Kristen ungdomsbok, analysert

Jeg har lest den kristne ungdomsboka Seksten år og ukysset av Melody Carlson, utgitt på Hermon forlag i år. Her kommer noen tanker rundt innholdet og budskapet i boka og om hva det er som gjør den spesifikt kristen. 

Hermon, 2014

Hva er spesielt med kristne barne- og ungdomsbøker? Hører de gjerne til en spesiell sjanger, har de en egen oppbygning av plottet, en annen måte å framstille personene på? Jeg vet ikke mye om utgivelsene i dag, men sjangerfordelingen er nok variert - du finner iallfall spenningsbøker, fantasy og hverdagsdrama. Og du finner det jeg kaller "rosa" bøker. Boka jeg vil si noe om er, som tittelen antyder, ei slik bok. Det jeg tenker kan skille kristne bøker fra sekulære er at de kommer med et budskap, en eller annen form for forkynnelse om du vil. Det var dette jeg som ekskristen var spent på da jeg åpnet boka.

Men først noen ord om forfatteren. Melody Carlson fra Oregon er en uhyre produktiv forfatter som ifølge Wikipedia har solgt mer enn 2 millioner bøker (først og fremst romaner) for barn, unge og voksne, mange av dem med kjærlighet som tema. Hun beskriver hvordan det er å være tenåring i dag og vanskelighetene en kristen kan møte.

Handlingen i korte trekk (med spoilere) 

I Seksten år og ukysset møter vi Elise, fortelleren, som nettopp har flyttet med moren til et nytt sted og skal begynne på en ny videregående skole. Den første hun blir kjent med er nabojenta Stacie, som er bare fjorten, og som er en nysgjerrig type. Elise "liker å fantasere" og dikter opp en interessant fortid på guttefronten overfor Stacie selv om hun egentlig aldri har kysset en gutt. Når hun så begynner på skolen faller hun for Asher, som har en kjæreste fra før, men som snart begynner å sende henne eposter som hun svarer på. Elise tror han vil slå opp med kjæresten. Hun lar seg påvirke til å sende ham et par sexy, men påkledde, bilder, men nekter å sende nakenbilde når hun blir bedt om det. 

Da kommer vendepunktet: på skolen neste dag blir hun arrestert for å ha spredt barnepornografi - et nakenbilde av seg selv - og verken politiet, klassekamerater eller hennes egen mor tror på at hun er uskyldig. Heldigvis får hun hjelp av bestemoren og bestemorens juristvenn, samt Elises kristne medelev Phillip. Etter hvert kommer det fram at det var Ashers kjæreste som sendte epostene til Elise, og det var Stacie som tok et nakenbilde av sin egen søster med Elises mobil og sendte det til Asher. Alt ordner seg for Elise.

Hva tenker jeg om boka?

Jevnt over var den behagelig lite forkynnende og med et allment viktig tema. Jeg klarte lenge å glemme at den var rettet mot et kristent publikum. Men noen punkter noterte jeg meg:

• Tilgivelse som et særtrekk ved kristne. Elise forteller om faren sin, som hun "hatet (...) en stund, men så ble jeg kristen som tolvåring, og innså at jeg trengte å tilgi ham - like mye for min egen skyld som for hans" (s. 18).
  Jeg lurer på 1) hvordan kristendommen har fått monopol på tilgivelse, og 2) om fokuset på tilgivelse kan bli for viktig. Forventningen om tilgivelse "for egen skyld" har nemlig ødelagt for mange kristne ofre oppigjennom årene, i de tilfellene hvor den som forbrøt seg verken viser noe ønske om tilgivelse eller noen vilje til å endre seg.
• Urene motiver. Elise har hjulpet Stacie med en makeover, men får skyldfølelse når Stacie takker - fordi Elise ikke hadde rene motiver. (Hun ville at Stacie skulle slutte å være sur, og ha en pen venninne å vise fram.)
  Dette kjenner jeg så godt igjen fra mitt eget liv som kristent barn! Det var viktig å ha rene motiver for ting, men altfor ofte hjalp jeg andre for at de skulle synes jeg var snill eller flink og like meg, og jeg visste det. Det var et skår i gleden, og det ble et middel for meg til å "disse meg selv". Spørsmålet er: hvem har 100% uegoistiske motiver for det vi gjør til enhver tid? Og er dette sentralt for den hjelpen vi gir, når bare den hjelper? (Jeg har egentlig ikke noe svar.)
• Bønneemne. På side 35 kommer det første glimtet av en kristen handlemåte hos hovedpersonen. Hun ber til Gud om hjelp til morgendagen, om å få nye venner og å finne en "relativt kul gutt, så jeg kan få mitt første kyss før jeg fyller seksten." (s. 35)
  Så er spørsmålet: skjer dette som hun ber om? Ja, forsåvidt (bortsett fra kysset), bare ikke akkurat slik hun hadde tenkt.
  Dette kjenner jeg er befriende livsnært, om enn selvsentrert. Ingen kommentarer kommer om at hun kanskje kunne be for de sultne barna i Afrika eller ikke-kristne venner eller misjonsland, som jeg selv gjorde. En kan vel si at hun utvider perspektivet sitt litt i løpet av boka, men det er lite.
• "Kristen-identifisering 1". (Jeg har lagd et nytt ord!) Når Elise får en epost av Asher som fremstiller ham som en sympatisk person, svarer hun at "du virker som en real og modig gutt. Har du en kristen bakgrunn?" (s. 57) "Han" (altså kjæresten) svarer senere at han er en søkende lutheraner.
  Spørsmålet er: hvorfor må han være kristen når han er real og modig? Det ville vært flott, ikke sant, hvis en kunne dele menneskeheten i de snille (de religiøse) og de slemme (ateistene/sekularistene)? Men det går nok ikke. Det er likevel en tanke som mange kristne har overtatt. "Noe må jo Gud ha gjort i livene våre når vi har fått tro, noe som skiller oss ut fra mengden?"
• "Kristen-identifisering 2". I en scene ikke lenge etter eposten til Asher får Elise se at Phillip tegner en hånd med naglemerke i. Hun spør ham lavt: "Er du kristen?" Og han svarer ja. Han forteller om kirken han går i og ber henne med dit.
  Dette minner veldig om det en har hørt om den første kristne tida, hvor de troende ble forfulgt og måtte lage interne signaler (tegning av fisk) for å identifisere hverandre og finne sammen. Jeg kjenner det altså igjen, men blir forvirret over at dette skal være en moderne amerikansk setting. I det hele syns jeg det er merkbart få kristne i boka - er dette statistisk representativt for USA, eller er det noe som er lagt inn for å vise at kristne er "underdogs"?
  (Jeg driver forresten fremdeles med privat "ekskristen-identifisering" av en lignende type og leter etter markører.)
• Nei til banning. Stacie får påpakning når hun slipper ut et stygt ord i Elises bil.
  Gjør meg forsåvidt lite, selv om det minner litt om "vær forsiktig, lille munn, hva du sier."
• "Jeg har skylden". Når Elise blir arrestert for å ha sendt nakenbildet, kjenner hun på skyldfølelse og lurer på om arrestasjonen er en straff for at hun prøvde å stjele Asher fra Brianna. Hun får dermed en følelse av at Gud "ikke er særlig medfølende" når hun prøver å be om hjelp.
  Dette er et litt kaldt bilde av Gud, så litt overrasket over at det fins i en kristen ungdomsbok, men jeg kjenner igjen tankesettet og hangen til å gå i seg selv. 
   
