søndag 13. november 2016

Et bedre liv

http://www.theatheistbook.com/
-Det fins ingen Gud. Hva så?

Det er spørsmålet amerikanske Chris Johnson stiller i boken A Better Life: an Exploration of Joy and Meaning in a World Without God (2014) og dokumentarfilmen med samme navn.

Han har reist rundt i Nord-Amerika og Europa og intervjuet mange ateister om hvordan det å være uten en religiøs tro har påvirket deres syn på levet vi lever her på jorda. Noen av dem (som Johnson) har aldri hatt en gudstro. Andre, som Julia Sweeney, har gått fra tro til ikke-tro. De har ulike perspektiver, men alle deler tanker rundt hvordan en agnostiker/ ateist kan være glad, moralsk og finne mening i livet.

(Gjør vi som en typisk amerikansk presidentkandidat og kritiserer den andre partens (her: de religiøses) meninger og holdninger, eller fronter vi det vi har å bidra med selv?)

Filmen er engelskspråklig og kan lastes ned/ bestilles på siden til prosjektet. Ikke bare var den vakkert lagd; det var mye inspirerende og også - for min del - gjenkjennelig innhold i intervjuene. (DVD-en skal være regionfri, så den passer i alle spillere.)
Som supplement til "coffee table"-boka (stort format) og dokumentarfilmen har Johnson også lagd en gratis podcast (radioprogram); ta deg gjerne tid til å høre "etter-intervjuet" med Greta Christina!

NB: Jeg har ikke blitt bedt om eller betalt for å fortelle om prosjektet! Jeg syns bare flere burde vite om det også her i Norge. - Siden USA er et religiøst land på mange vis, er det naturlig at mye "community building" for eksreligiøse foregår over Atlanteren, og det kan en av og til misunne...



onsdag 24. august 2016

Lappen med skrift på (Du skal ikke lyve)

En gang på ungdomsskolen gjorde noen fra kullet mitt hærværk på skolens eiendom. En kamerat fortalte meg hvem som hadde gjort det. Jeg lovte å ikke si noe videre. Skjønte at dette var noe vi elevene stod sammen om, å ikke sladre. Det var spennende.

Så stod rektor i klasseromsdøra. Vi fikk hver vår hvite lapp og beskjed om å skrive ned det vi visste der. Alle lappene forble nok blanke. Utenom én.

"Jeg kan ikke si noe, men spør (navnet på kameraten min)."

Det skrev jeg. Og havnet for første og siste gang i livet på rektors kontor, sammen med en gutt som nok var ganske fortørnet over sladrehanken Synne. Det ble heldigvis ikke noe uvennskap mellom oss. Han tok meg i hånda og sa at jeg var tilgitt...

Men denne episoden har brent seg fast i minnet, som et typisk eksempel på hvordan jeg levde og tenkte. Det var viktigere å være lydig og oppriktig enn å kunne holde på hemmeligheter og være lojal mot venner. For "Du skal ikke lyve".
Det var omtrent fysisk umulig for meg.

Foto: Rennett Stowe, Flickr.


Av og til har jeg tenkt på at med det "handikappet" ville jeg blitt ei miserabel motstandskvinne under andre verdenskrig. Jeg hadde faktisk et scenario i hodet som jeg tror er inspirert fra noe jeg har hørt eller sett i kristne sammenhenger.

Jeg gjemmer en jødisk familie i kjelleren. Nazistene kommer på døra og ber meg vise hvor jeg har gjemt dem.
Jeg peker på kjellerlemmen.

Hvorfor gjør jeg det?
Fordi jeg ellers måtte ha sagt noe usant.
Og i min logikk ville Gud, siden han ikke vil verken ha løgn eller mord, ordnet det slik at jødene likevel ble spart - gjennom et mirakel.

I dag ville jeg prøvd på en hvit løgn, selv om den muligens ville blitt avslørt.
Jeg håper at jeg under krigen ville ytt nazistene motstand, uansett hvor mye makt de hadde.


Jeg har nettopp lest i "Slipp meg: en bok om Henrik Ibsen" av Ivo de Figueiredo. Her forteller han om fire av Ibsens skuespill og setter karakterenes dilemmaer og livsvalg inn i en allmenn moralsk kontekst.
En av disse karakterene er presten Brand. Han som sa 

Det som du er, vær fullt og helt,
og ikke stykkevis og delt.
Brand var så "hel" og krevde så mye "helhet" av andre at det ble ulykke av det. Alt var svart eller hvitt, sant eller usant, rett eller galt, uten rom for tvil. Gi alt!
Kunne jeg blitt en Brand?

