Kristendom i skolen(e)

Mine egne betraktninger om konfirmasjonen, 
delt i en stil i den offentlige skolen. 

Jeg har blitt nysgjerrig på hvordan dette med offentlig kristendomsundervisning - og kristen undervisning i egne skoler tenkt til formålet - fungerer og har utviklet seg i Norge. 

Temaet har opptatt meg nå og da, men jeg har aldri satt meg inn i fakta før, selv om jeg har personlige erfaringer med kristen oppdragelse som det har vært både gode og dårlige sider ved, og også sett anløpet til nyere tendenser i skoleutviklingen som gjør meg litt urolig, jamfør dette innlegget.

Men det som gjorde at jeg nå ville undersøke det litt nærmere, var to faktaopplysninger som jeg snappet opp, og som muligens kunne ha en sammenheng: 

1. Den norske grunnskoleloven av 1969 fjernet den offentlige skolens rolle som formidler av kristen dåpsopplæring (også kalt trosopplæring). Kristendomsfaget tilhørte nå skolen som kunne legge det politikerne ville ha i det, og kirken fikk ansvaret for dåpsopplæringen alene. -Først fra 2003 fikk kirken statsstøtte til å drive dåpsopplæring. 
Kilde: "Skolen - et verktøy for å kristne Norge" (artikkel hos utdanningsforskning.no) 

Her ble jeg mest overrasket over at skolen faktisk hadde en slik funksjon helt fram til da! Hva det konkret innebar, må jeg eventuelt komme tilbake til. 

2. Året etter, i 1970, kom en ny privatskolelov. Her det ble bestemt at alle privatskoler som var dannet som religiøst/politiske eller pedagogiske alternativ til den offentlige skoler og oppfylte spesifikke kriterier, skulle få statsstøtte. Tidligere hadde de enkelte måttet søke midler enkeltvis og var (iallfall når det gjaldt grunnskoler) avhengige av lokal velvilje. 
Etter dette økte antallet private skoler gradvis. I tillegg til kristne grupperinger som lenge hadde drevet skoler - adventistene, katolikkene og DELK (Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn) kom nye inn.

Kilden her er faktisk ei bok som jeg nå har lest, Friskolen - enhetsskolens gjøkunge? av Asbjørn Tveten fra 2000 (tilgjengelig på nettbiblioteket.no). Den var veldig interessant og ga et oversiktlig historisk bilde over både lovendringer, politiske diskusjoner og fakta med hensyn til antall skoler og hvem som styrte dem fram til 2000. 

Dette er allerede er 25 år siden, og uten at jeg har sjekket systematisk har jeg fått med meg at det har vært en rivende utvikling blant privatskolene i Norge, også de kristne skolene. Her er for eksempel en NRK-artikkel fra 2020 om kristne grunnskoler. 

Mer generell er denne historiske gjennomgangen fra den liberale tankesmien Civita fra i fjor (lagt til etter publisering). Her ser en at mens 761 offentlige grunnskoler ble lagt ned mellom 2002 og 2022, kom det til 110 nye friskoler på grunnskolenivå (dermed ble andelen friskoler tydelig økt) - det er ikke spesifisert hvilken type friskole. 

Alle som er opptatt av at Norge skal være et kristent land hvor kristendommen blir videreført som den viktigste religionen, vil naturlig nok ha skoler som støtter opp om kristne foreldres ønsker for oppdragelsen. 
Men tidligere har det vært en ganske sterk offentlig enhetsskole og et fåtall religiøse alternativ. Hva gjør endringene med dynamikken? 

I Tvetens bok nevnte han flere stridsspørsmål rundt de religiøse skolene (som fram til 2000 faktisk ikke hadde vokst så mye i antall som Steinerskolene). 
Staten hadde en plikt til å tillate private skoler, men hadde de noe mer enn en moralsk plikt til å tilrettelegge økonomisk? 
Hvilke krav til undervisningen, til læreplaner og til organiseringen av skolen - blant annet ansettelser - kunne staten stille når de ga tilskudd? 
Hvor frie skulle "friskolene" få være? 
Og hva førte økt elevtall i privatskolene til? Isolerte religiøse skoler elevene fra resten av samfunnet? Skapte de parallellsamfunn? Eller var de derimot gode alternativer til det offentlige og bidro positivt til samfunnet? 
Det kunne nok variere. 

