Hjelpekilden

Da jeg lette etter andre norske ekskristne for noen år siden var organisasjonen Hjelpekilden noe annet enn det er i dag. Jeg følte det unaturlig å kontakte dem den gangen fordi de rettet seg mot utbrytere fra lukkede miljøer ("sekter") som Jehovas vitner og mormonere. Selv om jeg hadde en konservativ bakgrunn og kjente på en viss annerledeshet i storsamfunnet da jeg var kristen, stod jeg et godt stykke fra det de opplever som for eksempel blir utstøtt av familie når de går ut av menigheten. Men uansett om en slik står på bar bakke eller har et sosialt nettverk kan det være godt å prate med noen som har liknende erfaringer som en selv.

På nettsiden til Hjelpekilden heter det:

Hjelpekilden Norge er en frivillig organisasjon som yter hjelp og støtte til mennesker i problematiske religiøse bruddprosesser.

Vi jobber også med informasjon om religiøse miljøer, integreringsspørsmål, psykisk helse, barns rettigheter og flere andre tema som berører religiøse utbrytere.

Hjelpekilden er medlem av Frivillighet Norge, og mottar prosjektstøtte fra Extrastiftelsen i samarbeid med Redd Barna.

De retter seg nå mot et større utvalg personer som har brutt med det religiøse. De har samtalegrupper flere steder i landet: Oslo, Stavanger, Kristiansand, Bergen, Tromsø, Trondheim, Skien, Moss og Sandefjord. De har vakttelefon og chattetjeneste, slik at alle som ikke bor nært disse byene også har et samtaletilbud. De kurser "hjelpere" og er et talerør for religiøse utbrytere.

Hjelpekilden kan være verdt å kontakte hvis du selv går igjennom en bruddprosess, kjenner noen som gjør det eller har erfaringer som gjør at du selv vil hjelpe andre i slike prosesser.
Det går også an å støtte dem økonomisk hvis du har mulighet og lyst til det.

Bruddet som et tre med røtter og greiner.
Synne Fredriksen 2013

NB: jeg har ikke blitt spurt av Hjelpekilden om å reklamere for dem; dette var min idé, og det var på høy tid.

Mer om "Thelma", bak kulissene

Tiden forlag, 2017

Jeg har ikke sluppet spillefilmen "Thelma" enda, som jeg så på kino i høst og skrev om. Nå har jeg lest filmmanuset, som har blitt sendt ut til alle norske folkebibliotek.
Jeg var nysgjerrig på å få se om noe var fjernet i overgangen fra manus til film. Og kanskje enda mer om filmen inneholdt viktig symbolikk eller detaljer jeg ikke hadde fått med meg.
(Dette innlegget vil du nok få ekstra mye utav om du har sett filmen; jeg anbefaler iallfall å lese anmeldelsen.)

Jeg har nok fått med meg det viktigste i kinosalen. Blant scenene som var tatt ut var det flere symbolistiske "grøsserscener" med dyr, et par scener fra kristne møter og noen ekstra detaljer fra Thelmas bakgrunn. Også: hun pakker ned Bibelen, og hun dusjer i badedrakt før svømming - sjenert for kroppen sin - dette kan jeg ikke huske at jeg så.
Jeg vil ikke avsløre mer.

Som en bonus er det en veldig interessant samtale i slutten av boka mellom forfatter Bjarte Breiteig, som hadde lest manus underveis i filmprosessen, og filmskaperne Eskil Vogt og Joachim Trier. Noe av det de snakker om er filmteknisk, men mye dreier seg om innhold og tematikk.
Blant annet positive og negative sider ved religion, den frie viljen, forholdet mellom godt og ondt.

Breiteig har innspill blant annet fra en ekskristens synspunkt. Han nevner dette at religiøsitet ofte har gode motiver som utgangspunkt for maktutøvelse - en vil gjøre godt, og kan da komme til å bruke "myk makt" (som faren til Thelma). Han skriver også at nettopp de gode motivene kan gjøre det vanskelig å frigjøre seg fra religiøsitet.

Filmskaperne hadde i utgangspunktet hatt visse grøsserfilmer som forbilde for filmen og ønsket å framstille rendyrket ondskap, men endte med å nyansere mer enn de hadde tenkt.
Nettopp dette var jo en ting jeg merket meg med filmen, at det var vanskelig å finne en virkelig skurk og vite hvor sympatien skulle ligge; alle hadde ulike sider ved seg.

