Mer om "Thelma", bak kulissene

Tiden forlag, 2017

Jeg har ikke sluppet spillefilmen "Thelma" enda, som jeg så på kino i høst og skrev om. Nå har jeg lest filmmanuset, som har blitt sendt ut til alle norske folkebibliotek.
Jeg var nysgjerrig på å få se om noe var fjernet i overgangen fra manus til film. Og kanskje enda mer om filmen inneholdt viktig symbolikk eller detaljer jeg ikke hadde fått med meg.
(Dette innlegget vil du nok få ekstra mye utav om du har sett filmen; jeg anbefaler iallfall å lese anmeldelsen.)

Jeg har nok fått med meg det viktigste i kinosalen. Blant scenene som var tatt ut var det flere symbolistiske "grøsserscener" med dyr, et par scener fra kristne møter og noen ekstra detaljer fra Thelmas bakgrunn. Også: hun pakker ned Bibelen, og hun dusjer i badedrakt før svømming - sjenert for kroppen sin - dette kan jeg ikke huske at jeg så.
Jeg vil ikke avsløre mer.

Som en bonus er det en veldig interessant samtale i slutten av boka mellom forfatter Bjarte Breiteig, som hadde lest manus underveis i filmprosessen, og filmskaperne Eskil Vogt og Joachim Trier. Noe av det de snakker om er filmteknisk, men mye dreier seg om innhold og tematikk.
Blant annet positive og negative sider ved religion, den frie viljen, forholdet mellom godt og ondt.

Breiteig har innspill blant annet fra en ekskristens synspunkt. Han nevner dette at religiøsitet ofte har gode motiver som utgangspunkt for maktutøvelse - en vil gjøre godt, og kan da komme til å bruke "myk makt" (som faren til Thelma). Han skriver også at nettopp de gode motivene kan gjøre det vanskelig å frigjøre seg fra religiøsitet.

Filmskaperne hadde i utgangspunktet hatt visse grøsserfilmer som forbilde for filmen og ønsket å framstille rendyrket ondskap, men endte med å nyansere mer enn de hadde tenkt.
Nettopp dette var jo en ting jeg merket meg med filmen, at det var vanskelig å finne en virkelig skurk og vite hvor sympatien skulle ligge; alle hadde ulike sider ved seg.

Trier og Vogt nevner tre viktige temaer for filmen: løsrivelse fra foreldre (og foreldres beskyttelse av barna), behovet for selvkontroll og redselen for utenforskap. Alt tematikk som jeg kjenner igjen fra eget liv og som bidrog til at Thelma føltes relevant for min historie.
Trier kommenterer at alle familier - også ikke-religiøse - har sin variant av dette med bekreftelse og beskyttelse/barnet holdes fast, og at det er en utfordrende prosess å bli et selvstendig individ.

Et nøkkelsitat fra s. 196 (Eskil Vogt) sier mye om den sentrale konflikten i filmen:

Det å utøve vilje og ta plass i verden, innebærer en risiko for å gjøre skade. Dermed kan man bli redd og holde alt for seg selv, rette det innover i stedet.

Anbefaler alle, uansett om dere har sett filmen eller ikke, å lese Thelma: et spillefilmmanus.

Film jeg vil se: Thelma

I det nyeste Filmmagasinet leste jeg omtalen av en ny norsk kinofilm som har premiere 15. september. Jeg skjønte fort at jeg måtte få den med meg.
Joachim Triers nyeste har nylig blitt lansert som Oscarkandidat og vant Filmkritikerprisen på filmfestivalen i Haugesund, men det er ikke derfor jeg gleder meg til å se den.

Thelma har en tematikk som er veldig relevant for en nostalgisk ekskristen som jeg. Hovedpersonen er ei ung jente som flytter fra "bibelbeltet" i Rogaland til Oslo for å studere. Mye blir nytt, og det blir vanskelig å koble det hun vokste opp med og det hun nå ønsker seg.

Thelma er en overnaturlig thriller, og jeg er litt spent på de grøssete elementene, men mest av alt er jeg spent på hvordan Thelmas kristne bakgrunn vil bli omtalt, og den interne konflikten hun opplever. I thrilleren ser det ut til at de sterke følelsene hun kjenner på og alt hun strever med, kommer til uttrykk i oversanselige opplevelser.

Og så får hun epilepsi.
Jeg fikk faktisk epilepsi selv mens jeg studerte i Oslo. Legene fant aldri ut hva anfallene kom av, så en kan bare spekulere. Nå er anfallene borte.
Jeg har tenkt at det skjedde så mye inne i hodet mitt de siste kristne årene at hjernen fikk overtrykk, og at den også måtte rydde plass til nye tankebaner...

