Bloggen er 10 år blitt

 

En dag i februar for ti år siden skrev jeg de første linjene på denne bloggen. Det føles (som mye i livet) både lenge siden og som om det var i går. Jeg hadde levd lenge uten mitt gamle livssyn og lette etter nye holdepunkter, og ville fortelle min historie om det. 

Som mange blogger begynte Slik som eg var som en slags dagbok, men med et ønske om at andre skulle lese den. Jeg fortalte min historie, og kanskje noen kunne ha nytte av akkurat den? 

Jeg markedsførte ikke bloggen storstilt og åpent, men kunne fortelle om den til mennesker jeg møtte som jeg trodde ville være interesserte. Og så la jeg til rette for spørsmål og dialog i form av kommentarer og personlig kontakt på epost. Dette har ført til gode samtaler og til og med skapt verdifulle vennskap. En følelse av å ikke være så alene med spørsmålene en fremdeles går rundt med. 

Jeg har ikke blitt en representant for ekskristne i møte med media eller noen tydelig, offentlig ressursperson. Det har jeg heller ikke ønsket. Jeg har lurt på om jeg er feig. Om jeg kunne gjort mer, vært mer? 
Uansett - dette har vært min måte å være en medvandrer på. 

Alt rundt bloggen 

På de ti årene har det skjedd mye i livssynsdialogen i og utenfor Norge. 

Det virker som om et lokk har åpnet seg på en kokende kjele med alt som ikke har vært snakket om offentlig, spørsmål som berører mange enkeltmennesker også i et overveiende sekulært land som vårt. 

Det har vært norske TV-programmer hvor en setter søkelys på potensielt skadelige elementer i religionen: bevegelser med store krav til personlig engasjement (som Frelst, VGTV 2016), pengepredikanter og så videre.
Podkasten Reisen (2018) har oppstått, hvor enkeltpersoner med kristen bakgrunn diskuterer teologi, Bibelen og kristen praksis. I statskanalen NRK har de hatt fokus på etikk og verdier i podkasten Etikketaten/ Kompass. 
Den kristne dagsavisen Vårt Land har lagt til rette for dialog (og diskusjoner) rundt verdispørsmål i tidligere Verdidebatt (nå lagt ned) og åpnet livssynsrommet i spalter som Min tro.
Hjelpekilden har blitt stadig utbygd og hjelper folk som sliter etter å ha forlatt (først og fremst) strenge eller lukkede kristne miljøer.  
Og det kommer stadig flere bøker med personlige historier; den siste nå er Alene ut, som handler om menigheten Samfunnet. 

I USA (og muligens andre land, uten at jeg kjenner til konkrete kanaler) har det de siste årene kommet flere og flere blogger og YouTube-kanaler med personlige ekskristne historier, bibelkritikk og diskusjon rundt verdispørsmål. Over dammen har de vært langt fremme i flere år når det gjelder det å danne ekskristne nettverk; de har også rukket å kjenne på utfordringene som tross alt oppstår når en danner nye organisasjoner. Vi er enkeltmennesker med ulike erfaringer og kanskje også ulike livsmål og verdisyn; hvor kan vi møtes? 

På sidene i menyen lister jeg opp flere av bøkene, videoene og podkastene jeg nevner her. Si gjerne ifra om du mener jeg mangler noe relevant! 

Mer om bloggen 

Det har blitt 92 publiserte innlegg på Slik som eg var siden jeg startet. Når jeg går inn på statistikken, er det tre innlegg som skiller seg ut når det gjelder visninger: først anmeldelsen av filmen Disco, så innlegget om Deg å få skode og på tredjeplass innlegget om møtet med DHÅ. De har merkbart flere visninger enn resten av bloggen.

Jeg mistenker at det laveste tallet (200 per i dag) kommer fra folk som har lest hele bloggen og muligens vet om den på forhånd, mens de store tallene kommer fra folk som tilfeldigvis har funnet et innlegg gjennom et internettsøk - eller deling fra andre enn meg.
DHÅ-innlegget har en YouTube-video som flere har sett, og den har blitt anbefalt av en profilert person.

