Jeg er i en podkast - oppvekst i bedehusland

Gunhild Garcia de Presno, 2025

Jeg har blitt intervjuet i en ny podkast om det å være ekskristen: "Veien ut" med Gunhild Garcia de Presno! I episode 12, "Oppvekst i bedehusland", forteller jeg om oppveksten min i en kristen familie, om identitet, fellesskap og tvilsstrev og min vei ut av det kristne, en prosess som nå har pågått halve livet. Mye av det jeg forteller om er nevnt her på bloggen, men noe er nytt. 

Du må veldig gjerne høre resten av podkasten også! Selv om Gunhild har hatt en barndom mer preget av ytremisjon og så karismatikk enn meg, har vi flere ganger kjent oss igjen i hverandres idéer og opplevelser. Vi tok begge troen alvorlig og kjente på et ansvar overfor andre, mens vi samtidig kjente på ønsket om å være en gjennomsnittlig ungdom og "menneske først, kristen så". 

Verbum, 2025

Gunhild forteller sin historie og har også intervjuet personer som er på ulike steder i trosreisen - samt Jan Olav 

Henriksen, forfatteren av Når troen ødelegger sjelen. (Den skal nå være tilgjengelig til lån på alle norske folkebibliotek. Anbefalt lesing!)
Så her vil det være nyttig og tankevekkende stoff for mange. 

Under bildet lenker jeg til episode 12 på nettsiden Podbean, men det går også an å finne podkasten på Spotify og andre podkasttjenester. 

---

Ellers har jeg som vanlig lest en del, og de siste ukene funnet bøker som har hatt noe med kristendom å gjøre. 

Min utgave: Headline, 2020

Først romanen "The Book of Longings" av Sue Monk Kidd, som er en interessant og feministisk vinkling på historien om Jesus og disiplene hans. Denne er nok ikke oversatt til norsk. 

Hovedpersonen i romanen er Ana, ei ung jente oppvokst priviligert i et rikt jødisk hjem med uvanlig lese- og skrivekunnskap (til jente å være), men som så mange jenter blir lovet bort til en eldre mann når hun får menstruasjon. Redningen kommer i form av en fengslende ung gallileer som heter Jesus og som hun faktisk blir gift med. Anas halvbror Judas er en selot, en politisk opprører, og har andre planer for Jesus enn det han nok har selv. 
Jesus er her et vanlig menneske som får et kall fra Gud; han lever et vanlig jødisk familieliv og driver med tungt kroppsarbeid. Disse elementene er ikke nevnt i evangeliefortellingene, men de er troverdige historisk sett. Kjærlighetsforholdet mellom de to er vakkert skildret.  

Romanen er spennende, og den ga meg et helt nytt bilde av idéene som reiste rundt i området på denne tiden - også jødiske grupperinger i Midtøsten som ga kvinner mer plass. Ikke bare det som skjer med Jesus skaper dramatikk; Ana og andre kvinner hun kjenner må gjemme seg for og kjempe mot mektige menn, og Ana må finne utveier og nye tilfluktssteder samtidig som hun viser stort mot.

---

Så skulle jeg ned i bibliotekmagasinet på jobb en dag og fant en tittel og forfatter som var ganske så kjent: Sigvart Engeset med erindringsboken Slik som det var: minner og litt til...  Engeset sin salme Slik som eg var har jo gitt navnet til denne boken. Jeg ble i fyr og flamme og måtte selvfølgelig ta denne med hjem. Kunne jeg kanskje finne en pekepinn på hvordan sangen ble til? 

Etter endt lesing må jeg fremdeles si at jeg lurer på hvor "syndeveg lange" fantes i Engesets historie. Han ble en omvendt og "vakt" kristen som ung mann, og før dette hadde han nok ikke gjort mange sprellene. Han hadde danset på fester og en stund skydd det som han så som et alvorlig og "gammelmodig" kristenliv - til han så ga seg over og ble frelst. Ganske snart ble han overbevist om at Gud ville at han skulle være en kristen forkynner. Og det ble han i mange år - faktisk engasjert av Frikirken (som jeg vokste opp med i Lyngdal). Han ble også synodeformann, øverste leder av Frikirken i Norge. 

Slik som det var er fascinerende lesning. Det starter med nostalgiske oppvekstskildringer fra dagliglivet på en sunnmørsgård rundt 1900 (han var født i 1885) før vi får en personlig vekkelseshistorie (med tungetale, faktisk!) og så betraktninger rundt kristne miljøer og kjente skikkelser i Norge. Han møter blant annet Ole Hallesby, uten at helvetestalen blir et tema. Underveis i boka skifter Engeset plutselig målform fra tradisjonell nynorsk til konservativt bokmål (når han omtaler flytting til Østlandet).

Det kjennes meningsfullt å lese om sentrale personer som hadde en innvirkning på den kristne oppveksten jeg hadde. Det blir som å sette sammen et puslespill av idéer, og jeg ble en liten brikke i det. Jeg tror faktisk jeg ville ha likt å treffe en kristen som Sigvart. Han framstår hjertevarm og ikke som en av de mest dogmatiske og strenge troende, selv om han var tydelig opptatt av hva kristne kirker og forkynnere burde fokusere på. Han krydrer boka si med flere artige anekdoter, så det er lett å lese.  

Boka kom ut i 1974 på Luther forlag, er digitalisert og ligger åpent ute på Nettbiblioteket. 

---

Til og med i Lilli Bendriss sin selvbiografi Gaven deler hun minner om bedehuskristendom og egne opplevelser med Jesus som en religiøs veileder. Hun vokste også opp på bygda på Sunnmøre, bare 60 år senere. 