De uselviske

Når jeg ser på de uselviskes livsstil utenfra, synes jeg den er vidunderlig. Når jeg ser familien min fungere harmonisk sammen, når vi går i middagsselskaper og alle helt uoppfordret hjelper til med å rydde og vaske opp etterpå, når jeg ser Caleb hjelpe fremmede med å bære handleposene deres, forelsker jeg meg i denne livsstilen på nytt og på nytt. Det er først når jeg prøver å leve sånn selv at jeg får problemer. Det føles aldri ekte.

(Divergent av Veronica Roth)

Ofte kan skjønnlitteratur si noe viktig til en leser i en spesifikk situasjon. I 2013 leste jeg en ungdomsroman som jeg følte sa noe direkte til meg.

I Divergent møter vi et framtidssamfunn hvor alle innbyggerne er delt inn i grupper (fraksjoner) etter enkeltegenskaper, egentlig gode egenskaper i sin ekstreme form: Fryktløshet. Kunnskapstørst. Sannferdighet. Fredsommelighet. Og uselviskhet.  

Hver innbygger må tilpasse seg fraksjonen han eller hun er oppvokst i, uansett hva slags personlige ønsker og personlighetstrekk de selv har - helt til de, som sekstenåringer, skal velge fraksjon i en seremoni. De kan da enten fortsette som før eller velge et nytt liv hvor en annen egenskap blir dyrket. Velger de vekk fraksjonen "sin", må de også forlate familien de vokste opp i.
Klarer de ikke å passe inn i den nye fraksjonen, vil de oppleve det aller verste: å bli fraksjonsløse, å leve utenfor samfunnet.

Hovedpersonen Tris er oppvokst blant "de uselviske". Men hun har aldri greid å tilpasse seg den måten å tenke og leve på. Alltid slippe andre foran i køen. Aldri tiltrekke seg oppmerksomhet. Automatisk tilgi andres hån og overtramp, ikke kreve oppreisning. Alltid hjelpe. Aldri stille spørsmål, bare være en av de grå i mengden.
Tris er nysgjerrig, og hun ønsker innerst inne å vise heltemot. Begge disse driftene innebærer å måtte stå fram, å vise seg for andre. 

Schibsted forlag (norsk utgave), 2013

Med en gang jeg begynte å lese Tris' historie, følte jeg en intens og litt urovekkende samhørighet med henne. Ikke bare bruddet hun hadde med elementer fra oppveksten, men også selve denne livsformen.
Boka viser det ekstreme, men jeg kjenner igjen ting jeg lærte i de luthersk kristne menighetene jeg hørte til og besøkte. Vi lærte på mange måter å bli uselviske. Prioritere andre først, og tjene. Først og fremst Gud, men også mennesker rundt oss. Jeg var også jente, og som mange jenter - også generelt i Norge - opplevde jeg en forventning om å oppvarte andre mer enn guttene gjorde.

Gi din Gud ditt hjerte hen, gi din ringe neste. 
Gi din uvenn og din venn, gi dem av ditt beste. 
Gi til du blir tom og arm, intet skal du miste. 
Gi til du blir rik og varm, rikest på det siste. 
        ("Gud sin egen Sønn oss gav", Gustav Jensen)

Jeg lærte fort den tjenende væremåten, men hadde en annen impuls i meg, til å tenke på meg selv og passe på at mine egne behov ble dekket. Vi mennesker har disse to impulsene i oss i ulik grad, og vil bli oppfattet som mer eller mindre egoistiske eller uselviske/ selvutslettende.
Det som plaget meg var at jeg sjeldent klarte å legge hjertet mitt i det å tjene. Men jeg hadde det som et klart, personlig ideal.

I Divergent fortelles det også om et annet aspekt ved det uselviske: å gli inn i mengden, ikke bry seg om å bli sett og verdsatt. Blant annet brukte Tris og familien speil bare en gang i året, for å unngå å bli forfengelige. De gikk kledd i grått og uten pynt, uten identifiserende trekk.

Jeg for min del foraktet ønsket jeg selv hadde om å være fin, og å framheve tiltrekkende sider ved min egen kropp. Jeg så på det som en uheldig, kanskje til og med syndig, lyst. At det på sitt mest uskyldige bare fjernet fokuset mitt fra det jeg hadde inni meg. Sjelen. Forholdet til Gud.