Jeg har av og til brukt titler og sitater fra kristne sanger i innleggene mine. Dette har jeg gjort fordi kristne sanger har vært en viktig referanseramme i mitt liv. Jeg har ikke hatt noen baktanke om å "evangelisere" overfor kristne, men jeg vet om tilfeller hvor noen har lett etter selve sangen eller diktet i en kristen kontekst og funnet noe annet. 

Hva nå?

Jeg har lyst til å fortsette med bloggen en god stund; jeg har stadig nye idéer til emner. Noen innlegg må jeg finpusse på lenge. Jeg har per i dag 21 innleggsutkast. Noen handler om filmer jeg har sett eller bøker jeg har lest; andre om diskusjonstemaer som barnevern, klimaskepsis og tilgivelse. 

Noen vil nok aldri bli publisert, men jeg håper å kunne ferdigstille flere etter hvert. Jeg vil så gjerne at de skal bli best mulig, ha gode referanser der det er relevant, og så videre - det er en bremsefaktor i publiseringen, dessverre.  

Et hjertebarn jeg har hatt helt fra den første tiden på bloggen, men som bare har vært en kladd, er innlegget "førstehjelp for ekskristne". Jeg har selv følt mange ganger at jeg ikke vet hvor jeg skal lete etter svar på små og store livsspørsmål, også det som er knyttet til mitt tidligere kristne liv og hvordan teologi og tankemønstre påvirket meg som person. 
Alle ekskristne har ulike erfaringer, og jeg vil ikke i et slikt innlegg komme med svar, men foreslå hva slags ressurser som kunne vært med i en slik førstehjelpspakke. Hva er relevante samtaletjenester og nettverk? Hvilke psykologer vil kunne forstå og hjelpe? Hva slags ikke-kristne aktiviteter kan dekke behovet for mening og gi en følelse av å være til nytte? 

---

Jeg håper du føler det meningsfylt å følge meg på reisen, og at du tar kontakt hvis du har innspill eller spørsmål. 

Store forventninger

Foto: Mustafa Khayat (Flickr)

Salige er de som ikke ser, men likevel tror. 
(Jesus til Tomas i Johannesevangeliet)

Jeg har lest flere artikler og nyhetssaker i det siste som får meg til å tenke på dette med forventninger en kan ha som kristen. Forventninger som av og til blir bygd opp under av menigheter og trosretninger en hører til i, andre ganger kan de være dine egne personlige forventninger. Til guden du skal tro på, til hva du selv kan og skal gjøre som en troende, hva Gud kan gjøre for andre gjennom deg.

Jeg har bestilt den nye boka til Eskil Skjeldal, "Eg slepp deg utan at du velsigner meg". Den skal visstnok handle om kampen med Gud og med gudstroen, en kamp som førte til at Skjeldal gav slipp på troen. Før jeg har lest selve boka har jeg bare anmeldelser å forholde meg til; jeg leste den som stod i Klassekampens bokmagasin lørdag 8. april: "Å drepe en gud" (ikke ute på nett). Jeg la særlig merke til artikkelforfatteren Dokkas kommentarer til Skjeldals forventninger og hvordan han faktisk er alene med Gud i gudstroen. Han vil at Gud skal styre livet hans, men opplever at det ikke skjer.

Troen er kun knyttet til Gud, og forventningene hans til Guds inngripen er store (...) skal vi tro boka, har Skjeldal først og fremst levd et liv i bøkenes og bønnens verden. Relasjoner til andre mennesker, hverdagslivet, familien, leken og det alminnelige, eller for den saks skyld Jesus, forblir utenfor den religiøse horisonten. Han kan ikke snakke med vennene om troen. Byggverket blir dermed sårbart, teologien har ikke noe grunnfeste i det vanlige livet.

