Jeg var et Guds barn

Jeg er Guds barn, jeg er Guds barn,
det er min lovsang, jeg er Guds barn!
Elsket av Gud, Frelserens brud, 
tenk å få være Guds barn.
 (Leonard Gudmundsen)

Et barn blir båret og slipper å bære.
Et barn tar imot og slipper å gi.
Et barn tenker i belønning og straff.
Et barn trenger stadig tilbakemeldinger og bekreftelse for å føle seg elsket.
Et barn mangler oversikten, men tenker ikke på det.
Et barn tar ikke ansvar for seg selv og andre, og overlater dette trygt og naturlig til de voksne.
Et barn stoler fullt og fast på at de voksne (mamma og pappa) vet bedre, og at de kan alt.

Jeg var et Guds barn.
Nå prøver jeg å bli min egen voksen.

Vi skriver juni 2013.
Jeg har begynt å lese, eller skal vi si arbeide meg gjennom, boka Leaving the Fold (Å forlate flokken) av den amerikanske psykologen Marlene Winell. Bestilt på Amazon etter spent søking etter fagbøker for ekstroende (på engelsk: deconverted). Boka har undertittelen a guide for former fundamentalists and others leaving their religion, og er rett og slett ei terapeutisk arbeidsbok for den som har utfordringer i livet etter å ha forlatt en såkalt fundamentalistisk tro (med svart-hvitt, godt-ondt tenking og et bokstavtro bibelsyn, for å si det enkelt). Forfatteren var selv kristen i flere år og har hjulpet ekskristne og tidligere sektmedlemmer i terapi, så hun vet hva hun skriver om. Det vonde. Manipulasjoner, for eksempel. Men også det gode. Drakrefter og dyttekrefter.
Jeg kjenner meg igjen i så mye. Det er skummelt. Men jeg forventer at prosessen også vil være frigjørende. Ett uttrykk Winell bruker, og som jeg gleder meg til å lære mer om, er "adopt your inner child" (adopter ditt indre barn). Jeg har blitt voksen og ser tilbake på livet mitt som et barn (ikke bare i alder, men i tenkemåter) og har nå for eksempel skrevet et brev til meg selv som 14-åring. Jeg blir min egen terapeut, så å si. Endelig.

Leaving the Fold er så langt ei utrolig interessant bok, og den burde vært oversatt til norsk. Tar noen utfordringen?

Ut av skapet, del 2

Her er del 1 av innlegget.

Var det så nok å få emosjonell støtte fra ikke-kristne (og til dels kristne) venner? Det var så mye i livet mitt som var vanskelig å ta tak i. Spørsmål. Erfaringer. Jeg skulle gjerne hatt noen å snakke med som hadde opplevd det samme. Hvor var de norske ekskristne? Det fantes hjelpesider for tidligere sektmedlemmer, men der kjente jeg meg ikke igjen ("Hjelpekilden" har senere blitt utbygd og rettet mot også utbrytere/tvilere fra andre kirkesamfunn). Jeg hadde lest om Anders Torps opplevelser (sønnen til Jan-Aage Torp i Seierskirken), men det fantes sikkert flere også. Kanskje til og med noen jeg kjente fra før?

Et skudd i blinde: jeg googlet navnet på en av guttene jeg bodde med i det kristne kollektivet med det første året i Oslo. Kjetil Hope. Den gangen studerte han teologi, og vi hadde hatt diskusjoner om kristendom og om Bibelen. Han var en som stilte spørsmål. Hvor var han i livet - og troen - i dag?

Fulltreffer. Kjetil var også ekskristen; han hadde stått fram på nettet som ateist og humanetiker. På verdidebatt.no hadde han skrevet om ei reise bort fra troen som kunne ligne min, og Vårt Lands nettsider hadde lagd en videoserie ("Omvend meg") der kristne skulle prøve å omvende ham tilbake.

Jeg tok kontakt med Kjetil, og vi pratet om det som hadde skjedd med hver av oss og hvordan det hadde vært for ham å stå fram. Han hadde faktisk holdt foredrag om veien fra tro til ikke-tro, og jeg tenkte det kunne være interessant å invitere ham til bygda mi for å holde et slikt foredrag. Kirka hadde faktisk et konsept som kunne passe.

Men da jeg kontaktet komiteen for "Onsdag klokka nitten" om et foredrag 

fikk jeg utfordringen selv 

Ett av komitémedlemmene visste at jeg selv hadde forlatt gudstroen og ville gjerne at jeg skulle fortelle min historie! Og slik ble det. Jeg fikk sjansen til å komme ut av skapet lokalt. Like etterpå utvidet jeg det til å gjelde denne bloggen.

----

Jeg er nå altså offisielt ute av "frafallsskapet". Det samme er en del andre. Ikke alle vil være komfortable med å bli nevnt i ei slik liste, selv om de har skrevet om erfaringene sine i offentlige artikler og bøker, så jeg nevner ikke navn, men du kan finne noen i litteraturlisten her eller i listen over noe å se og høre på her. 

Vi som har fått et annerledes liv er flere enn vi tror. Mange er enda inne i skapet. Der blir det lite luft i lengden. Ikke sant?

(Påskrift, oktober 2013: sjekk også ut denne bloggen til ei ekskristen jente! Hun skriver utfyllende og personlig, mer enn meg. Fint at vi kan ha ulike innfallsvinkler.)

