De uselviske

Når jeg ser på de uselviskes livsstil utenfra, synes jeg den er vidunderlig. Når jeg ser familien min fungere harmonisk sammen, når vi går i middagsselskaper og alle helt uoppfordret hjelper til med å rydde og vaske opp etterpå, når jeg ser Caleb hjelpe fremmede med å bære handleposene deres, forelsker jeg meg i denne livsstilen på nytt og på nytt. Det er først når jeg prøver å leve sånn selv at jeg får problemer. Det føles aldri ekte.

(Divergent av Veronica Roth)

Ofte kan skjønnlitteratur si noe viktig til en leser i en spesifikk situasjon. I 2013 leste jeg en ungdomsroman som jeg følte sa noe direkte til meg.

I Divergent møter vi et framtidssamfunn hvor alle innbyggerne er delt inn i grupper (fraksjoner) etter enkeltegenskaper, egentlig gode egenskaper i sin ekstreme form: Fryktløshet. Kunnskapstørst. Sannferdighet. Fredsommelighet. Og uselviskhet.  

Hver innbygger må tilpasse seg fraksjonen han eller hun er oppvokst i, uansett hva slags personlige ønsker og personlighetstrekk de selv har - helt til de, som sekstenåringer, skal velge fraksjon i en seremoni. De kan da enten fortsette som før eller velge et nytt liv hvor en annen egenskap blir dyrket. Velger de vekk fraksjonen "sin", må de også forlate familien de vokste opp i.
Klarer de ikke å passe inn i den nye fraksjonen, vil de oppleve det aller verste: å bli fraksjonsløse, å leve utenfor samfunnet.

Hovedpersonen Tris er oppvokst blant "de uselviske". Men hun har aldri greid å tilpasse seg den måten å tenke og leve på. Alltid slippe andre foran i køen. Aldri tiltrekke seg oppmerksomhet. Automatisk tilgi andres hån og overtramp, ikke kreve oppreisning. Alltid hjelpe. Aldri stille spørsmål, bare være en av de grå i mengden.
Tris er nysgjerrig, og hun ønsker innerst inne å vise heltemot. Begge disse driftene innebærer å måtte stå fram, å vise seg for andre. 

Schibsted forlag (norsk utgave), 2013

Med en gang jeg begynte å lese Tris' historie, følte jeg en intens og litt urovekkende samhørighet med henne. Ikke bare bruddet hun hadde med elementer fra oppveksten, men også selve denne livsformen.
Boka viser det ekstreme, men jeg kjenner igjen ting jeg lærte i de luthersk kristne menighetene jeg hørte til og besøkte. Vi lærte på mange måter å bli uselviske. Prioritere andre først, og tjene. Først og fremst Gud, men også mennesker rundt oss. Jeg var også jente, og som mange jenter - også generelt i Norge - opplevde jeg en forventning om å oppvarte andre mer enn guttene gjorde.

Gi din Gud ditt hjerte hen, gi din ringe neste. 
Gi din uvenn og din venn, gi dem av ditt beste. 
Gi til du blir tom og arm, intet skal du miste. 
Gi til du blir rik og varm, rikest på det siste. 
        ("Gud sin egen Sønn oss gav", Gustav Jensen)

Jeg lærte fort den tjenende væremåten, men hadde en annen impuls i meg, til å tenke på meg selv og passe på at mine egne behov ble dekket. Vi mennesker har disse to impulsene i oss i ulik grad, og vil bli oppfattet som mer eller mindre egoistiske eller uselviske/ selvutslettende.
Det som plaget meg var at jeg sjeldent klarte å legge hjertet mitt i det å tjene. Men jeg hadde det som et klart, personlig ideal.

I Divergent fortelles det også om et annet aspekt ved det uselviske: å gli inn i mengden, ikke bry seg om å bli sett og verdsatt. Blant annet brukte Tris og familien speil bare en gang i året, for å unngå å bli forfengelige. De gikk kledd i grått og uten pynt, uten identifiserende trekk.

Jeg for min del foraktet ønsket jeg selv hadde om å være fin, og å framheve tiltrekkende sider ved min egen kropp. Jeg så på det som en uheldig, kanskje til og med syndig, lyst. At det på sitt mest uskyldige bare fjernet fokuset mitt fra det jeg hadde inni meg. Sjelen. Forholdet til Gud.

Jeg hadde i tenårene en idé om at jeg, selvet mitt, var delt i to. (Todeling var alltid viktig, et tema jeg kanskje kommer tilbake til.)
"Nummer en" var den delen av selvet som ville at folk (særlig gutter!) skulle se på meg og synes jeg var fin. Det var en egoistisk del.
"Nummer to" var delen som ønsket å være snill og grei og hjelpe andre. Tjene Gud og andre mennesker.
De to var helt atskilte i mitt hode.
Jeg ba Jesus om å gjøre den første delen mindre og den andre delen større.
Jeg følte uro når jeg kjente meg stolt eller glad for å bli sett.

Foto: Andy Morales (Flickr)

Det er slett ikke det at samfunnet vårt ikke har bruk for mennesker som tar hensyn, som viser omsorg og høflighet. Vi trenger mer av det, men fordelt på flere mennesker. I en ideell verden ville vi alle vist hverandre respekt og hjulpet hverandre.

Det er heller ikke det at samfunnet egentlig trenger mer kroppsfokus og en større vektlegging på seksuell attraktivitet. 

Men i en virkelighet hvor idealet for gruppemedlemmene er et førstefokus på andre mennesker, deres ønsker og behov, og/ eller på tilpasning til gruppen, er enkeltpersonen fullstendig avhengig av balansering i form av personlige budskap som "Dine ønsker er viktige!", "Du har lov til å si ifra!", "Du har rett til en rettferdig behandling!", "Du bestemmer over din egen kropp!" - og "Du har lov til å være stolt av deg selv!"

Tris i Divergent valgte å forlate sin uselviske fraksjon, og bli med "de fryktløse". Ble hun en egoistisk tyrann som bare overkjørte andre? Nei. Hun krevde plassen sin, men også plass til de rundt seg. Og fikk mot til å virkelig kjempe aktivt mot urettferdighet, ondskap og løgn i samfunnet sitt.

Jeg har først og fremst prøvd å gjøre endringer i mitt eget liv.

Jeg øver meg på å stå stolt og stødig der jeg er.
Si hva jeg mener og klare å argumentere for det.
Ikke gi meg og feige ut når jeg møter motstand.
Tørre å gjøre nye ting som jeg har lyst til. Være den som våger.
Gi uttrykk for hva jeg ønsker av livet og trenger hos menneskene rundt meg.
Si til meg selv at jeg og mine behov fortjener å bli tatt hensyn til.
Gi meg selv tommel opp i speilet. 

Og på samme tid bevare den gode egenskapen det er å se andre.
Også.