Jeg vil gå litt tilbake i tid igjen - til våren og sommeren før bibelskoleåret. Jeg var avgangselev på videregående.
Jeg ble med på bibelgruppesamlinger i en menighet jeg ikke hadde vokst opp i selv, der de hadde en litt annen lære og særlig en litt annen væremåte enn det jeg var vant til. Bibelgruppa var en del av DFEF-menigheten (De Frie Evangeliske Forsamlinger) Betania.
Dette var mitt første møte med det jeg tenker på som karismatiske menigheter (pinsevennene og Trosmenighetene - Levende Ord m.fl. - er nok de mest kjente. Pinsevenner flest vil, det skal sies, ikke føle seg vel med den slags karismatikk som kommer fram her, og det karismatiske har på den andre siden fått prege en del møter i lutherske sammenhenger).
Ordet karisma betyr nådegave, et ord som blant kristne i dag ofte har blitt ensbetydende med litt oppsiktsvekkende elementer, som tungetale, profetier og mirakler (f.eks. helbredelse). Det er også disse elementene som lett havner i fokus i karismatiske sammenhenger. Nådegavene skal være evner en får fra Den Hellige Ånd (som kom til disiplene på første pinsedag, derav uttrykket "pinsevenner"). I videre forstand regnes f.eks. evnen til å vise kjærlighet som en nådegave.
For omtrent hundre år siden begynte noen norske kristne å snakke om åndsdåp. Dette er litt vanskelig å definere, og det fins ulike syn på fenomenet - men jeg prøver (se også wikipedia-artikkelen, som sannsynligvis er skrevet av en insider):
Åndsdåp er en følelsesmessig sterk, av og til ekstatisk, sanseopplevelse som blir tolket som en "dåp i Den Hellige Ånd", noe som skjer inne i personen uten sammenheng med den fysiske dåpen (med vann).
Den som blir åndsdøpt får etter sigende et spesielt møte med Gud, og dette vil visstnok prege personens kristne liv. I enkelte menigheter har en regnet de åndsdøpte som de "ekte" kristne. Og tegnet på at en er åndsdøpt er ofte tungetale. Og tungetale har du vel hørt?
For utenforstående høres tungetale ut som et merkelig babbel. Og det vil nok en kristen som selv taler i tunger kunne si seg enig i; det "høres ut" som babbel, men "er" et språk som Gud har lagd og gitt til personen som taler i tunger, slik at han/hun kan 1) be alene med Gud på det himmelske språket (bønnespråk), 2) takke Gud høyt med felles tungetale, eller 3) gi et budskap fra Gud til menigheten på dette språket.
I tilfelle 3) vil en trenge en tolkning eller tydning fra tungetale til vanlig språk, for eksempel norsk. Noen kristne har da fått nådegaven å tyde tungetale. Det som blir sagt på norsk kan være en profeti (spådom om noe som skal skje) eller en "direktemelding" til en eller flere av de som hører på, fra Gud. Bruksmåte 2) er den mest utpreget karismatiske, og det fins visstnok ikke noe belegg for den i Bibelen, men det var den jeg altså skulle møte først - i bibelgruppa.
Hva skulle egentlig skje? Jeg var i utgangspunktet skeptisk og på vakt. Som en god lutheraner var jeg oppdratt til å være nøktern og ikke la meg rive med følelsesmessig. Det skulle holde hardt!
Utdrag fra dagboka mi, 18. april 1996:
"Ble døpt i DHÅ – kjente ingenting, men det skjedde vel noe
likevel? Stor klem fra L."
Og så, noen uker etterpå:
"Bibelgruppe. Besøk av lærer fra Levende Ord Bibelskole
Bergen. Forvirring. Veldig fin bønnestund – talte i tunger for første gang! (…)"
Jeg hadde altså fått et nytt språk. Kjemperart. Jeg kunne ikke føle at Den Hellige Ånd var mer virkelig for meg enn tidligere, men jeg hadde fått språket. Jeg brukte det faktisk offentlig noen ganger. Et par år etter åndsdåpen kunne jeg stå på talerstolen i Betlehem, indremisjonsbedehuset i Bergen, etter flere minutters hjertebank der jeg hadde "kjent på meg" at Gud ville jeg skulle si noe. Og heldigvis kom det en tydning. For jeg ville jo ikke at noen skulle tro jeg bare pratet babbel.