Trier og Vogt nevner tre viktige temaer for filmen: løsrivelse fra foreldre (og foreldres beskyttelse av barna), behovet for selvkontroll og redselen for utenforskap. Alt tematikk som jeg kjenner igjen fra eget liv og som bidrog til at Thelma føltes relevant for min historie.
Trier kommenterer at alle familier - også ikke-religiøse - har sin variant av dette med bekreftelse og beskyttelse/barnet holdes fast, og at det er en utfordrende prosess å bli et selvstendig individ.

Et nøkkelsitat fra s. 196 (Eskil Vogt) sier mye om den sentrale konflikten i filmen:

Det å utøve vilje og ta plass i verden, innebærer en risiko for å gjøre skade. Dermed kan man bli redd og holde alt for seg selv, rette det innover i stedet.

Anbefaler alle, uansett om dere har sett filmen eller ikke, å lese Thelma: et spillefilmmanus.

Etter "Thelma" (om det som skulle vært snakket om og ikke)

Her kan du lese tankene mine i forkant av Joachim Triers spillefilm "Thelma", som hadde premiere 15. september.
Nå har jeg sett filmen, og her kommer et innlegg som du skal kunne lese og likevel kunne se filmen etterpå.

Filmen var virkelig verdt å få med seg. Visuelt nydelig, en sterk historie. Intenst skuespill, særlig fra hovedskuespilleren.
Bakgrunnsrammen er en type kristendom som virker grøsseraktig streng og gammeldags. Heldigvis lite realistisk for kristne flest i dag.

Men så er det ikke bare streng kristendom det handler om; det viser seg snart en personlig tragedie hvor en familie har levd med hemmeligheter, sorg og frykt i flere år. Det kritiske og magiske som har skjedd, men også det at de ikke klarer takle det, gjør trekløveret Thelma, far og mor dysfunksjonelt. 

Stillbilde fra filmen;Thelma er hjemme hos foreldrene.

Da filmen var slutt, kjente jeg en sterk forvirring der jeg satt i kinosalen. Hvorfor? Det var nok først og fremst det at jeg ikke skjønte hvem som var "skurk" eller antagonist i filmen, og det gjorde slutten av filmen konfliktfylt for meg. Jeg sørget samtidig som jeg lurte på om jeg burde juble.
(Og kanskje det var nettopp det regissøren ville.)

Uten å røpe for mye kan jeg si at det særlig er faren en får ulike syn på i løpet av filmen.

I en tidlig scene, i Oslo, skjenner han på Thelma når hun kritiserer ung jord-kreasjonister. De er tydelig i konflikt med hverandre. Senere i filmen - hjemme hos foreldrene - setter hun seg ned på golvet ved siden av ham og legger hodet på skulderen hans. De er nære, fortrolige. Han er den hun vender seg til når hun sliter, men han blir samtidig hennes verste fiende.
 I en scene snakker Thelma og faren med hverandre i telefonen, og Thelma bekjenner syndene sine. Faren forstår at hun har gjort noe hun skammer seg over, han sier han hører det er noe, og hun tømmer seg for ham. Nesten. Følelsene for jenta på universitetet kan hun ikke røpe.

I noen kristne menigheter er personlige syndsbekjennelser (f.eks. i grupper) systematisert og kan skape en usunn kultur av negative selvbilder og gjensidig avhengighet. Det at faren opptrer som skriftefar for Thelma mens han er hennes faktiske far - hun er følelsesmessig avhengig av ham - er slik destruktivitet i mindre målestokk.

I min familie har vi snakket med hverandre om mye og vært ganske åpne, både om hverdagslige hendelser og mer dype tanker. De siste årene, etter at jeg forlot troen, har jeg lurt på om jeg har pleid å "bekjenne" eller fortelle for mye.
Jeg har aldri blitt presset til å fortelle på den måten Thelma gjør, men jeg har kjent det unaturlig å sitte med hemmeligheter og aktivt velge å tie om ting jeg har opplevd.

De trenger ikke vite alt. Det ville de si selv hvis jeg tok det opp. En voksen og ansvarlig person trenger ikke stå til ansvar for foreldre. (Heller ikke for Gud.)

