gjøre for andre gjennom deg.

Jeg har bestilt den nye boka til Eskil Skjeldal, "Eg slepp deg utan at du velsigner meg". Den skal visstnok handle om kampen med Gud og med gudstroen, en kamp som førte til at Skjeldal gav slipp på troen. Før jeg har lest selve boka har jeg bare anmeldelser å forholde meg til; jeg leste den som stod i Klassekampens bokmagasin lørdag 8. april: "Å drepe en gud" (ikke ute på nett). Jeg la særlig merke til artikkelforfatteren Dokkas kommentarer til Skjeldals forventninger og hvordan han faktisk er alene med Gud i gudstroen. Han vil at Gud skal styre livet hans, men opplever at det ikke skjer.

Troen er kun knyttet til Gud, og forventningene hans til Guds inngripen er store (...) skal vi tro boka, har Skjeldal først og fremst levd et liv i bøkenes og bønnens verden. Relasjoner til andre mennesker, hverdagslivet, familien, leken og det alminnelige, eller for den saks skyld Jesus, forblir utenfor den religiøse horisonten. Han kan ikke snakke med vennene om troen. Byggverket blir dermed sårbart, teologien har ikke noe grunnfeste i det vanlige livet.

Slik leser jeg anmelderen: Ventet Skjeldal for mye når han forventet at Gud skulle hjelpe ham og føles nær selv om han ikke kunne fortelle andre om troen og snakke om den? Burde han enten a) funnet noen å dele troen med, så troen ble en del av hverdagslivet, eller b) senket forventningene om hvem Gud kunne være for ham?

Jeg vil gjerne snu litt på det. Ville Skjeldal hatt helt andre og kanskje dempede forventninger til Gud med andre kristne rundt seg? Eventuelt en følelse av mening og det å høre til i et trosfellesskap, som kompensasjon for bønnesvarene han ikke fikk fra Gud?

Forventningene kunne faktisk også blitt større gjennom kontakt med andre, hvis han for eksempel hadde funnet en menighet som legger enda sterkere vekt på at Gud skal være synlig i dagliglivet - gjennom såkalte under og tegn (overnaturlige/vitenskapelig uforklarlige fenomener). Som for eksempel IMI-kirken i Stavanger, drevet av Normisjon.

Nytt derfra: de starter to nye studielinjer på bibelskolen sin Acta (artikkel i Vårt Land), en helbredelseslinje og en profetilinje. De skal lære å henholdsvis be for mennesker så de skal bli friske og være et talerør fra Gud til mennesker i konkrete livssituasjoner. To aktiviteter som blir beskrevet blant de første kristne i Bibelen, men som iallfall lutheranerne (som jeg hørte til) har sagt lite om historisk sett. Teologene lærer ikke om det.
Nå har dette blitt noe som må være med hvis en menighet skal være en "ekte kristen menighet" etter bibelsk mønster.
Det gjør noe med forventningene.

Jeg lurer på hva som vil skje med disse studentene underveis.
De vil mest sannsynlig ikke oppleve en overvekt av uforklarlige helbredelser etter forbønn og profetier som slår stikk til minste detalj. Av og til vil de be og ikke se noen virkning. Av og til vil de "lytte til Guds stemme" og være usikre på om de faktisk har fått noe. Noen de ber for vil ikke tørre å innrømme at de ikke blir friske, eller at det profetistudenten sier ikke vekker gjenklang, men det vil kunne ligge i luften.
Samtidig vil de finne utdrag fra Bibelen som forteller at disse undrene er en naturlig følge av troen. Det skal skje!
Hvorfor skjer det ikke alltid da? Eller kanskje ikke i det hele tatt?
Jo større forventninger en har til at Gud skal vise seg på en tydelig måte, jo større rom for skuffelser.
Og psykiske problemer?

Jeg følger bloggen til den amerikanske ekspastoren Neil Carter, Godless in Dixie. I bloggposten Our Biggest Mistake: We Did As We Were Told forteller han om aktiviteter og tankemønstre han og flere kristne han kjenner fikk råd om fra menigheten. De fulgte rådene samvittighetsfullt, for de tok troen og Bibelen og det kristne livet på alvor, men dette var med på å ta fra dem troen. Rådene virket nemlig ikke, eller de hadde uante konsekvenser. Som for eksempel (min oversettelse):

Vi ba om tingene Bibelen skrev vi skulle be om. Vi ba ikke om en ponni. Vi ba ikke om å bli rike eller få bedre biler. Nei, vi ba om at mennesker vi var glade i skulle bli friske akkurat som Jesus og Jakob sa vi skulle gjøre. Men ingen ting uvanlig skjedde. Folk vi ba for ble enten ikke bedre, eller ble bedre akkurat så fort eller ofte som de som aldri fikk forbønn. Som vennen min April Blue sa: "Det å tro førte faktisk til troens undergang fordi den fikk meg til å forvente at Gud faktisk skulle gjøre ting."

Hva var det jeg selv forventet av Gud? Iallfall håpet jeg (som Skjeldal) at han skulle vise meg veien dit jeg skulle gå, og gi meg råd.
Men jeg følte meg så alene, og ble så rådvill. 

Overvinneren Dory

I går så jeg Disney-filmen Oppdrag Dory. Oppfølgeren til Oppdrag Nemo (2003), og fortellinga om den glemske fisken Dory på leit etter foreldrene sine.

