Hvordan kan noen tro at det finnes én religion som passer for alle?
Som eksreligiøs tror jeg ikke lengre på guddommelig inspirasjon for religiøse tekster, for eksempel Bibelen. Jeg er overbevist om at det var mennesker som du og jeg, individer, som tenkte tankene, fant på moralsetningene, fortalte historiene (noen kan ha utgangspunkt i ekte hendelser) og skrev dem ned. Og det var også individer som endret tekstene så de ble det "Guds ord" vi har i dag. Litt etter litt ble de individuelle ideene satt sammen og lansert som en helhet.
Det var også individer, som du og jeg (bare litt mer lærde enn gjennomsnittet!), som tolket tekstene, så bort fra noen ideer og la vekt på andre, og utformet offisielle trosbekjennelser og teser. (Jeg for min del skulle gjerne hatt en høne å plukke med den personen som sa "jeg vet det, vi kaller det arvesynd!")
Det var individer som lagde nye religiøse retninger eller varianter, som startet organisasjoner og utbrytermenigheter, alt etter sin personlige overbevisning om at dette trengtes. Denne personlige overbevisningen kan ha blitt påvirket av politiske strømninger, kulturelle forhold eller spesifikke hendelser rundt eller i individet. Eller rett og slett mellommenneskelige forhold, partier og uenighet. (Noen vil si at de har fått en åpenbaring fra Gud.)
 |
| Ett individ. Foto: Flickr (Rantes Aguirre) |
Det er individer som i dag formidler religionen til de troende - fra prekestolen eller scenen, i et radioprogram, i en andaktsbok. Og formidlerne trenger nødvendigvis å tro på at det som de formidler, når fram til individene som hører på eller leser, så de får akkurat det de trenger. For å bli i religionen? For å få trøst eller hjelp i en spesifikk situasjon? Se, det er et annet spørsmål.
For at de som er faste besøkende ikke skal få det samme hver gang, for eksempel hver søndag, må gjerne den som taler ta opp ulike emner og ta utganspunkt i forskjellige tekster.
Men legg merke til flertallsformen "individene". I et kirkerom, i en moské, ved radioapparatene, foran den samme andaktsboka, vil det være mange ulike individer. Individer i helt forskjellige livssituasjoner. Med ulike utfordringer, ulike personlige mål for livet, ulike personlighetstyper, varierte erfaringer. Og akkurat nå, akkurat her, blir akkurat denne teksten lest, akkurat denne prekenen hørt, og så skal det passe akkurat denne personen.
Tenk deg at en kristen prest eller predikant taler over budet "du skal ikke stjele" en søndag. Han/hun taler tilfeldigvis til en notorisk nasker, men også til en person som aldri stjeler, men som har det jeg vil kalle en overfølsom samvittighet.
Kanskje prekenen er så bra, konkret og kraftfull at den notoriske naskeren tar inn over seg at det er galt å stjele, og at han/ hun må slutte med dette og kanskje til og med gjøre et oppgjør med tidligere ofre. Men det kan like godt være at han/hun har innarbeidet et tankemessig forsvar for handlingsmønstrene sine ("de har jo alt for mye, og jeg trenger dette") som ordene fra talerstolen ikke biter på, og han/ hun blir bare irritert, eller kjeder seg. Og kommer sannsynligvis ikke igjen til den menigheten.
Personen med overfølsom samvittighet, på den andre siden, blir sittende og tenke "burde jeg egentlig tatt en ekstra kjeks på jobb? Kollegaen min fikk jo én mindre", eventuelt "jeg stjeler ikke, men jeg gjør jo andre ting som ikke er så bra, selv om jeg ikke kommer på det nå. Jeg får tenke litt på det."
Eller to personer leser i samme andaktsbok, som mandag 1. april behandler budet "du skal ikke drive hor", med fokus på farene ved seksuelt begjær. En av personene som leser har nettopp oppført seg dårlig mot en kjæreste og vært utro. Den andre er en plagsomt sjenert person som nettopp har forelsket seg og lurer på hva han/hun kan gjøre for å nærme seg den andre. Hva får de to ulike individene ut av denne andakten 1. april?
Og det er ikke bare disse enkelte andaktene, prekenene jeg tenker på som for spesifikke eller potensielt uaktuelle. Også generelle religiøse teser...
