 |
| Humanist forlag, 2004 |
Jeg har lest Torkel Brekkes fagbok fra 2004, Kains barn: religion og vold fra Det gamle testamente til 11. september. Den har ligget på vent i flere måneder nå mens jeg har tenkt på å skrive et innlegg her. Selv om boka er 20 år gammel (og jeg skulle ønske den hadde blitt oppdatert), er temaet eviggyldig, dessverre. Og nå med to store kriger i Europas nabolag: skummelt aktuell.
Når det er sagt, er det ikke de religiøse særtrekkene ved krig Brekke beskriver, som slår meg som særlig aktuelle. Det er de mer allmenngyldige og til og med sekulære reglene for krig. Slike regler har både religiøse og ikke-religiøse prøvd å lage i tusener av år. Som de punktene kirkefaderen Thomas Aquinas (1225-1274) noterte som gyldige grunner for å gå til krig ("jus ad bellum"):
1. Rett autoritet
2. Rettferdig grunn
3. Rett intensjon
Blant de allmenne reglene for oppførsel i krig ("jus in bello") har en skillet mellom stridende og ikke-stridende (sivile, som skal spares), regler mot tortur og prinsippet om proporsjonalitet (at en ikke straffer urett urimelig hardt, eventuelt: ikke reagerer hardere enn en trenger for å nå det rettferdige målet).
Så har reglene blitt fulgt mer eller mindre grundig oppigjennom årene og i ulike kulturer. Og minst der en har såkalt "hellig krig", hvor en mener å ha Gud på sitt lag og målet (gjerne utryddelse av vantro og fullstendig seier) helliger alle midler. Eller at herskerens hellige plikt er å starte kriger.
Jeg merket meg bokas omtale av milleranismen - troen på tusenårsriket og endetid, gjerne knyttet til gjenkomsten av en Messias-skikkelse. Selve uttrykket er knyttet til kristne retninger som adventistene (og mormonere, Jehovas vitner m.fl.), men det fins lignende retninger i andre verdensreligioner.
Der hvor kriser og verdensendringer blir knyttet til profetier om en snarlig endetid og egen opplevelse av å bli forfulgt, hender det at en prøver å fremskynde endetiden med voldelige midler. Ikke vanskelig å knytte dette til de ytterliggående kristensionistene i filmen som kom i høst, Praying for Armageddon (omtalt her). Men det har skjedd før, for eksempel blant anabaptistene i Münster på 1500-tallet.
Allerede i 2004 hadde religion blitt en viktigere faktor i kriger og konflikter i verden, selv når en tenker at vi er i "moderne" tid med et skille mellom religion og styresett. Men i tillegg til (og kanskje som en erstatning for) religion har vi fått ekstrem nasjonalisme, som kan gi liknende brennende motiver for vold og erobring.
I tidligere vestlige kolonier i Asia og Afrika har innbyggere brukt religion for å løfte opp og gjenopplive gamle tradisjoner, rense ut fremmede impulser. Det kan føre til at folkegrupper med "feil" religion blir undertrykt, som tamiliene på Sri Lanka. (Jeg har alltid forbundet Sri Lanka med denne folkegruppen og ikke med singaleserne, sannsynligvis fordi de muslimske tamilene måtte flykte). Gamle skrifter "beviser", beleilig nok, at singaleserne er de som har rett til landet.
Gir det assosiasjoner til en annen samling med hellige skrifter?
Jeg har ikke oversikt over hvor mange av de jødiske politikerne og militære som bruker Torahen og Israels landegrenser der som utgangspunkt for dagens krigføring i Gaza og på Vestbredden. Jeg vet heller ikke hvor mange som tror på det med en religiøs overbevisning. Jeg vet at det fins kristne, også i Norge, som gjør det.
Men utgangspunktet for den overbevisningen er en fortelling som helt tydelig handler om hellig krig, ikke rettferdig krig etter målestokken over. Kollektiv synd i de "fremmede" folkegruppene blir flere ganger påstått å være en rettferdig grunn for massemord (i ekstrem form i fortellingen om Noas ark).
(Hva er kollektiv synd? Hvordan kan moderne mennesker tro at hver eneste enkeltperson i en gruppe, store og små, har de samme egenskapene, de samme lystene, de samme kriminelle vanene?)
Og en påstår å ha de beste intensjoner for å utrydde hele folk, hele byer: en vil å rense området fra synd så ikke Guds folk selv blir smittet eller påvirket. Dette er redselsfull logikk.
Når alt kommer til alt, er grunnen til Israels krigføring i gammeltestamentlig tid: Gud har sagt at de skal ha landet. Hellig krig.
Også Israelsfolket fikk riktig nok tegnet opp noen regler for krigføring. I 5. Mosebok 20 (Bibel 2011) skiller Gud mellom folkene som bor utenfor og i områdene han har satt av til sitt eget folk:
10 Når du rykker fram mot en by for å angripe den, skal du først tilby den fred. 11 Dersom byen svarer med fred og åpner portene for deg, skal alt folket som finnes i byen, være slaver og tjene deg. 12 Men dersom den ikke vil slutte fred, men føre krig mot deg, skal du beleire byen. 13 Herren din Gud vil overgi den i dine hender, og du skal hugge ned alle mennene der med sverd. 14 Men kvinnene, småbarna og husdyrene og alt annet i byen kan du ta som bytte. Du kan ta for deg av dette byttet fra dine fiender som Herren din Gud gir deg. 15 Slik skal du gå fram mot alle byene som ligger langt borte fra deg og ikke tilhører folkeslagene her.
16 Men i de byene som tilhører disse folkene, og som Herren din Gud vil gi deg til eiendom, skal du ikke la en eneste skapning få leve.
17 Du skal slå dem alle med bann og utrydde dem, både hetittene, amorittene, kanaaneerne, perisittene, hevittene og jebusittene, slik Herren din Gud har befalt deg. 18 Ellers kunne de lære dere å ta etter alt det avskyelige som de har gjort for sine guder, slik at dere synder mot Herren deres Gud.
- Så fins det også internasjonale regler i dag som sier at stater må beskytte sine egne innbyggere. Det regnes som helt sentralt for at en stat skal kunne være selvstendig og ikke risikere intervensjon fra for eksempel FN. Og nettopp dette var det Israels ledere oppgav som grunn for at de gikk inn i Gaza, etter terrorangrepet 7. oktober.
Jeg må gjøre meg ferdig med dette innlegget nå, selv om tankene mine ikke er ferdigtygde og kanskje aldri blir det. Her kan du oppdatere deg på folkerett og moderne regler i krig:
- FN - folkerett
- Røde kors - regler i krig (også med en fin og enkel video)
