Jeg har nettopp hørt en interessant episode hos Vårt Lands podkast Åpenbart. Her intervjuer de Jan-Petter Moberg, som har skrevet masteroppgaven "Dekonstruksjonen av kristen tro" (Universitetet i Bergen). Undertittelen for oppgaven er "Hvordan kristen tro og evangelikal identitet blir forhandlet i moderne troskriser". Dette vil lesere av denne bloggen også kunne finne interessant. Selv om informantene er hentet fra et annet kristent miljø enn mitt, nærmere pinsebevegelsen, er det noe gjenkjennbart i flere av opplevelsene som blir beskrevet.
Dekonstruerte jeg troen? Det kommer litt an på definisjonen på åndelig dekonstruksjon. Mangfolden i definisjoner og diskusjoner rundt dem skriver Moberg også om. Noen kristne har begynt å bruke begrepet sammen med begrepet rekonstruksjon, altså at en bygger noe ned, fjerner uheldige elementer og bygger opp igjen en ny "sunn" kristen tro eller forståelse. For meg var prosessen, da den først virkelig satte i gang, kort og intens. Fordi jeg hadde sett på troen, Bibelen og Gud som noe som måte henge sammen og samtidig være tydelig og svart-hvitt, var det aldri snakk om å bygge noe annet opp igjen. Jeg ble aldri en mer åpen eller liberal kristen. Jeg dekonverterte, altså forlot hele troen.
Moberg nevner en definisjon av åndelig dekonvertering fra 1994 (John D. Barbour) med fire elementer:
1. Intellektuell tvil
2. Moralsk kritikk av et "system"
3. Emosjonell belastning for den som dekonverterer
4. Frakobling fra et religiøst fellesskap
Men mye av dette finner en også igjen i fortellingene til de som har "dekonstruert" troen. Den emosjonelle belastningen var f.eks. noe oppgaveskriveren selv så på som en forutsetning for at informantene hadde dekonstruert.
Tvilskriser og offentlige samtaler rundt dette er uansett tema som har opptatt meg lenge. Jeg har sett hvordan flere og flere, særlig i USA, åpner opp på sosiale medier om slike problemer. Dette påvirker og finner gjenklang hos også en del kristne i Norge. Ifølge podkasten (og masteroppgaven) var både kjente skandaler med amerikanske pastorer og den forrige presidentperioden med Donald Trump viktige faktorer for det som blir betegnet som en dekonstruksjons-bevegelse.
Noen mister troen helt, andre finner fram til en annen type tro, kanskje også et annet kirkesamfunn - og gjerne ett som stiller flere spørsmål og har færre klare svar.
Men før denne nyere bevegelsen har sannsynligvis hundrevis av kristne i Norge gått gjennom troskriser og kommet ut på den andre siden med en forsvunnet eller radikalt endret tro. Jeg er en av dem. Det var bare ikke noen offentlig samtale om det i den grad, og det var dermed enda lettere å føle seg alene.
Jeg husker at det føltes som å famle i blinde da jeg i 2002-2003 prøvde å finne meg venner som kunne forstå hva jeg gikk igjennom, eller finne historier som vekket gjenklang. Jeg visste fra lesing av norsk skjønnlitteratur at det fantes enkeltpersoner i Norge som hadde negative kristne erfaringer, men ellers satt jeg nok med en følelse av at de fleste i Norge stod i en av to leire: aldri vært kristen, eller kristen og fornøyd. Det var jo det som passet med min tidligere verdensforståelse. Bare gradvis skjønte jeg at bildet var mer sammensatt. Det er likevel først de siste 10 årene, med framveksten av sosiale medier, at jeg har skjønt i hvilken grad. For meg personlig har Facebook og mulighetene for å kommunisere med
andre i grupper eller på chat - eller bare lese historiene deres - vært
uvurderlig.
Men det er også de siste 10 årene at historiene i bokform, som jeg gjerne leser, har blitt utgitt.
Og jeg lurer fremdeles veldig på hvor mange det er av oss i dette landet. Hvilke historier som faktisk fins der ute, og særlig de "gamle".
Jeg blir veldig glad hvis noen kan fortelle meg om fagstudier, artikler osv. som kan gi flere pekepinner. Kanskje til og med meta-artikler som samler informasjon om dekonstruksjon og troskriser. Jeg mistenker at en del arbeid er gjort som jeg bare ikke kjenner til. Kommenter gjerne her eller på Facebook-sida mi. Takk!
