Stemmen fra oven

Foto: Flickr (Purple Slog)

Jeg vil lære deg og vise deg
den veien du skal gå.
Jeg lar mitt øye hvile på deg
og gir deg råd. 
(Salme 32,8)

Jeg lurer på hvordan det er å ha en opplevelse av at en hører Guds stemme.

Eller, egentlig, en hvilken som helst indre stemme som sier deg hvor du skal gå. Hva det er best for deg å gjøre i en gitt situasjon. Hvem du bør stole på. (Det høres nesten litt schizofrent ut.)

Da jeg var kristen, tenkte jeg at Gud alltid så meg, og at han hadde oversikten over det som skulle skje med meg hver dag. Jeg husker jeg tenkte at han visste hva jeg ville møte, og at han ville hjelpe meg å møte det. Det kjentes trygt, egentlig.

Men i konkrete valgsituasjoner savnet jeg det å se veiledningen svart på hvitt. Der den antikke og generelle Bibelen var uklar. Høre ham si klart og tydelig, for eksempel, at nå burde jeg sette den utdanningen øverst på søkelista mi. Nå burde jeg flytte dit. Og i mindre målestokk: i kveld vil det være nyttig eller viktig for meg ta den turen, å ringe den personen, å si det. Jeg tenkte at han visste best, men jeg skjønte ikke hva han mente var best (og hvorfor det, i så fall?)

Det måtte være mottaket det var noe feil med. Jeg som ikke klarte å skjønne hva han mente. For Gud hadde jo en stemme, krefter til å gjøre seg hørt og forstått. Eller?
Jeg ba om ledelse. Bladde i Bibelen. Lyttet og ventet på visshet.
Og så gikk jeg stadig og var usikker på valgene jeg selv hadde tatt. Var de egentlig Guds vilje? 
Jeg hørte jo historier om kristne som ble ledet av Gud så konkret i hverdagen, som om han var en venn som gikk ved siden av dem og snakket til dem. Jeg ønsket å ha det sånn.

I ettertid tenker jeg at jeg burde stolt på meg selv, truffet mine egne små og store valg etter å ha veid for og mot, ut fra mine egne interesser og det jeg kjente jeg trengte - og så tenkt at Gud var sterk nok til å stoppe meg hvis jeg gjorde noe feil. At han ville lede meg gjennom det jeg gjorde, mer enn inn i det jeg skulle gjøre.

For i dag, snart 13 år etterpå, har jeg fremdeles vanskelig for å treffe valg. Bli min egen voksen. Skjønne hva jeg skal gjøre når jeg står foran et veivalg. Stole på min egen magefølelse. Hva nå enn den er. Jeg venter liksom fremdeles på en stemme fra oven eller en utstrakt, pekende hånd som skal vise meg veien jeg skal gå. Og så virrer jeg, går fram og tilbake, av og til helt uten selvtillit. Skammer meg over virringen.

Det er frustrerende.

Men jeg har begynt å skjønne at jeg faktisk har en indre stemme ett eller annet sted. Jeg må bare aktivisere den på ett eller annet vis. Prøve meg fram. Og også være raus med meg selv og tenke at går det, så går det, og "feiltråkk" er erfaringer jeg kan lære av. Det fins ikke bare én plan, én smal vei å gå på.

Livet kan virke som en labyrint av og til.
Men jeg tror det egentlig er et skattekart. Og skattene finner jeg underveis der jeg går.

Det var den fisken, da... (idé en lørdagskveld)

I et tidligere innlegg om ei kristen ungdomsbok nevnte jeg eksempler på det jeg kaller for "kristen-identifisering"; i den første kristne tida med forfølgelser skal visstnok Jesu etterfølgere ha tegnet en fisk for å vise hverandre hvem de var.

Jeg fikk nylig en genial idé.
NB! Dette representerer ikke et ønske om å fjerne ett symbol fra samfunnet, men er en kobling av to symboler, en kobling som kan si noe om min identitet.

Eller:

X-kristen.

Hm?

Jeg tar ikke copyright. Det må jo være noen som har funnet på det før.

Tenk om det va

Foto: Flickr (Petri Damstén)

Tenk om det va
kun ein vei frem
som strakk seg ut
fra hit og hjem
og at me visste
kor me sko
og veien gjekk fra der me sto

Han ser veier øve alt
uden skilt eller tegn
de bukte seg fram
han må velga seg ein
den smale, smale veien
som han kjente så godt
har slengt han i grøftå
den svingte så brått

Så lenge han kan huska
va han blitt fortalt
at den som går rektigt
kan aldri gå galt
men bildet av den veien
som va så trygg og så sann
forsvant onna beinå;
den ville ikkje ha han

Tenk om det va
kun ein vei frem...

Mike Mcgurk/ Sigvart Dagsland

                                                      ("Forandring", 2007)

Mistet - eller forlatt?

I intervjuet som kom på trykk i VG tidligere denne måneden ble det brukt to ulike utsagn for det som skjedde med troen min. Jeg har fundert litt på dette; er de ikke gjensidig utelukkende? Kan jeg med hånden på hjertet si at begge stemmer med virkeligheten?

1. Jeg mistet troen. 
2. Jeg forlot troen. 

Utsagn 1 vitner om en prosess som jeg ikke hadde kontroll over, noe som bare skjedde. Det var noe jeg hadde hatt som jeg ikke lengre klarte å holde fast i; ytre forhold rev troen fra meg. Dette ville da skape en sorgprosess fordi jeg hadde mistet noe verdifullt, jamfør de andre intervjuene i reportasjen. (De mistet et familiemedlem, et kjæledyr, synssansen osv.) En slik prosess skaper følelser av savn, fortvilelse og håpløshet.