Så setter han opp en interessant kontrast. Ulike ideologier fokuserer på enten foreldrenes skole (gjerne de på høyresiden, men også i sentrum) eller samfunnets skole (ofte venstresiden). Litt banalt sagt: er det viktigst at foreldrene skal få styre hvilke religiøse verdier barna preges av også utenfor hjemmet? Eller er det viktigst at barna går på en skole hvor de møter ulike livssyn og mest mulig pluralisme, også fra kateteret? (Så kunne religionsundervisningen foregå i hjem og kirke, kunne jeg lagt til.) 

Det jeg selv har tenkt mest på når jeg har satt meg mer inn i saken, er undervisningsplanene. Her vil jeg finne ut mer. Hvordan ser en læreplan i en kristen skole ut? Og hvordan har på den andre siden kristendomsfaget utviklet seg? 

Kreasjonister vil naturlig nok være skeptiske til naturfag som har evolusjon som et viktig premiss. De som vil holde fast ved en tradisjonell familiedynamikk vil være skeptiske til fokus på kvinnekamp og skeives rettigheter i offentlig skole. 
Men kan en ikke også se det motsatt? 

Jeg ville vært redd for at mine barn skulle gå flere år på en skole som lærte dem at de var syndige og at de trengte Gud for å ikke gå fortapt. Som så på det som en viktig oppgave å gjøre dem til gode kristne og gode disipler som sprer evangeliet til andre. Og særlig når en vet at såkalte high demand-retninger som trosmenighetene også har grunnskoler (det startet på 1990-tallet), blir jeg fryktelig skeptisk. 
Når får barna fri? Når kommer de ut av boblen?   

--- 

Den smale vei? Min tegning.

 

Noen personlige betraktninger til slutt: 

Jeg hadde selv stort sett kristne norsklærere på den offentlige grunnskolen og videregående, fra  ulike menigheter - en pastorkone fra Misjonskirken, en pinsevenn og et par stykker jeg ikke kunne plassere. Når stiler skulle bedømmes av læreren (hvor jeg veldig ofte valgte enten kristne tema eller i det minste avsluttet med en kristen kommentar), ble det gjerne tydelig at min kristne tro ikke var noen ulempe. Jeg slet mer overfor de andre elevene. Jeg var den litt rare.
Den eneste læreren jeg vet om som ikke var en kristen, var Frøken som jeg hadde i 2. og 3. klasse på grunnskolen. Hun var jeg veldig glad i, og hun var den første humanisten jeg noen gang ble kjent med (selv om jeg ikke hadde begreper for det livssynet da).  

Lyngdal kristne grunnskole, stiftet i kommunen jeg vokste opp i, startet opp høsten etter mitt eget brudd med troen, i 2002. Det er rart å tenke på. Når jeg sjekker oversikten deres over ansatte, finner jeg flere kjente. Jeg kjenner meg trygg på at de har genuint gode ønsker for barna og er kvalifiserte pedagoger. Jeg ser på det som positivt at de ikke tilhører noen spesiell menighet. 
Men de har et kristent formål, hva enn det innebærer. 
Det er også mulig (og trolig?) at barn som har gått der, går videre på kristen videregående. Fortsetter de så på bibelskole og kanskje teologisk utdanning eller rett ut i kristen jobb, har de en komplett utdanning innenfor religiøse miljøer og har i teorien sluppet å være i jevnlig kontakt med annerledes troende.  

Jeg vet at jeg har lett for å fokusere på det skumle i denne saken som er så personlig for meg. 
Jeg kommer nok til å lese meg opp videre. Og kanskje oppdatere dere her på bloggen. 

Kom gjerne med innspill!  