Dory lider av "korttidshukommelsestap" og husker altså ikke hva som har blitt sagt og gjort for noen sekunder siden. Men hun har gamle minner som av og til kommer fram, og en dag aktiviseres minnet om stedet hun kom fra for lenge siden, og om foreldrene, som hun mistet. 
Sammen med Nemo og faren Malvin tar hun den lange turen for å finne tilbake.

Det som virkelig rørte meg i denne filmen, var en scene der Dory er i en spesielt farlig situasjon, og hun er helt alene. Ingen kan hjelpe henne med å huske hva hun skal. Hun vet bare at det er noe viktig. Hun blir redd, urolig, alt er mørkt og ukjent og stort, og jeg føler sånn med henne. Det er lett å kjenne igjen den forvirringen og frykten.

Disney Pixar, 2016

Men Dory stopper ikke der. Når alt virker motløst gir hun ikke opp; hun snakker trøstende til seg selv og begynner etter hvert å stole på sin egen orienteringssans og sitt eget mot. (Det hjelper å huske at Malvin og Nemo har spurt: "Hva ville Dory gjort?") Og hun klarer det. Hun overvinner redselen og fortsetter å svømme.

Fisken Dory er en overvinner.
Slik som jeg har vært og vil fortsette å være!   

Voksenopplæring

Av og til får en inspirasjon på de rareste steder. På jobb, for eksempel. 

Jeg tar for tida et kurs som omhandler opplæring i digitale ferdigheter,

og der kom jeg nettopp over følgende foil i en presentasjon om hvordan voksne lærer.

Det traff meg. 

Det var det jeg faktisk gjennomgikk som 24-åring, 

transformativ (omskapende) læring. 

Tenk, så rart!

Og så viktig! 

(Påskrift: jeg har også lært at menneskehjernen
er fullt utviklet i 25-årsalderen,
ifølge nyere hjerneforskning.
Bruddet skjedde i det året jeg fylte 25...)

Sommerfuggel i vinterland?

Jeg elsker sola.
Følelsen av varme mot ansiktet når den står på.
Særlig: lyden av vannet som sildrer når snøen smelter.
Av vårfuglene som lager melodiene sine fra tretoppene.
Ja, jeg elsker nok særlig våren.

Jeg elsker også sommeren
med strand og softis og korte shorts
og sykkelturer til bading i elva.
Og sjøen: det å kunne legge seg ned og høre bølgene fra havet
slå inn mot land, og måkene skrike. 

De som kjenner stedet jeg bor på,
vet at det er lite vår og sommer her i fjellet.
Snøen kommer gjerne i oktober og ligger godt utover vårhalvåret,
og ullundertøy er standard under bunaden på 17. mai.

Den mest populære badeplassen
er et fjellvann som ligger flere mils kjøretur unna,
(og du må gjennom en betalingsbom).
Deler av elva kan også brukes,
men ekte strender med fin sand og saltvann
er langt, langt unna.

På toppen av dette liker jeg egentlig ikke skigåing,
som er en vanlig aktivitet her i bygda
(selv om noen tappert forsøkte å få meg med i starten).

Så hvorfor i all verden bor jeg her, på fjortende året?
I den lange vinteren,
med noen få ukers vår- og sommerferie å se fram til bare?

Godt spørsmål.
Det var tilfeldig at jeg kom hit,
men ikke at jeg ble her så lenge.

Det fins positive grunner,
som trivsel på jobben, meningsfylt fritid, venner.
Smil og "hei" fra folk i bygda.

Så fins det "negative" grunner.
Grunner til at jeg svarer unnvikende når folk sørfra
hinter om jobber i nærheten,
spør meg om ikke jeg kommer hjemover snart.

Det er ikke det at jeg ikke er glad i stedet der jeg vokste opp.
Jeg kunne valgt å legge ferien til andre steder, men gjør det sjelden.

Men her oppe, i vinterland,
er jeg meg selv.
Selvstendig,
voksen.
Jeg er Synne, versjon 2017.
Den jeg var
(og ikke lengre er)
blir så tydelig der nede, 
etter noen dager og uker.
Jeg var et barn,
og jeg var en kristen.

Men jeg kan jo bo et annet sted, bare?
Finne meg et hvilket som helst sted ved kysten
hvor det er kort vei til sjøen,
hvor sommeren er god og lang,
hvor jeg virkelig kan nyte livet, varmen
store deler av året.

Jeg er vel nervøs for bibelbeltet, kanskje.
At det ikke ville være langt nok unna.
At jeg, selv om jeg er avklart i min egen ikke-tro,
ville få for mange påminnelser, for mange spørsmål
fra folk som lever det livet jeg levde før.

Og er det ikke slik
at på plasser der troen er så viktig for så mange,
blir kontrasten til de ikke-troende ekstra slående?
Kampene hardere?
Flere sydende følelser
og frustrasjoner?
Ville humanister og kristne
arrangert temakvelder sammen,
som de har gjort her oppe?
Jeg liker det
vi kan ha til felles, tross alt.

Jeg aner ikke hva fremtiden bærer med seg.
Kanskje jeg på nytt blir flyttfugl,
flyr sørover fra vinteren til slutt?

Vinner sommeren? 

Enn så lenge
svømmer jeg i basseng.