Kjære Gustava

Jeg er nå hjemme hos mamma og pappa i den nykjøpte leiligheten i Lyngdal, mot slutten av dette oppholdet. Det har vært fint. 

Som innflyttingsgave hadde jeg med meg 1902-utgaven av Gustava Kiellands "Erindringer fra mit Liv". Gustava, født i 1800, var prestekone i Lyngdal i 1837-1854. Her stiftet hun blant annet den første og største (misjons)kvinneforeningen i Norge, hvor lokale kvinner lagde ulike håndarbeidsprodukter for å samle inn penger til misjonen.
Da jeg selv var barn på et lite sted lengst nord i Nordland; holdt mamma kvinneforeningsmøter hjemme. Jeg har fremdeles minner derfra. 

Jeg hadde ikke lest boka selv før jeg ga den til dem i gave. Men nå er den lest. I starten ble jeg først og fremst fascinert av de levende, anekdotiske skildringene av det norske folkelivet og av et jente- og kvinneliv blant de middels godt stilte i Norge. På det magreste middager med bare potet i Drammen, på det fineste besøk hos grever i Danmark, da Gustava var tenåring. Hun spilte og sang, skrev og leste, fant roen i naturen -  jeg ble veldig engasjert i denne jenta selv om hun levde lenge før meg. 
Så leste jeg ei setning som ga meg en dårlig følelse (side 18): 

...jeg havde godt for at være snild, thi ingen gjorde mig Fortræd, ingen tog mit simple Legetøi fra mig, og jeg fik sjelden Irettesættelser, Synden sov paa min Hjertebund og aandede saa let, at jeg ikke merkede den, jeg vidste ikke, at den var der.

Og så på side 128: 
Min gode, kjære Moder var sin Tids Barn, hun kunde ikke eller havde maaske ikke Gave til at undervise sit Barn om de Ting, der hører Guds Rige til; jeg hørte intet om Synd og Naade; vi var flittige, rettsindige Folk, gjorde intet Menneske Fortræd, og dermed lod vi det bero.

Det tar tid å komme seg dit i boka, men så kommer beskrivelsen av hvordan den nyutdannede presten Gabriel, som hun er forlovet med, begynner å diskutere kristne ting med henne. Hun har hatt en enkel gudstro; nå begynner hun å streve med spørsmål hun ikke visste hun burde stille. Hun beskriver det slik:

Hele mit hidtilværende Forhold til Gud ramlede ned som en raadden Bygning (...)
Jeg blev som lamslaaet; men da mine forvirrede og forvildede Tanker havde samlet sig igjen, begynte jeg at søge efter i Ruinerne, om jeg kunde finde et Hul eller en Krog, hvori jeg kunde skjule mig for det frembrydende, fremmede Lærdomsveir, som truede med at kaste mig til Jorden. Intet Skjul var at finde; jeg maatte ud igjen og blotstille mig for den bibelske Kristendoms friske Vind, som bortblæste alt det gode ved mig, som jeg, uden at rose mig deraf og uden at tænke videre paa det, dog troede at have eiet, som om det var Støv og Aske.

Kort sagt: Gustava opplever det samme som jeg opplevde som tenåring (du kan lese mer om det her): personlig anfektelse. Nei, jeg er ikke god nok for Gud. Bare han kan hjelpe. Bare han kan frelse. I meg selv er det ingen ting godt...

Hun ble ikke fullstendig endret som person gjennom denne omvendelsen. Hun likte fremdeles musikk, var sosialt engasjert, trivdes i naturen. Men hun bøyde seg under Gud; kristentroen ble noe annet og mye mer alvorlig. Det ga seg blant annet utslag i at hun ble veldig opptatt av om familie og venner hadde det rett med Gud. Var de frelste? Skulle hun se dem igjen etter døden? Det er tydelig at dette blir ekstra viktig for henne. 
Og kanskje misjonsengasjementet også kom av dette svart-hvite synet på livet etter døden? 

---

Jeg hører nå på den siste episoden av podkasten Reisen; det handler om frelse og ulike frelsesforståelser. For meg og mange andre var det jo ikke tørr teori. Det var følelsen av skillet mellom liv og død.  

Jeg husker mine egne kamper som tenåring. Et aldri så lite sammenbrudd i en skoletime på videregående hvor jeg ikke klarte å slutte å gråte og snufset fram at jeg var usikker på om jeg var frelst. Læreren prøvde å trøste og sa noe i retning av at Gud hadde plass for alle, men det hørte jeg naturlig nok ikke på.
Han hadde kanskje den kristne forståelsen Gustava (og dels jeg, da jeg var veldig liten) hadde før "omvendelsen". Jeg på min side hadde fått se sannheten om hvor syndig jeg var. 

Det var ikke nok, Gustava. 
Du var på feil vei. 
For med ditt vennlige, nysgjerrige, omsorgsfulle liv
og ditt glade vesen
stod du foran den evige, hellige Gud 
som dømte deg til døden 
for hver minste ting
du hadde tenkt og sagt og ønsket og unnlatt. 
Du falt igjennom. 

Gustava Kiellands "Erindringer om Mit Liv" er digitalisert på Nasjonalbiblioteket. Den kom først ut i 1886. 
Du kan lese mer om Gustava på Store Norske Leksikon.