Slik leser jeg anmelderen: Ventet Skjeldal for mye når han forventet at Gud skulle hjelpe ham og føles nær selv om han ikke kunne fortelle andre om troen og snakke om den? Burde han enten a) funnet noen å dele troen med, så troen ble en del av hverdagslivet, eller b) senket forventningene om hvem Gud kunne være for ham?

Jeg vil gjerne snu litt på det. Ville Skjeldal hatt helt andre og kanskje dempede forventninger til Gud med andre kristne rundt seg? Eventuelt en følelse av mening og det å høre til i et trosfellesskap, som kompensasjon for bønnesvarene han ikke fikk fra Gud?

Forventningene kunne faktisk også blitt større gjennom kontakt med andre, hvis han for eksempel hadde funnet en menighet som legger enda sterkere vekt på at Gud skal være synlig i dagliglivet - gjennom såkalte under og tegn (overnaturlige/vitenskapelig uforklarlige fenomener). Som for eksempel IMI-kirken i Stavanger, drevet av Normisjon.

Nytt derfra: de starter to nye studielinjer på bibelskolen sin Acta (artikkel i Vårt Land), en helbredelseslinje og en profetilinje. De skal lære å henholdsvis be for mennesker så de skal bli friske og være et talerør fra Gud til mennesker i konkrete livssituasjoner. To aktiviteter som blir beskrevet blant de første kristne i Bibelen, men som iallfall lutheranerne (som jeg hørte til) har sagt lite om historisk sett. Teologene lærer ikke om det.
Nå har dette blitt noe som må være med hvis en menighet skal være en "ekte kristen menighet" etter bibelsk mønster.
Det gjør noe med forventningene.

Jeg lurer på hva som vil skje med disse studentene underveis.
De vil mest sannsynlig ikke oppleve en overvekt av uforklarlige helbredelser etter forbønn og profetier som slår stikk til minste detalj. Av og til vil de be og ikke se noen virkning. Av og til vil de "lytte til Guds stemme" og være usikre på om de faktisk har fått noe. Noen de ber for vil ikke tørre å innrømme at de ikke blir friske, eller at det profetistudenten sier ikke vekker gjenklang, men det vil kunne ligge i luften.
Samtidig vil de finne utdrag fra Bibelen som forteller at disse undrene er en naturlig følge av troen. Det skal skje!
Hvorfor skjer det ikke alltid da? Eller kanskje ikke i det hele tatt?
Jo større forventninger en har til at Gud skal vise seg på en tydelig måte, jo større rom for skuffelser.
Og psykiske problemer?

Jeg følger bloggen til den amerikanske ekspastoren Neil Carter, Godless in Dixie. I bloggposten Our Biggest Mistake: We Did As We Were Told forteller han om aktiviteter og tankemønstre han og flere kristne han kjenner fikk råd om fra menigheten. De fulgte rådene samvittighetsfullt, for de tok troen og Bibelen og det kristne livet på alvor, men dette var med på å ta fra dem troen. Rådene virket nemlig ikke, eller de hadde uante konsekvenser. Som for eksempel (min oversettelse):

Vi ba om tingene Bibelen skrev vi skulle be om. Vi ba ikke om en ponni. Vi ba ikke om å bli rike eller få bedre biler. Nei, vi ba om at mennesker vi var glade i skulle bli friske akkurat som Jesus og Jakob sa vi skulle gjøre. Men ingen ting uvanlig skjedde. Folk vi ba for ble enten ikke bedre, eller ble bedre akkurat så fort eller ofte som de som aldri fikk forbønn. Som vennen min April Blue sa: "Det å tro førte faktisk til troens undergang fordi den fikk meg til å forvente at Gud faktisk skulle gjøre ting."

Hva var det jeg selv forventet av Gud? Iallfall håpet jeg (som Skjeldal) at han skulle vise meg veien dit jeg skulle gå, og gi meg råd.
Men jeg følte meg så alene, og ble så rådvill.