I teorien var jeg like kompromissløs som ham, men først og fremst overfor meg selv. Jeg tror jeg kan si at strevet mitt med å stå på de moralske krava først og fremst gikk ut over mitt eget selvbilde.

Hvordan tenker jeg i dag rundt opplevelsen fra ungdomsskolen?

Jeg syns fremdeles at de som hadde gjort disse rampestrekene hadde godt av å bli avslørt. Men tenker jeg meg en situasjon der de ikke hadde gjort noe galt - eller risikerte å bli torturert eller drept - ville jeg mest sannsynlig hjulpet dem. Det er godt å vite.

Målet helliger ikke alltid middelet, men av og til gjør det faktisk det.

-----


PS: i 1978-oversettelsen av det åttende budet heter det: du skal ikke vitne falskt mot din neste.
Jeg kan ikke huske at jeg lærte det. Gir ikke dette et litt annet bilde?

søndag 20. mars 2016

Jubileum og nostalgia

I mai skal jeg på russejubileum. Det er tjue år siden kullet mitt gikk ut av videregående, og noen av oss skal møtes og mimre, og feire. Jeg er spent på å se hvem som møter opp. Vil jeg bli bedre kjent med noen, på nytt eller for første gang? Har folk forandret seg?

Jeg har sneket meg til å finne klassekamerater på nettet. Kjenner dem stort sett igjen, tenker at de ligner på den de var på skolen... men kan jeg vite det? På tjue år skjer det gjerne mye. Ingen tidsperiode er vel så full av muligheter for forandringer og utvikling som årene fra atten til trettiåtte. En finner ut hva en vil jobbe med, og jobber. Bytter jobber og bosted. En reiser, opplever nye steder. Mange får seg kjæreste, kanskje familie. Gjerne i flere runder. Og med hver ny erfaring, god eller mindre god, blir en litt mer den en er i dag.

Men i bunn og grunn, er ikke de fleste de samme som da vi gikk ut av videregående? Har de samme egenskapene, verdiene og prioriteringene i livet?

Hva med meg? Jeg har tenkt at jeg har forandret meg mye. Først og fremst fått nytt fokus. Åpnet opp. Vil de andre kjenne meg igjen? Vil de se forandringene? Og hva vil i så fall det bety for meg?

På videregående brukte jeg Petrus skoledagbok, utgitt på Verbum forlag. Jeg har funnet fram bøkene og kikket i dem. Tatt et siste nostalgisk blikk bakover.
Petrus var langt fra bare en kalender, selv om jeg fylte den med notater om lekser og viktige aktiviteter. Den var så mye! Den hadde nok en fast plass på pulten min, og klassekameratene mine kunne aldri føle seg trygge; de måtte legge igjen spor i den av seg selv.
Jeg husker den deilige følelsen av å stikke innom bokhandelen tidlig i ferien og kjøpe den nye skoledagboka. Finne noen som kunne fylle inn de første "om meg"-sidene. Forberede meg på året som kom. Smugkikke på de glupe ordene, vitsene og kanskje også andaktene som kom utover året. Og bare vite at nå skulle det skje noe nytt.

Et bibelvers i Petrus:
Gled deg mens du er ung... MEN.
Det første året skrev jeg på første side at jeg var en "hjemmesitter som lengter etter fred med Gud og meg selv". Ellers var den skoledagboka befriende fri for åndelige betraktninger og bibelvers, bortsett fra det som stod trykt fra før. Neste året ble det stadig flere ord i margen om meg selv som var liten, om Gud som var stor, om Jesus som jeg så gjerne ville tro på.
Russeåret har jeg tidligere tenkt på som året da jeg begynte å jobbe meg ut av den verste selvransakelsen og depresjonen, men den siste skoledagboka - 95/96 - er stappfull av pietistiske dikt og betraktninger. Det er der jeg finner den største kontrasten til den jeg er i dag. Så mørkt... likevel så håpefullt.
Jeg trekker på smilebåndet når jeg ser at noen var inne i boka og "saboterte" med saftige banneord og spørsmål til mine kategoriske svar om meg selv og Gud.

Ellers er det mye her som får meg til å huske tilbake på gode opplevelser.
I dagboka for andre klasse står det "Tenkoret" flere steder. Jeg hadde begynt i koret, det viktigste sosiale møtestedet for de kristne ungdommene i bygda. Jeg var med og stolt av det! Det året framførte vi en musikal av Vidar Kristensen og Per Tveit, "En frosk i en brønn". Jeg har spart på cd-en vi spilte inn, og kan fremdeles synge utenat. (Musikk er magisk på den måten.) Jeg husker alt, tekst og melodier, til og med akkordene bandet spilte.
Tittelen på musikalen og åpningssangen spiller på et kinesisk ordtak:

For en frosk i en brønn er ikke himmelen større enn en måne.

