søndag 25. oktober 2020

Hva skjer?


Da jeg startet denne bloggen våren 2013, startet jeg med dagbøkene mine; med minnene fra den gang da. Fra de første, kristne årene av livet mitt og fra bruddet. 

Etter hvert sluttet jeg å skrive om den kristne fortida og gikk over til å kommentere dagsaktuelle saker, eventuelt bøker og filmer jeg kunne kjenne meg igjen i. Mer upersonlig, kan du si.
Det sitter langt inne å skulle dele detaljer fra livet mitt nå. Det som i store trekk har vært status quo i 17 år; mitt yrkesaktive og stadig mer modne liv.
Områdene av livet hvor det har skjedd mest de siste årene, blir for personlige.

Men jeg har det jevnt fint. Ingen dype daler og høye fjell. Små gleder og små sorger. Av og til en lengsel etter noen å betro de innerste tankene til. Spenning rundt mulige veivalg i livet som har med et tidligere tema her på bloggen å gjøre. Men også en ro, en fred, for at hverdagen er noe jeg kan leve med, at jeg er sterk nok til å møte ei framtid jeg ikke vet noe om. 

Det er mye som gir grunn til uro ute i samfunnet. Noe kommer nærmere oss: pandemien som de fleste av oss på ett eller annet punkt blir berørt av. Jeg har beholdt jobb og helse og lider mest under dette at vi har blitt så redde for å komme nær hverandre. At nå som så mye er utrygt og usikkert, kunne vi hatt godt av (rent følelsesmessig) å klemme andre enn de aller nærmeste.

En annen viktig sak ligger betryggende fjernt for en norsk statsborger, selv om jeg kjenner mennesker som blir direkte berørt: det amerikanske presidentvalget, som nå bare er dager unna. Det er ikke noe valg mellom en engel eller djevel, heller ikke mellom kjærlighet og hat. Så sterke skillelinjer fins ikke, og de to kandidatene Trump og Biden er tross alt bare mennesker.
Men det føles likevel som skjebnevalg. Som et valg mellom to måter å se verden på, og samfunnet på. Selv vi som ikke har noen direkte påvirkning på denne hendelsen, vil vente spent.

Og så har vi dette at (særlig) Trump lenge har fridd til de konservative kristne i USA; det er relevant for ikke-religiøse over hele verden. Det er en del av en økende konservativ trend i verden, også i Europa.
Spørsmålet er hva den utviklingen gjør med oss som mennesker og samfunn; særlig med mulighetene for individuelle livsvalg. Det hender jeg kjenner på en engstelse for akkurat det.

Den norske politikeren Hadja Tajik er urolig for framveksten av religiøse privatskoler i Norge som alternativ til den offentlige "enhetsskolen" (artikkel i Vårt Land). Kommer dette (blant annet) av at den offentlige skolen sliter med å forholde seg til temaet religion?
Uansett er det et tankekors om det er slik at utviklingen går mot sterkere parallellsamfunn, skiller mellom religiøse og ikke-religiøse og flere "ekkokamre". 

Jeg gikk ikke på noen kristen skole selv, for det fantes ikke der jeg vokste opp.
Men det fins en der i dag.
Hvordan ville livet mitt vært i dag hvis jeg hadde vokst opp med en kristen grunnopplæring sammen med et kristent hjem, en kristen omgangskrets og kristne hobbyer?
En kan se for seg at det ville vært vanskeligere for meg å bryte ut. Kanskje til og med å se at det var noe å bryte opp fra.
Men det kan også være at bruddet når det kom ville vært mer endelig, med alt der hjemme i bedehusbygda.  

Jeg blir ikke påvirket av disse spørsmålene lengre rent personlig. Men (heldigvis) kan jeg kjenne på en uro for de det kan komme til å gjelde nå og i framtida.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Her kan du skrive inn en kommentar! Kommentarene blir moderert før publisering. NB: hvis du skal logge deg på en konto når du sender kommentaren, 1) logg på før du skriver eller 2) kopiér kommentarteksten før pålogging. Det hender dessverre at teksten ellers forsvinner. Og det vil vi jo ikke?