 

Dekonstruksjon

Jeg har nettopp hørt en interessant episode hos Vårt Lands podkast Åpenbart. Her intervjuer de Jan-Petter Moberg, som har skrevet masteroppgaven "Dekonstruksjonen av kristen tro" (Universitetet i Bergen). Undertittelen for oppgaven er "Hvordan kristen tro og evangelikal identitet blir forhandlet i moderne troskriser". Dette vil lesere av denne bloggen også kunne finne interessant. Selv om informantene er hentet fra et annet kristent miljø enn mitt, nærmere pinsebevegelsen, er det noe gjenkjennbart i flere av opplevelsene som blir beskrevet.

Dekonstruerte jeg troen? Det kommer litt an på definisjonen på åndelig dekonstruksjon. Mangfolden i definisjoner og diskusjoner rundt dem skriver Moberg også om. Noen kristne har begynt å bruke begrepet sammen med begrepet rekonstruksjon, altså at en bygger noe ned, fjerner uheldige elementer og bygger opp igjen en ny "sunn" kristen tro eller forståelse. For meg var prosessen, da den først virkelig satte i gang, kort og intens. Fordi jeg hadde sett på troen, Bibelen og Gud som noe som måte henge sammen og samtidig være tydelig og svart-hvitt, var det aldri snakk om å bygge noe annet opp igjen. Jeg ble aldri en mer åpen eller liberal kristen. Jeg dekonverterte, altså forlot hele troen.   

Moberg nevner en definisjon av åndelig dekonvertering fra 1994 (John D. Barbour) med fire elementer:
1. Intellektuell tvil
2. Moralsk kritikk av et "system"
3. Emosjonell belastning for den som dekonverterer
4. Frakobling fra et religiøst fellesskap

Men mye av dette finner en også igjen i fortellingene til de som har "dekonstruert" troen. Den emosjonelle belastningen var f.eks. noe oppgaveskriveren selv så på som en forutsetning for at informantene hadde dekonstruert.

Tvilskriser og offentlige samtaler rundt dette er uansett tema som har opptatt meg lenge. Jeg har sett hvordan flere og flere, særlig i USA, åpner opp på sosiale medier om slike problemer. Dette påvirker og finner gjenklang hos også en del kristne i Norge. Ifølge podkasten (og masteroppgaven) var både kjente skandaler med amerikanske pastorer og den forrige presidentperioden med Donald Trump viktige faktorer for det som blir betegnet som en dekonstruksjons-bevegelse.
Noen mister troen helt, andre finner fram til en annen type tro, kanskje også et annet kirkesamfunn - og gjerne ett som stiller flere spørsmål og har færre klare svar.

Men før denne nyere bevegelsen har sannsynligvis hundrevis av kristne i Norge gått gjennom troskriser og kommet ut på den andre siden med en forsvunnet eller radikalt endret tro. Jeg er en av dem. Det var bare ikke noen offentlig samtale om det i den grad, og det var dermed enda lettere å føle seg alene.

Jeg husker at det føltes som å famle i blinde da jeg i 2002-2003 prøvde å finne meg venner som kunne forstå hva jeg gikk igjennom, eller finne historier som vekket gjenklang. Jeg visste fra lesing av norsk skjønnlitteratur at det fantes enkeltpersoner i Norge som hadde negative kristne erfaringer, men ellers satt jeg nok med en følelse av at de fleste i Norge stod i en av to leire: aldri vært kristen, eller kristen og fornøyd. Det var jo det som passet med min tidligere verdensforståelse. Bare gradvis skjønte jeg at bildet var mer sammensatt. Det er likevel først de siste 10 årene, med framveksten av sosiale medier, at jeg har skjønt i hvilken grad. For meg personlig har Facebook og mulighetene for å kommunisere med andre i grupper eller på chat - eller bare lese historiene deres - vært uvurderlig.
Men det er også de siste 10 årene at historiene i bokform, som jeg gjerne leser, har blitt utgitt.

Og jeg lurer fremdeles veldig på hvor mange det er av oss i dette landet. Hvilke historier som faktisk fins der ute, og særlig de "gamle".

Jeg blir veldig glad hvis noen kan fortelle meg om fagstudier, artikler osv. som kan gi flere pekepinner. Kanskje til og med meta-artikler som samler informasjon om dekonstruksjon og troskriser. Jeg mistenker at en del arbeid er gjort som jeg bare ikke kjenner til. Kommenter gjerne her eller på Facebook-sida mi. Takk!