Jeg hadde i tenårene en idé om at jeg, selvet mitt, var delt i to. (Todeling var alltid viktig, et tema jeg kanskje kommer tilbake til.)
"Nummer en" var den delen av selvet som ville at folk (særlig gutter!) skulle se på meg og synes jeg var fin. Det var en egoistisk del.
"Nummer to" var delen som ønsket å være snill og grei og hjelpe andre. Tjene Gud og andre mennesker.
De to var helt atskilte i mitt hode.
Jeg ba Jesus om å gjøre den første delen mindre og den andre delen større.
Jeg følte uro når jeg kjente meg stolt eller glad for å bli sett.

Foto: Andy Morales (Flickr)

Det er slett ikke det at samfunnet vårt ikke har bruk for mennesker som tar hensyn, som viser omsorg og høflighet. Vi trenger mer av det, men fordelt på flere mennesker. I en ideell verden ville vi alle vist hverandre respekt og hjulpet hverandre.

Det er heller ikke det at samfunnet egentlig trenger mer kroppsfokus og en større vektlegging på seksuell attraktivitet. 

Men i en virkelighet hvor idealet for gruppemedlemmene er et førstefokus på andre mennesker, deres ønsker og behov, og/ eller på tilpasning til gruppen, er enkeltpersonen fullstendig avhengig av balansering i form av personlige budskap som "Dine ønsker er viktige!", "Du har lov til å si ifra!", "Du har rett til en rettferdig behandling!", "Du bestemmer over din egen kropp!" - og "Du har lov til å være stolt av deg selv!"

Tris i Divergent valgte å forlate sin uselviske fraksjon, og bli med "de fryktløse". Ble hun en egoistisk tyrann som bare overkjørte andre? Nei. Hun krevde plassen sin, men også plass til de rundt seg. Og fikk mot til å virkelig kjempe aktivt mot urettferdighet, ondskap og løgn i samfunnet sitt.

Jeg har først og fremst prøvd å gjøre endringer i mitt eget liv.

Jeg øver meg på å stå stolt og stødig der jeg er.
Si hva jeg mener og klare å argumentere for det.
Ikke gi meg og feige ut når jeg møter motstand.
Tørre å gjøre nye ting som jeg har lyst til. Være den som våger.
Gi uttrykk for hva jeg ønsker av livet og trenger hos menneskene rundt meg.
Si til meg selv at jeg og mine behov fortjener å bli tatt hensyn til.
Gi meg selv tommel opp i speilet. 

Og på samme tid bevare den gode egenskapen det er å se andre.
Også.

Du, jeg og religionen, del 1: Innledende tanker om religionen og individet

Et spørsmål som har surret rundt i hodet mitt i det siste, er:

Hvordan kan noen tro at det finnes én religion som passer for alle?

Som eksreligiøs tror jeg ikke lengre på guddommelig inspirasjon for religiøse tekster, for eksempel Bibelen. Jeg er overbevist om at det var mennesker som du og jeg, individer, som tenkte tankene, fant på moralsetningene, fortalte historiene (noen kan ha utgangspunkt i ekte hendelser) og skrev dem ned. Og det var også individer som endret tekstene så de ble det "Guds ord" vi har i dag. Litt etter litt ble de individuelle ideene satt sammen og lansert som en helhet.

Det var også individer, som du og jeg (bare litt mer lærde enn gjennomsnittet!), som tolket tekstene, så bort fra noen ideer og la vekt på andre, og utformet offisielle trosbekjennelser og teser. (Jeg for min del skulle gjerne hatt en høne å plukke med den personen som sa "jeg vet det, vi kaller det arvesynd!")

Det var individer som lagde nye religiøse retninger eller varianter, som startet organisasjoner og utbrytermenigheter, alt etter sin personlige overbevisning om at dette trengtes. Denne personlige overbevisningen kan ha blitt påvirket av politiske strømninger, kulturelle forhold eller spesifikke hendelser rundt eller i individet. Eller rett og slett mellommenneskelige forhold, partier og uenighet. (Noen vil si at de har fått en åpenbaring fra Gud.)

Ett individ. Foto: Flickr (Rantes Aguirre)

Det er individer som i dag formidler religionen til de troende - fra prekestolen eller scenen, i et radioprogram, i en andaktsbok. Og formidlerne trenger nødvendigvis å tro på at det som de formidler, når fram til individene som hører på eller leser, så de får akkurat det de trenger. For å bli i religionen? For å få trøst eller hjelp i en spesifikk situasjon? Se, det er et annet spørsmål.
For at de som er faste besøkende ikke skal få det samme hver gang, for eksempel hver søndag, må gjerne den som taler ta opp ulike emner og ta utganspunkt i forskjellige tekster. 

