 |
| Samlaget forlag, 2008 |
Av og til kan en finne bøker som passer godt inn i ting en går og tenker på.
Jeg har tenkt på hva som gjorde at jeg strevde sånn med spørsmålet om jeg var frelst, særlig etter konfirmasjonstiden. Det burde i teorien være enkelt.
I lutherdommen heter det jo "troen alene" og "Gud alene" - det vil si at en blir frelst ved tro og at Gud er den som frelser; selv kan en ikke gjøre noe annet enn å ta imot.
Én ting er at dette med frelse kun gjennom tro virker for enkelt. Det er jo også det, til og med ut fra Bibelen. (Her var det tydeligvis diskusjoner også blant disiplene.) I Jakobs brev kap. 2, vers 26 står det at troen er død uten gjerninger. Så det skal i det minste følge med noen gjerninger som viser at en faktisk tror.
Og i selveste Misjonsbefalingen står det at disiplene i tillegg til å døpe skal "lære dem å holde alt jeg (Jesus) har befalt dere". Det handler også om en måte å leve på, bud eller gjerninger.
Men så er det troen i seg selv. Det er rent faktisk noe som skjer i hjernen, en mental øvelse, som en bare i begrenset grad kan styre. Jeg for min del måtte streve for å faktisk holde på en tro, og måtte til slutt gi slipp. Med fokuset på "troen alene" står og faller frelsen, og dermed (etter det mange kristne tror) evig liv, på denne øvelsen.
Det virker veldig sårbart? Og tilfeldig?
En kan si så mye en vil at det er Gud som frelser. Tror du ikke på frelsen, er du ikke frelst, ifølge det jeg lærte da jeg vokste opp. Og hvis Gud har frelst absolutt alle, hva slags dom har vi da?
(Er det faktisk livet ditt du skal dømmes etter, som også lutherske kristne kan komme til å si når de argumenterer for Guds rettferdige dom?)
Men så har du dette med ulike kristne tradisjoner og frelsesforståelser. Og her kommer boka "Vekkelsesvind" inn. Utgitt i 2008 med to forfattere: Bjørg Seland som var førsteamanuensis i historie, og Olaf Aagedal som var professor i sosiologi.
Boka er en ganske kort og lettfattelig gjennomgang av den norske vekkelseskristendommen fra 1700-tallet til rett etter årtusenskiftet, men med fokus på den lutherske vekkelsesbevegelsen - altså ikke karismatiske menigheter. Dermed havner en faktisk i det en kan kalle "bedehusland", som jeg er godt kjent med.
Selve vekkelsene som fenomen er veldig fascinerende å lese om. Hvordan foregikk de? Hva kan ha påvirket dem? Hvem var med og hvem var utenfor? Hvilken funksjon hadde de ulike misjonsorganisasjonene her? Og hvorfor døde vekkelsene ut da Norge ble mer moderne? (I den grad de har dødd ut.)
Bedehus-galleriene hadde faktisk en funksjon i vekkelsene, kan vi lese om!
Men jeg merket meg særlig utviklingen i lærespørsmål rundt dette med omvendelse som en forutsetning for frelse, og hvordan bedehusene - særlig på Sør- og Vestlandet, der den radikale pietismen slo best rot - skilte lag med statskirken læremessig. Men også her var det ulike inspirasjonskilder.
Den såkalte gammelpietismen hadde en ganske streng frelsesforståelse, blant annet beskrevet i Erik Pontoppidans forklaringer til Luthers katekisme. Omvendelsen skulle være en tung og langvarig endringsprosess. Pontoppidan var ansatt hos kong Christian IV, som innførte statspietismen i Danmark og Norge på 1700-tallet. "Folket skulle møte ei forkynning med sterkare appell til omvending og forsaking av verdslege gleder." (s.19) Konfirmasjonen ble innført på denne tiden.
I Danmark fikk de etter hvert et alternativ til pietismen i presten Grundtvig, som hadde et mye mer positivt syn på menneskelivet og mindre fokus på synd og fortapelse, men grundtvigianismen vant ikke fram på samme måte i Norge. Her kom lekmannsrørsla, haugianerne og bedehusene som førte gammelpietismen videre.
Men så kom nyevangelistiske strømninger fra Storbritannia og USA på 1800-tallet, hvor en fokuserte mindre på synden en måtte undertrykke eller unngå og mer på nåden som en gave alle kunne ta imot - når som helst! "Kom som du er til din frelser", het det. I Norden var Carl Olof Rosenius en talsmann for denne.
Jeg kan huske at vi hadde en andaktsbok av Rosenius hjemme. - Men jeg hadde også fått Sandhed til Gudfrygtighed , Pontoppidans katekismekommentarer. Så var det rart at jeg vaklet litt?
Jeg var på vekkelsesmøter og ble rørt av stemningen der, av det direkte budskapet, av spørsmålet om jeg hadde det rett med Gud - og så prøvde jeg å si ja på nytt, overlate alt til Jesus samtidig som jeg prøvde å leve rett. Jeg var det boka Vekkelsesvind kaller «vekkelsens barnebarn», en av de som vokste opp som kristen uten den typiske opplevelsen av før og etter omvendelsen.
---
Etter bruddet med troen har jeg ofte ønsket å se flere norske kristne (og ikke-kristne) som fokuserer på det gode vi mennesker kan være for hverandre her i verden. Ikke på vår egen synd, ikke på frelsen, ikke på troen eller den rette læren.
Ikke alt som skjer inni oss, men det som skjer mellom oss.
Og her i tiden, ikke i en mulig evighet.
---
Kanskje du også vil lese dette innlegget om ei jente som ble prestekone og fanget av pietismen.