(Påskrift nummer 2, mai 2014: Ateist-aktivisten Greta Christina har nettopp kommet ut med ei ny bok, Coming Out Atheist. Lett tilpassa amerikanske forhold, men anbefales likevel for alle som er interesserte i emnet for sin egen eller andres del.)

Pitchstone Publishing, 2014

Ut av skapet, del 1

Et brudd med troen innebærer ofte en prosess der en må "komme ut av skapet" og stå fram som ekstroende. I lengden kan en ikke leve akkurat som før, en må gjøre små eller store valg i livet, og det kan innebære at en må forklare disse valgene. For noen går det enkelt, men for de fleste er det en litt trøblete prosess.

Hvem vil forstå?
Hvem vil snu seg bort?
Hvem vil omfavne meg og tro at jeg nå er akkurat som dem, selv om det ikke stemmer?
Hva vil venner og familie tenke om meg?
er spørsmål som kan svirre rundt i hodet.

Mamma, pappa, søster og de nærmeste vennene fikk vite det. Resten fikk bare tro det de ville.

Men jeg ble etter hvert tvunget til å stikke ei tå utenfor skapet. Noen få år etter bruddet fikk jeg nemlig spørsmål om å delta med sang på kristne møter, og jeg ble spurt om å jobbe med barn og unge i kirken. Spørsmålene kom sannsynligvis fordi jeg hadde deltatt på gudstjenester og kristne møter i Ål og så ut til å passe inn i miljøet (ikke så rart, siden det var miljøet jeg var oppvokst i). Jeg var fremdeles inne i en periode der det var viktigere å føle seg som en del av det kjente enn å leve ærlig.

Hva svarte jeg så? I starten ble jeg med på å synge kristne sanger offentlig. Det gikk vel an å framføre fine salmer selv om jeg ikke kunne stå for budskapet? Jeg likte jo melodiene og syntes det var fint hvis de som hørte på fikk noe godt ut av det. Men det føltes snart feil. Jeg ble en hykler.

Arbeid med barn og unge ble så innlysende feil at jeg sa nei med en gang. Jeg, som ikke trodde på den kristne guden og på Bibelen, kunne ikke late som overfor de som sikkert var fulle av spørsmål. Så: nei. Jeg begrunnet svaret mitt. Jeg var dermed "ute av skapet" for en person. Skulle det bli slik videre også? At jeg måtte foreta et valg i enkeltsituasjoner om hva jeg skulle fortelle?

I Norge, som i hovedsak er et sekulært (ikke-religiøst) land, er det i teorien uproblematisk å stå fram med et ikkekristent standpunkt. Du blir ikke uthengt og mobbet offentlig. (Du får heller en klapp på skulderen.) Så sant du ikke har vært med i en sekt blir du ikke utstøtt av familien. Du risikerer sjeldent å miste jobben, offentlige verv eller hele ditt sosiale kontaktnett. En helt annen sak er det i USA, hvor den kristne troen gjennomsyrer så å si alle deler av samfunnet i flere stater, og ekskristne virkelig risikerer det meste ved å stå fram.

Men én ting er teori, noe annet er praksis. Jeg turde rett og slett ikke å stå fram offentlig med bruddet i Norge, fordi det kristne miljøet her er relativt lite, og jeg var redd for at ryktene ville gå. "Har dere hørt at Synne, dattera til predikanten, hun som har vært søndagsskolelærer og sunget i Frikirka og på bedehuset, ikke er kristen lenger?" Noen ville kanskje trekke på smilebåndet. "Så ironisk!" Mange ville akke og oie seg og gråte. De ville også folde hendene og be for meg. Jeg ønsket ikke den oppmerksomheten selv; jeg tenkte også at det ville bli tungt å bære for familien min.

Men jeg lengtet etter å snakke ut og utveksle erfaringer. Internett ble redningen for meg; der kunne jeg være anonym eller iallfall slippe å fortelle folk om bruddet ansikt til ansikt.

Jeg fant en svensk nettside, exkristen.se (i dag extroende.se) hvor jeg kunne lese svenske ekskristnes historier. Mye kunne jeg kjenne meg igjen i.

Jeg hadde lagd meg en profil på Facebook, og brukte dette sosiale mediet som gradvis "skapåpner". I 2008 skrev jeg i en intern gruppe for bibelskolekullet mitt om det som hadde skjedd. Siden skrev jeg i profilen min at jeg var agnostiker. Det var et stort skritt å ta for meg. Jeg fikk ingen negative tilbakemeldinger på dette, bare positive og forståelsesfulle, og det kjentes godt.

Kjenne livet

Jeg ligger her
strakt ut på kaldt, ruglete elve-svaberg
badende i sol
mellom ei lita, rolig bakevje
og et fossende stryk

Lukker øynene
Hører begge lydene klart
over biler, vindsus og bladrasling:

Vannet som skvalper blidt.
Vannet som fosser mektig.

Får en tanke:

Vil jeg helst duppe beina dovent i bakevja
og kjenne de små, lette bølgene kjærtegne føttene
eller sette dem varsomt ned i stryket
og kjenne vannmassene bryte mot leggene?

Er jeg redd
for lysten til å slippe tak
og la meg gli uti fossen?
Eller til og med hoppe?

Ikke fordi jeg lengter etter å dø,
men fordi jeg lengter etter å virkelig kjenne livet?