Kristendom i skolen(e)

Mine egne betraktninger om konfirmasjonen, 
delt i en stil i den offentlige skolen. 

Jeg har blitt nysgjerrig på hvordan dette med offentlig kristendomsundervisning - og kristen undervisning i egne skoler tenkt til formålet - fungerer og har utviklet seg i Norge. 

Temaet har opptatt meg nå og da, men jeg har aldri satt meg inn i fakta før, selv om jeg har personlige erfaringer med kristen oppdragelse som det har vært både gode og dårlige sider ved, og også sett anløpet til nyere tendenser i skoleutviklingen som gjør meg litt urolig, jamfør dette innlegget.

Men det som gjorde at jeg nå ville undersøke det litt nærmere, var to faktaopplysninger som jeg snappet opp, og som muligens kunne ha en sammenheng: 

1. Den norske grunnskoleloven av 1969 fjernet den offentlige skolens rolle som formidler av kristen dåpsopplæring (også kalt trosopplæring). Kristendomsfaget tilhørte nå skolen som kunne legge det politikerne ville ha i det, og kirken fikk ansvaret for dåpsopplæringen alene. -Først fra 2003 fikk kirken statsstøtte til å drive dåpsopplæring. 
Kilde: "Skolen - et verktøy for å kristne Norge" (artikkel hos utdanningsforskning.no) 

Her ble jeg mest overrasket over at skolen faktisk hadde en slik funksjon helt fram til da! Hva det konkret innebar, må jeg eventuelt komme tilbake til. 

2. Året etter, i 1970, kom en ny privatskolelov. Her det ble bestemt at alle privatskoler som var dannet som religiøst/politiske eller pedagogiske alternativ til den offentlige skoler og oppfylte spesifikke kriterier, skulle få statsstøtte. Tidligere hadde de enkelte måttet søke midler enkeltvis og var (iallfall når det gjaldt grunnskoler) avhengige av lokal velvilje. 
Etter dette økte antallet private skoler gradvis. I tillegg til kristne grupperinger som lenge hadde drevet skoler - adventistene, katolikkene og DELK (Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn) kom nye inn.

Kilden her er faktisk ei bok som jeg nå har lest, Friskolen - enhetsskolens gjøkunge? av Asbjørn Tveten fra 2000 (tilgjengelig på nettbiblioteket.no). Den var veldig interessant og ga et oversiktlig historisk bilde over både lovendringer, politiske diskusjoner og fakta med hensyn til antall skoler og hvem som styrte dem fram til 2000. 

Dette er allerede er 25 år siden, og uten at jeg har sjekket systematisk har jeg fått med meg at det har vært en rivende utvikling blant privatskolene i Norge, også de kristne skolene. Her er for eksempel en NRK-artikkel fra 2020 om kristne grunnskoler. 

Alle som er opptatt av at Norge skal være et kristent land hvor kristendommen blir videreført som den viktigste religionen, vil naturlig nok ha skoler som støtter opp om kristne foreldres ønsker for oppdragelsen. 
Men tidligere har det vært en ganske sterk offentlig enhetsskole og et fåtall religiøse alternativ. Hva gjør endringene med dynamikken? 

I Tvetens bok nevnte han flere stridsspørsmål rundt de religiøse skolene (som fram til 2000 faktisk ikke hadde vokst så mye i antall som Steinerskolene). 
Staten hadde en plikt til å tillate private skoler, men hadde de noe mer enn en moralsk plikt til å tilrettelegge økonomisk? 
Hvilke krav til undervisningen, til læreplaner og til organiseringen av skolen - blant annet ansettelser - kunne staten stille når de ga tilskudd? 
Hvor frie skulle "friskolene" få være? 
Og hva førte økt elevtall i privatskolene til? Isolerte religiøse skoler elevene fra resten av samfunnet? Skapte de parallellsamfunn? Eller var de derimot gode alternativer til det offentlige og bidro positivt til samfunnet? 
Det kunne nok variere. 

Så setter han opp en interessant kontrast. Ulike ideologier fokuserer på enten foreldrenes skole (gjerne de på høyresiden, men også i sentrum) eller samfunnets skole (ofte venstresiden). Litt banalt sagt: er det viktigst at foreldrene skal få styre hvilke religiøse verdier barna preges av også utenfor hjemmet? Eller er det viktigst at barna går på en skole hvor de møter ulike livssyn og mest mulig pluralisme, også fra kateteret? (Så kunne religionsundervisningen foregå i hjem og kirke, kunne jeg lagt til.) 

Det jeg selv har tenkt mest på når jeg har satt meg mer inn i saken, er undervisningsplanene. Her vil jeg finne ut mer. Hvordan ser en læreplan i en kristen skole ut? Og hvordan har på den andre siden kristendomsfaget utviklet seg? 

Kreasjonister vil naturlig nok være skeptiske til naturfag som har evolusjon som et viktig premiss. De som vil holde fast ved en tradisjonell familiedynamikk vil være skeptiske til fokus på kvinnekamp og skeives rettigheter i offentlig skole. 
Men kan en ikke også se det motsatt? 

Jeg ville vært redd for at mine barn skulle være i en flerårig skole som lærte dem at de var syndige og at de trengte Gud for å ikke gå fortapt. Som så på det som en viktig oppgave å gjøre dem til gode kristne og gode disipler som sprer evangeliet til andre. Og særlig når en vet at såkalte high demand-retninger som trosmenighetene også har grunnskoler (det startet på 1990-tallet), blir jeg fryktelig skeptisk. 
Når får barna fri? Når kommer de ut av boblen?   

--- 

Noen personlige betraktninger til slutt: 

Jeg hadde selv stort sett kristne norsklærere på den offentlige grunnskolen og videregående, fra  ulike menigheter - en pastorkone fra Misjonskirken, en pinsevenn og et par stykker jeg ikke kunne plassere. Når stiler skulle bedømmes av læreren (hvor jeg veldig ofte valgte enten kristne tema eller i det minste avsluttet med en kristen kommentar), ble det gjerne tydelig at min kristne tro ikke var noen ulempe. Jeg slet mer overfor de andre elevene. Jeg var den litt rare.
Den eneste læreren jeg vet om som ikke var en kristen, var Frøken som jeg hadde i 2. og 3. klasse på grunnskolen. Hun var jeg veldig glad i, og hun var den første humanisten jeg noen gang ble kjent med (selv om jeg ikke hadde begreper for det livssynet da).  

Lyngdal kristne grunnskole, stiftet i kommunen jeg vokste opp i, startet opp høsten etter mitt eget brudd med troen, i 2002. Det er rart å tenke på. Når jeg sjekker oversikten deres over ansatte, finner jeg flere kjente. Jeg kjenner meg trygg på at de har genuint gode ønsker for barna og er kvalifiserte pedagoger. Jeg ser på det som positivt at de ikke tilhører noen spesiell menighet. 
Men de har et kristent formål, hva enn det innebærer. 
Det er også mulig (og trolig?) at barn som har gått der, går videre på kristen videregående. Fortsetter de så på bibelskole og kanskje teologisk utdanning eller rett ut i kristen jobb, har de en komplett utdanning innenfor religiøse miljøer og har i teorien sluppet å være i jevnlig kontakt med annerledes troende.  

Jeg vet at jeg har lett for å fokusere på det skumle i denne saken som er så personlig for meg. 
Jeg kommer nok til å lese meg opp videre. Og kanskje oppdatere dere her på bloggen. 

Kom gjerne med innspill!