Etter "Thelma" (om det som skulle vært snakket om og ikke)

Her kan du lese tankene mine i forkant av Joachim Triers spillefilm "Thelma", som hadde premiere 15. september.
Nå har jeg sett filmen, og her kommer et innlegg som du skal kunne lese og likevel kunne se filmen etterpå.

Filmen var virkelig verdt å få med seg. Visuelt nydelig, en sterk historie. Intenst skuespill, særlig fra hovedskuespilleren.
Bakgrunnsrammen er en type kristendom som virker grøsseraktig streng og gammeldags. Heldigvis lite realistisk for kristne flest i dag.

Men så er det ikke bare streng kristendom det handler om; det viser seg snart en personlig tragedie hvor en familie har levd med hemmeligheter, sorg og frykt i flere år. Det kritiske og magiske som har skjedd, men også det at de ikke klarer takle det, gjør trekløveret Thelma, far og mor dysfunksjonelt. 

Stillbilde fra filmen;Thelma er hjemme hos foreldrene.

Da filmen var slutt, kjente jeg en sterk forvirring der jeg satt i kinosalen. Hvorfor? Det var nok først og fremst det at jeg ikke skjønte hvem som var "skurk" eller antagonist i filmen, og det gjorde slutten av filmen konfliktfylt for meg. Jeg sørget samtidig som jeg lurte på om jeg burde juble.
(Og kanskje det var nettopp det regissøren ville.)

Uten å røpe for mye kan jeg si at det særlig er faren en får ulike syn på i løpet av filmen.

I en tidlig scene, i Oslo, skjenner han på Thelma når hun kritiserer ung jord-kreasjonister. De er tydelig i konflikt med hverandre. Senere i filmen - hjemme hos foreldrene - setter hun seg ned på golvet ved siden av ham og legger hodet på skulderen hans. De er nære, fortrolige. Han er den hun vender seg til når hun sliter, men han blir samtidig hennes verste fiende.
 I en scene snakker Thelma og faren med hverandre i telefonen, og Thelma bekjenner syndene sine. Faren forstår at hun har gjort noe hun skammer seg over, han sier han hører det er noe, og hun tømmer seg for ham. Nesten. Følelsene for jenta på universitetet kan hun ikke røpe.

I noen kristne menigheter er personlige syndsbekjennelser (f.eks. i grupper) systematisert og kan skape en usunn kultur av negative selvbilder og gjensidig avhengighet. Det at faren opptrer som skriftefar for Thelma mens han er hennes faktiske far - hun er følelsesmessig avhengig av ham - er slik destruktivitet i mindre målestokk.

I min familie har vi snakket med hverandre om mye og vært ganske åpne, både om hverdagslige hendelser og mer dype tanker. De siste årene, etter at jeg forlot troen, har jeg lurt på om jeg har pleid å "bekjenne" eller fortelle for mye.
Jeg har aldri blitt presset til å fortelle på den måten Thelma gjør, men jeg har kjent det unaturlig å sitte med hemmeligheter og aktivt velge å tie om ting jeg har opplevd.

De trenger ikke vite alt. Det ville de si selv hvis jeg tok det opp. En voksen og ansvarlig person trenger ikke stå til ansvar for foreldre. (Heller ikke for Gud.)

Uansett.
Jeg fant en nøkkel til å trekke et budskap ut av "Thelma". Filmen viser hvordan viktige følelser og hendelser blir fortiet eller skambelagt, hvordan noe som burde vært privat blir blottet, og hvordan begge prosessene kan skape spenninger og sorg i både en gruppe og enkeltpersoner.

Og noen av de følelsesmessige spenningene kan få merkelige utslag i kroppen: psykogene, ikke-epileptiske anfall.

Film jeg vil se: Thelma

I det nyeste Filmmagasinet leste jeg omtalen av en ny norsk kinofilm som har premiere 15. september. Jeg skjønte fort at jeg måtte få den med meg.
Joachim Triers nyeste har nylig blitt lansert som Oscarkandidat og vant Filmkritikerprisen på filmfestivalen i Haugesund, men det er ikke derfor jeg gleder meg til å se den.

Thelma har en tematikk som er veldig relevant for en nostalgisk ekskristen som jeg. Hovedpersonen er ei ung jente som flytter fra "bibelbeltet" i Rogaland til Oslo for å studere. Mye blir nytt, og det blir vanskelig å koble det hun vokste opp med og det hun nå ønsker seg.

Thelma er en overnaturlig thriller, og jeg er litt spent på de grøssete elementene, men mest av alt er jeg spent på hvordan Thelmas kristne bakgrunn vil bli omtalt, og den interne konflikten hun opplever. I thrilleren ser det ut til at de sterke følelsene hun kjenner på og alt hun strever med, kommer til uttrykk i oversanselige opplevelser.

Og så får hun epilepsi.
Jeg fikk faktisk epilepsi selv mens jeg studerte i Oslo. Legene fant aldri ut hva anfallene kom av, så en kan bare spekulere. Nå er anfallene borte.
Jeg har tenkt at det skjedde så mye inne i hodet mitt de siste kristne årene at hjernen fikk overtrykk, og at den også måtte rydde plass til nye tankebaner...