Men vet du hva? Jeg kan "tale i tunger" i dag også. Jeg åpner bare munnen og lar tungetalen slippe løs, 11 år etter at jeg sluttet å tro på både et hellig språk og Den Hellige Ånd. Jeg lurer på om noen ville fått tydningen hvis jeg hadde bablet i vei på et sted der ingen visste hvem jeg var... eller kanskje jeg ville blitt stoppet først av noen som har nådegaven å prøve ånder?
Litt å lese på Wikipedia:
http://no.wikipedia.org/wiki/Karismatisk_kristendom
http://snl.no/den_karismatiske_bevegelse
søndag 21. april 2013
16 kommentarer:
Her kan du skrive inn en kommentar! Kommentarene blir moderert før publisering. NB: hvis du skal logge deg på en konto når du sender kommentaren, 1) logg på før du skriver eller 2) kopiér kommentarteksten før pålogging. Det hender dessverre at teksten ellers forsvinner. Og det vil vi jo ikke?
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Hei Synne, interessant lesing, fantastisk ærlighet. Jeg er selv en pinsevenn som tale i tunger. Gaven har jeg hatt i godt over 20 år nå. Jeg kjenner meg igjen i det du skriver, ikke fordi jeg noen gang forlot troen, men fordi jeg forlot Gud mange ganger.
SvarSlettI lange perioder levde jeg ikke som en kristen selv om troen, innerst inne var tilstede. Men det rare var at jeg kunne når som helst tale i tunger. Jeg har ikke svar på alt men jeg tror på det som står i Bibelen om at Gud angrer ikke på sine nådegaver. (eller noe sånt) For meg virker det som om Gud er langt mer trofast mot oss enn vi er mot Han. Kanskje Han skjønner at vi ganske ofte havner på tur men Han elsker oss like mye uansett?
Sånn helt ærlig.. Hvis du nå ber i tunger, over noe tid, merker du Hans nærvær eller noe? Jeg gjorde det men snudde meg like fort vekk igjen.
Ha en fin dag videre,
Eric
Hei Eric, takk for kommentar! Nei, jeg merker ikke noe nærvær. Det har jeg ikke gjort på mange år. Jeg savner den heller ikke. Det var det ærlige svaret! Men når jeg nå går inn for å "tale i tunger" prøver jeg å være helt stille og lukke øynene, så kommer ordene. Uten noen spesiell følelse. Samtidig - jeg husker såpass fra tidligere at det er de samme lydene, den samme typen språk jeg bruker som den gang.
SvarSlettKjære Synne.
SvarSlettOrdene husker du fordi det er din ånd som husker dem. Vi mennesker er først og fremst ånd som har en sjel og bor i en kropp. Så selv om du for mange år siden bestemte deg for å skru av "ånden" i deg, så lever den, eller kanskje skal vi heller si; slumrer den i vei - i beste velgående. Ånden er evig, og det forblir den enten om vi velger å tro eller ei.'
Og heldigvis gir ikke Gud, vår himmelske Far opp oss enda vi så ofte gir opp Han, dessverre.
Vær velsignet, Synne <3
Hei igjen Synne. Takk for et ærlig svar. Det er virkelig flott hvordan du svarer på hva jeg vil tro er litt lite komfortable spørsmål. De fleste jeg har snakket med i samme situasjon som deg velger å holde ting skjult eller bortforklare ting.
SvarSlettJeg har lest alle innleggene dine her og er virkelig nysgjerrig på hva som skjedde. Forsvant troen bare en dag eller begynte du å tvile på flere og flere elementer av troen? Har skuffelser over mennesker og holdninger forstyrret og overskygget troen? (jeg synes å ane noen skuffelser når jeg leser men kanskje jeg tar feil..)Flott om du utdyper dette i fremtidige innlegg.
