Jubileum og nostalgia

I mai skal jeg på jubileet for avgangsåret på videregående. Det er tjue år siden kullet mitt var ferdige, og noen av oss skal møtes og mimre, og feire. Jeg er spent på å se hvem som møter opp. Vil jeg bli bedre kjent med noen, på nytt eller for første gang? Har folk forandret seg?

Jeg har sneket meg til å finne klassekamerater på nettet. Kjenner dem stort sett igjen, tenker at de ligner på den de var på skolen... men kan jeg vite det? På tjue år skjer det gjerne mye. Ingen tidsperiode er vel så full av muligheter for forandringer og utvikling som årene fra atten til trettiåtte. En finner ut hva en vil jobbe med, og jobber. Bytter jobber og bosted. En reiser, opplever nye steder. Mange får seg kjæreste, kanskje familie. Gjerne i flere runder. Og med hver ny erfaring, god eller mindre god, blir en litt mer den en er i dag.

Men i bunn og grunn, er ikke de fleste de samme som da vi gikk ut av videregående? Har de samme egenskapene, verdiene og prioriteringene i livet?

Hva med meg? Jeg har tenkt at jeg har forandret meg mye. Først og fremst fått nytt fokus. Åpnet opp. Vil de andre kjenne meg igjen? Vil de se forandringene? Og hva vil i så fall det bety for meg?

På videregående brukte jeg Petrus skoledagbok, utgitt på Verbum forlag. Jeg har funnet fram bøkene og kikket i dem. Tatt et siste nostalgisk blikk bakover.
Petrus var langt fra bare en kalender, selv om jeg fylte den med notater om lekser og viktige aktiviteter. Den var så mye! Den hadde nok en fast plass på pulten min, og klassekameratene mine kunne aldri føle seg trygge; de måtte legge igjen spor i den av seg selv.
Jeg husker den deilige følelsen av å stikke innom bokhandelen tidlig i ferien og kjøpe den nye skoledagboka. Finne noen som kunne fylle inn de første "om meg"-sidene. Forberede meg på året som kom. Smugkikke på de glupe ordene, vitsene og kanskje også andaktene som kom utover året. Og bare vite at nå skulle det skje noe nytt.

Et bibelvers i Petrus:
Gled deg mens du er ung... MEN.

Det første året skrev jeg på første side at jeg var en "hjemmesitter som lengter etter fred med Gud og meg selv". Ellers var den skoledagboka befriende fri for åndelige betraktninger og bibelvers, bortsett fra det som stod trykt fra før. Neste året ble det stadig flere ord i margen om meg selv som var liten, om Gud som var stor, om Jesus som jeg så gjerne ville tro på.
Russeåret har jeg tidligere tenkt på som året da jeg begynte å jobbe meg ut av den verste selvransakelsen og depresjonen, men den siste skoledagboka - 95/96 - er stappfull av pietistiske dikt og betraktninger. Det er der jeg finner den største kontrasten til den jeg er i dag. Så mørkt... likevel så håpefullt.
Jeg trekker på smilebåndet når jeg ser at noen var inne i boka og "saboterte" med saftige banneord og spørsmål til mine kategoriske svar om meg selv og Gud.

Ellers er det mye her som får meg til å huske tilbake på gode opplevelser.
I dagboka for andre klasse står det "Tenkoret" flere steder. Jeg hadde begynt i koret, det viktigste sosiale møtestedet for de kristne ungdommene i bygda. Jeg var med og stolt av det! Det året framførte vi en musikal av Vidar Kristensen og Per Tveit, "En frosk i en brønn". Jeg har spart på cd-en vi spilte inn, og kan fremdeles synge utenat. (Musikk er magisk på den måten.) Jeg husker alt, tekst og melodier, til og med akkordene bandet spilte.
Tittelen på musikalen og åpningssangen spiller på et kinesisk ordtak:

For en frosk i en brønn er ikke himmelen større enn en måne.

Oversatt til "kristent": det fins mye vi mennesker aldri kan forstå. Vi må bare tro.
I musikalen er det en ikke-kristen gutt som dør i en trafikkulykke. De kristne vennene hans spør: hva skjedde etter døden med vennen vår? Han var en ærlig tviler, vil Gud da stenge ham ute fra himmelen? Spørsmålet blir stående åpent.
Tenkte jeg noe på det? Plaget det meg at det fantes slike spørsmål som var så vanskelige å svare på? Jeg husker ikke.

Når jeg mimrer, ser jeg også fiffige sammenhenger. På et coverbilde fra musikalen finner jeg programlederen i podcasten Søndagsrådet, som sang tenorstemmen i koret den gangen.

Og i skoledagboka finner jeg andakter av "tvilspresten" Morten Arnesen, som jeg ble litt bedre kjent med noen år senere. Han skriver her om at alle mennesker blir sinte, og at det er viktig å ha rett til å bli sint, at følelsene blir tatt på alvor.
Tok jeg det til meg? Turte jeg å tro på det den gangen?

Jeg fant også et herlig dikt skrevet av ei kristen venninne. Hun skriver at en må se på det positive i seg selv, tro at en er noe og kan noe, og "tru på det lyse i øian".

Det er noe jeg har lyst til å gjøre nå, tjue år etter.
Ikke lengre fokusere på det jeg ikke får til.
Det fins der, jeg kan innrømme det, men jobbe med det, eller la det ligge - og se mulighetene.

Kanskje det først og fremst det jeg vil ta med meg sørover i mai?
Jeg er et menneske som tror på lyset i meg selv
og lyset jeg møter i andres øyne.

Og som (tross nostalgien) prøver å se framover.