Oversatt til "kristent": det fins mye vi mennesker aldri kan forstå. Vi må bare tro.
I musikalen er det en ikke-kristen gutt som dør i en trafikkulykke. De kristne vennene hans spør: hva skjedde etter døden med vennen vår? Han var en ærlig tviler, vil Gud da stenge ham ute fra himmelen? Spørsmålet blir stående åpent.
Tenkte jeg noe på det? Plaget det meg at det fantes slike spørsmål som var så vanskelige å svare på? Jeg husker ikke.


Når jeg mimrer, ser jeg også fiffige sammenhenger. På et coverbilde fra musikalen finner jeg programlederen i podcasten Søndagsrådet, som sang tenorstemmen i koret den gangen.

Og i skoledagboka finner jeg andakter av "tvilspresten" Morten Arnesen, som jeg ble litt bedre kjent med noen år senere. Han skriver her om at alle mennesker blir sinte, og at det er viktig å ha rett til å bli sint, at følelsene blir tatt på alvor.
Tok jeg det til meg? Turte jeg å tro på det den gangen?

Jeg fant også et herlig dikt skrevet av ei kristen venninne. Hun skriver at en må se på det positive i seg selv, tro at en er noe og kan noe, og "tru på det lyse i øian".

Det er noe jeg har lyst til å gjøre nå, tjue år etter.
Ikke lengre fokusere på det jeg ikke får til.
Det fins der, jeg kan innrømme det, men jobbe med det, eller la det ligge - og se mulighetene.

Kanskje det først og fremst det jeg vil ta med meg sørover i mai?
Jeg er et menneske som tror på lyset i meg selv
og lyset jeg møter i andres øyne.

Og som (tross nostalgien) prøver å se framover.








lørdag 27. februar 2016

Helfrelst? Ny TV-serie

I går så jeg de to første episodene i TV-serien "Frelst" på VGTV. Her forteller Rut Helen Gjævert om de intense ungdomsårene i Jesus Revolution Army (en gruppe under Jesus Revolution, som Stephan og Anne Christiansen startet i 1997). Hun blar gjennom gamle notatbøker fra kjelleren og mimrer. Og utvider så prosjektet sitt til en dokumentar om andre mennesker som har viet store deler av livet og tiden sin til det de tror (religiøst) på. I andre kapittel går hun ut fra klassisk kristendom og møter en mormon i misjonsarbeid.

Første episode tar utgangspunkt i nåtiden. Gjæverts kollega i hennes nåværende jobb får se en avisartikkel fra tiden hennes i Jesus Revolution Army (JRA), og reagerer med å si at dette virker veldig ekstremt. Og den tidligere Jesussoldaten forteller at det er vanskelig, følsomt, å snakke om. At det er det å snakke om det hun nå prøver på.

Hun har enda ikke sagt noe konkret om hva som gjør det vanskelig å fortelle om fortida i organisasjonen. Stressfylte minner? Frykt for reaksjoner? En blanding? Hun sier at hun mistet seg selv i saken hun trodde på.
Likevel, akkurat som meg ser hun tilbake på overbevisningen hun hadde med en nesten nostalgisk følelse. Når hun etter hvert møter andre som er engasjerte i religiøst arbeid, kjenner hun igjen sin egen glød og iver, men også det som ikke var så bra. Det at engasjementet tok over. At en alltid skulle være positiv, energisk. Gi alt. Som en soldat.
Det gikk ikke for henne i lengden.



Foto: Jannes Pockele (Flickr)

Mormonen Mina, på sin side, ser ut til å ha en enda mer psykisk ekstrem misjonstjeneste. Etter reglene har hun minimal kontakt med sin egen familie (som kan distrahere henne fra oppgaven), og misjoneringen foregår fra morgen til kveld. Det er viktig å møte andre mennesker, men alltid med et mål: at de skal bli frelst/ møte Jesus. Få oppskriften på livet. Og Mina selv ser ut til å være et middel på veien mot målet, en hjelper som ikke skal ta hensyn til seg selv. Ekstremversjonen av "han skal vokse, jeg skal avta" (Døperen Johannes om Jesus i Joh.ev. 3,30). 