Uansett, interessant lesing og forfriskende ærlighet. Som du kanskje forstår, er jeg selv troende men jeg verdsetter selvfølgelig alle menneskers opplevelser og følelser høyt. Spesielt når de er svært ulik mine egne tanker og opplevelser. Jeg venter spent på neste innlegg. Keep on writing! :-)
Eric
@Solfrid, takk - selv om jeg ikke lenger tror på velsignelsens kraft kan jeg ane omsorgen som ligger bak. @Eric, jeg har holdt ting for meg selv lenge, så nå er det på en måte godt å få det ut - selv om det på samme tid føles skummelt. - Jeg sier litt på sida "Bøkene på veien til bruddet" om det som fikk meg over den siste kneiken på vei til ikke-tro, som kuttet den siste tråden, eller hvordan en velger å se på det. Det var flere faktorer som virket inn i prosessen, både indre og ytre, men jeg kan ikke si at det var spesifikke hendelser eller kristne personer jeg ble skuffet over som førte til ikke-tro. Jeg hadde stort sett bare gode erfaringer med kristne enkeltpersoner. Om ikke mange innleggene til har jeg tenkt å skrive om selve bruddet. Så det kommer!
SvarSlettHvorfor tenker du det er rart at du fremdeles kan tale i tunger? Det er vel ikke noe som kan "avlæres"?
SvarSlettJung så på tungetale som en av mange måter å komme i kontakt med en åndelig virkelighet. Andre måter kunne være drømmer, psykoanalyse, kunst. På samme måte som man kan lære seg symboler som brukes i kunst eller bilder som kommer i drømmer, eller hvordan man kan utrykke seg og forstå seg selv i en terapisitasjon så er tungetale er kunnskap/verktøy/evne som ikke forsvinner igjen når man først har tatt det i bruk.
Du skriver til slutt: "Jeg lurer på om noen ville fått tydningen hvis jeg hadde bablet i vei på et sted der ingen visste hvem jeg var... eller kanskje jeg ville blitt stoppet først av noen som har nådegaven å prøve ånder?"
Tenker du at dette kommer av "en annen ånd"? Hvorfor det? Om Gud finnes, er han vel ikke så liten at han ikke snakker med alle, eller gjennom alle? Skulle det være forbeholdt bare dem som bekjenner seg til en bestemt tro?
@Beate, jeg ante ikke at Jung skrev om tungetale, takk for ny innsikt der. Jeg tolker kommentaren din dithen at det går an å bruke tungetale på tvers av religioner, stemmer det? Og til og med når en ikke tror på noen Gud?
SvarSlettHan ble sitert på dette i en bok jeg leste for lenge siden. Jeg tror den het "Tongue speaking", og var en utrolig nyansert og saklig bok om nettopp tungetale, både på tiden den ble skrevet, men også en historisk oversikt. Om jeg husker det rett så var dette skrevet til forfatteren i en private brev fra Jung, det er ikke ting han har publisert.
SvarSlettFor Jung handler det om det kollektive ubevisste, ikke en åndelig virkelighet, det er vel en viktig pressisering. Men Jung mener at dette er noe man bør være i kontakt med for sin egen mentale helses skyld, om jeg har forstått ham rett.
Jeg har ikke hørt om tungetale i andre religioner, men jeg tenker at når man først har fått tungetalen, så er den der. Det blir vel som om når man har lært en sang, også en lovsang, så kan man fint synge den, selv om man ikke tror på ordene i den. Det er ikke noe som forsvinner, eller som man glemmer.
Når det gjelder å bruke den - jeg tror ikke slike ting kan misbrukes på en måte, med mindre man "faker" men later som om man har noe å komme med, at man spiller skuespill og lurer folk. Hva man gjør hjemme hos seg selv er jo noe annet, det kan jo aldri bli gal.
Ellers skriver du om følelser her. I den tradisjonen jeg står så er det forsåvidt en god ting å ikke ha så mye følelser rundt bønn, tungetale ol. Det man søker er fred, ikke ekstase. Og fred er også en pekepinn på at man er på rett vei. Og er det som gir fred å snu ryggen til alt av religiøsitet så kan det også være en god ting.
Jeg tror du er inne på noe når det gjelder fred. Som kristen støttet jeg meg på bibelverset: "Min fred gir jeg dere"... På den andre siden, de som søker ekstasen kan for eksempel si bibelverset "Bli fylt av Ånden" og tolke dette i en ekstatisk karismatisk retning. Jeg for min del opplevde først og fremst en følelse av fred ETTER at jeg hadde kommet med tungetalen - eller kanskje en lettelse, fordi det var gjort. Mener å huske at jeg prøvde å be i tunger privat en gang, og det var ganske spesielt - men jeg har en ide om at det var fordi jeg gav slipp på det intellektuelle og bare lot meg "drive med strømmen" av følelser.