• Kristen-definisjon: "jeg prøver å være en kristen - at jeg ber om ting og går i kirken." (s. 109)
  Så enkelt og greit hvis dette også kunne være tegnet på om du er kristen. Du ber. Du går i kirken. Du er kristen!
• Styrke gjennom Guds kjærlighet. Det tydeligste eksempelet på forkynnelse kommer på side 113, hvor Elise midt i den verste situasjonen tenker på bibelvers om Guds uendelige kjærlighet og en nåde som er ny hver morgen - og Jesus, som også ble straffet for noe han ikke hadde gjort. Hun ber - og føler et glimt av håp. Ikke lenge etterpå kommer hjelpen som støtte fra bestemor og juristvennen. Og senere i møte med "skurken" Brianna tenker Elise for seg selv: "Gud er på min side" (s. 141)
  Så fint at Gud, selv om han straffer, også elsker? Og svarer konkret på bønn?
  Men hvor mange bønner har aldri blitt besvart?
• Kristne er også som folk flest. Phillip blir ertet med at han, som liksom skal være en "ordentlig type, kristen og allting" har studert nakenbildet nøye, og han svarer "Kristne har også øyne, Bristol (...) vi er menneskelige, skjønner du." (s. 147)
  Jeg er litt usikker på hva som er budskapet her, kanskje at kristne ikke er noen hengehuer og tåler å se nakenhet (selv om nakenbildet blir kalt for "det frekke bildet")? Eller at de er observante?
• Guds livsviktige hjelp. Elise forteller den sjalu kjæresten til Asher og venninnene hennes at hun vurderte selvmord, og "uten Guds hjelp hadde jeg også gitt opp." (s. 191)
  Dette er et sterkt utsagn. Og det er klart at gudstro kan gi styrke i kriser, men det kan også troen på ens egen verdi, eller omsorg fra andre mennesker.
• Straff: bli med i kirken! Stacie, som sendte nakenbildet som skapte alle Elises problemer, får som straff å bli med Elise i kirken seks søndager, noe som hun "innrømmer etter første gang ikke er så verst." (s. 205)
  En del vil nok si at kirkegang faktisk er en straff, men det underliggende budskapet er at Elise har vært aktiv på kristendommens vegne og skaffet Gud et mulig nytt barn. Slik skal det gjøres!
• Vent på Gud. Helt mot slutten kom det som kanskje er hovedbudskapet i boka? Jeg håper ikke det, men det skulle ikke forundre meg. Jeg siterer (s. 207): 

"...selv om jeg ennå ikke offisielt sett har fått noe kyss, så tenker jeg at jeg kanskje bare bør vente. 

Nå tror du kanskje jeg mener at jeg vil vente på Phillip... og hvem vet, kanskje det er sånn det blir en gang. Sannheten er at jeg ikke er helt sikker på den delen."

Og det hadde gått helt fint å stoppe der, men den kristne boka slutter slik:

"Det jeg egentlig prøver å si, er at jeg trenger å vente på Gud. For jeg vet at Hans timing og måte å gjøre ting på er mye bedre enn min!"

Altså:

Vent på at Gud selv kommer med den perfekte gutten til deg, som du trygt kan kysse, fordi dere uansett kommer til å bli gift! Så går alt så bra!

Det er helt klart at Melody Carlson har en kristen agenda. Så da er spørsmålet, som jeg ikke har noe klart svar på:
Er dette ei bok jeg kunne gitt til ei kristen jente uten å samtidig komme med forbeholdene over?