Tvilen på deg selv

Det verste klassisk pietistisk kristendom gjør med et menneske, er å ta troen på en selv fra mennesket.

Ikke troen på at du er verdt noe for Gud som Guds skapning. Den er der helt naturlig, den er jo grunnen til at Gud sendte Jesus til jorden for å dø.
Men Guds kjærlighet er så stor at han elsker selv den mest sadistiske skurken. Derfor: det at Gud elsker deg trenger ikke bety at du er "verdt å elske" i deg selv. At det er noe i deg som Gud elsker, annet enn det at du er et menneske.

Du kan lett miste troen på at du, slik du er med dine særtrekk og egenskaper, er god nok. At dine tanker og vurderinger er verdifulle. At dine ønsker er verdt å satse på.
Det blir en dyd å i stedet tvile på seg selv. Slik hadde jeg det for noen år siden (som jeg har skrevet om her), og jeg har også sett det hos mennesker jeg kjenner godt, mennesker jeg mer enn alt skulle ønske at fikk troen på seg selv.

En psykopat i et kjærlighetsforhold vil systematisk bygge ned partnerens tro på at denne er noe verdt. Få partneren til å stille spørsmål ved egne vurderinger, både hva en tenker om seg selv, om psykopaten og om forholdet til andre mennesker. Det er grusomt nedbrytende. Og på et mystisk vis får denne nedbrytingsprosessen partneren til å bli i forholdet. Noe kan skyldes frykt for skade (hvis psykopaten kommer med trusler), men mye skyldes denne tanken: "Jeg er liten og skitten, men han/hun er glad i meg likevel." Psykopaten kommer nemlig med kjærlighetserklæringer også.

Virker denne sammenligningen ekstrem? Kanskje.
Men på sitt vis kan tankemønstrene hos en pietistisk kristen minne om det som skjer i hodet til et psykopat-offer.
Når du tviler på deg selv, er det lettere å tro blindt på andre. Når du tviler på din egen vurderingsevne, kan du for eksempel lettere takle vanskelige passasjer i Bibelen, eller glemme ting som skurrer litt i forkynnelse du hører. Du vil ikke miste det du finner styrke i utenfor deg selv.

Flickr: Alana Holmberg

Hva kan skje med en "ufrelst" person som møter en kristen som vil misjonere?
Den ikke-kristne kan en måtte jobbe litt med for å få det til å forstå at en trenger frelse. Den kristne begynner gjerne med å spørre om ikke det er noe som mangler i livet? Noe som ikke går helt som du tenkte?
Men hvis det meste er greit og en egentlig klarer seg ganske bra, må det sterkere skyts til. Synd.

"Altså, det som ikke så mange vet, er at det fins noen helt spesielle bakterier som bare denne ene støvsugeren kan fange opp. De fins i millioner på et stuegulv, selv gulvene som ser helt rene ut, og de gjør hundrevis syke hvert år. Når du vet det, kan du la være å kjøpe denne støvsugeren?"

Eller:
"Gud er helt perfekt, i møte med ham er alle mennesker syndere. Du er sikkert en fin person, men... har du ikke noen gang hatt lyst på noe som ikke var ditt? Har du alltid vært ærlig? Nei? Da trenger du faktisk Guds tilgivelse og frelse."

Og så:
Hva med de som møter denne tankegangen mot slutten av livet?

Jeg ser for meg en "ufrelst" som ligger i en sykeseng, ser tilbake på tiden her på jorda og kjenner seg glad. Ikke alt ble som hun hadde tenkt, hun har gjort noen feil, men hun har prøvd å rette det opp og gjort opp så godt hun kunne. Hun har mange gode minner.

Dette betyr ingen ting i en vekkelseskristens øyne, hvis hun ikke har bedt Gud om frelse. For det er evigheten som gjelder. Hvis hun ikke har overgitt seg til Gud, betyr ingen ting av det gode hun har gjort og opplevd noe som helst. For livet etter døden.
Tenk deg hva som skjer hvis denne personen på dødsleiet blir overbevist om at det hun hører om synd og evighet er Sannheten?

Kanskje hun bare kjenner at dette er det siste som er igjen før hun kan føle seg trygg for døden. At det er godt, at det ikke gjør hennes eget liv noe mindre.
Men i verste fall falmer det gode hun mimret om vekk, og det som sitter igjen er en lettelse for at hun er tilgitt og elsket - på tross av, ikke fordi...
Såret for å bli trøstet? 

Men det er først og fremst tidligere i livet denne "egentvilen" kan påvirke og merke et menneske. Hvis en har fått den inn fra en var ganske ung, oppstår det lett et mønster.

Jeg brukte selv lang tid på å tørre å stole på meg selv etter bruddet med den pietistiske kristendommen. Si til meg selv at jeg faktisk var stolt av den jeg var, av alt jeg kan. Ikke som Guds skapning, men som meg! Stole på min egen magefølelse og rasjonelle tanker i valgsituasjoner (selv om disse har sine begrensninger). Ha respekt for den jeg er, og forvente respekt fra andre. Kreve det, faktisk, så sant jeg ikke hadde gjort noe som ikke fortjente respekt.

Tvilen på meg selv hadde påvirket måten jeg møtte andre på. Jeg så farlig lett opp til andre. Særlig formelle autoriteter. (Og mannlige autoriteter, som kvinne.) Jeg var generelt fornøyd med å følge reglene, gjøre som de foreslo. I enkelte situasjoner kunne det blitt kritisk for meg selv.
Autoriteter må faktisk gjøre seg fortjente til min respekt og min tillit!

De siste årene har jeg sett mer og mer at det også er tendenser i det moderne samfunnet som kan få deg til å tvile på deg selv. Utseendefokuset og presset i sosiale medier om å være "perfekt", for eksempel. Det er de samme mekanismene: kapitalismen skaper et behov for å selge et produkt. Finner opp bakterier for å selge en støvsuger.

Men jeg gjennomskuer det. Jeg står i mot.
Så godt jeg kan. 

-

Påskrift (fordi jeg helst vil holde min sti ren): pietismen var og er mangfoldig, og du kan lese mer om den i Store Norske Leksikon. Den formen for pietisme jeg er kjent med har et særlig fokus på et personlig forhold til Gud og et liv som "omvendt" kristen - fromhet mer enn rett lære. Sangen som Hans Nielsen Hauge sang, Jesus, din søte forening å smake, kan stå som eksempel på det.