Vekkelsesvind

Samlaget forlag, 2008

Av og til kan en finne bøker som passer godt inn i ting en går og tenker på. 

Jeg har tenkt på hva som gjorde at jeg strevde sånn med spørsmålet om jeg var frelst, særlig etter konfirmasjonstiden. Det burde i teorien være enkelt.
I lutherdommen heter det jo "troen alene" og "Gud alene" - det vil si at en blir frelst ved tro og at Gud er den som frelser; selv kan en ikke gjøre noe annet enn å ta imot. 

Én ting er at dette med frelse kun gjennom tro virker for enkelt. Det er jo også det, til og med ut fra Bibelen. (Her var det tydeligvis diskusjoner også blant disiplene.) I Jakobs brev kap. 2, vers 26 står det at troen er død uten gjerninger. Så det skal i det minste følge med noen gjerninger som viser at en faktisk tror. 
Og i selveste Misjonsbefalingen står det at disiplene i tillegg til å døpe skal "lære dem å holde alt jeg (Jesus) har befalt dere". Det handler også om en måte å leve på, bud eller gjerninger. 

Men så er det troen i seg selv. Det er rent faktisk noe som skjer i hjernen, en mental øvelse, som en bare i begrenset grad kan styre. Jeg for min del måtte streve for å faktisk holde på en tro, og måtte til slutt gi slipp. Med fokuset på "troen alene" står og faller frelsen, og dermed (etter det mange kristne tror) evig liv, på denne øvelsen.
Det virker veldig sårbart? Og tilfeldig? 
En kan si så mye en vil at det er Gud som frelser. Tror du ikke på frelsen, er du ikke frelst, ifølge det jeg lærte da jeg vokste opp. Og hvis Gud har frelst absolutt alle, hva slags dom har vi da? 
(Er det faktisk livet ditt du skal dømmes etter, som også lutherske kristne kan komme til å si når de argumenterer for Guds rettferdige dom?)

Men så har du dette med ulike kristne tradisjoner og frelsesforståelser. Og her kommer boka "Vekkelsesvind" inn. Utgitt i 2008 med to forfattere: Bjørg Seland som var førsteamanuensis i historie, og Olaf Aagedal som var professor i sosiologi. 

Boka er en ganske kort og lettfattelig gjennomgang av den norske vekkelseskristendommen fra 1700-tallet til rett etter årtusenskiftet, men med fokus på den lutherske vekkelsesbevegelsen - altså ikke karismatiske menigheter. Dermed havner en faktisk i det en kan kalle "bedehusland", som jeg er godt kjent med. 

Selve vekkelsene som fenomen er veldig fascinerende å lese om. Hvordan foregikk de? Hva kan ha påvirket dem? Hvem var med og hvem var utenfor? Hvilken funksjon hadde de ulike misjonsorganisasjonene her? Og hvorfor døde vekkelsene ut da Norge ble mer moderne? (I den grad de har dødd ut.)
Bedehus-galleriene hadde faktisk en funksjon i vekkelsene, kan vi lese om! 

Men jeg merket meg særlig utviklingen i lærespørsmål rundt dette med omvendelse som en forutsetning for frelse, og hvordan bedehusene - særlig på Sør- og Vestlandet, der den radikale pietismen slo best rot - skilte lag med statskirken læremessig. Men også her var det ulike inspirasjonskilder. 

Den såkalte gammelpietismen hadde en ganske streng frelsesforståelse, blant annet beskrevet i Erik Pontoppidans forklaringer til Luthers katekisme. Omvendelsen skulle være en tung og langvarig endringsprosess. Pontoppidan var ansatt hos kong Christian IV, som innførte statspietismen i Danmark og Norge på 1700-tallet. "Folket skulle møte ei forkynning med sterkare appell til omvending og forsaking av verdslege gleder." (s.19) Konfirmasjonen ble innført på denne tiden. 

I Danmark fikk de etter hvert et alternativ til pietismen i presten Grundtvig, som hadde et mye mer positivt syn på menneskelivet og mindre fokus på synd og fortapelse, men grundtvigianismen vant ikke fram på samme måte i Norge. Her kom lekmannsrørsla, haugianerne og bedehusene som førte gammelpietismen videre. 

Men så kom nyevangelistiske strømninger fra Storbritannia og USA på 1800-tallet, hvor en fokuserte mindre på synden en måtte undertrykke eller unngå og mer på nåden som en gave alle kunne ta imot - når som helst! "Kom som du er til din frelser", het det. I Norden var Carl Olof Rosenius en talsmann for denne.

Jeg kan huske at vi hadde en andaktsbok av Rosenius hjemme. - Men jeg hadde også fått Sandhed til Gudfrygtighed , Pontoppidans katekismekommentarer. Så var det rart at jeg vaklet litt?  

Jeg var på vekkelsesmøter og ble rørt av stemningen der, av det direkte budskapet, av spørsmålet om jeg hadde det rett med Gud - og så prøvde jeg å si ja på nytt, overlate alt til Jesus samtidig som jeg prøvde å leve rett. Jeg var det boka Vekkelsesvind kaller «vekkelsens barnebarn», en av de som vokste opp som kristen uten den typiske opplevelsen av før og etter omvendelsen.

---

Etter bruddet med troen har jeg ofte ønsket å se flere norske kristne (og ikke-kristne) som fokuserer på det gode vi mennesker kan være for hverandre her i verden. Ikke på vår egen synd, ikke på frelsen, ikke på troen eller den rette læren. 

Ikke alt som skjer inni oss, men det som skjer mellom oss. 

Og her i tiden, ikke i en mulig evighet.  

---

Kanskje du også vil lese dette innlegget om ei jente som ble prestekone og fanget av pietismen.