Men legg merke til flertallsformen "individene". I et kirkerom, i en moské, ved radioapparatene, foran den samme andaktsboka, vil det være mange ulike individer. Individer i helt forskjellige livssituasjoner. Med ulike utfordringer, ulike personlige mål for livet, ulike personlighetstyper, varierte erfaringer. Og akkurat nå, akkurat her, blir akkurat denne teksten lest, akkurat denne prekenen hørt, og så skal det passe akkurat denne personen.

Tenk deg at en kristen prest eller predikant taler over budet "du skal ikke stjele" en søndag. Han/hun taler tilfeldigvis til en notorisk nasker, men også til en person som aldri stjeler, men som har det jeg vil kalle en overfølsom samvittighet.

Kanskje prekenen er så bra, konkret og kraftfull at den notoriske naskeren tar inn over seg at det er galt å stjele, og at han/ hun må slutte med dette og kanskje til og med gjøre et oppgjør med tidligere ofre. Men det kan like godt være at han/hun har innarbeidet et tankemessig forsvar for handlingsmønstrene sine ("de har jo alt for mye, og jeg trenger dette") som ordene fra talerstolen ikke biter på, og han/ hun blir bare irritert, eller kjeder seg. Og kommer sannsynligvis ikke igjen til den menigheten.

Personen med overfølsom samvittighet, på den andre siden, blir sittende og tenke "burde jeg egentlig tatt en ekstra kjeks på jobb? Kollegaen min fikk jo én mindre", eventuelt "jeg stjeler ikke, men jeg gjør jo andre ting som ikke er så bra, selv om jeg ikke kommer på det nå. Jeg får tenke litt på det."

Eller to personer leser i samme andaktsbok, som mandag 1. april behandler budet "du skal ikke drive hor", med fokus på farene ved seksuelt begjær. En av personene som leser har nettopp oppført seg dårlig mot en kjæreste og vært utro. Den andre er en plagsomt sjenert person som nettopp har forelsket seg og lurer på hva han/hun kan gjøre for å nærme seg den andre. Hva får de to ulike individene ut av denne andakten 1. april?

Og det er ikke bare disse enkelte andaktene, prekenene jeg tenker på som for spesifikke eller potensielt uaktuelle. Også generelle religiøse teser...
Trenger for eksempel "alle" å lære at Gud ser alt og alltid er nær? (hva med den som trenger å kjenne seg fri?)
At en er en synder som trenger tilgivelse? (hva med den som lever et liv med frykt og mishandling?)
At det bare er å spørre Gud, så får en det en ber om? (hva med den som ønsker et liv i egen luksus?)
At det fins to grupper mennesker, troende og vantro? (hva med den som er sint og bare trenger noen å hate?)

Organisert religion innebærer fellesskap. Ikke bare fysiske møter med andre mennesker, men også et felles sett med trosforestillinger, med ideer om det guddommelige, om en selv, om ens egen gruppe, om andre mennesker og om meningen med livet.

Mange individer. Foto: Flickr (FromSandToGlass)

Hva skjer når mennesker finner ut at dette som skal være felles ikke passer til deres egen virkelighet, deres selvbilde, deres ønsker for livet? Finner de en ny kirke, en ny retning, eller utarbeider de bare sin egen private variant av religionen, sin egen måte å tro på, sine egne ritualer?
Eller gir de opp troen, som jeg gjorde?
Og hva skjer når et individ tvert imot prøver å tilpasse sine tanker, sine følelser, til det som skal være "riktig"? Blir religionen usunn da?
Fins det egentlig sunn og usunn religion?

Med disse siste spørsmålene er vi inne i religionspsykologien.
Dette ganske nye, og stadig mer aktuelle, forskningsfeltet handler blant annet om hvorfor mennesker blir religiøse, hvordan gudsbilder oppstår, og hvordan en blir påvirket av religionen som individ.

Jeg fikk lyst til å sette meg mer inn i dette. Jeg har dermed lånt fagboka Religionspsykologi, som kom i fjor, og har begynt å lese. Noe er litt fagtungt. Noen kapitler er rettet mot fagpersoner (f.eks. psykologer) og blir mindre aktuelle for meg privat. Men mye angår og interesserer meg som tidligere kristen. Noe blir jeg litt redd for at skal treffe meg for godt.... Kan jeg komme til å se på troen min, det livet jeg levde som kristen, på en ny måte?

Framover har jeg tenkt å poste noen notater fra de mest aktuelle kapitlene og mine egne tanker rundt disse.
Kom gjerne med innspill!

Gyldendal, 2014