Uansett.
Jeg fant en nøkkel til å trekke et budskap ut av "Thelma". Filmen viser hvordan viktige følelser og hendelser blir fortiet eller skambelagt, hvordan noe som burde vært privat blir blottet, og hvordan begge prosessene kan skape spenninger og sorg i både en gruppe og enkeltpersoner.

Og noen av de følelsesmessige spenningene kan få merkelige utslag i kroppen: psykogene, ikke-epileptiske anfall.

Film jeg vil se: Thelma

I det nyeste Filmmagasinet leste jeg omtalen av en ny norsk kinofilm som har premiere 15. september. Jeg skjønte fort at jeg måtte få den med meg.
Joachim Triers nyeste har nylig blitt lansert som Oscarkandidat og vant Filmkritikerprisen på filmfestivalen i Haugesund, men det er ikke derfor jeg gleder meg til å se den.

Thelma har en tematikk som er veldig relevant for en nostalgisk ekskristen som jeg. Hovedpersonen er ei ung jente som flytter fra "bibelbeltet" i Rogaland til Oslo for å studere. Mye blir nytt, og det blir vanskelig å koble det hun vokste opp med og det hun nå ønsker seg.

Thelma er en overnaturlig thriller, og jeg er litt spent på de grøssete elementene, men mest av alt er jeg spent på hvordan Thelmas kristne bakgrunn vil bli omtalt, og den interne konflikten hun opplever. I thrilleren ser det ut til at de sterke følelsene hun kjenner på og alt hun strever med, kommer til uttrykk i oversanselige opplevelser.

Og så får hun epilepsi.
Jeg fikk faktisk epilepsi selv mens jeg studerte i Oslo. Legene fant aldri ut hva anfallene kom av, så en kan bare spekulere. Nå er anfallene borte.
Jeg har tenkt at det skjedde så mye inne i hodet mitt de siste kristne årene at hjernen fikk overtrykk, og at den også måtte rydde plass til nye tankebaner...

Tvilen på deg selv

Det verste klassisk pietistisk kristendom gjør med et menneske, er å ta troen på en selv fra mennesket.

Ikke troen på at du er verdt noe for Gud som Guds skapning. Den er der helt naturlig, den er jo grunnen til at Gud sendte Jesus til jorden for å dø.
Men Guds kjærlighet er så stor at han elsker selv den mest sadistiske skurken. Derfor: det at Gud elsker deg trenger ikke bety at du er "verdt å elske" i deg selv. At det er noe i deg som Gud elsker, annet enn det at du er et menneske.

Du kan lett miste troen på at du, slik du er med dine særtrekk og egenskaper, er god nok. At dine tanker og vurderinger er verdifulle. At dine ønsker er verdt å satse på.
Det blir en dyd å i stedet tvile på seg selv. Slik hadde jeg det for noen år siden (som jeg har skrevet om her), og jeg har også sett det hos mennesker jeg kjenner godt, mennesker jeg mer enn alt skulle ønske at fikk troen på seg selv.

En psykopat i et kjærlighetsforhold vil systematisk bygge ned partnerens tro på at denne er noe verdt. Få partneren til å stille spørsmål ved egne vurderinger, både hva en tenker om seg selv, om psykopaten og om forholdet til andre mennesker. Det er grusomt nedbrytende. Og på et mystisk vis får denne nedbrytingsprosessen partneren til å bli i forholdet. Noe kan skyldes frykt for skade (hvis psykopaten kommer med trusler), men mye skyldes denne tanken: "Jeg er liten og skitten, men han/hun er glad i meg likevel." Psykopaten kommer nemlig med kjærlighetserklæringer også.

Virker denne sammenligningen ekstrem? Kanskje.
Men på sitt vis kan tankemønstrene hos en pietistisk kristen minne om det som skjer i hodet til et psykopat-offer.
Når du tviler på deg selv, er det lettere å tro blindt på andre. Når du tviler på din egen vurderingsevne, kan du for eksempel lettere takle vanskelige passasjer i Bibelen, eller glemme ting som skurrer litt i forkynnelse du hører. Du vil ikke miste det du finner styrke i utenfor deg selv.

