Jeg satt i kirkebenken for ikke lenge siden i forbindelse med en slik overgangssituasjon. Det var fullt av folk i kirken, og midtgangen var strødd med blomsterhilsener.
Et godt stykke uti gudstjenesten så jeg ned i programmet og visste at det var tid for å synge "Deg å få skode". Det er en sang jeg kan utenat. Det var sangen jeg sang alene fra podiet i Betlehem (bedehus) i Bergen for mange år siden, jeg husker situasjonen ennå. En nydelig keltisk melodi og en inderlig tekst som jeg den gangen var stolt av å få synge. En av mine yndlingssalmer.
Jeg åpnet munnen der jeg satt i kirkebenken, rett i ryggen, og begynte på sangen sammen med de andre.
Jeg klarte ett vers.
(Oversatt til norsk bokmål her.)
Det å få se deg er lykken å nå.
Gud, vær det syn som mitt hjerte vil se!
Vær du for tanken min dyreste skatt,
lyset som stråler ved dag og ved natt.
Under det andre verset sviktet stemmen, og jeg begynte å gråte. Jeg klarte ikke stoppe tårene.
Gud, vær det syn som mitt hjerte vil se!
Hvilken Gud er det snakk om som jeg skal ønske å se? tenkte jeg. Er det den kjærlige faren som jeg lærte om da jeg vokste opp? Den allvitende lovgiveren som jeg begynte å bli kjent med i tenårene? Eller den brutale, hevngjerrige (særlig gammeltestamentlige) urguden som jeg leste om som 24-åring og siden aldri har kunnet glemme?
De siste dagene hadde jeg lest i Dan Barkers bok Godless. Barker var en ivrig kristen evangelist i USA i flere år helt til han begynte å stille ærlige, kritiske spørsmål og fant ut at han ikke lenger kunne (og ville) tro på verken kristendommens Gud eller Bibelen (les mer om ham på engelsk Wikipedia her).
I ett av kapitlene i boka kommer forfatteren med grimme eksempler på Guds "moral" fra bibeltekstene. Eksempler jeg har visst om, men som jeg ikke hadde hatt i tankene på lenge. Vondt å lese. Vondt å glemme.
Så her satt jeg, skulle synge om å få se Gud, og hadde ikke lenger noe ønske om å se ham. Jeg trodde ikke lenger at han fantes, men hvis han hadde gjort det ville jeg gjemt meg under kirkebenken i redsel. Og ham hadde jeg lengtet etter å få se ansikt til ansikt. Å få komme nær. Å leve i hans lys.
Tårene rant - for henne som hadde mistet livet, men også for meg selv.
Jeg som hadde mistet yndlingssangen min.
Det å få se deg er lykken å nå.
Gud, vær det syn som mitt hjerte vil se!
Vær du for tanken min dyreste skatt,
lyset som stråler ved dag og ved natt.
Under det andre verset sviktet stemmen, og jeg begynte å gråte. Jeg klarte ikke stoppe tårene.
Gud, vær det syn som mitt hjerte vil se!
Hvilken Gud er det snakk om som jeg skal ønske å se? tenkte jeg. Er det den kjærlige faren som jeg lærte om da jeg vokste opp? Den allvitende lovgiveren som jeg begynte å bli kjent med i tenårene? Eller den brutale, hevngjerrige (særlig gammeltestamentlige) urguden som jeg leste om som 24-åring og siden aldri har kunnet glemme?
De siste dagene hadde jeg lest i Dan Barkers bok Godless. Barker var en ivrig kristen evangelist i USA i flere år helt til han begynte å stille ærlige, kritiske spørsmål og fant ut at han ikke lenger kunne (og ville) tro på verken kristendommens Gud eller Bibelen (les mer om ham på engelsk Wikipedia her).
I ett av kapitlene i boka kommer forfatteren med grimme eksempler på Guds "moral" fra bibeltekstene. Eksempler jeg har visst om, men som jeg ikke hadde hatt i tankene på lenge. Vondt å lese. Vondt å glemme.
Så her satt jeg, skulle synge om å få se Gud, og hadde ikke lenger noe ønske om å se ham. Jeg trodde ikke lenger at han fantes, men hvis han hadde gjort det ville jeg gjemt meg under kirkebenken i redsel. Og ham hadde jeg lengtet etter å få se ansikt til ansikt. Å få komme nær. Å leve i hans lys.
Tårene rant - for henne som hadde mistet livet, men også for meg selv.
Jeg som hadde mistet yndlingssangen min.
 |
| Ljoset som strålar. Foto: S. Fredriksen |
Vi sang den nylig i min manns begravelse. Jeg synes det veldig trist å lese om din opplevelse av sangen. For meg er den gjennomgripende god, fordi min mann nå ser Gud, og ikke bare han men hans sønn Jesus som gav sitt liv for oss alle. Det ble et skille den dagen han døde på korset, og tok på seg all vår synd og sykdom. Gud var før det også kjærlig og full av lengsel etter oss, men menneskene som levde den gang var så preget av syndefallet, at Gud ble nødt til, pga alt det vonde, å frelse oss fra det ved å sende sin sønn, den elskede til oss, fordi så høyt elsket han verden, for at hver den som tror på ham ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. Så enkelt er det! Så det måtte en fullkommen mann som skulle gjenopprette det gale Adam gjorde, som hadde konsekvens for hele menneskeheten. Da Gud lot vannflommen kommet og Noa ble reddet, var det også fordi menneskene den gang var onde, og den eneste rettferdige var Noa. Han er et bilde på oss, og Arken et bilde på Jesus som redder oss fra den onde. Vår redning var at han kom og vi må være I HAM for å reddes nå. Jesus har vist oss hvem Gud er. Han er en forsonet Gud, full av nåde og sannhet. Han elsker deg, og ønsker at du skal få se ham som han er....da vil sangen igjen tone fra ditt hjerte. Jesus er veien til Gud, og Han lengter etter deg, at du skal ta imot Ham i ditt hjerte, for Gud er kjærlighet! Det er hans innerste vesen. Han elsker deg, men han hater synden som vil henge seg på oss. Han har skapt deg av samme grunn som vi ønsker barn. For å ha felleskap og glede sammen. Bli i hans kjærlighet (Johannes 15)
SvarSlettHei! Jeg merker at det er vanskelig å svare på denne kommentaren, fordi du starter med å skrive så personlig om din opplevelse av sangen som dere brukte i din manns begravelse, og troen du har på at han nå ser Gud. Jeg har ikke noe ønske om å ta fra deg den trøsten.
SlettMen troen min har forsvunnet. Jeg har allerede hørt om alt det du skriver fra jeg var liten, jeg kunne sagt akkurat det samme til en ikke-kristen og trodd på det 100% - men nå er jeg overbevist om at det ikke stemmer. Slik er det for meg i dag. Jeg har heller ikke noe ønske om å få troen eller Gud tilbake.
Jeg vil bare fortelle min historie og åpne for mer kunnskap om mennesker som har gått igjennom en prosess som min.
Takk for at du respekterer dette!