Som jeg har skjønt det var ikke Jesus Revolution så streng når det gjaldt f.eks. kontakt med familien. Slik isolasjon har et klart sekt-preg, og mormonisme blir av mange regnet som en sekt. Men også JRA hadde travle dager (og netter) med et stramt program og uavvendt fokus på saken - kampen for kristentroen og at Europa skulle møte Jesus.  

Det nærmeste jeg selv kom noe slikt i min luthersk-kristne fortid må vel være glimt fra følelsessterke vekkelsesmøter, og den ene evangeliseringsrunden jeg var med på i Bergen (bedehuset Betlehem) omtrent på den tiden Rut ble med i JRA. Å være med på noe sånt hvert våkne minutt, å ha det som sin livsstil, det ville jeg aldri klart. Heldigvis var det aldri et valg for meg. 

Jeg er spent på hvordan tv-serien utvikler seg. Kommer Rut fram til noen konklusjon? Og jeg er jo ekstra spent på hvordan det gikk med selve troen hennes. Ble den igjen da engasjementet i Jesus Revolution forsvant? Det å gi alt for Guds sak, er iallfall ikke lengre er et alternativ.


søndag 24. januar 2016

Søndagsrådet og jula - og "noe som har skjedd"



I dag hørte jeg på en podcast, Søndagsrådet, hvor et panel med kristne svarer på spørsmål fra innsendere (særlig foreldre) som opplever vanskelige dilemmaer og vriene situasjoner (inspirert av Lørdagsrådet i NRK? Disse har forresten også vært innom livssynstema.). Jeg syns det er fascinerende å høre på podcasten, og særlig spørsmål som har med tvil og møter mellom livssyn å gjøre. Ett av temaene de har tatt opp er julefeiring, i podcast nummer 8 (uke 49).

En forelder hadde ringt inn om en voksen datter (27) som "ikke lengre regnet seg som kristen" og som skulle feire jul hjemme. Dette ble veldig vanskelig, fordi datteren nå reagerte negativt på familiens kristne juletradisjoner som lesing av juleevangeliet, kirkegang på julaften og bordbønn. Hun ville ikke ha noe av det.
I Søndagsrådet ble rådet kort sagt "gi og ta": datteren måtte få slippe å delta aktivt i de kristne aktivitetene, men måtte også respektere at det kristne innholdet var en viktig del av familiens jul. Og framfor alt, de måtte snakke sammen om dette.

Jeg bet meg merke i en annen uttalelse under nettopp denne diskusjonen. En av rådgiverne sier at han tror det er noe "annet" som ligger bak. Siden datteren ikke lengre kaller seg for kristen, kan det være at hun er bitter over "noe som har skjedd", og dette kan de i så fall gjerne snakke om.

Det trenger ikke være "noe som har skjedd" i form av konkret negative opplevelser i familien eller menigheten, som har ført til at denne personen ikke lengre er kristen. Det fins så mange faktorer som kan spille inn når denne prosessen skjer. Det skriver jeg både fordi en ikke automatisk skal tenke at det er en eller flere av "de kristne" som fører til ikke-tro, og fordi en må ha respekt for at den ikke-kristne kan ha gått igjennom en lang prosess som også involverer ikke-emosjonelle vurderinger. Noe av det verste en kan si til en ekskristen som lever godt med dette valget, er for eksempel "Hvorfor er du sint på Gud?" Det er akkurat som å si: 1) "Du tror egentlig fremdeles på Gud." og 2) "Standpunktet ditt er noe som går over, et valg basert på følelser som du vil se var feil når du bare får roet deg litt eller snakket ut om det."
(Og så er spørsmålet: hvis det virkelig var noe som skjedde, snakker en ut om det for å ordne opp og gjøre ting godt seg imellom, eller som en "quick fix" for at den ekskristne skal komme tilbake til troen?)

Jeg skjønner uansett godt at jula kan bli et minefelt for både de(n) ekskristne og familien. Særlig kan det bli det i en familie der kristentroen gjennomsyrer mye av vaner og også samtaleemner. En hadde noe grunnleggende til felles som var helt naturlig, og så er ikke "hele pakken" så selvfølgelig for alle lengre.
Kristen jul når en er ekskristen kan kanskje sammenlignes litt (følelsesmessig) med det å ha en ekskjæreste som du prøver å glemme og en familie som fremdeles har et hjertelig forhold til denne?
For ei uttalt kristen jul blir ikke bare kos og gaver og familie, men feiringen av Jesu fødsel. Ikke profeten eller forbildet Jesus, men Frelseren. Det er snakk om "det jula egentlig handler om".

Det er ikke lett, og det fins ingen fasit. Men en må gjøre så godt en kan, og ofte lønner det seg å prøve å fortelle - og lytte.