Flickr: Alana Holmberg

Hva kan skje med en "ufrelst" person som møter en kristen som vil misjonere?
Den ikke-kristne kan en måtte jobbe litt med for å få det til å forstå at en trenger frelse. Den kristne begynner gjerne med å spørre om ikke det er noe som mangler i livet? Noe som ikke går helt som du tenkte?
Men hvis det meste er greit og en egentlig klarer seg ganske bra, må det sterkere skyts til. Synd.

"Altså, det som ikke så mange vet, er at det fins noen helt spesielle bakterier som bare denne ene støvsugeren kan fange opp. De fins i millioner på et stuegulv, selv gulvene som ser helt rene ut, og de gjør hundrevis syke hvert år. Når du vet det, kan du la være å kjøpe denne støvsugeren?"

Eller:
"Gud er helt perfekt, i møte med ham er alle mennesker syndere. Du er sikkert en fin person, men... har du ikke noen gang hatt lyst på noe som ikke var ditt? Har du alltid vært ærlig? Nei? Da trenger du faktisk Guds tilgivelse og frelse."

Og så:
Hva med de som møter denne tankegangen mot slutten av livet?

Jeg ser for meg en "ufrelst" som ligger i en sykeseng, ser tilbake på tiden her på jorda og kjenner seg glad. Ikke alt ble som hun hadde tenkt, hun har gjort noen feil, men hun har prøvd å rette det opp og gjort opp så godt hun kunne. Hun har mange gode minner.

Dette betyr ingen ting i en vekkelseskristens øyne, hvis hun ikke har bedt Gud om frelse. For det er evigheten som gjelder. Hvis hun ikke har overgitt seg til Gud, betyr ingen ting av det gode hun har gjort og opplevd noe som helst. For livet etter døden.
Tenk deg hva som skjer hvis denne personen på dødsleiet blir overbevist om at det hun hører om synd og evighet er Sannheten?

Kanskje hun bare kjenner at dette er det siste som er igjen før hun kan føle seg trygg for døden. At det er godt, at det ikke gjør hennes eget liv noe mindre.
Men i verste fall falmer det gode hun mimret om vekk, og det som sitter igjen er en lettelse for at hun er tilgitt og elsket - på tross av, ikke fordi...
Såret for å bli trøstet? 

Men det er først og fremst tidligere i livet denne "egentvilen" kan påvirke og merke et menneske. Hvis en har fått den inn fra en var ganske ung, oppstår det lett et mønster.

Jeg brukte selv lang tid på å tørre å stole på meg selv etter bruddet med den pietistiske kristendommen. Si til meg selv at jeg faktisk var stolt av den jeg var, av alt jeg kan. Ikke som Guds skapning, men som meg! Stole på min egen magefølelse og rasjonelle tanker i valgsituasjoner (selv om disse har sine begrensninger). Ha respekt for den jeg er, og forvente respekt fra andre. Kreve det, faktisk, så sant jeg ikke hadde gjort noe som ikke fortjente respekt.

Tvilen på meg selv hadde påvirket måten jeg møtte andre på. Jeg så farlig lett opp til andre. Særlig formelle autoriteter. (Og mannlige autoriteter, som kvinne.) Jeg var generelt fornøyd med å følge reglene, gjøre som de foreslo. I enkelte situasjoner kunne det blitt kritisk for meg selv.
Autoriteter må faktisk gjøre seg fortjente til min respekt og min tillit!

De siste årene har jeg sett mer og mer at det også er tendenser i det moderne samfunnet som kan få deg til å tvile på deg selv. Utseendefokuset og presset i sosiale medier om å være "perfekt", for eksempel. Det er de samme mekanismene: kapitalismen skaper et behov for å selge et produkt. Finner opp bakterier for å selge en støvsuger.

Men jeg gjennomskuer det. Jeg står i mot.
Så godt jeg kan. 

-

Påskrift (fordi jeg helst vil holde min sti ren): pietismen var og er mangfoldig, og du kan lese mer om den i Store Norske Leksikon. Den formen for pietisme jeg er kjent med har et særlig fokus på et personlig forhold til Gud og et liv som "omvendt" kristen - fromhet mer enn rett lære. Sangen som Hans Nielsen Hauge sang, Jesus, din søte forening å smake, kan stå som eksempel på det.