Trenger for eksempel "alle" å lære at Gud ser alt og alltid er nær? (hva med den som trenger å kjenne seg fri?)
At en er en synder som trenger tilgivelse? (hva med den som lever et liv med frykt og mishandling?)
At det bare er å spørre Gud, så får en det en ber om? (hva med den som ønsker et liv i egen luksus?)
At det fins to grupper mennesker, troende og vantro? (hva med den som er sint og bare trenger noen å hate?)
Organisert religion innebærer fellesskap. Ikke bare fysiske møter med andre mennesker, men også et felles sett med trosforestillinger, med ideer om det guddommelige, om en selv, om ens egen gruppe, om andre mennesker og om meningen med livet.
 |
| Mange individer. Foto: Flickr (FromSandToGlass) |
Hva skjer når mennesker finner ut at dette som skal være felles ikke passer til deres egen virkelighet, deres selvbilde, deres ønsker for livet? Finner de en ny kirke, en ny retning, eller utarbeider de bare sin egen private variant av religionen, sin egen måte å tro på, sine egne ritualer?
Eller gir de opp troen, som jeg gjorde?
Og hva skjer når et individ tvert imot prøver å tilpasse sine tanker, sine følelser, til det som skal være "riktig"? Blir religionen usunn da?
Fins det egentlig sunn og usunn religion?
Med disse siste spørsmålene er vi inne i religionspsykologien.
Dette ganske nye, og stadig mer aktuelle, forskningsfeltet handler blant annet om hvorfor mennesker blir religiøse, hvordan gudsbilder oppstår, og hvordan en blir påvirket av religionen som individ.
Jeg fikk lyst til å sette meg mer inn i dette. Jeg har dermed lånt fagboka Religionspsykologi, som kom i fjor, og har begynt å lese. Noe er litt fagtungt. Noen kapitler er rettet mot fagpersoner (f.eks. psykologer) og blir mindre aktuelle for meg privat. Men mye angår og interesserer meg som tidligere kristen. Noe blir jeg litt redd for at skal treffe meg for godt.... Kan jeg komme til å se på troen min, det livet jeg levde som kristen, på en ny måte?
Framover har jeg tenkt å poste noen notater fra de mest aktuelle kapitlene og mine egne tanker rundt disse.
Kom gjerne med innspill!
 |
| Gyldendal, 2014 |
Jeg har lest mange av innleggene dine, og syns du har fabelaktige refleksjoner. Dette gjelder også i dette innlegget. Jeg kommer nok til å lese flere etter hvert. Religionspsykologi er sikkert et interessant studium.
SvarSlettTakk skal du ha!
SvarSlettJa, jeg har funnet en god del interessante ting så langt. Samtidig som jeg leser må jeg minne meg selv om at "disse er mer eller mindre godt beviste teorier, det er ingen sannhet"... Men jeg tror det kan være gode redskaper her for å tenke videre igjennom ting som har med bl.a. selvbilde og gudsbilde å gjøre.
Det jeg tenker ut fra ditt innlegg er at det er umulig å kommunisere noe som treffer alle mennesker på samme måte. Jeg kan ta eksempler med bøker og filmer: Ikke en bok eller en film treffer to mennesker på samme måten. Personlig har jeg opplevd forundringen (og noen ganger skuffelsen) når en film jeg finner absolutt utrolig givende, ikke vekker det minste gjenklang i en annen. Jeg tror årsaken ligger i at vi mennesker er så forskjellige.
SvarSlettSlik er det også med kristne (religiøse) fellesskap og forkynnelse. Folk har en tendens til å søke miljøer som gjenspeiler sånn nogenlunde egne tanker og behov. Jeg har gjentatte ganger snakket med folk fra pinse/karismatiske miljøer som nærmest hater liturgiene i f.eks den katolske kirke, og motsatt: katolikker (eller statskirkekristne) som føler seg veldig fremmed i karismatiske miljøer. Dette gjelder både forkynnelse og form.
Det er altså snakk om et almenmenneskelig fenomen (jfr bøker, filmer og annet) og kristne eller andre religiøse slipper ikke unna dette. Tenk bare på hvor utolig mange religioner det finnes, og hvor mange menigheter/retninger det er innenfor kristendommen.
Folk søker dit de føler mest gjenklang i seg selv. Fordi de er den de er.