SvarSlettJeg tenker at fred og lettelse er to litt forskjellige ting. Det finnes en type fred man kan finne i meditasjon, bønn, i det man tar et valg og ting "faller på plass" som går utover andre typer "fred" som lettelse. Det er som en smak av noe man senere vil ha mer av, og ikke vil gi slipp på.
SvarSlettEn kjent historie som mange bruker er når Elia går opp på Horeb for å møte Gud. Det er stor, ild og jorskjelv, men Gud er ikke i noe av dette. Men så står det: "Etter ilden – lyden av skjør stillhet. Da Elia hørte den, dro han kappen for ansiktet, gikk ut og stilte seg i huleåpningen."
Og en annen gang møtte Elia Baal-profetene, som kanskje lignet litt på de mest ekstreme latter-/fall-karismatikerne som fins i dag? (I denne historien svarer forresten Gud med ild som slikker opp vann, og det er et sterkt virkemiddel, kan en si.)
SvarSlettJeg lever godt - og fredfylt, vil jeg si - uten både åndelig (religiøs) stillhet og åndelig ekstase.
Mye å tenke på - det du skriver! Jeg har värt "professjonell troende", / ansatt som diakon i mange år! Tror fremdeles, men begynner å bli mer ydmyk nå og ser att livet butter på ulike vis! I filmen HAIR synges det! ...... I belive in God ,and i belive that God belives in Claude , thats me! Fin film - faktisk har den filmen, Flower Power - anti krig värt med å bäre min tro! Vokste opp ganske konservativt og har blitt mere og mere "liberal" (såkalt) etter som årene går! Nå tror / håper jeg bare på nåden! Og dypt inne i meg TROR jeg att Gud tror på meg også - som Han tror på Claude i filmen! Blir spennende å fölge litt med på hva du skriver ! Ha fine sommerdager! :)
SvarSlettAnonym, det er også spennende for meg å få kommentarer som din! Å se at mennesker kan forandre seg i løpet av livet - i holdninger og livssyn og tankemåte. Det skjer nok hos flere enn vi tror. Og hvis forandringene gjør at en får se på seg selv som verdifull og ok, tror jeg det kan være gode forandringer.
SvarSlett"Og en annen gang møtte Elia Baal-profetene, som kanskje lignet litt på de mest ekstreme latter-/fall-karismatikerne som fins i dag? (I denne historien svarer forresten Gud med ild som slikker opp vann, og det er et sterkt virkemiddel, kan en si.)"
SvarSlettBaal profetene og Jesebel hadde drept alle Israels profeter mua Elia. Elia satte dem stevne for å vise hvem som hadde en ekte Gud, eller den sterkeste guden. De skulle se om det var mulig å tilkalle den guden de trodde på for at den skulle fortære et offermåltid uten at man selv tente på. Flammene hadde derfor en funksjon i denne historien. Den representerer ikke Guds stemme eller Guds skikkelse.
"Jeg lever godt - og fredfylt, vil jeg si - uten både åndelig (religiøs) stillhet og åndelig ekstase. "
Om man lever godt og fredfylt tror jeg det nettopp er en pekepinn på at man er på rett vei.
Andre religioner har også tungetale. Hinduismen f.eks. Og nå også Shaman Durek som helt klart taler i tunger som shaman. Derfor tror mange av oss andre troende at denne tungetale ikke er fra Gud. Åndens gaver gis kun til de som holder hans bud, ALLE budene. Kjenner flere som har hatt den ekte tungetalen. De snakket sitt eget språk, men andre forsto det selv om de ikke kunne språket. Glossia skulle bygge opp, ikke rive ned.Joh.14:15.16 og ap.gj. 5:32:32 Og vi er Hans vitner om alt dette som har hendt, og det er også Den Hellige Ånd, som Gud har gitt til dem som lyder Ham.» Derfor jesus er vår ypperteprest:Gå med han inn i det aller helligste av templet.
SvarSlettDet spørs om ikke de tungetalende fra andre religioner også vil si at de har den ekte tungetalen...
SvarSlett