Utsagn 2 beskriver et bevisst, indre valg om å la noe ligge, forlate det og se framover. Rive meg løs fra (bryte) bindinger eller legge fra meg en byrde. Noe jeg gjorde av egen fri vilje. Dette ville skape lettelse fordi byrden ikke var der lengre og en følelse av frihet.

Ble brutt løs eller brøt selv?
Foto: Flickr (Nina OA)

Det virker som to forskjellige prosesser.

Men begge prosessene skjedde.

Gradvis mistet jeg elementer i troen - jeg tror kanskje det skjedde først - og så traff jeg gradvise valg om å la den ligge igjen og ikke kjempe for den, og leve et nytt liv uten gudstro. Jeg har tidligere nevnt røttene og drakreftene i bruddprosessen.

Det var kanskje på grunn av denne dobbeltheten at det var såpass vanskelig å forholde seg til det som skjedde (eventuelt: det jeg gjorde). Jeg kjente savn og sorg OG dyp lettelse på samme tid, i tillegg til dårlig samvittighet fordi jeg følte lettelse. Jeg var offer og skurk (eller helt, om du vil) på samme tid, både objekt og subjekt.

Det føles mer voksent, mer ansvarlig og respektabelt å si at jeg traff et valg. Det at jeg mistet noe gjør at jeg kan be om trøst og sympati.

Jeg kjenner at jeg er godt og vel over tiden da trøst var på sin plass, for jeg sørger ikke lengre, men jeg opplever fremdeles situasjoner hvor jeg kjenner på forvirring og frustrasjon, ekko fra prosessen som skjedde, øyeblikk hvor kontrasten mellom "da" og "nå" blir så tydelig. De vil vel aldri forsvinne helt.

Kanskje jeg ønsker meg både high five og klem på samme tid?

Det som alle mennesker egentlig trenger iblant, uansett bakgrunn og livssituasjon.

Utstrakt hånd. Foto: Flickr (jlhopgood)

Svart og hvitt (kommentar til Min bror, islamisten)

Lever du et liv du ikke er fornøyd med? Som du føler blir feil?
Kanskje med rus som tar overhånd og fører med seg vold, familieproblemer eller økonomisk ruin?

Eller ser du med gru på alt som skjer rundt deg i det moderne samfunnet vårt?
Kroppsbilder og menneskesyn som slår sprekker i møte med moteplakatene og det nådeløse kroppsfokuset i den såkalte vestlige verden?

Fins det en enkel løsning og et svar med to streker under?

Før var løsningen for den førstnevnte - på bygda i Norge i det minste - å gå inn på vekkelsesmøte, høre på treffende ord om omvendelse fra det syndige livet og be Gud om tilgivelse og et nytt liv som kristen.
Da ble livet fullstendig nytt - "Det gamle er borte, se, alt er blitt nytt" (2. Korinterbrev 5,17). Du mistet lysten til å ruse deg (hvem er vel mer overbeviste omvendte enn de på Evangeliesenteret?), sluttet å "ligge rundt", ville ikke lengre lyve og banne og stjele. Troen og omvendelsen gjorde deg til en genuint moralsk person som ikke lengre ville leve til skade for deg selv og andre. (Og var du den som så på det umoralske utenfra, var du kanskje den som forkynte eller hanket folk inn til møtene.)

Slik ble svaret iallfall framstilt i flere av de kristne sammenhengene. Også i lesestoff. For eksempel i romaner jeg selv leste som barn og ungdom (som hos Lars Rustbøle), hvor dette skillet mellom omvendte og uomvendte ble understreket gang på gang. Noen av romanpersonene, som en mor i Varsler i vinden-serien av Francine Rivers, var på glid og ønsket å leve et moralsk liv, og de ble da også kristne før siste side var bladd om. Etter hvert skjønte jeg jo at det ikke var så svart-hvitt. Men hadde fremdeles den slags tankegang i meg da jeg brøt med troen: hadde jeg gjort dette for å få leve "umoralsk"?

I dag har jeg sett et program på NRK, Min bror, islamisten, som viser en skummel og fremmed parallell til dette svart-hvite synet på moralsk forskjell mellom religiøse (dvs. kristne) og ikkereligiøse. Det er vondt å se. Særlig fordi ordet "moral" (dvs halal) blir begrenset til å gjelde alt - også kultur, musikk, språk og klesplagg - som ett menneske så på som moralsk for mange hundre år siden. Da blir livet fattig.

Så har jo vår del av verden brukt mye tid og krefter på å distansere seg mest mulig fra en religiøs, paternalistisk og kirkeregulert fortid. Såpass mye at en stakkars ekskonservativ person føler seg fremmed og forvirret og frustrert og nå og da tenker "var det sant likevel, det jeg lærte om de ikkekristne? Kan jeg ikke leve etisk uten å tro på Gud?"

Men: hva hvis den britiske unggutten som fant ut at han ikke ville leve et liv i bakrus hadde fått møte en ikke-religiøs person som lever et nøkternt, etisk og menneskekjærlig liv, og så selv hadde kommet til den enkle og helt ufarlige erkjennelsen:

Jeg ønsker ikke det livet jeg nå lever,
jeg vil endre livet mitt til et bedre liv!

- uten å tro på en høyere makt og en svart-hvitt-kultur?

Det var det som skulle skjedd.

Det er det som må skje framover.