Det er mye sant i det du skriver, Frode! Nettopp fordi vi er individer, blir et kollektivt konsept som en religion, en menighet, en trosretning, en utfordring. Nå er det jo slik at mange fra starten ikke vil ha muligheten til å velge. "Barnekristne" vokser f.eks. opp i en familie som har én sammenheng de går i, i en bygd med et begrenset antall gudshus, med bøker de får opp i hendene og sanger de lærer fra de er bittesmå. Så blir mulighetene større når en flytter ut og evt. studerer, men fram til da er en ofte prisgitt en type forkynnelse og en måte å tenke på.
SvarSlettDet gjelder jo forsåvidt også for de som vokser opp i et politisk parti, med foreldre som elsker bare én type musikk og så videre, men religionen ligger så ekstra dypt i mennesket, har så mye å si for utviklingen av identitet og livsanskuelse å gjøre, at jeg mener det blir noe annet og mer alvorlig.
SvarSlettJeg er enig, religion går dypere enn det meste. Selv er jeg oppvokst i en kristen familie i Trondheim, men mine foreldre la aldri noe sterk vekt på å oppdra oss "inn i kristentro" og vi fikk masse frihet til å tenke og velge selv. Denne holdningen tar jeg med meg videre i forhold til min egen sønn.
SvarSlettForresten, lurer på en ting: Du som jeg er jo ekskristen. Men vil du si at du ønsker at det skulle finnes en god og allmektig Gud?
Selv etter å ha lest og hørt mange andre historier hender det at jeg glemmer hvor forskjellige kristne oppvekster kan være, så takk for at du minner meg på det!
SvarSlettJeg syns det er vanskelig å svare på spørsmålet om en god og allmektig Gud. Men hvis en tenker at Gud også grep inn i all urett og leget alle sår... jeg tror at jorda i så fall ville være en Himmel. Og da ville ikke livet vært så allsidig og spennende å leve, tross alt.
Når en er liten tror en jo gjerne at foreldrene kan alt og kan beskytte mot alle farer. Så oppdager en etter hvert at det slett ikke stemmer. Den oppdagelsen er litt skummel, men så vokser en på den. Det er vel det jeg syns at jeg også har gjort etter at jeg forlot tanken på en god og/ eller allmektig Gud.
Det kunne vært interessant å stille et motspørsmål: når du hadde en mer fri oppvekst, hva slags plass hadde typiske personlige trospraksiser som bønn og bibellesning i livet ditt?:)
SvarSlettOppveksten var fri på den måten at det hverken var bønn eller bibellesning hjemme hos oss (unntak for en og annen lesning av juleevangeliet...). Men de tok oss av og til med i kirka. Men det som virkelig gjorde at jeg ble dratt inn i religionen, var følgende to faktorer:
SlettFor det første påvirkning fra kamerater og et kristent ungdomsmiljø jeg gikk i. For det andre et indre driv mot å finne en mening og sammenheng i tilværelsen, noe å tro på og gi seg over til. Det var da for meg naturlig å søke inn i kristendommen. Der fant jeg troen på en allmektig og snill Fader, med omsorg for meg og mitt lille liv. Den mest "religiøse" perioden var nok sent i tenårene, og da kan jeg love deg det var mye bønn og bibel. Jeg var nokså aktiv i Skolelaget, senere Studentlaget (NKSS).
I studietiden endret ting seg gradvis, og etter noen år i arbeidslivet måtte jeg innse at troen var borte, etter en lengre prosess.
Jeg leser fremdeles i Bibelen, men nå på en helt annen måte enn som troende. Jeg leser med skeptiske briller, tar til meg det som er av menneskelig visdom, men forkaster mye som enten totalt irrelevant eller direkte tåpelig. Bønn derimot er det dårlig med, men det hender jeg savner det. Må bare være ærlig med meg selv og innse at jeg ikke tror bønn "virker" annet enn som en helt naturlig mental greie og placebo. Jeg finnes jo også andre verktøy som meditasjon som etter min mening kan gi mye av det samme som bønn. Eller rett og slett en tur i skogen :o)
Din oppvekst var kanskje mer preget av et liv som predikantdatter?
Ja, den var helt klart det. Kristentroen var en integrert del av hele oppveksten og familielivet, vil jeg si.
SvarSlett